tung dag

*Minnestund

Den var veldig fin. Presten snakket mye om nåde, og la ikke skjul på at onkelen min hadde slitt veldig psykisk. Talen traff veldig godt, og sermonien var enkel, men vakker. Han skal desverre ikke gravlegges her, men på østlandet, så istedenfor å følge ham til graven, ble han kjørt bort med bil. Det var nesten verre enn en vanlig gravferd, så brutalt. Ingen grav, ingen "av jord har du blitt og av jord skal du bli". Der utenfor kirken brast det, for de fleste, men selvfølgelig mest for tanten min. Hun og flere andre gråt høylytt. Jeg kan ikke engang forstå smerten hun må ha følt og føler.

*overspising/oppkast.

Hva kan jeg si? Etterpå skulle mesteparten av familien samles hjemme hos farmor og farfar. Jeg var veldig utenfor. Kjente det ble altfor mye, altfor mange folk, altfor mye mat. Altfor mye å forholde seg til. Så jeg sa jeg måtte legge meg nedpå litt og eventuelt komme ned seinere. Intensjonene var gode. Men det tok ikke lang tid før overspisingen begynte, klarte ikke få ro. Mamma ringte uendelige ganger og ba meg komme ned. Ble bare mer og mer stresset. Jeg kom meg aldri ned.

*lørdagshandling for mamma og pappa.

Litt seinere tilbudte jeg meg å kjøre å handle inn varer siden det var tomt for det meste, og jeg følte for å få meg litt vekk. Formen var litt bedre.

*overspising/oppkast
 Ender likevel oppe med dette enda en gang ja

*intens trening

Vet jeg må komme meg hjem med varene, vet jeg liksom skulle legge meg tidlig, så hva gjør man da når man føler man burde trene minst 3 timer? Jo, da trener man med 90% makspuls i 40 minutter og kjører som en gal hjem igjen.

*hjem igjen til mamma og pappa.

Humøret var litt bedre, jeg så egentlig frem til å sitte oppe og prate litt. Mamma hadde lagt seg, pappa sa kjøleskapet måtte vaskes/ryddes før jeg kunne sette varene inni. Jeg tar utav alt, sorterer det osv. Pappa vasker. Mamma kommer opp. Klikker. Skjeller oss ut, and this goes on and on and on etcetcetcetc. Jeg ender gråtende og utslitt i stuen. Pappa trøster meg.

Angrer på at jeg kom hjem. Trangen til selvdestruktivhet vokser seg enorm.

Vurderer å kanskje høre litt mer på psykiateren som sier jeg bør holde meg litt unna. Men samtidig trenger jeg jo omsorgen...Jeg klarer meg ikke helt aleine.

Men det siste jeg trenger når jeg virkelig prøver til tross for at jeg er totalt nedbrutt, det er noen som oppfører seg helt urimelig og bryter meg enda mer ned.

Nå sitter jeg nede i kjelleren på det gamle rommet mitt og hører på lavmælt krangling fra soverommet til mamma og pappa over meg. Setter min lit til antipsykotikaen som jeg tar for å sove, så jeg forhåpentligvis får meg opp imorgen og klarer å lage istand en OK farsdag for pappa :)

En positiv ting; Ikke blødd neseblod idag faktisk! Blødd neseblod hver eneste dag en stund nå, noen ganger flere ganger for dagen. Ikke moro. Sånn angående overspising/oppkast har denne uken vært bedre enn den forrige tross alt...Så får prøve å holde fast på det selv om helgen har gått rett vest.