Først en god nyhet; jeg får av reguleringen om 14 dager! ENDELIG. Hatt den i ca.2,5 år nå, så gleder meg som en unge til å få den av. Kommer til å føle meg som en supermodell! Haha :P Kommer nok til å glise som en tulling en god stund også. Det blir herlig!
Om tre uker skal jeg ta beintetthetsmåling. Er veldig spent på resultatet. Sist gang var det litt bedring ifh. til første gang jeg målte, så håper bare det har blitt enda bedre!
De første dagene hjemme har egentlig gått ganske fint. Jeg får i meg all maten, sover greit og har ikke hatt spesielt mye av angst eller selvskadingstrang. Veide meg idag; noe jeg angret litt på i ettertid. Vet jeg skrev at jeg var noenlunde komfortabel med vekten jeg har nå, men den har fortsatt å krype sakte oppover de siste ukene og det liker jeg ikke. Det gjør meg utrygg fordi det går imot planen(som hele tiden har vært å holde stabil vekt/BMI frem til Modum).
Jeg har mer enn nok med det, jeg klarer ikke takle en vektoppgang i tilegg. Ihvertfall ikke på egenhånd.
Et punkt jeg ikke har vært så flink med siden jeg kom hjem er dette med hvile.
Ryggen ble plutselig bedre på tirsdag/onsdag; noe som gjør at jeg klarer mye mer.
Jeg vet jo at det kanskje er lurt å likevel ta det rolig, sånn at jeg ikke blir så dårlig igjen...samtidig vil jeg jo utnytte de bra dagene mest mulig! Hvem vet? Kanskje får jeg en dårlig periode igjen uansett hvor mye/lite jeg hviler? Da kan jeg vel liksågodt kjøre på?
For alt jeg vet kan jeg plutselig bli sengeliggende i en uke til.
Men så var det dette med å prøve en annen fremgangsmåte...Jeg har jo gått på trynet mange ganger. Blitt helt utslått både fysisk og psykisk fordi jeg har holdt et aktivitetsnivå som jeg vil tro kan klassifiserers som ganske normalt(men som tydeligvis har vært for mye for meg atm). Derfor burde jeg prøve å roe litt ned. Om så bare en gang, for å se om utfallet blir annerledes. Om jeg kan gå lengre uten å bli veldig dårlig.
Jeg VET jo jeg burde prøve det. Men jeg får meg liksom ikke helt til å gjøre det uansett.
Ofte kjenner jeg ikke selv at jeg er sliten eller har presset meg for mye. Kjenner det ikke før jeg er så dårlig at jeg ligger i fosterstilling i sofaen og ikke kan rikke meg en cm. Det gjør det vanskelig å skulle finne rett "dose".
Nå skal jeg jo bort på den nye DPSen på mandag og være der tre dager. Tror jeg skal klare meg frem til da. Så får vi se hva som skjer videre.
fredag 8. juni 2012
onsdag 6. juni 2012
Hjemme
Dagen idag har bestått av pakking+ masse klemmer og lykkeønskninger. Etter nesten tre måneder innlagt skal jeg ikke tilbake. Jeg har riktignok vært på flere hjemmepermisjoner den siste tiden, men da har jeg alltid hatt åpen retur.
Det føles rart. Tror ikke helt det har gått opp for meg enda, men kjenner jeg begynner å bli litt småstressa. Nå skal jeg riktignok bare være hjemme en ukes tid før jeg skal være tre dager på den nye DPS-en. Men det blir jo ikke det samme. Helt ny plass, nye folk osv. Med tanke på at det var endel innkjøringstrøbbel de første ukene på den andre DPS-en ifh. til måltider og mat, så skjønner jeg ikke helt hvordan det skal gå nå når jeg bare skal ha tredagers opphold. De har jo fått et skriv om hvordan jeg har gjort ting så langt(kostplan osv) men det betyr ikke at overgangen blir problemfri. Håper virkelig det går bedre enn jeg frykter.
I den siste timen med DPS-legen idag fikk jeg kjempemasse skryt. Hun sa at de ALDRI hadde trodd i begynnelsen at det skulle gå så bra som det hadde gått. Faktisk var de veldig usikre og redd at det skulle bli problemer. Men jeg har tydeligvis motbevist alle forestillinger de har hatt!
Vi har vært gjennom mye, både av somatiske ting og psykiske ting. Det har vært tøft, no doubt!
Men jeg har virkelig gjennomført så og si hele veien. Hun sa hun var kjempeimponert og stolt over meg, og at det hadde vært veldig givende og spennende å få følge meg på veien.
Hun sa også at hun håpet å treffe på meg på den nye DPSen(hun skal visst jobbe der litt innimellom).
Vi snakket også litt om vekt og sånt. Hun sa at det kunne være at jeg etterhvert ville få menstruasjonen tilbake(til tross for undervekten). Det varierer jo når man mister den/får den tilbake, men med tanke på at jeg får i meg regelmessig med (nok) næring, så er det ikke umulig at jeg får den tilbake på en lavere vekt enn jeg har gjort før.Ikke sikkert det skjer med det første, men hun ville ihvertfall "advare" meg :P Gruer meg skikkelig til dagen det skjer. Har ikke hatt regelmessig menstruasjon på ca. tre år. På ene siden føles det å få menstruasjon som et "bevis" på at jeg er blitt feit, at jeg går i overskudd. Med andre ord er spiseforstyrrelsen veldig lite interessert i at det skal skje. Men på andre siden vil det å få menstruasjonen tilbake hjelpe VELDIG på benskjørheten min+at det er jo egentlig et friskt tegn.
På Modum må man gå opp 700 g.-2 kg ukentlig. Jeg fortalte legen at det er en av de tingene som får meg til å tvile på om Modum er rett for meg. Jeg er fullt klar over at jeg på sikt må ha som mål å gå opp til normalvekt om jeg skal bli helt frisk, men jeg føler likevel det ville vært bedre å ta det litt mer gradvis.
De siste månedene har jeg lagt på meg 4-5 kilo.
I mars var det HELT utenkelig å legge på seg noe, ihvertfall ikke mer enn maks 1-2 kilo. Men fordi jeg har fått såpass med tid på meg og det har gått gradvis, så har det gått likevel. Det høres kanskje ikke så mye ut, men i mitt hode var dette enormt mye. Om jeg feks hadde vært nødt til å gå opp så mye de første to ukene av oppholdet mitt, så hadde jeg aldri klart å fortsette/fullføre.
Derfor er jeg veldig skeptisk til å skulle gå opp kanskje to kilo hver eneste uke. Litt som de sier med de som skal ned i vekt, at jo fortere man går ned jo fortere går man som oftest opp igjen. Easy come, easy go.
Er redd det vil føre til en kraftig baksmell når jeg kommer hjem igjen. At hodet ikke klarer å følge kroppen.
Anyway. Før jeg gikk fikk jeg en god klem av legen og masse lykkeønskninger.
Hun er så sinnsykt grei og flink! Jeg har vært utrolig heldig som har hatt muligheten til å snakke med henne så ofte og hun har hjulpet meg med så utrolig mye. Tror faktisk jeg har hatt flere samtaler med henne enn psykologen :P
Det føles rart. Tror ikke helt det har gått opp for meg enda, men kjenner jeg begynner å bli litt småstressa. Nå skal jeg riktignok bare være hjemme en ukes tid før jeg skal være tre dager på den nye DPS-en. Men det blir jo ikke det samme. Helt ny plass, nye folk osv. Med tanke på at det var endel innkjøringstrøbbel de første ukene på den andre DPS-en ifh. til måltider og mat, så skjønner jeg ikke helt hvordan det skal gå nå når jeg bare skal ha tredagers opphold. De har jo fått et skriv om hvordan jeg har gjort ting så langt(kostplan osv) men det betyr ikke at overgangen blir problemfri. Håper virkelig det går bedre enn jeg frykter.
I den siste timen med DPS-legen idag fikk jeg kjempemasse skryt. Hun sa at de ALDRI hadde trodd i begynnelsen at det skulle gå så bra som det hadde gått. Faktisk var de veldig usikre og redd at det skulle bli problemer. Men jeg har tydeligvis motbevist alle forestillinger de har hatt!
Vi har vært gjennom mye, både av somatiske ting og psykiske ting. Det har vært tøft, no doubt!
Men jeg har virkelig gjennomført så og si hele veien. Hun sa hun var kjempeimponert og stolt over meg, og at det hadde vært veldig givende og spennende å få følge meg på veien.
Hun sa også at hun håpet å treffe på meg på den nye DPSen(hun skal visst jobbe der litt innimellom).
Vi snakket også litt om vekt og sånt. Hun sa at det kunne være at jeg etterhvert ville få menstruasjonen tilbake(til tross for undervekten). Det varierer jo når man mister den/får den tilbake, men med tanke på at jeg får i meg regelmessig med (nok) næring, så er det ikke umulig at jeg får den tilbake på en lavere vekt enn jeg har gjort før.Ikke sikkert det skjer med det første, men hun ville ihvertfall "advare" meg :P Gruer meg skikkelig til dagen det skjer. Har ikke hatt regelmessig menstruasjon på ca. tre år. På ene siden føles det å få menstruasjon som et "bevis" på at jeg er blitt feit, at jeg går i overskudd. Med andre ord er spiseforstyrrelsen veldig lite interessert i at det skal skje. Men på andre siden vil det å få menstruasjonen tilbake hjelpe VELDIG på benskjørheten min+at det er jo egentlig et friskt tegn.
På Modum må man gå opp 700 g.-2 kg ukentlig. Jeg fortalte legen at det er en av de tingene som får meg til å tvile på om Modum er rett for meg. Jeg er fullt klar over at jeg på sikt må ha som mål å gå opp til normalvekt om jeg skal bli helt frisk, men jeg føler likevel det ville vært bedre å ta det litt mer gradvis.
De siste månedene har jeg lagt på meg 4-5 kilo.
I mars var det HELT utenkelig å legge på seg noe, ihvertfall ikke mer enn maks 1-2 kilo. Men fordi jeg har fått såpass med tid på meg og det har gått gradvis, så har det gått likevel. Det høres kanskje ikke så mye ut, men i mitt hode var dette enormt mye. Om jeg feks hadde vært nødt til å gå opp så mye de første to ukene av oppholdet mitt, så hadde jeg aldri klart å fortsette/fullføre.
Derfor er jeg veldig skeptisk til å skulle gå opp kanskje to kilo hver eneste uke. Litt som de sier med de som skal ned i vekt, at jo fortere man går ned jo fortere går man som oftest opp igjen. Easy come, easy go.
Er redd det vil føre til en kraftig baksmell når jeg kommer hjem igjen. At hodet ikke klarer å følge kroppen.
Anyway. Før jeg gikk fikk jeg en god klem av legen og masse lykkeønskninger.
Hun er så sinnsykt grei og flink! Jeg har vært utrolig heldig som har hatt muligheten til å snakke med henne så ofte og hun har hjulpet meg med så utrolig mye. Tror faktisk jeg har hatt flere samtaler med henne enn psykologen :P
mandag 4. juni 2012
Aksept
Å akseptere at man er der man er. Akseptere at det for øyeblikket er mange begrensninger. Akseptere at kroppen ikke fungerer som ønsket.
Akseptere at man er nødt til å legge opp dagene etter det.
Det er det jeg er nødt til. Det er vanskelig. Tankene stritter imot. Å akseptere kan fort føles som å gi opp eller "godkjenne" at ting er som de er. At jeg synes det er helt greit. For det gjør jeg jo ikke.
Men det er jo ikke det det er snakk om. Det er snakk om å gjøre det beste utav situasjonen nå, la det ta den tiden det trenger; sånn at jeg etterhvert kan komme meg videre.
Jeg har tenkt en del på det idag. Vi har vært nødt til å snakke om hva som skal skje fremover, med nedleggelse osv.
Det er bestemt at jeg skal få faste tredagers opphold med 14-dagers mellomrom på en annen DPS. Jeg har ikke vært hjemme lengre enn ni dager på det meste på over tre måneder.
I tilegg har jeg vært så utslitt på slutten av hjemmeoppholdene at jeg nærmest har kollapset. Så hvordan skal det gå med to uker?
På en eller annen måte må jeg finne ut hvordan jeg kan holde ut lengre. Unngå å knekke sammen av utmattelse. Det er vel her dette med aksept kommer inn. Kanskje er jeg nødt til å akseptere at jeg feks må ta annenhver dag med null aktivitet? Bare tanken gjør meg dårlig. Distraksjon og aktiviteter har jo holdt meg gående; samtidig er det kanskje det som har slitt meg ut også.
Siden torsdag har jeg vært tvunget til å sitte/ligge 99% av tiden. Hele kroppen har verket. Det har føltes som om jeg har løpt maraton. Når jeg kom inn igjen her på fredag var det så gale at bare tanken på å skulle stå oppreist og lage seg til mat nesten fikk meg til å gråte. Uansett hvor mye jeg har hatt lyst til å gjøre ting, så har jeg ikke klart det. Kroppen har gitt totalt etter.
Etter to hele dager nærmest sengeliggende, så klarte jeg å gå meg to korte turer igår. Idag reiste jeg en tur i senteret; noe som var altfor ambisiøst. Jeg tenkte at jeg alltids kunne sette meg ned på en benk og hvile litt om det ble for intenst, men det var ikke tilstrekkelig i det hele tatt.
Det var like før jeg la meg rett ned på gulvet. Heldigvis traff jeg på den psykiatriske sykepleieren, som sa jeg kunne få legge meg ned på sofaen i venterommet der hun jobber. Etter 20 minutter der klarte jeg å få presset meg ned til bussen.
