Veien videre

Det som gjør at jeg innimellom fremdeles skimter et håp er sjansen til å få bedre behandling. Eller rett behandling er kanskje et bedre ord. For den behandlingen jeg går i nå er absolutt bra, det er bevist at den er effektiv for mange. Men for meg, akkurat der jeg er nå i hele denne prosessen, så er den helt feil.
Og da hjelper det lite hvor bra resultater man har sett i andre land og hvor bra den er for mange andre osv.

Får ikke helt dette gjennom på ansvarsgruppemøtene, fordi behandleren min er helfrelst når det kommer til behandlingen. Så etter mange samtaler med mamma, og endel telefonsamtaler til capio, så er planen å få til et møte med psykiateren i ansvarsgruppen og sykepleieren(som kjenner meg mye bedre enn den nye behandleren). Og forhåpentligvis få de med på "laget".
Altså overbevise dem om at behandlingen jeg får nå ikke er tilstrekkelig og at vi må for alvor se på alternativene. Det har vært mye prat frem og tilbake, men nå må ting skje også!

På hvert ansvarsgruppemøte har behandleren på DBT snakket om at ting tar tid, at vi skal holde på et helt år og at jeg bare må holde ut osv. Og at innleggelse aldri er ett bra alternativ(mener de da). Noe som har ført til at jeg på en eller annen måte har gått med på å prøve en måned til, hver måned. Og det er bare galskap! Greit de første månedene, at vi nettopp hadde begynt, men ikke etter måned 3 og måned 4, og nå, halvveis!
Det er jeg som lever mitt liv. Det er jeg som må holde ut. Jeg som kjenner at dette virkelig ikke er rette fremgangsmåte, og at det er grenser for hvor lenge jeg skal holde på på samme måte!
DBT-behandleren er som sagt imot innleggelse generelt, og hun har sagt at jeg aldri i livet kommer til å få støtte til capio, så jeg har ingen interesse å kaste bort tiden min på å prøve å overbevise henne mer.

Psykiateren og sykepleieren derimot er nok større sjanse at jeg får støtte fra.
At mamma blir med tror jeg er bra. Hun ser meg så og si daglig, og kan kanskje få dem til å forstå enda bedre hvor mye jeg faktisk sliter. Dessuten er mamma ekstremt sta, og kommer nok til å gjøre alt hun kan for at jeg skal få sendt en søknad til capio :P

Sendte melding allerede idag om at jeg ønsker møte ASAP, så krysser fingrene for at vi får til noe før ansvarsgruppemøte(som er i slutten av måneden). Om jeg skulle klare å overbevise dem, så er neste steget å overbevise Frostad(sjefen på Haukeland)om at jeg skal få støtte til å reise til capio. Er dette som visstnok er nesten umulig, men så lenge det er en mulighet vil jeg ihvertfall prøve. Visst ikke blir Modum eneste alternativet.