Ventetid

Jeg ringte Modum bad idag og de hadde enda ikke motatt den manglende dokumentasjonen fra legen min. At det er mulig! Slik jeg forsto det ble det sendt sist uke. Vet ihvertfall at legen mottok all den nødvendige infoen for over en uke siden. Skjønner hun ikke at en dag føles som hundre år? At jeg teller timer?
Hun på Modum bad sa at så fort de mottok infoen som manglet så ville de svare meg! At det ikke ville ta mer enn noen få dager! Det gjør det nesten enda verre at folk ikke kan få ræven i gir. Er så drittlei av at alt skal drøye og ta så uendelig med TID.

De usagte ord

(Vil bare ha sagt at dette er utrolig vanskelig for meg å skrive...så ja, keep that in mind)

Hvorfor skal det være så vanskelig å si? Er dere redd for at det skal trigge? Eller styrke sykdommen? Hvordan da?

Eller er det bare at dere er usikre? Tenker at om dere overser elefanten i rommet så forsvinner den tilslutt? Er det det? Virkelig? Feighet?

Tror dere sannheten gjør meg verre? Er all oppmersomhet negativ oppmerksomhet som må unngås?

Beskytter det meg? Blir jeg roligere? Mer avslappet? Tror dere virkelig manglende respons på noen som helst måte skal gjøre ting bedre?

Ved dere ingenting om spiseforstyrrelser? Kjenner dere noen? Har dere lest om det?

Tror dere at jeg er "fornuftig" og oppegående nok til å skjønne alvoret selv?
Har dere aldri lært at en stor del av sykdomsbilde ofte går på fornektelse?Selvdestruktivitet?

At fornuften ofte må gi tapt for forstyrrede tanker?

Eller hoppet dere over de sidene i boka?

Hvorfor er det greit å skrive "alvorlig spiseforstyrrelse"på papiret, men ikke si det med ord? Skjønner dere ikke at jeg trenger å vite? 

At spiseforstyrrelsen vokser av løgner og stillhet?

JEG trenger akkurat her og nå at dere forteller meg at det er alvorlig og bekymringsfullt. Jeg, som i MEG SOM PERSON trenger at dere gir uttrykk for at dere tar meg på alvor. Ikke fordi jeg forteller dere at dere skal, men fordi dere faktisk gjør det.

Spiseforstyrrelsen elsker lunken respons. Elsker usagte ord og korte fraser. Elsker å kunne fylle opp de tomme setningene. Ler av at jeg i det hele tatt har et lite håp om å bli tatt på alvor.

Forberder straffen for alle disse ordene som er 100% ulovlige og syndefulle.

How am I supposed to survive this?

Or am I even supposed to?

 I had a hole in my heart

So I threw away my plate

'Cos nothing would fill me up

Whatever I ate

Oh baby if only you knew

I don't know what to do

Oh baby if only you knew

Oh baby...

Fading away

                        
'Cos there's nothing I can do

   I hate my self

 And I love you

"Endelig" helg

Det er rart hvordan jeg etterhvert som spiseforstyrrelsen har utviklet seg har fått et mer og mer hat-forhold til helgen. Før var jeg som de fleste andre, og så som oftest frem til helgene. Nå frykter jeg dem som pesten.
Helg er ikke lengre kos eller hyggelig, men heller det stikk motsatte.

Jeg fikk svar på blodprøvene for noen dager siden. Jeg hadde lave kalium-verdier og b-vitamin. Fikk mast meg til å få ta b12-sprøyter, men angående kaliumen fikk jeg bare beskjed om at; ja, vi får ta en ny blodprøve om noen uker for å sjekke at det ikke blir enda lavere(standardsvar).

