De usagte ord

(Vil bare ha sagt at dette er utrolig vanskelig for meg å skrive...så ja, keep that in mind)

Hvorfor skal det være så vanskelig å si? Er dere redd for at det skal trigge? Eller styrke sykdommen? Hvordan da?

Eller er det bare at dere er usikre? Tenker at om dere overser elefanten i rommet så forsvinner den tilslutt? Er det det? Virkelig? Feighet?

Tror dere sannheten gjør meg verre? Er all oppmersomhet negativ oppmerksomhet som må unngås?

Beskytter det meg? Blir jeg roligere? Mer avslappet? Tror dere virkelig manglende respons på noen som helst måte skal gjøre ting bedre?

Ved dere ingenting om spiseforstyrrelser? Kjenner dere noen? Har dere lest om det?

Tror dere at jeg er "fornuftig" og oppegående nok til å skjønne alvoret selv?
Har dere aldri lært at en stor del av sykdomsbilde ofte går på fornektelse?Selvdestruktivitet?

At fornuften ofte må gi tapt for forstyrrede tanker?

Eller hoppet dere over de sidene i boka?

Hvorfor er det greit å skrive "alvorlig spiseforstyrrelse"på papiret, men ikke si det med ord? Skjønner dere ikke at jeg trenger å vite? 

At spiseforstyrrelsen vokser av løgner og stillhet?

JEG trenger akkurat her og nå at dere forteller meg at det er alvorlig og bekymringsfullt. Jeg, som i MEG SOM PERSON trenger at dere gir uttrykk for at dere tar meg på alvor. Ikke fordi jeg forteller dere at dere skal, men fordi dere faktisk gjør det.

Spiseforstyrrelsen elsker lunken respons. Elsker usagte ord og korte fraser. Elsker å kunne fylle opp de tomme setningene. Ler av at jeg i det hele tatt har et lite håp om å bli tatt på alvor.

Forberder straffen for alle disse ordene som er 100% ulovlige og syndefulle.