Distansert

Var på kafe isted. Brukte de siste kronene mine på en kopp te, for så å finne ut at de ikke har suketter!(drikker ikke te uten det) Var fristet til å be om å få pengene tilbake, men fikk meg liksom ikke helt til det heller. Satt meg ned og trøstet meg med at koppen var SVÆR og varm og god å holde rundt. Noe som var herlig etter at jeg har hatt skikkelig frost i meg hele dagen.
Det tok ikke lang tid før tankene vandret. Eller tanker og tanker. Jeg kobler rett og slett bare ut endel om dagene, faller ut. Det føles rart, men også litt godt. Det er jo egentlig ikke positivt, men jeg er så sliten av all uroen at tomheten nesten blir behagelig.

Uansett, imens jeg satt der gikk det en mann forbi. Det tok litt tid før jeg merket at han snakket til meg. Tok i det hele tatt tid før jeg merket at han hadde stoppet opp. -Du ser så trist ut. Hvorfor er du så trist? spurte han. Jeg ble stum. Fremdeles usikker på om han faktisk snakket til MEG(selv om det forsåvidt var ganske åpenbart sånn sett i ettertid). Han fortsatte med å spørre hva jeg tenker på som gjør meg så trist? Begynte å skjønne at han ikke hadde tenkt å gå videre før han fikk et svar. -Eh, bare filosoferer litt, stotret jeg frem, i mangelen på et bedre svar(og fordi jeg ikke vet selv hva jeg tenkte fordi jeg var bare borte). Han fortsatte med å si at han hadde tre sønner, og at han kanskje burde sende en av de bort for å hilse på meg. Hva i all verden svarer man til noe sånt? Rare mennesker. Men så sa han hade bra, også gikk han.

Det fikk tankene til å kverne. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg virker overlegen eller sur opp igjennom årene. Dette er noe jeg har tatt veldig innover meg. Overlegen og sur er to ord som får meg til å tenke på en person som er misfornøyd og negativ. Jeg har alltid synes at jeg har vært kjempeheldig, og alltid  hatt en veldig skyldfølelse fordi jeg føler jeg ikke har noen god 'grunn'til å ha alle de problemene jeg har og har hatt. Jeg har ikke blitt mishandlet, voldtatt, opplevd traumer eller noe i den duren.
Jeg har gjort alt jeg kan for å ikke virke negativ eller misfornøyd store deler av livet, fordi jeg ikke har følt at jeg har "rett"til å ha det så vondt som jeg har hatt det, så det er et veldig sårt tema når jeg har fått høre sånne ting... Så ja, det at han brukte akkurat de ordene. Det at han lurte på hvorfor jeg var trist, og ikke sur eller overlegen, det satt meg ut. For det er jo det jeg egentlig er. Trist. Tom. Jeg trodde bare ikke det var så tydelig.

Ellers så går ting greit. Dag 2. Ikke så mye mer å si. Vel, jo, egentlig. Men alt er kaotisk og tomt på samme tid, så jeg klarer ikke helt formulere meg. Imorgen skal jeg til legen. Tom for medisin og redd det blir lite søvn i natt.