Av og til lurer jeg på om det egentlig finnes leger som gjør jobben sin? Jeg er så drittlei av å måtte finne utav alt på egen hånd for så å mase på legen. Hun er helt grei, for all del. Men hun gjør absolutt ingenting med mindre jeg spør konket og finner utav all infoen på egenhånd. Og sånn har egenlig alle fastlegene jeg noengang har hatt vært.
Jeg tenkte ikke så mye mer på det med kaliumen helt frem til jeg måtte til en annen lege igår.
-Ja, du har fått kalium-tilskudd da? var det første han sa når jeg nevnte kaliummangelen i en bisetning. Som om det skulle vært en selvfølge.

Og kanskje burde jeg fått det? Men isåfall må jeg vel bestille en ny time og spørre spesielt om å få det. Legen kan jo ikke ordne noe på egenhånd. Det er vel for mye å forvente.

Heldigvis fikk jeg denne legen igår til å skrive en henvisning til å få tatt røntgenbilde. Har hatt enorme smerter i foten nesten en måned, uten at fastlegen min har gjort stort annet enn å ta blodprøver...
Sendte inn spørsmål til klara-klok.no og fikk som svar der at legen burde ha VELDIG lav terskel for å sende meg til røntgen med tanke på at jeg har beinskjørhet og alt det andre. Det gjorde at jeg bestemte meg for å mase litt ekstra, noe som altså resulterte i at jeg fikk tatt bilde idag!
Det vil ta en liten uke før jeg får svar. Forhåpentligvis er det bare snakk om senebetennelse eller lignende, i verste tilfelle er det snakk om brudd/brist(noe som lett kan bli til kroniske smerter når man har benskjørhet).

Er satt opp til operasjon om to uker så jeg håper virkelig alt er noenlunde i orden. Operasjonssåret etter ankelbruddet har enda ikke grodd though(nesten 2 år siden operasjon, og fortsatt ikke grodd, yey!)og det MÅ gro om jeg skal kunne ta operasjonen 7.oktober. Har investert i sånne superplaster-ting fra apoteket(til 300 kr per stykk!:O) så kan ikke annet enn å satse på at det funker.

Spiseforstyrrelse som selvskading

Jeg finnes ikke. Lever ikke. Eksisterer knapt om dagene. Alt er spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelsens tanker og handlinger. Jo mer bulimi, jo mer kontrolltap, jo mer kaos. Trangen til selvskading vokser proporsjonalt med tapet av kontroll. En ubeskrivelig ond sirkel.

I sånne perioder er ikke spiseforstyrrelsen noe positivt. Ingen mestringsstrategi. Bare ren destruktivitet. Bulimien føles som djevelen og jeg er besatt. Djevelen har ingenting annet som mål enn å tillintetgjøre meg.
Mer enn noensinne føles spiseforstyrrelsen mer som en tvangslidelse enn noe annet.
ting som å
; tvinge i meg mat jeg ikke liker og med mest mulig kalorier(for å straffe)
; stjele mat/penger bare for å stjele(for å straffe og nedverdige)
; spise mat som er dårlig/fra søppelet(for å straffe og nedverdige)
; kaste opp til det kommer blod(for å straffe)
; spise store mengder avføringsmiddel(igjen, for å straffe)

Og uendelige mange flere forferdelige ting jeg føler meg tvungen til å gjøre. Jeg klarer rett og slett ikke beskrive det med ord, jeg skjønner det ikke helt selv. Tvang.

Er en stund siden jeg har følt meg så komplett fanget som nå. Alt er sykt. Samtidig hyler en annen stemme at jeg kan bare glemme å få noen hjelp så lenge jeg ikke går mer ned i vekt. 

Jeg er så sint og fortvilet på meg selv at jeg har latt det gå så langt. Samtidig sitter det så inngrodd i bein og marg at jeg fortjener alt fælt som skjer med meg. At jeg er verdens verste menneske. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne bli bedre så lenge ting er som nå.

Jeg føler meg så uendelig svak. Så komplett mislykket. Latterlig. Jeg har så vondt, men føler på samme tid jeg fortjener all smerten og mer til.

Positivitet på kveldingen

Klarer ikke la være. Etter det siste innlegget så alt mørkt ut, bulimien hadde tatt over og jeg var på vei til butikken. Derfor er jeg litt stolt over å si at; jeg snudde! Er det noe som er enda vanskeligere enn å stå imot bulimien, så er det det å snu når man allerede har feilet litt. Når jeg har kastet opp litt, så kan jeg likevel overspise og kaste opp mer. Alt er ødelagt. Sort-hvitt tenking osv. Jeg er veldig klar over at jeg sliter med dette, men følelsene og uroen sluker meg så totalt hver eneste gang at jeg klarer ikke finne balansen igjen. Noe som gang på gang gjør at hver gang jeg snubler, så faller jeg også. Faller og faller til jeg ikke kan falle lengre. Det er orkan i kastene og så uendelig vanskelig å holde seg på beina.

Men ikveld klarte jeg det altså! Jeg kjørte til butikken, tankekjøret var helt intenst. Men likevel så var det noe som stoppet meg. Jeg skammer meg fremdeles veldig over den lille hendelsen jeg skrev om i det andre innlegget. Samtidig prøver jeg å si til meg selv at det var en liten filleting, det viktigste er at jeg seiret tilslutt!

Egentlig har jeg gjort mye bra idag(må få skryte litt!) Fått gjort MYE matte og diverse andre konstruktive ting. I tilegg fikk jeg en liten pakke i posten idag som besto av denne:

Svampebob-kjøleskapsmagnet! Fikk meg til å glise ihvertfall :D




<--I tilegg har jeg fått meg verdens søteste nøkkelhank(en liten glassgris^^,)

Imorgen har jeg heldigvis litt planer; det blir godt å komme seg utav huset litt :)

Matens og følelenes Mysterium

Dette skulle bli et innlegg om mestring. Om to dager oppkastfri. Og blabla. Denne dagen har vært lang. Eviglang. Minuttene har sneglet seg avgårde og kampen mot bulimien har pågått store deler av dagen. Etterhvert som dagen begynte å nærme seg kveld minnet jeg meg på sånn ca. annenhvert minutt at nå har jeg holdt ut hele denne dagen, så da skal jeg søren meg ikke fucke opp ting nå. Det er det ikke verdt.

Men LIKEVEL. Likevel sto jeg for bare minutter siden med hodet over do. Til tross for at ikke ett fiber i kroppen min ville verken spise eller spy, så var det akkurat det som skjedde. Selv om det eneste jeg kjente på var kvalme og vondter i kroppen, så gjorde jeg det. Selv om avskyen til maten og hele konseptet å spise, fyller meg, så gjorde jeg det. På en eller annen underfundig måte klarer bulimien gang på gang overbevise meg om at jeg bare må, at fæle ting skjer om jeg ikke gjør som jeg "skal".

Det slår aldri feil. Til tross for at det eneste jeg tenker på når det står på er at; dette er forjævlig. Dette er helvete, vær så snill, la meg få slippe, la dette være den siste gang ever. Til tross for den ekstreme lettelsen når jeg ENDELIG er ferdig. Så gjør jeg det igjen og igjen og igjen. Det føles som tortur. Jeg skjønner det ikke.

På ene siden hjelper det meg å personifisere spiseforstyrrelsen. Å tenke at; der er den bulimien igjen. Tenke at det er bulimien som snakker og skille MINE tanker fra spiseforstyrrelsen. Det hjelper å konkretisere når jeg skal kjempe imot.

På samme tid går dette i totalt konflikt med alle mine mestringsstrategier opp gjennom årene. Metoder hvor jeg ved å piske meg selv videre og bruke selvhatet som bensin faktisk har klart å fortsette. Om jeg personfiserer spiseforstyrrelsen og gjør forskjell på mine og spiseforstyrrelsens tanker, friske og syke tanker, så kan jeg ikke lengre bruke de såkalte syke tankene mot meg selv. Jeg kan ikke lengre bruke avskyen ovenfor meg selv og mine(spiseforstyrrelsens)handlinger til å "ta meg sammen" eller "skjerpe meg".

