En forvirret(forstyrret?) jente

Ikke veid meg på en stund nå. Egentlig ikke i det hele tatt dette året. Gjort det med vilje siden jeg bare blir deprimert av vekten(med mindre jeg går ned). Etter noen OK dager, så endte dagen idag med smugspising og oppkast. Skam. Jeg vet ikke om det var en slags selvdestruktiv handling eller hva, men det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å hoppe på vekten. Er fullt klar over at tallet som viser rett etter at man overspiser ofte vil være usannsynlig høyt ifh. til den egentlige vekten, så den holder jeg meg vekke fra med mindre jeg har lyst å gi meg selv nervøst sammenbrud. Vel, idag gjorde jeg ikke det.

Og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal si. Men vekten viste 3 kilo ned. En stor del av meg jublet, men en del av meg ble ganske satt ut. Hvordan kan det ha seg at jeg bare er 2 kilo fra min laveste vekt igjen 'plutselig'? Såklart kan jeg se grunner til at det ikke er helt ulogisk, men likevel er jeg satt ut. Kanskje fordi jeg hovedsaklig føler meg MYE større enn i sommer, til tross for at jeg altså veier så og si det samme. I tilegg ser jeg virkelig ikke tynn i speilet. Neida, jeg skal ikke si at jeg ser en overvektig person i speilet, men heller ikke en spesielt tynn en.

Jeg lurer på om det er fordi de fleste rundt meg er lavere enn meg? At jeg sammenligner meg med dem, og alltid kommer frem til at jeg ikke er spesielt tynn? Jeg tror ikke helt på det heller, men prøvde et par gamle kjoler og da ble jeg enda mer satt ut. Såklart visste jeg at de nok ikke kom til å sitte som et skudd, men at de skulle henge som store søppelsekker, det hadde jeg ikke forventet.

2-3 år siden.

Ballkjolen min fra 10.klasse(dyr og FIN kjole, så klarer liksom ikke legge den bort).

 

Idag. samme kjolen.

Jeg er glad og lettet, men samtidig forvirret og ikke helt sikker på hva jeg skal tenke. Er det en ting jeg alltid har følt så er det at jeg har et realistisk syn på kroppen min.

På ene siden overbeviser jeg både meg selv og alle rundt meg at vekten ikke betyr så mye osv. Men egentlig er jeg verdens største hykler! Ene venninnen min(som også har spiseforstyrrelser) har gått endel opp i vekt siste året, og hun kommenterer ofte hvor tynn jeg er, og hun sier hva hun veier og at hun virkelig vil ned igjen i vekt osv. Jeg snakker i vei om at hun absolutt ikke må gå ned igjen, at vi veier omtrent det samme etc. Men sannheten er at vi ikke veier det samme, og jeg er så utrolig lettet over at jeg veier mindre enn henne, jeg føler meg helt forferdlig som sier det! Skjønner ikke hvorfor jeg tenker sånn. Det viktigste og målet for oss begge burde jo være å bli sunnest mulig!