Etter en tur på treningssenteret isted så slapp litt av alt det vonde taket. På sykkelturen hjem igjen klarte jeg plutselig å trekke inn den friske kveldsluften skikkelig. Være tilstedet i nuet. Kjenne at jeg faktisk lever til tross for alt. Det er lenge siden sist.
Nå sitter jeg på terassen og nyter stillheten. Nyter at kroppen kjennes unormalt rolig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar