Faller

Jeg faller mye om dagene, både bokstavlig talt og bildelig. Senest igår gikk jeg i bakken på vei opp en trapp. Det gikk heldigvis bra, bare noen skrubbsår. Kjedelig å måtte være så utrolig forsiktig hele tiden, allerede vært mye mer forsiktig etter at jeg brakk foten, nå er det nesten som jeg går rundt konstant og venter på at jeg skal gå i bakken.

Mamma ringte for en times tid siden. Mormor er døende og har nok ikke lenge igjen. Hun er gammel og ikke helt iform, så det kommer jo ikke som en overraskelse, men jeg knakk helt sammen likevel. Jeg takler ikke at folk forsvinner generelt, og når det er snakk om døden er det såklart mye verre.
Min første reaksjon var at jeg ville reise bort og se henne før det er for seint. Egentlig skulle jeg vært med mamma i helgen, men jeg ble hjemme(spiseforstyrrelse ftw).
Mamma sier hun er usikker på om hun vil reise tilbake akkurat nå, litt med tanke på om det er sånn man vil huske mormor osv. siden hun er så dårlig. Det gjorde at jeg ble litt usikker også, jeg fikk heldigvis besøkt mormor i romjulen og da var hun ganske oppegående. Jeg fikk sagt at jeg var glad i henne og hadde en ekkel følelse av at det var siste gang jeg så henne. Gråt litt da. Idag gråt jeg enda mer. Er så utrolig glad i mormor+ at når hun er borte er det liksom ingen igjen på den siden av slekten(bestefar døde for endel år siden). Det må være utrolig vanskelig for mamma ikke minst. Jeg sa jeg ville synge i begravelsen. Har tenkt på det før og har lyst til å gjøre det. Samtidig aner jeg ikke om jeg klarer det, vet av erfaring at jeg som oftest er totalvrak i begravelser. Så vi får se.