Bulimiske dager

Sove så lenge som mulig. Dra meg opp i 11-tiden(med mindre jeg har spesielle avtaler).
Distrahere meg selv lengst mulig.
Kanskje sove litt til.
Distrahere meg selv(prøve å få meg selv ut, se mennesker etc).
Rundt 19-20 begynner vel som oftest overspisingen(e).
Spise og spy i noen timer.
Etterpå vaske og rydde.
Nå vil klokken ofte nærme seg midnatt og jeg vil vanligvis får et av anfallene mine(legen sier kombinasjon av flere ting, men hovedsaklig blodsukkerfall). Varer fra alt fra noen minutter til en time.
Når det verste er over er det tid for trening.
Jeg har som oftest ikke lyst. Ikke i det hele tatt. Jeg er så sliten. Men uroen gnager i meg. Kroppen vokser. Selvhatet når enorme høyder. Klarer ikke distrahere meg selv lengre.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan fortsette rundt og rundt i denne sirkelen. At jeg aldri lærer hvordan jeg skal klare å stoppe opp. Snu. Jeg vil jo ikke leve sånn som dette? Tiden går, dagene går. Kroppen lider. Hvorfor klarer jeg ikke snu? Burde jeg klare det selv? Hva er det jeg gjør galt?

Jeg har hørt andre med bulimi og fagpersoner snakke om oppkast som en renselse. At det på en eller annen måte gir en slags lettelse å kaste opp, man blir ren, spyr vekk alle negative følelser etc. Slik har jeg aldri hatt det. Å kaste opp er for meg FORFERDLIG. Hver eneste gang. Jeg hater å kaste opp. Det går på selvskading og tvang.

Men nå har jeg bestemt meg. Imorgen strekker jeg ut hånden. Ber om hjelp. Hater når det blir sånn som dette, at jeg omtrent må trygle om å få noen dagers innleggelse for å overleve. Men jeg ser ikke så mange andre utveier...Det er ikke noen løsning, men likevel en midlertidig 'pause'som kan gjøre at jeg klarer holde ut en stund til...Til hva? spør jeg meg selv...Til jeg får den hjelpen jeg trenger...Jeg må bare fortsette å håpe på at jeg en dag skal få det.