Å bli hørt...

men likevel ikke.

Jeg har prøvd å formulere dette utallige ganger. Har sett for meg ordene i hodet, setningene, selve bloggen. Men hver gang jeg prøver å skrive stokker det seg. Setningene kommer i feil rekkefølge og jeg glemmer viktige ord og vendinger. Dette er noe jeg ofte føler når jeg skriver. Det blir sjelden bra nok. Jeg klarer ikke få alt ned på "papiret" sånn som jeg vil.

Men nå driter jeg bare i det.

Jeg har strukket ut hånden flere ganger-bedt om hjelp. Kveld på kveld gjennomgår jeg det jeg vil kalle et levende helvette. Dag for dag kjenner jeg kroppen lide seg videre. Uke for uke presser jeg meg psykisk til det ytterste. Sier meg til selv at jeg holder ut litt til, at det blir bedre snart, at jeg skal klare dette på egen hånd.

Utallige ganger de siste månedene har jeg vært på bristepunktet både psykisk og fysisk. Jeg har lovd meg selv at om det fortsetter er jeg rett og slett bare nødt å spørre om mer hjelp iform av en kortere innleggelse. Jeg er nødt til å gjøre noe mer før alt sier helt stopp.
Likevel har jeg utsatt disse fristene jeg har gitt meg selv. Overbevist meg selv om at jeg ikke har prøvd nok og at kroppen holder ut litt til.

Det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Det er ikke sånn at jeg har resignert og latt sykdommen styre. Jeg har prøvd. Så og si hver dag har jeg prøvd. Det gjør det hele så utrolig mye vondere. Jeg har gjort alt som står i min makt, men likevel feilet. Gang på gang på gang.

Det er utrolig mye skam knyttet til dette. Bare å holde ut nederlagene krever ekstremt mye. Hvert nederlag blir som bensin på bålet. Hatet mot meg selv og kroppen min øker, samtidig som jeg allerede er på bristepunktet på alle andre plan.
Likevel, eller kanskje jeg skal si til tross for dette, så har jeg rukket ut hånden. Siste gang bare for noen dager siden. Gråtende i telefonen til kontakten min på VOP. Ord om at jeg virkelig ikke orker mer og at jeg nærmest er desperat etter noen dager uten oppkast, at jeg trenger hjelp NÅ. Trenger støtte og profesjonelle folk rundt meg, om så bare for noen dager. Bare for å få svaret som visst har blitt standard i det siste når det gjelder meg 
-En innleggelse er nok ikke løsningen. Men selvfølgelig, om det skulle bli en akutt situasjon kan du gå på legevakten. Det har du rett til som alle andre.

Jeg blir sint. Egentlig er jeg aller mest fortvilet.  

-Jammen, det er jo akutt! Det er akutt nesten konstant i det siste. Det du sier er egentlig at om jeg GJØR meg noe, så får jeg hjelp, men om jeg spør om hjelp på forhånd, om jeg sier at HEI, jeg er totalvrak og det er bare tidsspørsmål før jeg tyr til kuttingen igjen fordi jeg har så vondt at jeg ikke holder ut, så får jeg ikke hjelp?

- Du skal selvfølgelig få hjelp om det er noe akutt. Men nå skal jeg kalle inn til et ansvarsgruppemøte i september, du får prøve å fokusere på det.

Slik går samtalen over på andre ting.
Jeg har igjen, for ørtende gang fått "bevis" for at jeg visst ikke er syk nok. Fått bevis for at min sykdom ikke blir tatt på alvor. At om jeg kutter meg så jeg må sy så får jeg hjelp, først når det er gjort, DA er det akutt. Om jeg hadde hatt en fysisk sykdom som var så lammende som dette, så hadde jeg fått hjelp. Det er vanskelig å svelge, vanskelig å holde fast ved at det er helsevesenet det er noe galt med, og ikke meg.
Når dette bålet jeg nevnte tidligere brenner så sterkt som det gjør så er det nesten umulig å skulle høre på fornuften. Umulig å stoppe tankene om at jeg er svak og burde presse meg enda mer. Tanker om at andre klarer dette, andre holder ut, andre får seg videre.

Samtidig VET jeg jo at jeg har presset meg til det ytterste. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre mer enn jeg allerede har gjort.
Kanskje betyr det at jeg er svak. Kanskje betyr det at jeg har mindre viljestyrke enn andre. Men uansett; poenget er at jeg trenger ekstra hjelp og støtte NÅ. Om så bare noen dager så jeg kan få litt styrke tilbake som jeg sårt trenger i denne kampen. Det er sårt å innrømme, jeg vil så gjerne klare meg selv. Men jeg er desperat, og litt redd. Spiseforstyrrelsen har meg i et jerngrep nå. Jeg er så sliten og tom for krefter.

Jeg stilte meg naken med skammen når jeg spurte om hjelp som jeg gjorde for noen dager siden. Til ingen nytte. Det eneste som skjedde var at skammen vokste og jeg fremdeles fryser.