Det å føle at man bidrar med noe

Det er egentlig utrolig viktig det. Å føle at man klarer gjøre noe annet enn å bare være spiseforstyrret eller syk. Idag har vært en OK dag. Jeg føler ikke den har vært like meningsløs og tung som gårsdagen. Ikke det at det har skjedd så ekstremt mye, men jeg har hatt mennesker rundt meg og jeg har forhåpentligvis kunne bidra ihvertfall litt.

Snakket litt med sykepleieren angående behandling idag. Hun var egentlig enig i alt jeg sa, og hun mente psykiateren absolutt kom til å høre på meg. Når alt kommer til alt så lovde de jo faktisk meg for ett halvt år siden at om jeg prøvde DBT og det ikke skulle vise seg å fungere, så skulle de støtte meg når det gjaldt capio/eventuelt modum. Og INGEN kan si at jeg ikke har prøvd. Jeg har prøvd mye lengre enn det som var avtalen. DBT-behandleren prøver å overbevise meg om at jeg aldri får søknaden om capio gjennom osv. men jeg bryr meg virkelig ikke om hva hun mener lengre, jeg må og jeg skal prøve!

Etterpå kjørte jeg mamma til legen, også hentet jeg nevøene mine i barnehagen og passet dem mens søsteren min handlet. Ene nevøen min er blitt 6 år, og skal ha alle guttene fra barnehagen på besøk imorgen, så det ble endel planlegging av det. Jeg bakte rullekake, og søsteren min sjokoladekake! Skal reise bort i 10-tiden imorgen, blåse opp litt ballonger og pynte kaken og sånt.
Mesteparten av dagen har jeg egentlig bare sett på tv sammen med nevøene mine, men føler likevel det har vært en ganske så OK dag?

2 dager uten oppkast også forresten! Herlig!

Når jeg kjenner hvor godt det er å gjøre ting, så føles det nesten som kuren min kunne vært å begynne å jobbe for fullt igjen. Men samtidig vet jeg jo at grunnen til at det funker er hovedsaklig fordi jeg flykter fra alt når jeg er opptatt, og det går jo aldri bra i lengden. Så fort jeg er alene gjør ting veldig vondt igjen. But for now; så er jeg fornøyd med å ha en over gjennomsnittet OK dag uten et veldig tilstedeværende bulimi-monster!