lørdag 8. januar 2011

Hva skal jeg tenke?

Jeg aner ikke om det er mange som leser dette i det hele tatt, men om det er noen, så hadde jeg virkelig satt pris på svar! Sånn som ting er nå, og har vært siste halve året, så har jeg bare blitt dårligere, til tross for at jeg har vært mer motivert enn noengang. I august gikk jeg med på å ta imot tilbudet de hadde her i helse vest, nemlig DBT(dialektisk atferdsterapi). Likevel ville jeg gjerne at det skulle søkes på Modum, siden ventetiden der er på rundt 1 år. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte bruke all min energi på DBT-behandlingen, og at de derfor ikke ville søke på Modum, for jeg da ikke ville gå helhjertet inn for DBT. At jeg ville tenke at jeg hadde Modum i bakhånd. Var ikke helt enig i dette. Målet mitt er å bli frisk, ikke komme på Modum, om DBT kunne hjelpe meg kunne jeg bare takket nei til Modum når den tid kom! Men jeg så vel litt poenget deres, og DBT hørtes uansett lovende ut. Jeg var absolutt motivert. Avtalen var at jeg skulle prøve en måned eller to. Etterhvert som månedene gikk ble det klarere og klarere at dette virkelig ikke var det rette for meg. Men jeg følte meg ganske tvunget til å fortsette for å være ærlig.

Jeg har holdt min del av avtalen. Jeg har virkelig prøvd, mye lengre enn det som var planen. Da var faktisk avtalen at de skulle støtte meg 100 prosent om å søke utav helseforetaket(som feks capio). Men når jeg forteller DBT-behandleren min dette får jeg høre at de aldri kommer til å gjøre det, at hun har jobbet der i 15 år og at jeg bare kan glemme det. Jeg har til og med blitt "truet" med at jeg ikke får arbeidsavklaringspenger om jeg slutter i DBT-behandlingen.

Hovedproblemet her er at DBT er veldig imot innleggelser. Man har rett og slett ikke lov å være innlagt, og de mener innleggelser har INGENTING for seg for 'sånne som oss'.

I tilegg overbeviser DBT-behandleren de andre i ansvarsgruppen min om at hun mener at hun ser bedring i meg som jeg kanskje ikke merker selv. Mamma ble veldig provosert av dette, og jeg også. Mamma og pappa, som ser meg MYE oftere enn behandleren min kan skrive under på at jeg har blitt alt annet enn bedre etter at jeg begynte i DBT-behandlingen.

Behandleren kommer med argumenter som; ja, men har du ikke sluttet med selvskading? Er du ikke mindre suicidal og destruktiv? Svar på alt dette er JA. Ting har virkelig forandret seg, men det har absolutt ingenting med DBT-behandlingen å gjøre. Alt dette skjedde på sommerleiren. Det var vendepunktet mitt. Her kan mamma og pappa skrive under også, jeg har aldri vært så motivert som etter den uken. At hun omtrent tar æren for det synes jeg blir veldig feil.

Men hva skal jeg gjøre? Jeg har planer om å få til et møte UTEN dbt-behandleren, og helst ha mamma med meg. Men burde jeg fortelle DBT-behandleren dette? Burde jeg slutte med DBT nå, før jeg har noe annet? I DBT er det også sånn at man automatisk er ute om man er borte mer enn 4 ganger. Jeg har vært borte tre ganger på rad nå. Om jeg ikke møter opp neste gang er jeg med andre ord ute av behandlingen.

Jeg føler at den motivasjonen jeg hadde har bit for bit blitt plukket fra hverandre fordi ikke mine behov har blitt tatt hensyn til. Sånn bortsett fra at det er slitsomt psykisk å gå som dette, så er det kanskje grunnet den fysiske helsen min at jeg føler noe bør skje NÅ. Vi kan ikke snakke og snakke mer. Men overdriver jeg? Har kroppen min det sånn noenlunde OK egentlig?

Jeg begynner jo å lure når verken legen eller DBT-behandleren ser ut til å være bekymret. Samtidig kjenner jeg at ting ikke er bra. Jeg har fått beinskjørhet. Jeg har lavt stoffskifte. Jeg klarer ikke få i meg regelmessig næring i det hele tatt og det har jeg vel ikke klart det siste året(ikke lengre enn korte perioder ihvertfall). Jeg har prøvd, TRO meg. Jeg har vridd hjernen min, jeg har lagd tusenvis av systemer og planer for at det skal fungere.

Jeg hadde et lite håp om at næringsdrikk skulle være 'redningen' min. Selv om jeg var livredd det, så klarte jeg å vende meg litt til å drikke det iløpet av den uken jeg fikk med innleggelse før jul. Jeg prøvde opprettholde det hjemme. Før nyttår fikk jeg dem på blå resept, så da hamstret jeg en hel del.

Desverre fikk jeg med meg ganske mange pakker av feil type. Mamma smakte på en av disse og synes den var veldig god, jeg sa hun bare kunne ta dem, de er jo faktisk næringsmessig komplette måltider, og veldig greie å kunne ha i vesken etc. Og jeg hadde mer enn nok utenom uansett. Noen dager senere sa hun; jeg leste bakpå de næringsdrikkene du sa jeg kunne få, og de er jo full av sukker og stivelse, så de kan ikke jeg drikke ihvertfall! Du kan ta dem med tilbake igjen om du vil, du har bare gått av sånt.