Resten av dagen har blitt tilbringt på sofaen med enorme ryggsmerter. Satt på en film, men det var umulig å fokusere.
Det går litt bedre nå etter en dose med paracet+ibux. Klarer å sitte oppreist og gå litt.
Det er så slitsomt og ikke minst hemmende. Derfor vil jeg gjerne utnytte det maks når jeg kjenner litt bedring. Men jeg må altså prøve å ta det med ro de dagene jeg føler meg bedre også; for å unngå at jeg blir veldig dårlig.
Jeg har trodd hele tiden at det er mangel på muskler som er problemet og grunnen til ryggplagene. Men det henger liksom ikke helt sammen med tanke på at jeg har trent kjernemuskulaturen i fem uker, og økt tre kilo i muskelmasse. Jeg trodde jeg hadde blitt sterkere, jeg HAR jo blitt sterkere, men likevel streiker kroppen(og da spesielt ryggen). Det har fått meg til å lure på om det kan være noe mer. Med tanke på at jeg har benskjørhet er det jo en viss mulighet for at jeg kan ha fått en brist eller lignende på et tidligere tidspunkt og at dette kan forklare mye av smertene. Jeg burde jo få tatt et bilde av ryggen, skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det for lenge siden! Skal ta det opp med legen imorgen. Når det blir så gale som nå, at jeg nesten trenger rullestol for å få meg rundt, da må noe gjøres.
Jeg føler jeg har våknet mer til liv igjen de siste månedene. Jeg er ikke så nedkjørt psykisk(om en ser bort fra periodene med sterk angst).
Jeg får i meg måltidene som jeg skal.
Da er det virkelig ikke lett å akseptere at jeg ikke klarer gjøre mer. Jeg vil så gjerne. Vil så gjerne presse meg. Drite i den dumme ryggen.
Men da skjer jo det som har skjedd nå. Når jeg ikke aksepterer at jeg for øyeblikket trenger usannsynlig mye hvile, da går kroppen ut i streik.
Hvordan akseptere at akkurat nå trenger jeg hvile kombinert med mat? Det er en kombinasjon som føles veldig ubehagelig. En kombinasjon som jeg var forberedt på i den første fasen, de første ukene/måneden, som jeg på sett og vis klarte å forsone meg med; nettopp fordi det var midlertidig, til jeg ble sterkere.
Men NÅ?
Nå når jeg knapt har gjort annet enn å spise i nesten tre måneder?
Hvordan holde motivasjonen oppe når kroppen plutselig streiker mer enn noen gang?
Jeg tenker med gru tilbake på mars. På hvordan pappa måtte bære meg fra leiligheten og ut i bilen for å få meg til legen. På hvordan hvert eneste sekund var uutholdelig. Hvordan jeg ikke ville leve mer for det var for grusomt, samtidig som jeg ikke ville dø.
Medisinsk avdeling. Forvirring. Angst. Død. Grensepsykose. Mareritt i våken tilstand.
Der har jeg jo grunnen til at jeg fortsetter. Uansett hva jeg opplever nå eller fremover; ingenting kan bli så forjævlig som det jeg opplevde da. Jeg vil bare glemme det; samtidig som jeg er tvunget til å huske det for å presse meg videre.
Imorgen eller på onsdag reiser jeg uansett hjem. Noe må jeg gjøre annerledes enn det jeg har gjort før. Det tydeligvis ikke nok å være "flink" eller fullføre kostplanen. Jeg må begrense aktiviteten til et minimum.
Må gå imot all "sunn fornuft" og de vanlige rådene om en bra helse med andre ord. Ikke noen 30-minutters daglig aktivitet på meg nei.
Det er jo ikke sikkert at det er løsningen, men jeg må jo nesten prøve. Om det hjelper; så har jeg ihvertfall bevis for at det har vært aktivitetsnivået mitt som har vært for høyt tidligere. Så får jeg ta det derfra.
Det kommer ikke til å være sånn alltid. Men akkurat nå er det sånn. Må minne meg på det OFTE tror jeg.
Akseptere at man er nødt til å legge opp dagene etter det.
Det er det jeg er nødt til. Det er vanskelig. Tankene stritter imot. Å akseptere kan fort føles som å gi opp eller "godkjenne" at ting er som de er. At jeg synes det er helt greit. For det gjør jeg jo ikke.
Men det er jo ikke det det er snakk om. Det er snakk om å gjøre det beste utav situasjonen nå, la det ta den tiden det trenger; sånn at jeg etterhvert kan komme meg videre.
Jeg har tenkt en del på det idag. Vi har vært nødt til å snakke om hva som skal skje fremover, med nedleggelse osv.
Det er bestemt at jeg skal få faste tredagers opphold med 14-dagers mellomrom på en annen DPS. Jeg har ikke vært hjemme lengre enn ni dager på det meste på over tre måneder.
I tilegg har jeg vært så utslitt på slutten av hjemmeoppholdene at jeg nærmest har kollapset. Så hvordan skal det gå med to uker?
På en eller annen måte må jeg finne ut hvordan jeg kan holde ut lengre. Unngå å knekke sammen av utmattelse. Det er vel her dette med aksept kommer inn. Kanskje er jeg nødt til å akseptere at jeg feks må ta annenhver dag med null aktivitet? Bare tanken gjør meg dårlig. Distraksjon og aktiviteter har jo holdt meg gående; samtidig er det kanskje det som har slitt meg ut også.
Siden torsdag har jeg vært tvunget til å sitte/ligge 99% av tiden. Hele kroppen har verket. Det har føltes som om jeg har løpt maraton. Når jeg kom inn igjen her på fredag var det så gale at bare tanken på å skulle stå oppreist og lage seg til mat nesten fikk meg til å gråte. Uansett hvor mye jeg har hatt lyst til å gjøre ting, så har jeg ikke klart det. Kroppen har gitt totalt etter.
Etter to hele dager nærmest sengeliggende, så klarte jeg å gå meg to korte turer igår. Idag reiste jeg en tur i senteret; noe som var altfor ambisiøst. Jeg tenkte at jeg alltids kunne sette meg ned på en benk og hvile litt om det ble for intenst, men det var ikke tilstrekkelig i det hele tatt.
Det var like før jeg la meg rett ned på gulvet. Heldigvis traff jeg på den psykiatriske sykepleieren, som sa jeg kunne få legge meg ned på sofaen i venterommet der hun jobber. Etter 20 minutter der klarte jeg å få presset meg ned til bussen.
Resten av dagen har blitt tilbringt på sofaen med enorme ryggsmerter. Satt på en film, men det var umulig å fokusere.
Det går litt bedre nå etter en dose med paracet+ibux. Klarer å sitte oppreist og gå litt.
Det er så slitsomt og ikke minst hemmende. Derfor vil jeg gjerne utnytte det maks når jeg kjenner litt bedring. Men jeg må altså prøve å ta det med ro de dagene jeg føler meg bedre også; for å unngå at jeg blir veldig dårlig.
Jeg har trodd hele tiden at det er mangel på muskler som er problemet og grunnen til ryggplagene. Men det henger liksom ikke helt sammen med tanke på at jeg har trent kjernemuskulaturen i fem uker, og økt tre kilo i muskelmasse. Jeg trodde jeg hadde blitt sterkere, jeg HAR jo blitt sterkere, men likevel streiker kroppen(og da spesielt ryggen). Det har fått meg til å lure på om det kan være noe mer. Med tanke på at jeg har benskjørhet er det jo en viss mulighet for at jeg kan ha fått en brist eller lignende på et tidligere tidspunkt og at dette kan forklare mye av smertene. Jeg burde jo få tatt et bilde av ryggen, skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det for lenge siden! Skal ta det opp med legen imorgen. Når det blir så gale som nå, at jeg nesten trenger rullestol for å få meg rundt, da må noe gjøres.
Jeg føler jeg har våknet mer til liv igjen de siste månedene. Jeg er ikke så nedkjørt psykisk(om en ser bort fra periodene med sterk angst).
Jeg får i meg måltidene som jeg skal.
Da er det virkelig ikke lett å akseptere at jeg ikke klarer gjøre mer. Jeg vil så gjerne. Vil så gjerne presse meg. Drite i den dumme ryggen.
Men da skjer jo det som har skjedd nå. Når jeg ikke aksepterer at jeg for øyeblikket trenger usannsynlig mye hvile, da går kroppen ut i streik.
Hvordan akseptere at akkurat nå trenger jeg hvile kombinert med mat? Det er en kombinasjon som føles veldig ubehagelig. En kombinasjon som jeg var forberedt på i den første fasen, de første ukene/måneden, som jeg på sett og vis klarte å forsone meg med; nettopp fordi det var midlertidig, til jeg ble sterkere.
Men NÅ?
Nå når jeg knapt har gjort annet enn å spise i nesten tre måneder?
Hvordan holde motivasjonen oppe når kroppen plutselig streiker mer enn noen gang?
Jeg tenker med gru tilbake på mars. På hvordan pappa måtte bære meg fra leiligheten og ut i bilen for å få meg til legen. På hvordan hvert eneste sekund var uutholdelig. Hvordan jeg ikke ville leve mer for det var for grusomt, samtidig som jeg ikke ville dø.
Medisinsk avdeling. Forvirring. Angst. Død. Grensepsykose. Mareritt i våken tilstand.
Der har jeg jo grunnen til at jeg fortsetter. Uansett hva jeg opplever nå eller fremover; ingenting kan bli så forjævlig som det jeg opplevde da. Jeg vil bare glemme det; samtidig som jeg er tvunget til å huske det for å presse meg videre.
Imorgen eller på onsdag reiser jeg uansett hjem. Noe må jeg gjøre annerledes enn det jeg har gjort før. Det tydeligvis ikke nok å være "flink" eller fullføre kostplanen. Jeg må begrense aktiviteten til et minimum.
Må gå imot all "sunn fornuft" og de vanlige rådene om en bra helse med andre ord. Ikke noen 30-minutters daglig aktivitet på meg nei.
Det er jo ikke sikkert at det er løsningen, men jeg må jo nesten prøve. Om det hjelper; så har jeg ihvertfall bevis for at det har vært aktivitetsnivået mitt som har vært for høyt tidligere. Så får jeg ta det derfra.
Det kommer ikke til å være sånn alltid. Men akkurat nå er det sånn. Må minne meg på det OFTE tror jeg.
fredag 1. juni 2012
Balderklinikken
På mandag skal jeg ringe dit og forklare situasjonen min. Forhåpentligvis vil de kunne hjelpe meg. Skal begynne på FODMAPS-diett for å se om det kan hjelpe på IBS-en(som er den fancy-forkortelsen på mageproblemene mine).
Legen her har snakket med ernæringsfysiologen på Modum, som har gitt klarsignal på at det er mulig å legge opp til en sånn diett der nede om jeg har legeerklæring på at det er noe som fungerer for plagene mine. Man regner ca. 6 uker for å teste ut dietten, hvor man må være ganske streng og følge den til punkt og prikke. Ganske mye mat som er utelukket(og da spesielt mange frukt og grønnsaker)
Så det er egentlig bare å komme igang fortest mulig! Man skal kunne kjenne resultater allerede iløpet av første uken.
Problemet er at det står en del forskjellige ting på nettet. I tilegg er de fleste sidene på engelsk og basert på matvarer/produkter som finnes i feks USA. Noe av det vil jo være det samme her, men mye er også annerledes...Med andre ord har jeg blitt en smule forvirret etter flere timers lesing.
Det er der balderklinikken kommer inn. Har sett litt på siden deres før og lurt på å kontakte dem. Når jeg nå fant ut at de i tilegg til å være ekspert på ernæring/mageproblemer, også driver med FODMAPS, så blir jeg jo bare nødt til å ta kontakt! Genialt om de kan hjelpe meg. Noe jeg tror de kan utifra det jeg har lest. Eneste som er dumt er at det er DYRT+lang reisevei. Om jeg skal klare å få råd til det, så blir jeg nok nødt til å kutte ut sommerleiren. Noe jeg virkelig ikke vil, men samtidig har jeg kanskje ikke så mange alternativer :/
Legen her har snakket med ernæringsfysiologen på Modum, som har gitt klarsignal på at det er mulig å legge opp til en sånn diett der nede om jeg har legeerklæring på at det er noe som fungerer for plagene mine. Man regner ca. 6 uker for å teste ut dietten, hvor man må være ganske streng og følge den til punkt og prikke. Ganske mye mat som er utelukket(og da spesielt mange frukt og grønnsaker)
Så det er egentlig bare å komme igang fortest mulig! Man skal kunne kjenne resultater allerede iløpet av første uken.
Problemet er at det står en del forskjellige ting på nettet. I tilegg er de fleste sidene på engelsk og basert på matvarer/produkter som finnes i feks USA. Noe av det vil jo være det samme her, men mye er også annerledes...Med andre ord har jeg blitt en smule forvirret etter flere timers lesing.
Det er der balderklinikken kommer inn. Har sett litt på siden deres før og lurt på å kontakte dem. Når jeg nå fant ut at de i tilegg til å være ekspert på ernæring/mageproblemer, også driver med FODMAPS, så blir jeg jo bare nødt til å ta kontakt! Genialt om de kan hjelpe meg. Noe jeg tror de kan utifra det jeg har lest. Eneste som er dumt er at det er DYRT+lang reisevei. Om jeg skal klare å få råd til det, så blir jeg nok nødt til å kutte ut sommerleiren. Noe jeg virkelig ikke vil, men samtidig har jeg kanskje ikke så mange alternativer :/
torsdag 31. mai 2012
Positivitet søkes!