Og det er skummelt. For da rakner jo alt. Da blir det ENDA mer kaos utifra alle mine tidligere erfaringer. Jeg kan ikke la meg selv slappe av eller gi meg selv pusterom, for da vil bulimien ta over totalt.
I desperasjon bruker jeg selvhatet som bensin, som motivasjon, fordi jeg ikke kjenner til annet og er livredd for å stå uten noe "drivstoff".

Jeg er så drittlei. Jeg vil ikke mer av dette, men finner jo uansett ikke veien ut selv. Jeg er nesten så desperat at jeg vurderer Haukeland NÅ med en gang. Men samtidig tror jeg ikke jeg klarer enda et behandlingsopplegg som ikke gir meg den hjelpen som er nødvendig. Det er lett å tenke at alt er bedre enn sånn som det er nå, og derfor ta imot uansett hvilke tilbud det er man får...Men samtidig er det kanskje ikke det lureste?

Føler det blir omtrent som om en med brystkreft får to alternativer; få behandling på Haukeland med en gang for lungekreft fordi dette kan de ALT om, eller måtte vente 6 måneder for så å få behandling for brystkreft.

Det ble kanskje en dum sammenligning, men håper dere skjønner poenget mitt. De kan ha så bra opplegg de vil med det de holder på med på Haukeland, men om det ikke er det jeg trenger, så har det lite å si.

Men i desperasjonen kan all behandling føles bedre enn ingen behandling? Jeg vet ikke, rett og slett.

Kaos

Send meg dit

http://www.remudaranch.com/

Noen som har lyst å sponse meg med sånn ca. 300 000?

In pain

Jeg hadde et lite(og ganske naivt)håp om at foten min var blitt bra igjen igår. Jeg forsto fort at det ikke var tilfelle senere på kvelden. Smertene igår kveld/natt var helt forferdelige, kjentes ut som om tærene mine kom til å falle av. Smertenivået har gått litt i bølger idag, akkurat nå gjør det JÆVLIG vondt igjen.
Fikk heldigvis en akutt-time til legen idag...Tok en blodprøve for å sjekke om jeg har B-vitaminmangel(som kan gå utover nervene). Jeg håper nesten det er det som er galt, for da kan jeg få b12-sprøyter, og det funker ganske fort. Men jeg får uansett ikke svar før på mandag eller tirsdag, så fikk beskjed om at jeg ikke kan gjøre så mye annet enn å tygge smertestillende som en gal(heh!)frem til da.
Om det viser seg at det ikke er b12-mangel, så blir neste steg å ta bilder av foten. Håper virkelig ikke det blir nødvendig.

Bulimien har tatt helt over meg de siste timene. Noe av det aller verste og som jeg har størst problemer å håndtere er skammen. Pga. spiseforstyrrelsen gjør jeg mange ting jeg ALDRI ville gjort i en mer normal tilstand. Skammelige, ekle og fæle ting. Lyving, stjeling og det som verre er. Noen ganger føles det som om jeg forsvinner for en stund og spiseforstyrrelsen tar over, og når jeg kommer til meg selv igjen så først innser jeg hvor FEIL det jeg har gjort er. Men til tross for at disse tingene skjer pga. spiseforstyrrelsen, så er det jeg som står igjen aleine med ansvaret. Det er jeg som står igjen med skammen og smerten i kroppen.
Og fordi spiseforstyrrelsen bor i meg, og er en del av meg, så blir jeg fort overmannet av skyld, skam og hvor ekkel jeg er. Trangen til å straffe kroppen er enorm. Jeg føler et enormt behov for å gjøre kroppen vondt pga. alle disse skamfulle tingene den får meg til å gjøre. Ikke bare føler jeg et behov for det, jeg føler jeg MÅ skade meg selv for å i det hele ha rett til å fortsette å leve. Jeg må skade meg selv for å dempe skammen.
Det er prisen jeg må betale for alle de syke handlingene. Når jeg nå ikke lar meg selv bruke selvskading så bygger ting seg opp. Alt er i ubalanse. De spiseforstyrrede handlingene som for meg er totalt uakseptable fortsetter, og hatet og skammen øker og øker.
Jeg kan klare å kjempe imot bulimien, jeg kan klare å kjempe imot anoreksien og jeg kan klare å kjempe imot selvskadingen(les; kutting). Men ikke alle tre på en gang.