Hva kan jeg si? Jeg har ikke drukket en næringsdrikk siden. Det ringer i ørene mine bare jeg ser på dem. SUKKER. SUKKER. SUKKER. Ja, jeg er redd for sukker. Jeg er faktisk mer redd sukker enn fett.

Uansett. Nå mistet jeg litt den røde tråden her. Poenget var at jeg ikke fikser dette på egenhånd lengre. Jeg er bekymret for helsen min og at jeg skal utvikle andre ting i tilegg til beinskjørheten og det lave stoffskiftet. Men slik jeg tolker leger/behandlere så er bekymringen min overdrevet?
Hvordan skal jeg stole på det når de har tatt feil før?(med beinskjørheten)
I tilegg leser jeg på nettet at det vanligvis ikke blir farlig før man får en bmi på under 15?

BMI-en min ligger jo tross alt en smule over og blodprøvene mine er for det meste OK. Så bør jeg bare prøve å slappe av litt?

Tenker uansett å få søkt på capio/modum, men det kan ta TID liksom. Hva i all verden skal jeg gjøre i mellomtiden? Bare la ting gå som de går og håpe at kroppen takler det?

1 kommentar:

  1. Hei vennen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan støtte deg, men håper at du vet at jeg er her for deg om du trenger noen å prate med.

    Frustrasjonen rundt behandlingstilbud i Norge er stor hos meg, og du er sikkert like lite fornøyd med hjelpen man får som spiseforstyrret..

    Før innleggelsen min på Capio fikk jeg høre masse dritt som "Nei Anne, bare veldig spesielle og syke tilfeller blir sendt til Capio her ifra": Altså tolket jeg det som : Du er ikke syk nok, tynn nok osv. Du er FEIT og uanorektisk.

    Spiseforstyrrelsen åpnet øynene og jeg fikk en negativ tankevekker. GÅ NED I VEKT.

    Aldri har jeg vært farlig undervektig, men hva er så farlig? For noen er det ikke før man veier så lite som en 5 åring, eller med en bmi på 15 eller mindre, for andre er det livsfarlig selv om man er normalvektig.

    Handlingene til en spiseforstyrret person kan være så livstruende farlig at det ikke betyr noe hvor lite man veier. En kan kaste opp og ødelegge masse i kroppen, men likevel ha en sunn vekt. En kan overtrene, spise for lite og slite ut kroppen- uten å bli veldig undervektig.

    Faren ved sfen er at det ikke alltid vil synes på utsiden.

    Fare to er at det synes på hele deg, men at f.eks. blodprøvene er fine. Mine var nokså greie, og derfor ble ikke jeg sett på som dødssyk- sånn oppfattet jeg det i hvertfall.

    Det er vanskelig å ta valget om å få hjelp til å komme seg ut av dette, og når du endelig tok det vanskelige valget er det virkelig dritt at man ikke finner den riktige hjelpen.

    Det jeg vil fram til er at je vet du vil til Capio, og jeg glemte å svare ordentlig på spørsmålet ditt på facebook- hvordan fikk jeg plass der(...)

    Det var en kamp, for å si det slik.
    Jeg er heldig som har to foreldre som er sykepleiere i Lillehammer sykehus- der jeg fikk hjelpen- og de har ikke gitt opp kampen for å få meg inn der. Capio virket som eneste utvei for meg, siden jeg ikke hadde tro på annen behandling enn opplegget der borte. Valget stod mellom 5 forskjellige steder, og Capio var siste, men mest umulige valget.
    Jeg måtte forklare hvor sliten jeg var, at jeg ikke orket kampen på egen hånd lenger og at situasjonen slik det var der og da virket så ufattelig håpløs. Jeg måtte mase, og mase og mase.
    Så fikk jeg med mine foreldres hjelp overtalt bup og legen min at jeg måtte bli innlagt nokså fort, fordi jeg var så oppgitt og alt, og da viste det seg fort at det var lange, lange ventelister på alle steder som stod på lista mi. Det var uakseptanbelt¨å la meg vente i ett helt år på behandling, så da gjenstod bare Capio.
    Capio ble ringt, og de hadde plass. De hadde et annet system til den tid, så folk fra alle steder kunne få plass. Om man ikke fikk pengestøtte fra helsevesenet i ditt område, så kunne man betale selv.. Jeg var heldig, men fikk ikke mer en 12 uker- og de regner ca 20 ukers behandlingstid.. De ville betale for de ukene som var ventetiden på Rasp, Ullevål og etter det, om jeg så ikke var ferdigbehandlet, skulle jeg bli sendt dit om jeg ville. Hvis ikke, vel, så var jeg uten behandling igjen.
    Behandlingen slo til veldig bra og de så god framgang, og da mine uker hadde gått forbi var jeg på god vei til et friskere liv, men behandling trengte jeg så absolutt mer av. Jeg ble henvist til Rasp, men de syntes det var uansvarlig å ta meg inn siden opplegget der var så forskjellig fra det på Capio. Pga det fikk jeg 8 uker til på Capio. Hele behandlingen min der var basert på flaks. Jeg har vært dødsheldig.

    SKulle ønske jeg kunne hjelpe deg, men jeg har ingen kloke ord å si...
    Bare ikke gi opp håpet. Behandlingen til deg, den finnes der ute. Garantert. Du må lete, mase, lete og mase. Si hvor mye du trenger det og ring forskjellige behandlingssteder dersom ingen andre gjør det..

    Heier på deg og håper du får din sjangse akkurat sånn som jeg fikk min.

    Du er knall tøff
    Stå på!

    SvarSlett