Jeg trenger så sårt noe positivt i tilværelsen akkurat nå. Noe som ikke krever mye, men som kan gi meg lysglimt. Bilder, ordtak, filmer, sanger, you name it...Noe koselig, trygt, fredfullt...Noe som kan gi håp, glede.
Noen som har noen forslag? Litt positivitet som kan deles? Jeg er evig takknemlig isåfall!
Noen som har noen forslag? Litt positivitet som kan deles? Jeg er evig takknemlig isåfall!
 |
| Her kunne jeg tenkt meg å være <3 |
 |
Elsker feer!(og hester såklart) |
Er det for mye forlangt?
Jeg ber ikke om gull og grønne enger. Jeg forventer ikke en strøm av perfekte dager eller en kropp som er i superform.
Men hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg har gjort mye feil, mye dumt, men det har vel alle? Hvorfor krangler kroppen min imot uansett hva jeg gjør? Hva skal til for at jeg skal komme i balanse? Er det i det hele tatt mulig?
Hvorfor kan jeg ikke få mer enn noen få dager før ting går til helvete igjen? Hvorfor må jeg bli minnet på hvor jævlig ting kan være så fort jeg puster litt lettere?
Jeg spiser jo faen meg det jeg skal!
Tvangsforing. Hver dag. Utført av meg selv.
Hvorfor får jeg så lite igjen for det? Hva er vitsen med å kjempe denne kampen når formen ikke blir bedre til tross for mat og vektoppgang? Hvorfor kjempe for å være syk og normalvektig istedenfor å være syk og undervektig?
Smerter. Kvalme. Hodepine. Panikk. Utmattelse. Varme. Kulde. Hetetokter. Anfall. Håpløshet. Angst. Depresjon. Uro. Kramper.
Welcome to mye life.
Jeg ber ikke om å bli frisk NÅ eller om å klare alt.
Mitt ønske er å få slippe å ha vondt hver eneste dag. Få slippe kvalmen som brer seg i kroppen og angsten som river meg istykker. Få oppleve at kroppen fungerer normalt, som alle andres, om så bare noen dager innimellom.
Jeg ber om å få lov å leve uten å konstant bli plaget. Er det for mye forlangt?
Og sånn btw, jeg er offisielt innlagt igjen.
Jeg burde reist tilbake for lenge siden, men jeg er redd for å ta imot den hjelpen jeg trenger, for jeg vet at den snart ikke er her lengre.
6.juni. Onsdag. Da er det slutt. DPSen legges ned.
Men hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg har gjort mye feil, mye dumt, men det har vel alle? Hvorfor krangler kroppen min imot uansett hva jeg gjør? Hva skal til for at jeg skal komme i balanse? Er det i det hele tatt mulig?
Hvorfor kan jeg ikke få mer enn noen få dager før ting går til helvete igjen? Hvorfor må jeg bli minnet på hvor jævlig ting kan være så fort jeg puster litt lettere?
Jeg spiser jo faen meg det jeg skal!
Tvangsforing. Hver dag. Utført av meg selv.
Hvorfor får jeg så lite igjen for det? Hva er vitsen med å kjempe denne kampen når formen ikke blir bedre til tross for mat og vektoppgang? Hvorfor kjempe for å være syk og normalvektig istedenfor å være syk og undervektig?
Smerter. Kvalme. Hodepine. Panikk. Utmattelse. Varme. Kulde. Hetetokter. Anfall. Håpløshet. Angst. Depresjon. Uro. Kramper.
Welcome to mye life.
Jeg ber ikke om å bli frisk NÅ eller om å klare alt.
Mitt ønske er å få slippe å ha vondt hver eneste dag. Få slippe kvalmen som brer seg i kroppen og angsten som river meg istykker. Få oppleve at kroppen fungerer normalt, som alle andres, om så bare noen dager innimellom.
Jeg ber om å få lov å leve uten å konstant bli plaget. Er det for mye forlangt?
Og sånn btw, jeg er offisielt innlagt igjen.
Jeg burde reist tilbake for lenge siden, men jeg er redd for å ta imot den hjelpen jeg trenger, for jeg vet at den snart ikke er her lengre.
6.juni. Onsdag. Da er det slutt. DPSen legges ned.
onsdag 30. mai 2012
En liten stund etter at jeg skrev igår ble jeg kjempedårlig. Det var helt grusomt. Jeg vet ikke helt hva som skjedde egentlig...Det var på en måte blanding av det fysiske og det psykiske, men det kom så plutselig, som lyn fra klar himmel. Jeg tror jeg fikk et slags panikkanfall. Jeg var veldig sliten på forhånd, men hadde ikke noe angst og var ganske avslappet; lå på sofaen, så var totalut uforberedt for det som skjedde. Iløpet av sekunder skylte det en så sterk bølge av angst og kvalme over meg at jeg trodde jeg skulle dø. Og jeg tuller ikke når jeg sier det, jeg trodde rett og slett jeg skulle dø. Jeg vet ikke hvor det kom fra eller hvordan det plutselig kunne lamme meg i den grad det gjorde. Intens dødsangst. Verken mer eller mindre. Som om døden snek seg inntil meg, for så å drukne meg før jeg hadde noen sjanse. Forsvarsløs. Den verste panikken gikk over, men jeg var fremdeles livredd. Det føltes som om djevelen selv var i rommet. Uansett hva jeg gjorde ble jeg bombadert med groteske og makabre tanker og bilder. Dødstanker. Det er ikke ofte det har vært så gale....men det verste når skjer er at INGEN kan hjelpe meg. Det føles som om jeg plutselig ser klart. At vi alle egentlig er hjelpesløse. At døden er et faktum. At jeg kanskje dør i nær fremtid uten at jeg har noen kontroll over det. Eller at noen andre har kontroll over det. Også bare...råtner bort?
Jeg tok kveldsmedisinen+sovemedisin, og sovnet heldigvis tilslutt.
Dette ble egentlig bare et forjævlig innlegg. Men det var jo akkurat det det var, forjævlig.
Har ikke tatt antidepressivaen idag. Tør ikke...I tilegg til dette "anfallet" har jeg vært i helt elendig form de siste dagene, orker ikke mer. Prøvde å få tak i legen uten å lykkes. Men skal ha møte med dem imorgen. Dagen idag har vært kjempelang(sto opp klokken 5) og alt som har kunne gå galt har gått galt. Kom ikke hjem før nærmere halv sju...Med andre ord veldig sein middag og ikke spist siden lunsj i 11tiden.
Men samtidig..om jeg slipper å oppleve det som skjedde igår igjen idag, så er jeg egentlig fornøyd. Håper også jeg klarer meg uten sovemedisin(har egentlig ikke brukt det siste måneden) men tviler litt.
Jeg tok kveldsmedisinen+sovemedisin, og sovnet heldigvis tilslutt.
Dette ble egentlig bare et forjævlig innlegg. Men det var jo akkurat det det var, forjævlig.
Har ikke tatt antidepressivaen idag. Tør ikke...I tilegg til dette "anfallet" har jeg vært i helt elendig form de siste dagene, orker ikke mer. Prøvde å få tak i legen uten å lykkes. Men skal ha møte med dem imorgen. Dagen idag har vært kjempelang(sto opp klokken 5) og alt som har kunne gå galt har gått galt. Kom ikke hjem før nærmere halv sju...Med andre ord veldig sein middag og ikke spist siden lunsj i 11tiden.
Men samtidig..om jeg slipper å oppleve det som skjedde igår igjen idag, så er jeg egentlig fornøyd. Håper også jeg klarer meg uten sovemedisin(har egentlig ikke brukt det siste måneden) men tviler litt.
tirsdag 29. mai 2012
Sliten 2
Dagen idag har vært tung. Like sliten som igår og i tilegg har jeg hatt en ekstrem hodepine som bare ble verre utover dagen. Tilslutt føltes det nesten som migrene; ingenting hjalp og jeg ville helst bare ligge i et mørkt og stille rom. Men har vært opptatt og på farten i hele dag, så har ikke hatt så mange muligheter til å slappe av. Når jeg endelig kom hjem for et par timer siden var jeg helt falleferdig. Ryggen vil ikke holde seg oppe, den er så sliten at det gjør vondt...Hodet kjennes som om det er fylt med bomull. På toppen av det har jeg følt meg kvalm og uvel i hele dag.
OG FEIT FEIT FEIT FEIT. Motivasjonen har ikke vært på topp for å si det sånn...men det har nå gått sånn noenlunde med maten. Fått den i meg.
Jeg lurer på om det kanskje kan ha noe med økningen av antidepressivaen å gjøre. At kvalmen, hodepinen osv. er bivirkninger. Før har jeg blitt veldig kvalm, men ikke så mye annet. Sjekket på felleskatalogen og da står faktisk hodepine som en av de vanligste bivirkningene.
Bivirkninger:
Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Munntørrhet, gastrointestinale forstyrrelser inkl. kvalme og oppkast. Nevrologiske: Hodepine. Psykiske: Søvnløshet1.
Great!
Får nesten bare trøste meg med at det nok går over etterhvert. Håper bare jeg er bedre imorgen. Må nemlig opp kvart over fem(!) Skal kjøre søsteren min til flyplassen. Blir tidlig i seng ikveld for å si det sånn!
OG FEIT FEIT FEIT FEIT. Motivasjonen har ikke vært på topp for å si det sånn...men det har nå gått sånn noenlunde med maten. Fått den i meg.
Jeg lurer på om det kanskje kan ha noe med økningen av antidepressivaen å gjøre. At kvalmen, hodepinen osv. er bivirkninger. Før har jeg blitt veldig kvalm, men ikke så mye annet. Sjekket på felleskatalogen og da står faktisk hodepine som en av de vanligste bivirkningene.
Bivirkninger:
Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Munntørrhet, gastrointestinale forstyrrelser inkl. kvalme og oppkast. Nevrologiske: Hodepine. Psykiske: Søvnløshet1.
Great!
Får nesten bare trøste meg med at det nok går over etterhvert. Håper bare jeg er bedre imorgen. Må nemlig opp kvart over fem(!) Skal kjøre søsteren min til flyplassen. Blir tidlig i seng ikveld for å si det sånn!
mandag 28. mai 2012
Sliten...
De to siste dagene har ikke vært så veldig bra. Igår var det bare frokosten av alle måltidene som gikk som den skulle. Hadde ingen matlyst og alt føltes bare som et ork. Ironisk nok endte det opp med at jeg overspiste og kastet opp...Flere uker siden sist. Men det verste var at jeg spiste/kastet opp i leiligheten. Det har jeg ikke gjort siden i mars når jeg ble så dårlig. Jeg har på en måte følt at jeg har klart å "ta tilbake" leiligheten de siste ukene. Den har gått fra å være en plass jeg sov/spiste/spydde, til en tryggere plass, en plass jeg kan slappe av, hvor bulimien ikke får komme inn.
Så jeg følte dette ble litt ødelagt. De andre gangene jeg har spist/spydd de siste månedene, så har det vært hos mamma og pappa eller på DPS'en.
Det er som om leiligheten har blitt skitten og uansett hvor mye jeg rydder eller vasker så går det ikke bort.
Jeg klarte likevel å hente meg inn igjen. Tok meg en fisketur. Det hjalp veldig å få seg vekk fra "åstedet"(leiligheten). Når jeg kom hjem igjen tok jeg sovemedisin og la meg tidlig. Tror jeg trengte det.
Dagen idag har vært utfordrende. Har vært ubeskrivelig sliten. Hele kroppen verker, intens hodepine og magen har vært skikkelig i ulage. Kanskje er det noe med elektrolyttene eller at jeg har blitt dehydrert etter gårsdagen?
La meg litt nedpå sofaen etter å ha spist lunsj, og jeg hadde store problemer med å få meg opp igjen. Jeg har ikke følt meg så sliten på lenge, null muskelstyrke eller energi.
Det er alltid en ekstra utfordring å komme seg inn igjen i måltidsrytmen når man har falt ut av den...Når jeg i tilegg er så kvalm og dårlig så blir det enda verre. For å ikke snakke om at spiseforstyrrelsen har blitt styrket etter det som skjedde igår. Den har skreket mye om hvor feit og ekkel jeg er siste døgnet.
Har lurt litt på om jeg kanskje skulle reist tilbake til DPSen. På ene siden vil jeg ikke tilbake dit. Jeg må jo lære meg å takle sånne ting hjemme. Men samtidig bør jeg vel utnytte meg av tilbudet når jeg fremdeles har det? Jeg har klart mye, men nå er jeg veldig sliten...Jeg kunne nok trengt fastere rammer rundt meg og hjelp til å roe ned.
Kveldsmaten har gått fra havregrøt med gresskarkjerner og cottage cheese til nærings"drikk"(det er ikke drikke, men sånn fruktpure) med gresskarkjerner og cottage cheese. Det er ca. like mye kalorier har jeg tenkt, og pga. magevondt og diverse har jeg spist det om kvelden siste uken. Så litt nærmere på det igår og fant ut at med næringspure-en blir det ca. 100 kalorier mindre. Jaja, 100 kalorier har vel ikke noe å si? tenkte jeg. Helt til jeg snakket med mamma og hun sa at 100 mindre kalorier per dag blir jo faktisk 700 færre kalorier på en uke. Så det er nok ikke et optimalt alternativ...Men tenker det er greit nok, sånn for en stund ihvertfall.
Når det er sagt; så har jeg så langt klart alle måltidene idag! Forhåpentligvis var bare gårsdagen en liten avstikker og ikke total avsporing. Lever i troen.