Nerveskade?

Mamma ringte legevakten idag pga. at foten min bare har blitt merkeligere og merkeligere. De mente det kunne høres ut som jeg kanskje har fått en nerveskade pga. spiseforstyrrelsen og eventuelt mangel på B-vitamin. Jeg aner ikke om dette er noe som er lett å finne ut, men må sikkert til legen min igjen. Jeg har tenkt mer og mer på at jeg kanskje har fått en betennelse eller noe, men nerveskade er kanskje enda mer sannsynlig? Jeg vet ikke...Men merkelig nok har foten min plutselig blitt MYE bedre nå, den kjennes nesten som normal igjen:P Så jeg håper det går over så jeg slipper ny legetime!(skal uansett til legen om et par uker)

Ellers så er det litt vanskelig ifh. til mamma om dagene(ikke at det forsåvidt er noe nytt). Hun mener at jeg gjør meg kostbar og bare vil ha oppmerksomhet fordi jeg ikke gjør det hun mener jeg bør gjøre.
Vi ble jo enige på ansvarsgruppemøte at vi skulle avvente litt med videre behandling på Haukeland til vi visste mer om Modum. Og til tross for at jeg har forklart henne dette, så klikket hun litt pga. det idag.

Fikk meg til å angre at jeg har vært så åpen som jeg har vært, når hun bare bruker det mot meg. Jeg sa til henne at jeg skjønner hun er bekymret, men strengt tatt er det ikke så mye jeg kan gjøre med det.
Først ringte hun og spurte hvorfor jeg ikke begynte i behandling på Haukeland med en gang...Og hva skulle hun si til folk NÅ da? Før kunne hun si at jeg ikke hadde fått skikkelig behandling og derfor var syk, men hva i all verden skulle hun si nå?

Slutt å gjør deg så kostbar! Du synes dette er gøy, gjør du ikke? blablabla

Det endte med at jeg la på. Da sendte hun melding-Hvorfor gjør du deg så kostbar og skal leke med alle sine følelser?

Og litt senere kom hun trampende inn i stuen min med en pose med havregryn, som hun kommanderte meg til å spise. Før hun igjen bablet ivei om at jeg var oppmerksomhetssyk, og at jeg ødelagte alt for henne og blabla.

På ene siden er jeg vandt med sånne ting. Jeg vet hvordan mamma er, og jeg vet at ingenting nytter når hun får et av sine "anfall". Samtidig er det alltid like vondt når jeg tror hun har forstått, når vi har hatt så mange samtaler om sykdommen, når hun til og med har vært på pårørendekurs hos iks; også bli så brutalt minnet på at hun egentlig ikke forstår en dritt likevel...

Er det noe jeg IKKE ønsker så er det at mamma og pappa skal bekymre seg, eller mer fokus på sykdommen. Nei takk.

Dette går ikke

De siste dagene har jeg igjen prøvd alt jeg kan for å høre på den lille fornuften som av og til dukker opp. Prøvd å finne en balanse mellom å ikke spise og overspising/oppkast. Det har gått dårlig.
Jeg har presset meg til det ytterste, spesielt idag... Sagt at jeg kan og SKAL få det til.
Men ikke fått til en eneste dag med måltider...Ikke fått til et eneste måltid heller for den saks skyld.

Har ikke hatt en eneste dag etter sommerleiren i begynnelsen av juli med faste måltider...Jeg har prøvd, det er det verste. Jeg har virkelig prøvd. Men feilet om igjen og om igjen. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å bare spise. Å putte maten i munnen, også være ferdig.

Pga mine forsøk på måltid osv. de siste dagene har vekten skutt i været, og det hjelper jo ikke akkurat så veldig...Selv om jeg er klar over at det er begrenset hvor mye (fett)vekt jeg kan ha lagt på meg på så kort tid, så klarer jeg likevel ikke takle at alt kommer på en gang.

Så nå er jeg utslitt etter å ha prøvd og presset og styrt de siste dagene...Noe som førte til totalt sammenbrudd tidligere ikveld. Det føles totalt nytteløst å prøve igjen og igjen når det er dette jeg sitter tilbake med.

For å ikke snakke om at jeg både har lest og hørt at jo mindre man spiser(og er underernært) jo mer opptatt blir man av mat og jo mer tvangstvanger får man osv...Og det stemmer virkelig ikke for meg. Det er motsatt. Jo mer mat jeg spiser, jo mer tenker jeg på mat og ingenting annet. Idag har jeg ikke klart å gjøre noe som helst fordi det har vært så kaotisk.
Når jeg ikke spiser derimot, da slipper jeg jo å forholde meg til mat generelt, og føler jeg plutselig kan klare å senke skuldrene. Da klarer jeg å utføre daglige gjøremål og tenke på hverdagslige ting.

Så hva i all verden skal jeg gjøre da? Nå har jeg null krefter igjen til å prøve å kjempe imot...men har det egentlig noe å si når jeg uansett bare mislykkes?

Jeg har rett og slett ikke ord som er tilstrekkelige for å forklare angsten og uroen i hodet og kroppen. Den er totalt altoppslukende og uutholdelig. Det presser sånn på fra alle kanter at det kjennes som om jeg når som helst kan sprenge i tusen biter.

bra kveld

Ja, faktisk! Pappa har hjulpet meg litt med matten. Eller hjulpet og hjulpet, han forvirrer meg som oftest bare enda mer, hehe:P Men koselig uansett.
Etter på gikk jeg ned til farmor og farfar, og der har jeg vært helt til nå! Kjempekjekt :) Ser ut til at jeg endelig får komme litt igang igjen med strikkingen. Blir godt å ha noe å henge fingrene i etter gammelt! Spennende å se om jeg husker igjen noe også:P

Farfar kom med noen gullkorn utpå kveldingen...Blant annet at når han snakket om hvor viktig han mener det er å arbeide og være i aktivitet no matter what ; visst ikkje ein gjer kroppen sin vondt, så gjer den deg vondt!
Sa han. Det er visst noe som heter så, og det er egentlig veldig sant(mente han altså)
Jeg måtte nesten le litt, han skulle bare visst. Huff. Men han tenkte nok ikke i samme baner som meg akkurat :P(og like greit er det!)

Uansett. Det har vært en fin kveld. Den begynte veldig lite bra med bulimisk anfall, men tok seg virkelig opp etterhvert!
Og, nei, det skal faktisk ikke mer til for å gjøre meg fornøyd:P

Legger meg med et smil om munnen for første gang på (altfor) lenge :)

Og sånn btw. Fikk svar på blodprøvene idag og alt var helt fint. Noe jeg virkelig ikke skjønner fordi jeg har så vonde kramper! Menmen, ikke alltid så lett å bli klok på sånne ting.

...

Hadde egentlig ikke time hos legen min før om to uker, men fikk komme inn en tur idag likevel. I tilegg til krampene, så har foten min vært helt nummen de siste dagene. Om morgenen når jeg våkner er den helt stiv og jeg klarer knapt bevege tærene. Legen kjente litt på foten, men bortsett fra at jeg var veldig kald og ikke hadde mye følelse i den, så var det ikke så mye hun kunne si eller gjøre. I første omgang ble det bare tatt blodprøver(magnesium, kalium osv). Får svarene imorgen, håper det kan gjøre meg litt klokere. Er litt bekymret for at jeg ikke skal få tatt operasjonen i oktober hvis noe er galt.

