Status

Jeg har det vondt. Både fysisk og psykisk. Om jeg skal være helt ærlig med meg selv så styres hele livet mitt av den såkalte spiseforstyrrelsen om dagen. Jeg klarer aldri slappe helt av, klarer aldri nyte noe.
Jeg skammer meg så utrolig. Føler ikke jeg har "rett" til å si noe sånt fordi jeg ikke er tynn nok. Jeg kvalifiserer verken til anoreksi eller bulimi. Får ikke noe til. Uansett hvor mange ganger jeg forteller meg selv at det ikke er det det handler om, så klarer jeg ikke tro på det.
Har gitt opp å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke er feit...Gått over til å heller si; Ok, la og si jeg er tjukk eller feit. Har det egentlig noe å si?
Svaret burde jo være nei. At man kan ha matproblemer uansett. At man kan slite uansett.
Men jeg klarer ikke tro på det når det gjelder meg selv.

Er det krangelen i hodet mitt går utpå nå.
Skal jeg virkelig spørre om en innleggelse? Skal jeg ta sjansen på å bli avvist igjen?
Og kan jeg virkelig ha et alvorlig problem når det ikke virker som noen andre mener det?
Når blodprøver er OK og vekten ikke så lav?
Er jeg egentlig syk da?
Er det ikke bare en unnskyldning jeg bruker?
Er det ikke egentlig bare lat og feig jeg er? Når ble det en sykdom?

Burde pakke og stå på. Jeg skal jo flytte. Den perfekte distraksjonen. Rydde og sortere. Men jeg føler meg så fanget og lammet. Uansett hvor mye jeg kjemper, så ender jeg tilbake til utgangspunktet.

Men jeg skal ihvertfall høre angående innleggelse imorgen. Om jeg ikke spør så får jeg ihvertfall aldri vite om det er en mulighet.
I tilegg skal jeg på NAV for å sjekke om jeg kan få bostøtte, og bestille legetime(hos min nye lege!) Hipp hurra for planer.