Så jeg følte dette ble litt ødelagt. De andre gangene jeg har spist/spydd de siste månedene, så har det vært hos mamma og pappa eller på DPS'en.
Det er som om leiligheten har blitt skitten og uansett hvor mye jeg rydder eller vasker så går det ikke bort.
Jeg klarte likevel å hente meg inn igjen. Tok meg en fisketur. Det hjalp veldig å få seg vekk fra "åstedet"(leiligheten). Når jeg kom hjem igjen tok jeg sovemedisin og la meg tidlig. Tror jeg trengte det.
Dagen idag har vært utfordrende. Har vært ubeskrivelig sliten. Hele kroppen verker, intens hodepine og magen har vært skikkelig i ulage. Kanskje er det noe med elektrolyttene eller at jeg har blitt dehydrert etter gårsdagen?
La meg litt nedpå sofaen etter å ha spist lunsj, og jeg hadde store problemer med å få meg opp igjen. Jeg har ikke følt meg så sliten på lenge, null muskelstyrke eller energi.
Det er alltid en ekstra utfordring å komme seg inn igjen i måltidsrytmen når man har falt ut av den...Når jeg i tilegg er så kvalm og dårlig så blir det enda verre. For å ikke snakke om at spiseforstyrrelsen har blitt styrket etter det som skjedde igår. Den har skreket mye om hvor feit og ekkel jeg er siste døgnet.
Har lurt litt på om jeg kanskje skulle reist tilbake til DPSen. På ene siden vil jeg ikke tilbake dit. Jeg må jo lære meg å takle sånne ting hjemme. Men samtidig bør jeg vel utnytte meg av tilbudet når jeg fremdeles har det? Jeg har klart mye, men nå er jeg veldig sliten...Jeg kunne nok trengt fastere rammer rundt meg og hjelp til å roe ned.
Kveldsmaten har gått fra havregrøt med gresskarkjerner og cottage cheese til nærings"drikk"(det er ikke drikke, men sånn fruktpure) med gresskarkjerner og cottage cheese. Det er ca. like mye kalorier har jeg tenkt, og pga. magevondt og diverse har jeg spist det om kvelden siste uken. Så litt nærmere på det igår og fant ut at med næringspure-en blir det ca. 100 kalorier mindre. Jaja, 100 kalorier har vel ikke noe å si? tenkte jeg. Helt til jeg snakket med mamma og hun sa at 100 mindre kalorier per dag blir jo faktisk 700 færre kalorier på en uke. Så det er nok ikke et optimalt alternativ...Men tenker det er greit nok, sånn for en stund ihvertfall.
Når det er sagt; så har jeg så langt klart alle måltidene idag! Forhåpentligvis var bare gårsdagen en liten avstikker og ikke total avsporing. Lever i troen.
 |
| Middag! |
fredag 25. mai 2012
Det blir mye grubling angående Modum om dagene. Er det rett å reise om jeg ikke er innstilt på å spise den maten de mener vi skal spise? Det føles så feil å skulle tvinge i seg mat som jeg vet jeg reagerer på...Jeg vet ikke om jeg vil klare det, vet ikke engang om jeg har noe lyst til å klare det. Jeg kommer jo uansett ikke til å fortsette med det når jeg skal hjem igjen. Jeg har jo klart meg greit med den planen jeg har nå...Forskjellen på den og den på modum er endel av mattypene+at jeg generelt spiser lite karbohydrater og heller mer fett og proteiner. Det er det som fungerer best for meg, både når det gjelder magen og ifh. til problemene med blodsukkeret. Var hos legen idag. Hun hadde funnet en bunke med papirer til meg med siste info innenfor forskning og IBS(irritabel tarm syndrom). Der sto det blant annet om hvordan de har funnet ut at psykiske problemer IKKE er grunnen til at man får IBS!
Ny forskning peker mot at det faktisk er tilstanden i tarmen som påvirker psyken.
Det er jo det jeg har prøvd å si i årevis! Fint at de endelige har funnet "bevis" for det. Det står også om hvordan de har funnet ut at hva man spiser betyr veldig mye.
I motsetning til klassisk allergi, hvor kroppen reagerer på proteiner, ser det ut til å være karbohydrater som fører til problemet. I 2009 fant Jørgen Valeur og kollegaene hans fra seksjon for gastroenterologi ved UIB at små mengder tungt fordøyelige karbohydrater forverret plagene hos mennesker med IBS. Friske mennesker opplevde ikke slike problemer.
Legen min skal prøve å skrive et brev(til modum) hvor hun forklarer situasjonen min litt...Hun ba meg komme med listen over det jeg spiser/ikke spiser, og eventuelt det jeg ikke tåler. Synes det er kjempebra at hun gjør dette, men blir litt fortvilet også, for det er nesten umulig å skulle skrive en liste! Det er så omfattende, det er så utrolig mye jeg reagerer på, og mange ting som er litt i gråsonen.
Tror kanskje jeg skal ringe til Modum og snakke litt med de før jeg svarer. De skal ha svaret innen 1.juni, så har ikke allverdens med tid.
Sånn ellers så har jeg styret rundt så og si hele uken. Jeg er helt avhengig av å holde meg opptatt...Men det har blitt litt mye. Samtidig klarer jeg ikke sitte inne eller i ro når det er så fint vær ute!
For å ikke snakke om at leiligheten min seriøst er som en blikkboks! Fra ettermiddagen og utover går det nesten ikke an å være her, det er helt sinnsykt varmt.
Men jeg har egentlig hatt det ganske greit den siste tiden. Ikke så mye angst eller depressivitet, skal ikke klage når det gjelder den biten!
Men jeg sliter ganske mye med kroppen...eller synet mitt på den. Synes det er ekkelt å ikke kunne ha store og dekkende klær på meg når jeg spiser feks. Men det er altfor varmt, så har ikke noe annet valg enn å ha på lite klær.
Jeg føler meg så innmari feit store deler av tiden. Jeg vet jo at jeg umulig kan være det, med tanke på bodyanalysen, fettprosenten osv. men det føles så realistisk og virkelig, vanskelig å skulle innse at det bare er innbilning.
Samtidig så elsker jeg jo å kunne gå med fine kjoler og klær som har vært pakket bort (altfor)lenge! De første dagene var det ganske vanskelig med tanke på arr osv(spesielt siden jeg har to sår på hver arm som aldri gror) men det har gått lettere etterhver. Eller jeg bryr meg ihvertfall mindre om hva folk tenker. Men synes det er veldig vanskelig når det er barn i nærheten...Redd de skal skjønne hva det faktisk er, bli påvirket eller skremt.
For noen dager siden tok jeg meg en fisketur. Skikkelig impuls-tur egentlig! Var av og til med pappa og fisket før i tiden, men er flere år siden sist. Har aldri fisket aleine. Det var skikkelig idyllisk! Sto og fisket på en brygge...med solnedgang og hele pakken! Det føltes veldig fint. Fisk fikk jeg også! Skal innrømme jeg sleit litt med å få den med meg, men det gikk greit tilslutt xD
Jeg har økt antidepressivaen. Doblet den faktisk...Legen på DPSen mente det var nødvendig. Hun synes jeg hadde virket mer deprimert siste måneden enn tidligere...Noe som forsåvidt stemmer(om du ser bort fra denne uken). Tror ikke det er effekten av den som gjort seg gjeldende helt enda, er bare en liten uke siden jeg økte. Men vi får se...
Ny forskning peker mot at det faktisk er tilstanden i tarmen som påvirker psyken.
Det er jo det jeg har prøvd å si i årevis! Fint at de endelige har funnet "bevis" for det. Det står også om hvordan de har funnet ut at hva man spiser betyr veldig mye.
I motsetning til klassisk allergi, hvor kroppen reagerer på proteiner, ser det ut til å være karbohydrater som fører til problemet. I 2009 fant Jørgen Valeur og kollegaene hans fra seksjon for gastroenterologi ved UIB at små mengder tungt fordøyelige karbohydrater forverret plagene hos mennesker med IBS. Friske mennesker opplevde ikke slike problemer.
Legen min skal prøve å skrive et brev(til modum) hvor hun forklarer situasjonen min litt...Hun ba meg komme med listen over det jeg spiser/ikke spiser, og eventuelt det jeg ikke tåler. Synes det er kjempebra at hun gjør dette, men blir litt fortvilet også, for det er nesten umulig å skulle skrive en liste! Det er så omfattende, det er så utrolig mye jeg reagerer på, og mange ting som er litt i gråsonen.
Tror kanskje jeg skal ringe til Modum og snakke litt med de før jeg svarer. De skal ha svaret innen 1.juni, så har ikke allverdens med tid.
Sånn ellers så har jeg styret rundt så og si hele uken. Jeg er helt avhengig av å holde meg opptatt...Men det har blitt litt mye. Samtidig klarer jeg ikke sitte inne eller i ro når det er så fint vær ute!
For å ikke snakke om at leiligheten min seriøst er som en blikkboks! Fra ettermiddagen og utover går det nesten ikke an å være her, det er helt sinnsykt varmt.
Men jeg har egentlig hatt det ganske greit den siste tiden. Ikke så mye angst eller depressivitet, skal ikke klage når det gjelder den biten!
Men jeg sliter ganske mye med kroppen...eller synet mitt på den. Synes det er ekkelt å ikke kunne ha store og dekkende klær på meg når jeg spiser feks. Men det er altfor varmt, så har ikke noe annet valg enn å ha på lite klær.
Jeg føler meg så innmari feit store deler av tiden. Jeg vet jo at jeg umulig kan være det, med tanke på bodyanalysen, fettprosenten osv. men det føles så realistisk og virkelig, vanskelig å skulle innse at det bare er innbilning.
Samtidig så elsker jeg jo å kunne gå med fine kjoler og klær som har vært pakket bort (altfor)lenge! De første dagene var det ganske vanskelig med tanke på arr osv(spesielt siden jeg har to sår på hver arm som aldri gror) men det har gått lettere etterhver. Eller jeg bryr meg ihvertfall mindre om hva folk tenker. Men synes det er veldig vanskelig når det er barn i nærheten...Redd de skal skjønne hva det faktisk er, bli påvirket eller skremt.
For noen dager siden tok jeg meg en fisketur. Skikkelig impuls-tur egentlig! Var av og til med pappa og fisket før i tiden, men er flere år siden sist. Har aldri fisket aleine. Det var skikkelig idyllisk! Sto og fisket på en brygge...med solnedgang og hele pakken! Det føltes veldig fint. Fisk fikk jeg også! Skal innrømme jeg sleit litt med å få den med meg, men det gikk greit tilslutt xD
Jeg har økt antidepressivaen. Doblet den faktisk...Legen på DPSen mente det var nødvendig. Hun synes jeg hadde virket mer deprimert siste måneden enn tidligere...Noe som forsåvidt stemmer(om du ser bort fra denne uken). Tror ikke det er effekten av den som gjort seg gjeldende helt enda, er bare en liten uke siden jeg økte. Men vi får se...
onsdag 23. mai 2012
Positive og negative resultater
For hver time jeg har med den personlige treneren, jo mer sikker blir jeg på at hun har personlige erfaringer med spiseforstyrrelser. Hun forstår meg så utrolig godt.
Jeg var litt spent på hva kroppsanalysen ville vise idag. Vekten er stabil, men det har den jo vært en god stund nå. Det positive var at jeg hadde økt muskelmassen med ca. tre kilo! Men siden vekten ikke har økt, så har desverre muskelveksten gått utover fettprosenten; som var en god del lavere enn sist gang. Må innrømme jeg ble litt satt ut over at den var gått såpass drastisk ned med tanke på at den allerede var for lav. Hadde ikke forventet det. Samtidig er det kanskje ikke så rart. PT-en sa at når muskelmassen øker så vil man gjerne få litt høyere forbrenning; i tilegg har jeg vært mye bedre i ryggen de siste ukene; noe som har gjort at jeg har klart å være i mer aktivitet enn tidligere.
Treningen siste måneden har jo virkelig hjulpet meg på den måten at jeg har blitt sterkere i kjernemuskulaturen og har mye mindre vondt i ryggen/kroppen generelt. Jeg føler meg mye bedre, jeg orker mer.
Samtidig er det ikke bra at fettprosenten har blitt enda lavere, og det fikk jeg ganske klar beskjed om. Hun vil ikke medvirke til at den faller enda lavere...Vi ble enige om å fortsette programmet, samtidig som jeg skal gjøre noen små justeringer mht. kostholdet. Ting som å bytte ut frukten med avokado; ha ekstra med linfrø og gresskarkjerner i havregrøten og prøve å få i meg litt nøtter hver dag.
Med tanke på at jeg må klare meg mer og mer på egenhånd nå frem til Modum, så tør jeg ikke gjøre de store justeringene. Føler jeg har mer enn nok med å holde meg stabil; men tror jeg skal klare å gjøre disse små grepene som PTen foreslo. Selv om det kanskje ikke virker som svære greier, så mente ihvertfall hun at det absolutt ville hjelpe å få i meg litt mer fett hver dag. Så jeg skal prøve.
Jeg så gjennom noen bilder fra noen måneder siden igår. Skjønner ikke helt hvorfor jeg lengter tilbake til den kroppen...Jeg er utrolig glad for at jeg ikke ser så forjævlig og syk ut i ansiktet lengre som jeg gjorde da, men kroppen, den savner jeg. Selv om jeg ikke har gått opp en enorm mengde kilo, så merker jeg likevel godt forskjell. Beina stikker ikke så mye ut lengre, klærene sitter litt strammere...Bare sånne småting som at jeg ikke klarer gripe rundt overarmene på samme måte som før trigger veldig.
