Skjelver. Ser svarte prikker. Oppgitt. Håpløs. Tilbakefall. Igjen. Jeg vil ikke ha bulimien, men den vil ikke gi slipp på meg. Tre lange dager, også rett tilbake. Igjen. Igjen. Igjen.
Det er i stunder som dette jeg virkelig kjenner på desperasjonen og håpløsheten. Hvordan kan noen la meg sitte aleine med dette monsteret? Jeg bor sammen med et monster! HJELP MEG NOEN VÆR SÅ SNILL, for jeg er redd.
Sometimes I remember
The darkness of my past
Bringing back these memories
I wish I didn’t have
Sometimes I think of letting go
And never looking back
And never moving forward so
There would never bee a past
It’s easier to run replacing this pain with something numb
It’s so much easier to go
Than face all this pain here all alone...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar