Hell is a place on earth

Og jeg er der. Hat hat hat hat. Hat mot spiseforstyrrelsen. Hat mot meg selv. Hat mot hele situasjonen. Uutholdelig. Trenger å flykte, men har så vondt fysisk at jeg ikke klarer å løpe fra alt. Jeg flyter utover for hvert sekund, blir større, fordobles. Mer å ta i, mer å ikke være glad i.

Jeg gidder ikke engang prøve å få en positiv vinkling på dette innlegget, for faktum er at jeg har det jævlig. Rett og slett. Jeg har vært her før, vet hva jeg burde gjøre og ikke, men det betyr ikke en dritt når jeg ikke klarer gjøre noe rett. Når i tilegg kroppen min bestemmer seg for å streike så er jeg så fastkjørt som overhodet mulig.

Angrer på at jeg sto opp idag. Danmarkstur er komplett urealistisk for øyeblikket. Det er ikke det at jeg hadde gledet meg så mye til turen i seg selv, men mer at jeg frykter alternativet; å være hjemme alene og la destruktiviteten flyte.