Men det er jo ikke verdt det! Hvorfor i all verden savner jeg en syk knokkelhaug av en kropp som var helt nedkjørt? Kanskje er det fordi det var noe håndgripelig, noe "trygt"? Jeg vet ikke helt om det er lurt å tenke gjennom disse tingene, eller om jeg skal gjøre det jeg kan for å stenge ute tankene og savnet.
Kanskje er det beste å bare fokusere på det positive frem til jeg har blitt enda sterkere både psykisk og fysisk og kan takle alle tankene som ligger bak og lurer?
Det tar tid å forandre tankegangen, som PTen sa. Det har tatt tid å bli så syk som jeg har vært...Jeg har på en måte levd i en omvendt verden med forvridde tanker som etterhvert har overtatt alt..Det vil ta tid å få "vridd" de tilbake. Tid og hardt arbeid. Det krever mye. Man må innse og innrømme at alt man har jobbet mot og vært besatt av; det betyr egentlig ingenting. At man har kastet bort så utrolig mye av livet for å oppnå noe, som man så plutselig blir nødt til å gi slipp på og motarbeide for å bli frisk.
Samtidig handler det om å overleve, og egentlig har jeg ikke noe valg. Vil jeg leve, så må jeg bli frisk. Nothing more and nothing less.
Jeg har forresten fått vite at jeg kan få en ukes innleggelse etter sommerleiren(hvis jeg reiser) På den måten har jeg litt tryggere rammer rundt meg om det skulle være vanskelig når jeg kommer hjem igjen. Jeg hadde sånn halvveis slått fra meg å reise, men nå vurderer jeg det virkelig igjen! Er så vanskelig å bestemme seg...
Jeg var litt spent på hva kroppsanalysen ville vise idag. Vekten er stabil, men det har den jo vært en god stund nå. Det positive var at jeg hadde økt muskelmassen med ca. tre kilo! Men siden vekten ikke har økt, så har desverre muskelveksten gått utover fettprosenten; som var en god del lavere enn sist gang. Må innrømme jeg ble litt satt ut over at den var gått såpass drastisk ned med tanke på at den allerede var for lav. Hadde ikke forventet det. Samtidig er det kanskje ikke så rart. PT-en sa at når muskelmassen øker så vil man gjerne få litt høyere forbrenning; i tilegg har jeg vært mye bedre i ryggen de siste ukene; noe som har gjort at jeg har klart å være i mer aktivitet enn tidligere.
Treningen siste måneden har jo virkelig hjulpet meg på den måten at jeg har blitt sterkere i kjernemuskulaturen og har mye mindre vondt i ryggen/kroppen generelt. Jeg føler meg mye bedre, jeg orker mer.
Samtidig er det ikke bra at fettprosenten har blitt enda lavere, og det fikk jeg ganske klar beskjed om. Hun vil ikke medvirke til at den faller enda lavere...Vi ble enige om å fortsette programmet, samtidig som jeg skal gjøre noen små justeringer mht. kostholdet. Ting som å bytte ut frukten med avokado; ha ekstra med linfrø og gresskarkjerner i havregrøten og prøve å få i meg litt nøtter hver dag.
Med tanke på at jeg må klare meg mer og mer på egenhånd nå frem til Modum, så tør jeg ikke gjøre de store justeringene. Føler jeg har mer enn nok med å holde meg stabil; men tror jeg skal klare å gjøre disse små grepene som PTen foreslo. Selv om det kanskje ikke virker som svære greier, så mente ihvertfall hun at det absolutt ville hjelpe å få i meg litt mer fett hver dag. Så jeg skal prøve.
Jeg så gjennom noen bilder fra noen måneder siden igår. Skjønner ikke helt hvorfor jeg lengter tilbake til den kroppen...Jeg er utrolig glad for at jeg ikke ser så forjævlig og syk ut i ansiktet lengre som jeg gjorde da, men kroppen, den savner jeg. Selv om jeg ikke har gått opp en enorm mengde kilo, så merker jeg likevel godt forskjell. Beina stikker ikke så mye ut lengre, klærene sitter litt strammere...Bare sånne småting som at jeg ikke klarer gripe rundt overarmene på samme måte som før trigger veldig.
Men det er jo ikke verdt det! Hvorfor i all verden savner jeg en syk knokkelhaug av en kropp som var helt nedkjørt? Kanskje er det fordi det var noe håndgripelig, noe "trygt"? Jeg vet ikke helt om det er lurt å tenke gjennom disse tingene, eller om jeg skal gjøre det jeg kan for å stenge ute tankene og savnet.
Kanskje er det beste å bare fokusere på det positive frem til jeg har blitt enda sterkere både psykisk og fysisk og kan takle alle tankene som ligger bak og lurer?
Det tar tid å forandre tankegangen, som PTen sa. Det har tatt tid å bli så syk som jeg har vært...Jeg har på en måte levd i en omvendt verden med forvridde tanker som etterhvert har overtatt alt..Det vil ta tid å få "vridd" de tilbake. Tid og hardt arbeid. Det krever mye. Man må innse og innrømme at alt man har jobbet mot og vært besatt av; det betyr egentlig ingenting. At man har kastet bort så utrolig mye av livet for å oppnå noe, som man så plutselig blir nødt til å gi slipp på og motarbeide for å bli frisk.
Samtidig handler det om å overleve, og egentlig har jeg ikke noe valg. Vil jeg leve, så må jeg bli frisk. Nothing more and nothing less.
Jeg har forresten fått vite at jeg kan få en ukes innleggelse etter sommerleiren(hvis jeg reiser) På den måten har jeg litt tryggere rammer rundt meg om det skulle være vanskelig når jeg kommer hjem igjen. Jeg hadde sånn halvveis slått fra meg å reise, men nå vurderer jeg det virkelig igjen! Er så vanskelig å bestemme seg...
lørdag 19. mai 2012
Sommerleir?
Sommerleir 2012
Velkommen til IKS' sommerleir mandag 23.juli til søndag 29.juli på Bjerkely folkehøgskole på Flisa.
Leiren er et tilbud til kvinner i alle aldersgrupper over 18 år som har personlig erfaring med spiseforstyrrelser. Vi vet at det er mange som lurer på mye i forbindelse med sommerleiren: Passer dette tilbudet for meg? Tør jeg dra selv om jeg ikke kjenner noen og ikke har vært der før? Kan det være noe hjelp i å tilbringe en uke sammen med mange andre som sliter med mye av det samme som meg selv?
(fra iks.no)
Skal, skal ikke? Har veid for og imot og opp og ned og alle veier, men kommer liksom ikke til en skikkelig konklusjon. Som oftest når det er sånn, så ender jeg opp med å gjøre det; rett og slett fordi jeg hater å gå glipp av ting. Om jeg ikke reiser vil jeg jo aldri få vite hvordan det ville gått!
Argumentene for å reise er de samme som tidligere år; å få økt motivasjon, nye impulser og tanker, jobbe med spiseforstyrrelsen, "finne" meg selv og ikke minst den sosiale biten og samholdet.
Det momentet som gjør meg ekstra ambivalent i år er Modum-oppholdet. Sommerleiren er givende, men også VELDIG krevende. Kanskje blir det for mye? Jeg har reist de siste to årene, og det har absolutt gitt meg økt motivasjon og vilje til forandring...MEN, i ukene etterpå har spiseforstyrrelsen desverre blitt verre enn noensinne. Det er mange følelser og ting som kommer opp som har potensiale til å skape kaos.
Så kanskje er det ikke verdt å ta den sjansen? Jeg skal tross alt holde meg stabil de tre ukene etter leiren; frem til Modum i slutten av august.
Ikke bare er det fare for et følelsesmessig rot, men jeg vil nok også være nødt til å improvisere litt ifh. til kostplanen under leir-uken.
Kanskje alt dette vil føre til at jeg kommer helt i ubalanse og får et kraftig tilbakefall før Modum og ikke kan reise? Eller er dette bare katastrofetanker?
Sannheten er jo at jeg ernæringsmessig og rent fysisk er friskere nå enn jeg har vært de to andre gangene. Jeg sover sånn noenlunde, får i meg mat og holder meg stabil. Jeg har alle forutsetninger for å skulle klare å reise...Med tanke på hvor mye jeg faktisk har fått utav det de andre gangene; til tross for at jeg har vært kjempedårlig og knapt hengt sammen; så kan det jo tenkes at jeg kan få ENDA mer utav det i år?
Kanskje er det akkurat den motivasjonen en sommerleir kan gi jeg trenger med tanke på at jeg står foran min livs kamp på Modum?
Jeg heller mot det siste. Jeg kan liksom ikke ta sjansen på å gå glipp av noe som potensielt kan gi meg så mye. Meeen, samtidig ligger jo tvilen der.
Det beste hadde nok vært om jeg kunne ventet og sett det litt an. Det er vanskelig å si sikkert hvordan ting går om en måned eller to. DPS-en her legges jo ned om et par uker, og jeg vil få mye mindre oppfølging. Håper jo jeg klarer å fortsette sånn noenlunde på egenhånd, men man kan jo aldri vite 100%.
Om jeg skal få vært med på det hovedkurset jeg ønsker blir jeg ihvertfall nødt til å melde meg på snart. Det blir jo fullt etterhvert.
Jaja, time will show...
Idag har vært en meget gjennomsnittlig dag. Kjedelig, men ikke grusom. Er ikke så mye å ta seg til her, og med bare to fjernsynskanaler så er ikke utvalget i programmer spesielt stort heller :P
Har lest litt og gått meg noen turer. Merker jeg savner å kunne ta meg skikkelig ut! En høyintensiv treningsøkt hadde vært tingen. Eller bare en god joggetur...er liksom ikke det samme med gåturer.
På onsdag skal jeg ta ny sånn bodyscan på treningssenteret. Da har jeg gjort øvelser og hatt timer med personlig trener fast i en måned. Blir veldig spennende! Håper virkelig ikke noen av verdiene har gått ned; spiseforstyrrelsen vil såklart juble; men det vil være et nederlag for meg personlig!(og for målet jeg har satt meg med treneren).
Velkommen til IKS' sommerleir mandag 23.juli til søndag 29.juli på Bjerkely folkehøgskole på Flisa.
Leiren er et tilbud til kvinner i alle aldersgrupper over 18 år som har personlig erfaring med spiseforstyrrelser. Vi vet at det er mange som lurer på mye i forbindelse med sommerleiren: Passer dette tilbudet for meg? Tør jeg dra selv om jeg ikke kjenner noen og ikke har vært der før? Kan det være noe hjelp i å tilbringe en uke sammen med mange andre som sliter med mye av det samme som meg selv?
(fra iks.no)
Skal, skal ikke? Har veid for og imot og opp og ned og alle veier, men kommer liksom ikke til en skikkelig konklusjon. Som oftest når det er sånn, så ender jeg opp med å gjøre det; rett og slett fordi jeg hater å gå glipp av ting. Om jeg ikke reiser vil jeg jo aldri få vite hvordan det ville gått!
Argumentene for å reise er de samme som tidligere år; å få økt motivasjon, nye impulser og tanker, jobbe med spiseforstyrrelsen, "finne" meg selv og ikke minst den sosiale biten og samholdet.
Det momentet som gjør meg ekstra ambivalent i år er Modum-oppholdet. Sommerleiren er givende, men også VELDIG krevende. Kanskje blir det for mye? Jeg har reist de siste to årene, og det har absolutt gitt meg økt motivasjon og vilje til forandring...MEN, i ukene etterpå har spiseforstyrrelsen desverre blitt verre enn noensinne. Det er mange følelser og ting som kommer opp som har potensiale til å skape kaos.
Så kanskje er det ikke verdt å ta den sjansen? Jeg skal tross alt holde meg stabil de tre ukene etter leiren; frem til Modum i slutten av august.
Ikke bare er det fare for et følelsesmessig rot, men jeg vil nok også være nødt til å improvisere litt ifh. til kostplanen under leir-uken.
Kanskje alt dette vil føre til at jeg kommer helt i ubalanse og får et kraftig tilbakefall før Modum og ikke kan reise? Eller er dette bare katastrofetanker?
Sannheten er jo at jeg ernæringsmessig og rent fysisk er friskere nå enn jeg har vært de to andre gangene. Jeg sover sånn noenlunde, får i meg mat og holder meg stabil. Jeg har alle forutsetninger for å skulle klare å reise...Med tanke på hvor mye jeg faktisk har fått utav det de andre gangene; til tross for at jeg har vært kjempedårlig og knapt hengt sammen; så kan det jo tenkes at jeg kan få ENDA mer utav det i år?
Kanskje er det akkurat den motivasjonen en sommerleir kan gi jeg trenger med tanke på at jeg står foran min livs kamp på Modum?
Jeg heller mot det siste. Jeg kan liksom ikke ta sjansen på å gå glipp av noe som potensielt kan gi meg så mye. Meeen, samtidig ligger jo tvilen der.
Det beste hadde nok vært om jeg kunne ventet og sett det litt an. Det er vanskelig å si sikkert hvordan ting går om en måned eller to. DPS-en her legges jo ned om et par uker, og jeg vil få mye mindre oppfølging. Håper jo jeg klarer å fortsette sånn noenlunde på egenhånd, men man kan jo aldri vite 100%.
Om jeg skal få vært med på det hovedkurset jeg ønsker blir jeg ihvertfall nødt til å melde meg på snart. Det blir jo fullt etterhvert.