Legen har fått "svar" fra Modum. Jeg sier det i hermetegn, for det viser seg at hun ikke har lagt ved nok dokumentasjon, og må skaffe denne før de i det hele tatt de vurderer søknaden min. Med andre ord; hun må skaffe infoen+sende søknaden en gang til= enda mer ventetid :( Blir sprø av all denne ventingen hele tiden!

Sånn ellers...Jeg hadde en ganske fin dag igår faktisk :) Var på tur med pappa i skogen! Savner å bare kunne ta meg en tur, kunne nyte naturen. Og ikke minst å kunne gå mer enn ti meter uten å føle at beina skal gi etter under meg!

EXIT

Bulimisk helvete

for mange inntrykk

for mye, for lite

ANGST

putter i meg giften, maten

to munnfuller om gangen

ANGST

angst for giften

for kaloriene

for å spise

for å bli mett

for å kaste opp

Ulidelig angst

Bulimien fryder seg

finner styrke i torturen

Ydmyker meg

bryter meg ned

jeg er et dyr

en trell, 

en slave,

kasteløs

vil ikke leve

Hvor er exit?

Grensene flyter, jeg flyter

FLYTTER

presses til det ytterste

Kroppen protesterer

JEG protesterer

Men HVOR er exit?

Ingen tror

sånn egentlig

Hvorfor kan dere ikke tro med meg?

Ser dere ikke at jeg trenger det?

Det gjør ikke mindre vondt med tiden

(det gjør mer)

 Hold rundt meg, si at det går bra, vær så snill

Speilet

armene,

beina

Som stokker

80 år gamle stokker

Vandrende skjelett

dekket av flytende fett.

Fanget i et mørkt rom

Slow suicide

Kroppen rotner

sinnet likeså

Må ut

Må vekk,

NÅ

Men hvor faen er exit?

Bøker

Har lest mange bøker i det siste, nå har jeg akkurat begynt på "Speilbilder" av Line Baugstø.

En bok jeg har lest som jeg vil anbefale på det varmeste er denne:

Vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive for å oppsummere den. Men kjente meg igjen i veldig mye+at jeg ble flere hakk klokere. Så ja; les den!

Krampe

Noen som har gode råd/tips for krampe? Har begynt å ta magnesium og følte det funket litt i begynnelsen, men nå har det blitt mye verre igjen :( Har hatt krampe i venstre legg i nesten en uke. Eller, jeg tror ihvertfall det er krampe. Det gjør sinnsykt vondt! Men det som er merkelig er at det forsvinner når jeg beveger meg. Det er når jeg står i ro det gjør vondest.

Sånn ellers. Dagen har vært Kaotisk. Jeg takler dårlig å bo så nærme mamma og pappa merker jeg. Men må nesten bare gjøre det beste utav det?
Både idag og igår hadde jeg avtale med den psykiatriske sykepleieren, men når depresjonen og bulimien råder blir det desverre veldig vanskelig å holde avtaler.
Det er fortvilende! For egentlig bryr jeg meg jo. Vi skulle snakke om treningskontakt med hest+fagene jeg skal ta...Ting som egentlig betyr MYE for MEG. For det friske.
Men før idag betydde ingenting noe som helst. Kunne ikke brydd meg mindre. Ville bare dø. Sånn føles det.
Men så seinere, når jeg plutselig bryr meg igjen. Da er det for seint.

Toget er ikke gått. For all del. Jeg må bare prøve igjen på mandag.

delt

Jeg er ikke helt sikker på hvem som er meg lengre.
Når bulimien tar over forandrer personligheten min seg. Når dette andre(borderline?)tar over blir jeg grusom. Og når det tredje, depresjonen tar over, blir jeg ingenting. Og når dette siste, jeg vil ikke kalle det anorektiske,men gjør det likevel i mangel av bedre ord, da blir jeg mer meg enn med noe av det andre. De åtte dagene hvor jeg holdt pusten var jeg mer MEG enn jeg har vært på månedsvis. Tror jeg. Håper jeg. Jeg var mer av det jeg tror og håper er MEG. Jeg tenkte ikke bare på mat og kalorier og forbrenning og SKAMSKAM, eller hvordan jeg skulle ødelegge meg selv mest mulig. Jeg tenkte på fremtiden, på skolefag, på utdanning. På å være sosial, på hunden min, på de små øyeblikkene. Alt.

Likevel. På to dager har bulimien klart å rive meg i stykker igjen. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Om jeg noen gang har det. Alt er kaotisk. Jeg selvskader. Men egentlig ikke. For jeg skader jo ikke meg selv. Det er ikke jeg som skader. Bulimien skriker, borderline skriker. Jeg skriker? Jeg vet ikke. Jeg vil jo ikke. Men kaoset er så enormt. Så uutholdelig. JEG holder det ikke ut.
Trenger den fysiske smerten, selv om det aldri er nok. Aldri gjør like vondt som det psykiske.

Kanskje alt er meg? Men det er for vondt å tenke på. Hvordan kan jeg være så fæl? Det føles jo ikke som det er meg. Jeg er nødt til å skape skiller, klare linjer, for å holde ut. Er nødt til å dele for å ikke bli tilintetgjort.



SKJERP deg din dritt! Om du bare ikke hadde vært så svak, om du bare kunne ta deg sammen og ikke være så egoistisk.

Jeg er syk.  

Unnskyldninger! Du er feig, ingenting annet.

FML

Når man tror man har nådd bunnen, men fortsetter å falle...

Drakamp

Jeg er så forvirret. Jeg aner ikke hva jeg vil. Blir dradd i alle retninger. Ansvarsgruppemøtet idag var forsåvidt greit. Fikk det skriftlig lagt frem hva de kan tilby meg. Poliklinisk behandling med sikte på å få til regelmessige måltider og vektoppgang. Jeg sa som sant er at det virker totalt uoppnåelig, en annen planet. Som å legge listen på 2 meter og vente at jeg skal klare å hoppe over.

Vi ble enige om å avvente litt med ting til jeg har fått svar fra Modum. Alle mener jo jeg skal gi Haukeland en ny sjanse, det merker jeg. Jeg føler jeg burde prøve, at det er dårlig gjort av meg å ikke prøve. Samtidig har jeg så liten tro på at det kommer til å fungere.

Det er egentlig bare en ting jeg vet. En ting jeg er helt sikker på. Og det er at jeg virkelig vil ha hjelp til å kvitte meg med bulimien. Jeg hater den. HATER.

Samtidig føler jeg ikke jeg kan gi opp det mer anorektiske. Jeg vil ikke gi det opp. Uten det vil jeg gå i tusen biter. Det føles som en overlevelsesstrategi som jeg for øyeblikket rett og slett ikke overlever uten.
For å ikke snakke om at jeg mener jeg virkelig ikke trenger mer fett på kroppen. Jeg kan være enig med at jeg hadde hatt godt av å få mer muskelmasse, og at dette også betyr at vekten vil gå litt opp.
Men jeg har fått inntrykk av at opplegget i stor grad går ut på at man skal spise og beholde mer+være i mindre aktivitet, og på denne måten gå opp i vekt(noe som vil føre til mer fett og ikke muskler?)
Dette byr meg sånn imot at jeg får sammenbrudd bare ved tanken.

Jeg har prøvd å forklare det ørten ganger; at jeg er livredd for hva som kan skje den dagen jeg står uten hele spiseforstyrrelsen. På bar bakke. Borderline. Når det tar over hjelper det lite med poliklinisk behandling. Jeg tenker med frykt tilbake på perioder hvor ting har vært helt ute av kontroll. Hvor det eneste som har stått i hodet er dødstanker. Hvor jeg forsvinner og borderline overskygger alt.

Jeg vil ikke ta den sjansen. Den er for stor.

Mitt eneste håp nå er at Modum skal ha et litt mer helhetlig behandlingstilbud. Til og med damen fra haukeland sa at de var flinkere på Modum å behandle folk med tileggsproblematikk enn de var på haukeland. Vi får se.