Fredagen

Jeg hadde glemt at man må måle vekt og høyde når man tar bentetthetsprøve. Siden jeg kom fra leiren har jeg vel vært i det en kan kalle en 'bulimisk fase', med andre ord har jeg holdt meg mest mulig vekke fra vekten. Av erfaring vet jeg at vekten kan svinge veldig når jeg er inne i sånne perioder, så tør knapt veie meg. Men det måtte jeg altså idag, uten at jeg var forberedt, og i tilegg hadde jeg overspist kvelden før og til tross for oppkast og trening har jeg følt meg enorm de siste dagene. Jeg skulle jo bare spurt om jeg kunne veie meg baklengs eller noe sånt, men tenkte liksom ikke helt klart. Plutselig sto jeg på vekten. Det hjalp ikke akkurat på humøret. På ene siden hadde jeg ikke lagt på meg 10 kilo slik det føltes, men samtidig var vekten litt høyere enn da jeg kom hjem fra leiren og det var mer enn nok til å funke som en bekreftse på at jeg eser ut.

Anyway. Nå har jeg altså fått diagnosen benskjørhet på 'ordentlig'(siden jeg var blitt 20 siden sist). Det var gått litt opp, men var fremdeles så lavt at det kvalifiserte til benskjørhet. Jeg er egentlig bare glad for at det ikke har blitt verre. -Du har fremdeles 5 år på deg, husk det! Sa bentetthets-damen til meg når jeg gikk ut døra. I teorien har jeg det. Skjelettet bygger seg opp til man er ca. 25. Forhåpentligvis får jeg hjelp til spiseforstyrrelsen i god tid før det så jeg kan få snudd dette.

Etterpå skulle jeg egentlig møte en venninne i byen, men fikk ikke tak i henne, så satt meg på bussen hjem. Fant ut at jeg skulle høre med en annen venninne om hun skulle noe på kvelden, det skulle hun desverre. Planen min da var vel egentlig bare gå hjem og sove. Men så får jeg en ny melding fra venninne nummer to at en felles venninne av oss kommer på lunsj til hun om 20 minutter og at jeg kan komme også om jeg vil. Så da reiste jeg bort der! Ikke snakket med de på evigheter, og "lunsjen" varte i 5 timer ^_^ Utrolig koselig rett og slett! Mimring over gamle dager.

Så til tross for bulimisk drittkveld, så har jeg hatt en fin dag idag :) Nå må jeg se til å få pakket. Reiser imorgen tidlig. Hadde sånn halvveis begynt å lure på om jeg bare skulle bli hjemme. En hel uke sammen med familien blir utfordrende, potensielt katastrofalt. Men samtidig vet jeg jo at en uke hjemme bare vil bli enda en uke med dyrking av spiseforstyrrelsen, såå....jeg får nesten bare hoppe i det. I tilegg er pappa utrolig sliten, så han var veldig glad for at jeg skulle være med, så han slapp kjøre hele veien:P Can't let him down now!
Det får gå som det går.