Jaja, time will show...
Idag har vært en meget gjennomsnittlig dag. Kjedelig, men ikke grusom. Er ikke så mye å ta seg til her, og med bare to fjernsynskanaler så er ikke utvalget i programmer spesielt stort heller :P
Har lest litt og gått meg noen turer. Merker jeg savner å kunne ta meg skikkelig ut! En høyintensiv treningsøkt hadde vært tingen. Eller bare en god joggetur...er liksom ikke det samme med gåturer.
På onsdag skal jeg ta ny sånn bodyscan på treningssenteret. Da har jeg gjort øvelser og hatt timer med personlig trener fast i en måned. Blir veldig spennende! Håper virkelig ikke noen av verdiene har gått ned; spiseforstyrrelsen vil såklart juble; men det vil være et nederlag for meg personlig!(og for målet jeg har satt meg med treneren).
onsdag 16. mai 2012
Motivation killer
Har slitt helt sinnsykt med magen siste 4-5 dagene. Enda mer enn normalt. Har byttet ut kveldsmåltidet med næringsdrikk for å slippe å ligge våken hele natten med magevondt. Det gjør meg ikke nødvendigvis bedre, men det hindrer meg fra å bli enda dårligere.
Igår kveld tvang jeg i meg normalt kveldsmåltid(havregrøt)etter press fra personalet her. Siste halvdelen av måltidet besto av tårer og enorme smerter/krampetrekninger i magen. Det var for jævlig. Og nei, kan ikke lengre snakke om at det er en del av reernæringen, at det er en forbigående ting, at det vil bli bedre. Jeg har hatt samme kostlisten i to måneder; jeg blir ikke bedre i magen enn det jeg er nå.
Derfor ble jeg passe provosert når en av de ansatte sa at det bare var å utsette problemet med å ta en næringsdrikk istedenfor havregrøten. Det er jo ikke snakk om å velge næringsdrikk fordi det er enklere eller fordi jeg har lyst! Tro meg, foretrekker havregrøten any day. Men det føles direkte naturstridig å skulle tvinge i seg et såpass tungt måltid når magen allerede er i full kamp. Selvskading omtrent.
Det er rett og slett snakk om en midlertidig løsning frem til jeg kan finne utav noe jeg tåler bedre.
Må innrømme jeg ser ganske mørkt på endel ting pga. dette. Er ikke sjanse i havet for at jeg kan klare å presse i meg all den maten på Modum når jeg allerede nå sliter sånn med magen.
Det lammer meg helt og jeg blir totalt utslitt. Lurer mer og mer på om det kan ha sammenheng med at jeg har sluttet å ta det kosttilskuddet(en type probiotika)som jeg fikk samme plassen som jeg tok matvareintoleransetesten. Ville ikke innrømme det først, men virker mer og mer sånn...Er ca. en uke siden jeg sluttet på dem, og har ikke vært så dårlig som dette på ukesvis.
Om jeg ikke snart blir litt bedre, så vurderer jeg å starte opp igjen på dem.
Jeg har fått beskjed om at jeg har det en kaller for "lekk tarm"
Slimhinnen i tynntarmen er en viktig del av immunforsvaret. Den er en barriere mot den ytre verden og har bla. som oppgave å forhindre at potensielt farlige giftstoffer, mikrober og ufullstendig fordøyd mat fra tarmen kommer over i blodet.
Ved lekkasjer i tarmen vil proteinerfra maten komme ut i blodbanen før de er tilstrekkelig nedbrutt i tarmen. Dette kan føre til en forgiftningstilstand i kroppen som stresser immunsystemet og forårsaker alvorlige tilstander.
Problemet er at det finnes mange forskjellige meninger om hva som kan gjøres/ikke gjøres og hva som hjelper/ikke hjelper...Ikke alltid like lett å bli klok på. For å ikke snakke om at en god del leger desverre mener det "bare er noe psykisk" eller forårsaket av stress.
Tenker på å kontakte balderklinikken i Oslo som er eksperter på lekk tarm og ernæring.
I mellomtiden prøver jeg å komme på noe jeg kan bytte ut havregrøten med på kvelden. Skiver er ikke et alternativ siden jeg ikke skal ha gjær. Lurt litt på knekkebrød eventuelt, men det er absolutt ikke noe jeg liker særlig, så skulle gjerne hatt et annet alternativ.
Imorgen er det 17.mai. Jeg er usikker på hvor mye jeg blir med på...Skal kanskje gå med bunad(for første gang på mange år!)så kan nesten ikke bare sitte i avdelingen :P
Veide meg forresten idag, og vekten er noenlunde stabil. Jeg føler meg enorm, vil ned osv. Men om jeg går ned kan jeg jo ikke fortsette treningen med personlig trener osv, så det er vel like greit at det holder seg stabilt.
Igår kveld tvang jeg i meg normalt kveldsmåltid(havregrøt)etter press fra personalet her. Siste halvdelen av måltidet besto av tårer og enorme smerter/krampetrekninger i magen. Det var for jævlig. Og nei, kan ikke lengre snakke om at det er en del av reernæringen, at det er en forbigående ting, at det vil bli bedre. Jeg har hatt samme kostlisten i to måneder; jeg blir ikke bedre i magen enn det jeg er nå.
Derfor ble jeg passe provosert når en av de ansatte sa at det bare var å utsette problemet med å ta en næringsdrikk istedenfor havregrøten. Det er jo ikke snakk om å velge næringsdrikk fordi det er enklere eller fordi jeg har lyst! Tro meg, foretrekker havregrøten any day. Men det føles direkte naturstridig å skulle tvinge i seg et såpass tungt måltid når magen allerede er i full kamp. Selvskading omtrent.
Det er rett og slett snakk om en midlertidig løsning frem til jeg kan finne utav noe jeg tåler bedre.
Må innrømme jeg ser ganske mørkt på endel ting pga. dette. Er ikke sjanse i havet for at jeg kan klare å presse i meg all den maten på Modum når jeg allerede nå sliter sånn med magen.
Det lammer meg helt og jeg blir totalt utslitt. Lurer mer og mer på om det kan ha sammenheng med at jeg har sluttet å ta det kosttilskuddet(en type probiotika)som jeg fikk samme plassen som jeg tok matvareintoleransetesten. Ville ikke innrømme det først, men virker mer og mer sånn...Er ca. en uke siden jeg sluttet på dem, og har ikke vært så dårlig som dette på ukesvis.
Om jeg ikke snart blir litt bedre, så vurderer jeg å starte opp igjen på dem.
Jeg har fått beskjed om at jeg har det en kaller for "lekk tarm"
Slimhinnen i tynntarmen er en viktig del av immunforsvaret. Den er en barriere mot den ytre verden og har bla. som oppgave å forhindre at potensielt farlige giftstoffer, mikrober og ufullstendig fordøyd mat fra tarmen kommer over i blodet.
Ved lekkasjer i tarmen vil proteinerfra maten komme ut i blodbanen før de er tilstrekkelig nedbrutt i tarmen. Dette kan føre til en forgiftningstilstand i kroppen som stresser immunsystemet og forårsaker alvorlige tilstander.
Problemet er at det finnes mange forskjellige meninger om hva som kan gjøres/ikke gjøres og hva som hjelper/ikke hjelper...Ikke alltid like lett å bli klok på. For å ikke snakke om at en god del leger desverre mener det "bare er noe psykisk" eller forårsaket av stress.
Tenker på å kontakte balderklinikken i Oslo som er eksperter på lekk tarm og ernæring.
I mellomtiden prøver jeg å komme på noe jeg kan bytte ut havregrøten med på kvelden. Skiver er ikke et alternativ siden jeg ikke skal ha gjær. Lurt litt på knekkebrød eventuelt, men det er absolutt ikke noe jeg liker særlig, så skulle gjerne hatt et annet alternativ.
Imorgen er det 17.mai. Jeg er usikker på hvor mye jeg blir med på...Skal kanskje gå med bunad(for første gang på mange år!)så kan nesten ikke bare sitte i avdelingen :P
Veide meg forresten idag, og vekten er noenlunde stabil. Jeg føler meg enorm, vil ned osv. Men om jeg går ned kan jeg jo ikke fortsette treningen med personlig trener osv, så det er vel like greit at det holder seg stabilt.
søndag 13. mai 2012
Bulimisk søndag
ÆSJ.
Oppgitt og sliten. Dagen idag skulle brukes til å slappe av, ikke løpe rundt hele dagen slik som jeg har en tendenes til å gjøre. Men jeg fikser ikke spesielt bra å slappe av for tiden.
Jeg er veldig klar for at denne dagen skal være ferdig slik at jeg kan legge den bak meg fortest mulig. Prøver å ikke la den bulimiske sprekken gå for mye innpå meg, det er tross alt snakk om uker siden sist. I tilegg har jeg klart å fullføre to av tre måltid idag til tross for at jeg var helt ute og kjørte noen timer. Trodde ikke jeg kom til å klare å spise noe mer idag etter å ha tilbringt nærmere to timer med spising/spying; men jeg klarte få i meg middag noen timer seinere, og har også planer om å spise kveldsmat om en liten stund.
Ja, jeg føler meg kanskje oppgitt, oppblåst og uggen...Men samtidig er det vel ganske bra gjort at jeg er tilbake på sporet igjen så fort? Spiseforstyrrelsen hyler. Jeg har en intens trang til å "faste" noen dager eller trene til krampen tar meg. Men det er vel akkurat nå det er viktig at jeg gjør det motsatte? Rent psykisk hadde det vært så mye lettere å gi etter for spiseforstyrrelsen, men det er jo ikke bra for den fysiske formen min. Jeg vet jo det fra fornuftens side, men det er likevel så utrolig vanskelig!
Oppgitt og sliten. Dagen idag skulle brukes til å slappe av, ikke løpe rundt hele dagen slik som jeg har en tendenes til å gjøre. Men jeg fikser ikke spesielt bra å slappe av for tiden.
Jeg er veldig klar for at denne dagen skal være ferdig slik at jeg kan legge den bak meg fortest mulig. Prøver å ikke la den bulimiske sprekken gå for mye innpå meg, det er tross alt snakk om uker siden sist. I tilegg har jeg klart å fullføre to av tre måltid idag til tross for at jeg var helt ute og kjørte noen timer. Trodde ikke jeg kom til å klare å spise noe mer idag etter å ha tilbringt nærmere to timer med spising/spying; men jeg klarte få i meg middag noen timer seinere, og har også planer om å spise kveldsmat om en liten stund.
Ja, jeg føler meg kanskje oppgitt, oppblåst og uggen...Men samtidig er det vel ganske bra gjort at jeg er tilbake på sporet igjen så fort? Spiseforstyrrelsen hyler. Jeg har en intens trang til å "faste" noen dager eller trene til krampen tar meg. Men det er vel akkurat nå det er viktig at jeg gjør det motsatte? Rent psykisk hadde det vært så mye lettere å gi etter for spiseforstyrrelsen, men det er jo ikke bra for den fysiske formen min. Jeg vet jo det fra fornuftens side, men det er likevel så utrolig vanskelig!
fredag 11. mai 2012
Brev fra Modum
Det har gått litt bedre de siste to dagene og jeg har derfor bestemt meg for å være hjemme i helgen.
Utfordret meg selv skikkelig til middagen idag; men det gikk overraskende bra! Kom veldig seint hjem og var ikke ferdig med maten før nærmere halv sju og tilegg til kylling og grønnsaker spiste jeg saus til(!)Føler meg på en måte litt skyldig fordi det gikk såpass greit; for at jeg faktisk synes det var godt. Det er skummelt å innrømme, det føles veldig feil. Jeg føler meg grådig og utilpass. Det skal ikke være lov å spise et normalt måltid og nyte det. Det har ikke vært lov i min verden på veldig lenge. Bare når jeg har spist og spydd har jeg latt meg selv få lov til det. Da har jeg nemlig "betalt" etterpå ved å straffe og skade meg selv( kastet opp)...
Har liksom vært nødt til å kompensere for "grådigheten" for å holde alt i balanse. Noe annet har vært helt utenkelig.
Så ja...Rar følelse. Jeg fikk litt småangst underveis og måtte ta meg en pause; men som sagt så gikk det ganske greit. Kjenner på litt mestring...og litt forvirring; hvem i all verden er jeg nå liksom? Dette hadde jeg aldri fått til for noen måneder siden; men samtidig føler jeg meg jo som samme personen.
Fikk brev fra Modum idag! Behandlingen begynner 21.august. Føler meg ikke klar nok, men samtidig har jeg vel aldri vært mer klar enn jeg er nå.
Jeg ser nok ting litt tydeligere(friskere?) enn jeg har gjort på veldig lang tid. Det skremmer meg når jeg ser på de siste to årene. Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg har overlevd.
ALT har vært styrt av spiseforstyrrelsen. Jeg har levd på et latterlig lavt kaloriinntak sett bort fra spis og spy-rundene og jeg aner ikke hvordan kroppen har holdt ut. Døden har nok omtrent pustet meg i nakken, men jeg har vært totalt blindet. Jeg kunne jo aldri bli syk nok.
Fikk en liten aha-opplevelse når jeg skulle shoppe igår. Skulle kjøpe meg joggebukse og da jeg prøvde den i prøverommet fikk jeg meg en støkk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men skvatt skikkelig til da jeg plutselig så kroppen min i ene speilet. Jeg ser jo helt forjævlig utmagret ut.
Det er jo ikke det at jeg ikke har sett et speil på to år, men har egentlig ikke SETT meg selv skikkelig. Det varte ikke lenge før jeg(spiseforstyrrelsen?)overbeviste meg om at det var noe galt med speilene...men jeg har ikke helt klart å gi slipp på opplevelsen. Kan det virkelig være mulig at jeg har en SÅ forvridd oppfatning av meg selv? Om jeg faktisk ser så altfor tynn ut nå, hvordan i all verden hang jeg sammen for 4 kilo siden? Og hvordan i all verden kan jeg da ha følt meg sånn noenlunde passe og tenkt at jeg fint kunne gått ned litt til?! Er det mulig å se så feil?
Jeg vet enda ikke helt. Jeg kan vel ikke ha sett så forjævlig ut, for da hadde vel folk rundt meg reagert; sagt noe? Eller kanskje har de sagt noe, bare ikke til meg?
Ikke vet jeg. Helt frisk er jeg ihvertfall ikke i toppen :P
Utfordret meg selv skikkelig til middagen idag; men det gikk overraskende bra! Kom veldig seint hjem og var ikke ferdig med maten før nærmere halv sju og tilegg til kylling og grønnsaker spiste jeg saus til(!)Føler meg på en måte litt skyldig fordi det gikk såpass greit; for at jeg faktisk synes det var godt. Det er skummelt å innrømme, det føles veldig feil. Jeg føler meg grådig og utilpass. Det skal ikke være lov å spise et normalt måltid og
Har liksom vært nødt til å kompensere for "grådigheten" for å holde alt i balanse. Noe annet har vært helt utenkelig.
Så ja...Rar følelse. Jeg fikk litt småangst underveis og måtte ta meg en pause; men som sagt så gikk det ganske greit. Kjenner på litt mestring...og litt forvirring; hvem i all verden er jeg nå liksom? Dette hadde jeg aldri fått til for noen måneder siden; men samtidig føler jeg meg jo som samme personen.
Fikk brev fra Modum idag! Behandlingen begynner 21.august. Føler meg ikke klar nok, men samtidig har jeg vel aldri vært mer klar enn jeg er nå.
Jeg ser nok ting litt tydeligere(friskere?) enn jeg har gjort på veldig lang tid. Det skremmer meg når jeg ser på de siste to årene. Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg har overlevd.
ALT har vært styrt av spiseforstyrrelsen. Jeg har levd på et latterlig lavt kaloriinntak sett bort fra spis og spy-rundene og jeg aner ikke hvordan kroppen har holdt ut. Døden har nok omtrent pustet meg i nakken, men jeg har vært totalt blindet. Jeg kunne jo aldri bli syk nok.
Fikk en liten aha-opplevelse når jeg skulle shoppe igår. Skulle kjøpe meg joggebukse og da jeg prøvde den i prøverommet fikk jeg meg en støkk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men skvatt skikkelig til da jeg plutselig så kroppen min i ene speilet. Jeg ser jo helt forjævlig utmagret ut.
Det er jo ikke det at jeg ikke har sett et speil på to år, men har egentlig ikke SETT meg selv skikkelig. Det varte ikke lenge før jeg(spiseforstyrrelsen?)overbeviste meg om at det var noe galt med speilene...men jeg har ikke helt klart å gi slipp på opplevelsen. Kan det virkelig være mulig at jeg har en SÅ forvridd oppfatning av meg selv? Om jeg faktisk ser så altfor tynn ut nå, hvordan i all verden hang jeg sammen for 4 kilo siden? Og hvordan i all verden kan jeg da ha følt meg sånn noenlunde passe og tenkt at jeg fint kunne gått ned litt til?! Er det mulig å se så feil?
Jeg vet enda ikke helt. Jeg kan vel ikke ha sett så forjævlig ut, for da hadde vel folk rundt meg reagert; sagt noe? Eller kanskje har de sagt noe, bare ikke til meg?
Ikke vet jeg. Helt frisk er jeg ihvertfall ikke i toppen :P
onsdag 9. mai 2012
God natt
I hope.
Ligger på sofaen i stuen oppe hos mamma og pappa. Fant ut at jeg ikke orket ligge aleine etter det som skjedde sist natt.
Jeg lurer på å reise tilbake til DPS-en imorgen, men får se det litt an hvordan det går.
Ligger på sofaen i stuen oppe hos mamma og pappa. Fant ut at jeg ikke orket ligge aleine etter det som skjedde sist natt.
Jeg lurer på å reise tilbake til DPS-en imorgen, men får se det litt an hvordan det går.
Krysser fingrer og bein og håper at jeg snart befinner meg i drømmeland!
Natten ble enda verre enn den forrige. Jeg var så utrolig sliten og håpet jo på å få litt skikkelig søvn. Istedenfor ble jeg skikkelig dårlig. Det begynte med magevondt og uro i kroppen. Ble bare verre og verre. Etter å ha prøvd å sove noen timer klikket magen min helt...Måtte løpe på do og kvalmen og ubehaget var ubeskrivelig. Tok sovemedisin, men heller ikke det hjalp stort...Uroen og ubehaget satt på en måte i hele kroppen. Det lignet på de to gangene hvor jeg har blitt skikkelig skikkelig dårlig før, så jeg ble utrolig redd. Angsten var kvelende. Jeg sovnet heldigvis til slutt.
Men jeg er fremdeles redd. Redd for at dette som jeg ikke helt hva er skal ramme meg igjen, fange meg og lamme meg helt. Det er en kombinasjon av fysiske plager og ekstrem angst som jeg er livredd for.
Jeg må liksom bare overleve og holde ut når det blir sånn. Klamre meg til håpet at det skal gå over før det blir enda verre. Det er vanskelig å få i seg maten også; jeg vil gjerne, men magen er sånn i ulage. Jeg spiser likevel, presser det i meg; men jeg kjenner at jeg ikke orker dette mange dager til. Føler det er en tap-tap situasjon uansett hva jeg gjør. Om jeg ikke spiser eller spiser mindre så er jo ikke det bra, men, samtidig; når jeg spiser er det som tortur for magen.
Jeg vil så gjerne kunne leve uten å være redd. Det er tungt og utfordrende med spiseforstyrrelsen, men den føler jeg i det minste jeg kan påvirke litt. Den er liksom litt forutsigbar. Men dette andre er så ute av min kontroll..Er det noe jeg hater, så er det å ikke vite hva som skjer, ikke ha kontroll, være hjelpesløs.
Men jeg er fremdeles redd. Redd for at dette som jeg ikke helt hva er skal ramme meg igjen, fange meg og lamme meg helt. Det er en kombinasjon av fysiske plager og ekstrem angst som jeg er livredd for.
Jeg må liksom bare overleve og holde ut når det blir sånn. Klamre meg til håpet at det skal gå over før det blir enda verre. Det er vanskelig å få i seg maten også; jeg vil gjerne, men magen er sånn i ulage. Jeg spiser likevel, presser det i meg; men jeg kjenner at jeg ikke orker dette mange dager til. Føler det er en tap-tap situasjon uansett hva jeg gjør. Om jeg ikke spiser eller spiser mindre så er jo ikke det bra, men, samtidig; når jeg spiser er det som tortur for magen.
Jeg vil så gjerne kunne leve uten å være redd. Det er tungt og utfordrende med spiseforstyrrelsen, men den føler jeg i det minste jeg kan påvirke litt. Den er liksom litt forutsigbar. Men dette andre er så ute av min kontroll..Er det noe jeg hater, så er det å ikke vite hva som skjer, ikke ha kontroll, være hjelpesløs.
tirsdag 8. mai 2012
Tyngre dager
Sliten og oppgitt. Deprimert kan du vel si. Konstant angst for angsten.
Ifh. til matvarintoleranse-greien føler jeg meg nærmest lurt. Det eneste jeg visstnok har en intoleranse for er gjær. Med tanke på at jeg ikke har fått i meg noe som helst av gjør regelmessig på mange år og ikke i det hele tatt på kanskje 3-4 måneder, så kan det ikke være det som gir meg alle plagene jeg har. Jeg fikk med andre ord ikke den "løsningen" jeg ventet på og nærmest hadde blitt lovd.
Blodprøvene ifh til dette med sukkerbelastningen; diabetes; glukose, insulin osv var såpass unormale at legen skal kontakte en endokrinolog(en som er ekspert på diabetes, stoffskifte osv) for å høre hva han mener. Både fastlegen min og legen på DPS-en var helt i villrede.
I natt ble det elendig med søvnen. Jeg måtte opp minst ti ganger for å gå på do! Skjønner ikke hvordan det er mulig å gå så ofte på do+den mengde på nattestid når jeg ikke drikker NOE som helst? Hvor i all verden kommer alt vannet/væsken fra? Det kan ikke være væskeopphopninger heller, for da hadde jeg merket det(da hovner jeg opp i beina osv). Har ikke hatt tegn på væskeansamlinger på flere uker, men likevel tisser jeg ekstreme mengder!? Kan skjønne det om dagen når jeg drikker endel, men skjønner ikke hvorfor det er sånn om natten? Legen hadde ikke noe godt svar på det heller. Håper virkelig jeg får sove litt bedre i natt. Jeg må nok uansett opp 5-6 ganger, slik jeg har vært nødt til den siste måneden.
Klarte å slå meg i hodet idag også. Var redd jeg hadde fått hjernerystelse en stund, men slapp unna med en gigantisk kul.
Sånn ellers føler jeg meg bare sliten og feit og ekkel og sånne ting om dagene. Har kjent endel på savn også, ifh. til gamle venner og sosialt liv...Spesielt idag; var så lei meg at jeg følte for å gråte til krampen tok meg, men det kom ingen tårer.
Jeg har heldigvis fått beskjed om at sengen og rommet mitt på DPS-en kommer til å være mitt frem til de stenger i juni. Jeg vil prøve meg mest mulig hjemme, men det er utrolig godt å vite at jeg har åpen retur og kan komme tilbake om ting går skeis. Hva som skjer etter at de stenger derimot, det gruer jeg meg til å finne ut.
Ifh. til matvarintoleranse-greien føler jeg meg nærmest lurt. Det eneste jeg visstnok har en intoleranse for er gjær. Med tanke på at jeg ikke har fått i meg noe som helst av gjør regelmessig på mange år og ikke i det hele tatt på kanskje 3-4 måneder, så kan det ikke være det som gir meg alle plagene jeg har. Jeg fikk med andre ord ikke den "løsningen" jeg ventet på og nærmest hadde blitt lovd.
Blodprøvene ifh til dette med sukkerbelastningen; diabetes; glukose, insulin osv var såpass unormale at legen skal kontakte en endokrinolog(en som er ekspert på diabetes, stoffskifte osv) for å høre hva han mener. Både fastlegen min og legen på DPS-en var helt i villrede.
I natt ble det elendig med søvnen. Jeg måtte opp minst ti ganger for å gå på do! Skjønner ikke hvordan det er mulig å gå så ofte på do+den mengde på nattestid når jeg ikke drikker NOE som helst? Hvor i all verden kommer alt vannet/væsken fra? Det kan ikke være væskeopphopninger heller, for da hadde jeg merket det(da hovner jeg opp i beina osv). Har ikke hatt tegn på væskeansamlinger på flere uker, men likevel tisser jeg ekstreme mengder!? Kan skjønne det om dagen når jeg drikker endel, men skjønner ikke hvorfor det er sånn om natten? Legen hadde ikke noe godt svar på det heller. Håper virkelig jeg får sove litt bedre i natt. Jeg må nok uansett opp 5-6 ganger, slik jeg har vært nødt til den siste måneden.
Klarte å slå meg i hodet idag også. Var redd jeg hadde fått hjernerystelse en stund, men slapp unna med en gigantisk kul.
Sånn ellers føler jeg meg bare sliten og feit og ekkel og sånne ting om dagene. Har kjent endel på savn også, ifh. til gamle venner og sosialt liv...Spesielt idag; var så lei meg at jeg følte for å gråte til krampen tok meg, men det kom ingen tårer.
Jeg har heldigvis fått beskjed om at sengen og rommet mitt på DPS-en kommer til å være mitt frem til de stenger i juni. Jeg vil prøve meg mest mulig hjemme, men det er utrolig godt å vite at jeg har åpen retur og kan komme tilbake om ting går skeis. Hva som skjer etter at de stenger derimot, det gruer jeg meg til å finne ut.
lørdag 5. mai 2012
Uken som har vært
På onsdag hadde jeg min første treningstime med personlig trener! Det gikk kjempebra!
Brukte slynger til å gjøre diverse øvelser som skal styrke kjernemuskulaturen. Utrolig greit å ha en som kan vise deg rett teknikk og som backer deg litt opp. For å ikke nevne at hun er utrolig grei! Det var rett og slett en veldig kjekk halvtime :)
Før vi begynte tok jeg kroppsanalysen som vi snakket om sist. Det var litt rart å se så detaljert oversikt over kroppen. Jeg var jo forberedt på at verdiene nok ville være litt lave; men for å være helt ærlig var jeg veldig sikker på at det var muskelmengden det sto verst til med, men det var fettprosenten som kom verst ut. Jeg må riktignok legge på meg 3-4 kilo muskler for å komme opp i sunn mengde muskler, men fettprosenten må nesten dobles. Det ble en litt aha-opplevelse for å si det sånn! Merker ihvertfall at jeg ikke er så redd for at jeg legger på meg fett som jeg har vært! Fokuset er hele tiden på å få best mulig helse; som PT-en sa; for hver prosent jeg klarer få opp fettprosenten; jo mer østrogen vil kroppen klare å produsere; og jo mer østrogen som blir produsert, jo mer kalsium osv blir tatt opp, som igjen styrker skjelettet mitt og som er den eneste skikkelige "medisinen" for benskjørheten min. Det hjelper å trekke frem sånne ting når spiseforstyrrelsen skriker at jeg eser ut...Det tar ikke akkurat vekk følelsen av å være enorm, men det gjør at jeg i større grad klarer å unngå at det blir til spiseforstyrrede handlinger.
