Dette innlegget skulle handle om mestringen og mine første 3 døgn oppkastfrie siden sommerleiren. Men så skar ting seg. På ene siden vet jeg akkurat hva som gikk galt og akkurat hvorfor det skjedde, samtidig som jeg ikke egentlig skjønner det, ikke sånn egentlig. Så utrolig logisk og ulogisk på samme tid. Jeg er både overrasket og ikke. For ørtende gang tror jeg ting går greit. For ørtende gang tror jeg at jeg er komt langt nok til å takle triggere. At jeg kan takle mer enn jeg egentlig klarer. Og for ørtende gang blir jeg lurt. Bulimien lurer meg. Jeg lurer meg selv? Jeg vet ikke helt.
Mest av alt er jeg bare veldig oppgitt og ganske så tafatt. Gnisten brenner svakere, og illusjonen er brutt.
Men det kunne vært verre. Jeg burde kanskje følt meg totalt motløs og overmannet? Noe sier meg at det er naivt å tro at dette bare var en liten glipp. Jeg vet av erfaring hvor i ubalanse jeg blir både fysisk og psykisk av å plutselig kaste opp kraftig etter dager uten oppkast. Men likevel er jeg merkelig nok litt håpefull enda? Gnisten er svakere, men ikke helt borte.
Og ja, sånn btw; ringte til psykomotorisk fysioterapeut her om dagen og det var TOLV måneders ventetid. Usj.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar