NOE har faktisk forandret seg

Det er ofte vanskelig å se fremgang når gamle følelser og mønster overtar. Det kan føles som om tiden har stått stille; at jeg ikke har lært noe som helst eller kommet meg lengre. At de siste årene har vært totalt bortkastet. Jeg er fremdeles et vrak som ikke takler livet og sånn kommer det alltid til å være.

MEN, så av og til, så får man en slags oppvekker. Nettopp det fikk jeg før idag når jeg fant igjen min gamle PC. Der var det mye rart for å si det sånn. Noen morsomme ting, men for det meste ekstremt mye deprimerende. Når jeg snublet over den filmen som er under(som jeg lagde selv) gikk det virkelig opp for meg at enkelte ting VIRKELIG har forandret seg. Jeg hater ikke meg selv så intenst lengre. Jeg har ikke konstante selvmordstanker/planer. Thank God. Jeg kunne aldri lagd den filmen idag. Skremmende er det eneste ordet jeg har.

Men når det er sagt, så sliter jeg veldig med spiseforstyrrelsen om dagene. Det er som om jeg prøver å få fotfeste, men til ingen nytte. Som om noen har fjernet bakken under beina mine og erstattet den med en dyp sjø. Jeg prøver å holde meg flytende, men jeg er ikke svømmedyktig. Jeg sliter meg ut, uten å komme noen vei.

Hadde en samtale med en av de i teamet mitt igår. Hun var enig i at det ikke er noen heldig situasjon, med nedleggelse osv. at optimalt sett burde jeg få fortsette som jeg har gjort de siste månedene frem til Modum.
Men det hjelper jo ikke at hun er enig, hun har lite hun skal ha sagt ifh. til den nye DPSen.

Men hun sa også at dette må bare gå, jeg må klare meg frem til Modum selv om situasjonen er vanskelig; for slik hun så det er det snakk om liv eller død. Jeg trengte å høre det. Jeg tenker jo det samme selv, men av og til begynner jeg å tvile når jeg får så miksede signaler fra de som liksom skal hjelpe meg+at spiseforstyrrelsen overdøver fornuften.

Liv eller død.

Det er nødt til å gå! For du vil jo leve vel? spurte hun meg.
Jo. Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til!

Jeg er egentlig livredd. Kunne ønske noen kunne passet på meg og fått i meg mat frem til Modum. 

I tilegg er jeg forvirret. BMI 15 var det sagt at jeg måtte være på som krav før Modum. Jeg har helt ærlig ikke tenkt mer på dette; for vekten jeg ligger på nå har siden april vært en "grei" vekt(altså minimum, men greit, så lenge jeg ikke går under) ifølge legen. Ble derfor litt satt ut når jeg regnet på det nettopp og fant ut at jeg er UNDER dette kravet med den vekten. Vet ikke hva faen jeg skal tro lengre. Kan ikke stole på noe/noen. Og hva har jeg da? Nettopp. Spiseforstyrrelsen. Jeg har ikke andre måter å holde meg flytende på. Skal jeg klamre meg fast og håpe jeg ikke drukner inne 19.august? Har jeg noe valg?