Når man tar sånn test får man også en metabolsk alder. Altså et tall på hvor gammel kroppen er utifra alle de forskjellige målene. Min metabolske alder ble 12 år. Måtte le litt av det. Samtidig er det jo egentlig ikke noe å le av...Hun sa at man såklart måtte ta det med en klype salt, men at det likevel gir en viss pekepinn ifh. til hvilken stand kroppen er i. Da sier det seg selv at en metabolsk alder på 12 år når man er 21 år absolutt ikke er ønskelig.
Vannmengden i kroppen min derimot; den var veldig høy. Overrasker meg forsåvidt ikke med tanken på at jeg drikker og drikker, men likevel er konstant tørst. Legen her fortalte meg de første ukene at det er helt normalt i begynnelsen av en reernæringsfase(væskeansamlinger osv), men nå har det jo snart gått to måneder! Synes virkelig det burde roet seg litt by now...
Uansett. Kort oppsummert så gikk jeg ut fra timen med en stor dose motivasjon og flere tanker og ønsker om å få en sunn kropp igjen enn jeg har hatt på lenge!
Til uken får jeg svar på matvarintoleransetesten. Håper det kanskje kan gi meg noen svar på alle de fysiske plagene.
På onsdag spiste jeg også min første skikkelig middag i leiligheten! På tross av at jeg har bodd der ca. et halvt år så har det bare vært når jeg har overspist og kastet opp at jeg har hatt mat i huset.
Gjentok suksessen både torsdag og fredag. Flink? ja!
Torsdagen var det ansvarsgruppemøte. Avdelingen her skal stenges for godt i juni. Jeg har prøvd å tenke minst mulig på det; blir stresset bare av tanken. Først var det sagt at det skulle skje 16.juni, men så er det visst blitt fremskyndet til 5.juni! Med andre ord blir vi nødt til å planlegge hvordan vi skal gripe det an videre. Psykologen min her foreslo at vi allerede nå skriver en søknad til den andre DPS-en og forklarer opplegget vi har hatt frem til nå...Forhåpentligvis vil vi få til et samarbeid der når det stenger her.
Men må innrømme jeg fremdeles er stresset! Har jo vært på den andre DPS-en før, og vet at de har liten kapasitet og gjerne vil ha folk innlagt kortest mulig. Med andre ord er det meget tvilsomt at jeg kan fortsette med opplegget jeg har her med mye permisjoner og åpen retur. Veldig synd, for jeg føler vi endelig har funnet noe som faktisk fungerer. Men skal prøve å ikke ta sorgene på forskudd.
Igår ringte jeg til legekontoret. Begynte å bli litt utålmodig ifh. til svarene på blodprøvene og sukkerbelastningstesten. Visste at de hadde motatt svarene allerede da jeg ringte i begynnelsen av uken, men likevel har jeg ikke hørt noe mer.
Snakket med legen og fikk en forklaring på hvorfor det hadde tatt så lang tid. Hun visste rett og slett ikke hvordan hun skulle tolke resultatet(på sukkerbelastningstesten), og hadde derfor tenkt å undersøke det ytterligere før hun kontaktet meg.
Det fastende blodsukkeret mitt var 3,9. Med andre ord litt lavt, men forholdsvis normalt.
En time etter at man har drukket sukkerblandingen vil en normal persons blodsukkeret ha steget til 5-7. En som har diabetes vil få et blodsukker som er enda høyere.
Mitt blodsukker var sunket til 3,4.
Etter to timer var det sunket til 3,0! Med andre ord ikke normalt i det hele tatt. Samtidig var visst insulinprøvene mine helt normale. Vet ikke helt hva dette betyr, og tror ikke legen helt visste det heller. Men det kan jo virke som om teorien min med reaktiv hypoglykemia/motsatt diabetes kanskje stemmer.
Man vil ihvertfall ofte begynne å få symptomer for føling når blodsukkeret er nede på 3 mmol...
Men jeg var jo ikke spesielt dårlig når jeg tok den testen, litt susete, men har vært mye dårligere før og med blodsukker som har vært nede på 2-tallet.
Håper vi kan finne en eller løsning ihvertfall..Og nei, det hjelper ikke nødvendigvis å spise. De siste dagene har jeg blitt skikkelig dårlig bare en halvtimes tid etter frokosten; til tross for at jeg fremdeles er mett etter det næringsrike måltidet. Klarer ikke spise enda mer liksom.
Jeg hadde også veldig tomme jernlagre; samtidig som at blodprosenten min var helt normal. Noe som visstnok også var litt merkelig. Kroppen min er rar rett og slett.
Igår var jeg nede hos farmor og farfar.Vi snakket mye og farmor og jeg gikk oss en tur. Det var utrolig kjekt! Utrolig synd at jeg ikke er der oftere(spesielt med tanke på at de bor i samme hus som meg!)
Merker det nesten er litt kjipt å komme tilbake til avdelingen. Er bare en annen pasient her for øyeblikket! Men jeg har nok godt av å roe ned litt i noen dager. Målet er å være hjemme hele neste uke.
Det er nesten så jeg begynner å tvile litt på Modum...Føler på en måte jeg har funnet noe som funker for meg og vil ikke ødelegge det! Samtidig er jo det jeg holder på med nå strengt tatt bare stabilisering og ikke noe som vil gjøre meg 100% frisk. Om jeg skal gå fra å ha kontroll over spiseforstyrrelsen til å bli helt FRI fra spiseforstyrrelsen, så er jeg vel nødt til å ta det et steg videre. Skjønner bare ikke helt hvordan siden jeg føler det er mer enn nok utfordring å holde ting stabilt! Men det er nå fremdeles tre måneder til Modum, mye kan skje på den tiden(forhåpentligvis i positiv retning!)
Brukte slynger til å gjøre diverse øvelser som skal styrke kjernemuskulaturen. Utrolig greit å ha en som kan vise deg rett teknikk og som backer deg litt opp. For å ikke nevne at hun er utrolig grei! Det var rett og slett en veldig kjekk halvtime :)
Før vi begynte tok jeg kroppsanalysen som vi snakket om sist. Det var litt rart å se så detaljert oversikt over kroppen. Jeg var jo forberedt på at verdiene nok ville være litt lave; men for å være helt ærlig var jeg veldig sikker på at det var muskelmengden det sto verst til med, men det var fettprosenten som kom verst ut. Jeg må riktignok legge på meg 3-4 kilo muskler for å komme opp i sunn mengde muskler, men fettprosenten må nesten dobles. Det ble en litt aha-opplevelse for å si det sånn! Merker ihvertfall at jeg ikke er så redd for at jeg legger på meg fett som jeg har vært! Fokuset er hele tiden på å få best mulig helse; som PT-en sa; for hver prosent jeg klarer få opp fettprosenten; jo mer østrogen vil kroppen klare å produsere; og jo mer østrogen som blir produsert, jo mer kalsium osv blir tatt opp, som igjen styrker skjelettet mitt og som er den eneste skikkelige "medisinen" for benskjørheten min. Det hjelper å trekke frem sånne ting når spiseforstyrrelsen skriker at jeg eser ut...Det tar ikke akkurat vekk følelsen av å være enorm, men det gjør at jeg i større grad klarer å unngå at det blir til spiseforstyrrede handlinger.
Når man tar sånn test får man også en metabolsk alder. Altså et tall på hvor gammel kroppen er utifra alle de forskjellige målene. Min metabolske alder ble 12 år. Måtte le litt av det. Samtidig er det jo egentlig ikke noe å le av...Hun sa at man såklart måtte ta det med en klype salt, men at det likevel gir en viss pekepinn ifh. til hvilken stand kroppen er i. Da sier det seg selv at en metabolsk alder på 12 år når man er 21 år absolutt ikke er ønskelig.
Vannmengden i kroppen min derimot; den var veldig høy. Overrasker meg forsåvidt ikke med tanken på at jeg drikker og drikker, men likevel er konstant tørst. Legen her fortalte meg de første ukene at det er helt normalt i begynnelsen av en reernæringsfase(væskeansamlinger osv), men nå har det jo snart gått to måneder! Synes virkelig det burde roet seg litt by now...
Uansett. Kort oppsummert så gikk jeg ut fra timen med en stor dose motivasjon og flere tanker og ønsker om å få en sunn kropp igjen enn jeg har hatt på lenge!
Til uken får jeg svar på matvarintoleransetesten. Håper det kanskje kan gi meg noen svar på alle de fysiske plagene.
På onsdag spiste jeg også min første skikkelig middag i leiligheten! På tross av at jeg har bodd der ca. et halvt år så har det bare vært når jeg har overspist og kastet opp at jeg har hatt mat i huset.
Gjentok suksessen både torsdag og fredag. Flink? ja!
Torsdagen var det ansvarsgruppemøte. Avdelingen her skal stenges for godt i juni. Jeg har prøvd å tenke minst mulig på det; blir stresset bare av tanken. Først var det sagt at det skulle skje 16.juni, men så er det visst blitt fremskyndet til 5.juni! Med andre ord blir vi nødt til å planlegge hvordan vi skal gripe det an videre. Psykologen min her foreslo at vi allerede nå skriver en søknad til den andre DPS-en og forklarer opplegget vi har hatt frem til nå...Forhåpentligvis vil vi få til et samarbeid der når det stenger her.
Men må innrømme jeg fremdeles er stresset! Har jo vært på den andre DPS-en før, og vet at de har liten kapasitet og gjerne vil ha folk innlagt kortest mulig. Med andre ord er det meget tvilsomt at jeg kan fortsette med opplegget jeg har her med mye permisjoner og åpen retur. Veldig synd, for jeg føler vi endelig har funnet noe som faktisk fungerer. Men skal prøve å ikke ta sorgene på forskudd.
Igår ringte jeg til legekontoret. Begynte å bli litt utålmodig ifh. til svarene på blodprøvene og sukkerbelastningstesten. Visste at de hadde motatt svarene allerede da jeg ringte i begynnelsen av uken, men likevel har jeg ikke hørt noe mer.
Snakket med legen og fikk en forklaring på hvorfor det hadde tatt så lang tid. Hun visste rett og slett ikke hvordan hun skulle tolke resultatet(på sukkerbelastningstesten), og hadde derfor tenkt å undersøke det ytterligere før hun kontaktet meg.
Det fastende blodsukkeret mitt var 3,9. Med andre ord litt lavt, men forholdsvis normalt.
En time etter at man har drukket sukkerblandingen vil en normal persons blodsukkeret ha steget til 5-7. En som har diabetes vil få et blodsukker som er enda høyere.
Mitt blodsukker var sunket til 3,4.
Etter to timer var det sunket til 3,0! Med andre ord ikke normalt i det hele tatt. Samtidig var visst insulinprøvene mine helt normale. Vet ikke helt hva dette betyr, og tror ikke legen helt visste det heller. Men det kan jo virke som om teorien min med reaktiv hypoglykemia/motsatt diabetes kanskje stemmer.
Man vil ihvertfall ofte begynne å få symptomer for føling når blodsukkeret er nede på 3 mmol...
Men jeg var jo ikke spesielt dårlig når jeg tok den testen, litt susete, men har vært mye dårligere før og med blodsukker som har vært nede på 2-tallet.
Håper vi kan finne en eller løsning ihvertfall..Og nei, det hjelper ikke nødvendigvis å spise. De siste dagene har jeg blitt skikkelig dårlig bare en halvtimes tid etter frokosten; til tross for at jeg fremdeles er mett etter det næringsrike måltidet. Klarer ikke spise enda mer liksom.
Jeg hadde også veldig tomme jernlagre; samtidig som at blodprosenten min var helt normal. Noe som visstnok også var litt merkelig. Kroppen min er rar rett og slett.
Igår var jeg nede hos farmor og farfar.Vi snakket mye og farmor og jeg gikk oss en tur. Det var utrolig kjekt! Utrolig synd at jeg ikke er der oftere(spesielt med tanke på at de bor i samme hus som meg!)
Merker det nesten er litt kjipt å komme tilbake til avdelingen. Er bare en annen pasient her for øyeblikket! Men jeg har nok godt av å roe ned litt i noen dager. Målet er å være hjemme hele neste uke.
Det er nesten så jeg begynner å tvile litt på Modum...Føler på en måte jeg har funnet noe som funker for meg og vil ikke ødelegge det! Samtidig er jo det jeg holder på med nå strengt tatt bare stabilisering og ikke noe som vil gjøre meg 100% frisk. Om jeg skal gå fra å ha kontroll over spiseforstyrrelsen til å bli helt FRI fra spiseforstyrrelsen, så er jeg vel nødt til å ta det et steg videre. Skjønner bare ikke helt hvordan siden jeg føler det er mer enn nok utfordring å holde ting stabilt! Men det er nå fremdeles tre måneder til Modum, mye kan skje på den tiden(forhåpentligvis i positiv retning!)
Tilbake
Har vært hjemme fra tirsdag og til idag. Det har gått overraskende OK faktisk! Det har skjedd en god del; mye av det positivt, men internettet i leiligheten min funker ikke, så har ikke blitt noe blogging. Nå er jeg tilbake på avdelingen. Helt greit det, blir godt å kunne slappe av litt. Veldig stille og rolig her. Men nå er det middagstid, så det får bli mer blogging seinere :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)