Hvordan holde ut?

Anorektiker by day. Bulimiker by night.

Idag skulle være bulimi-fri. Fri fra matkaoset. Det hadde jeg bestemt. Klarer ikke mer. Det gjør så vondt, både psykisk og fysisk. Men Mister bulimi bryr seg ikke om jeg er sliten. Om jeg har så vondt at jeg føler for å hyle. Om jeg ser sorte prikker. Doble hjerteslag. Blødende hender. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg trodde jeg skulle slippe unna.

Naiv.

Messer positive ordtak og setninger for meg selv om igjen og om igjen. Samtidig som jeg mer og mer føler at ved å prøve å holde på positivitetheten, så lurer jeg meg selv gang på gang. For ting kan alltid bli verre. Kall meg negativ, men det har absolutt vært realiteten i det siste.

Skal det være så vanskelig? Skal det rett og slett være så jævlig? Hvorfor kan jeg aldri stole på meg selv? Stole på mine egne planer? Mine egne tanker?

Plutselig er jeg ombord på bulimi-berg og dalbanen igjen og det eneste jeg kan gjøre er å holde fast for harde livet, og håpe på at den stopper snart. Men den stopper aldri lengre enn at jeg såvidt får trukket pusten. Det gjør så vondt. Jeg vil hoppe av. Hoppe fra bulimien. Men det går ikke. Ikke uten å hoppe fra meg selv. Skadetrang. Jeg klarer ikke bare å "være i" kaoset lengre.

"Jammen, du har jo holdt ut denne måneden, da klarer du en til"

Om man får beskjed om at man må holde armen opp i luften i 15 minutter, så ville man kanskje klart det fordi man visste man ville få hvile når tiden var over. Men hva om noen kom etter disse 15 minuttene og sa; jammen du klarte jo 15 minutter, da klarer du fint 15 til!

Slik føler jeg det har vært mer eller mindre siste halvåret. Likevel er jeg lengre vekke fra målet enn noensinne. Hvordan i all verden skal man liksom klare å holde håpet oppe når ting føles uutholdelig? Når dagene i stor grad går ut på å oppleve den samme skuffelsen og smerten om igjen og om igjen? Når man HVER ENESTE kveld tenker at dette holder jeg ikke ut lengre, men det likevel blir trykt på "reprise" gang på gang? HVORDAN?