Uken

Nå sitter jeg på biblioteket. Ikke lenge siden jeg skaffet meg mobilt bredbånd, men nå har neimen meg det sluttet å funke også! Veldig kjedelig.

Tirsdagkveld var jeg på legevakten pga. fallet jeg hadde samme dagen. Jeg hadde veldig lavt blodtrykk og uregelmessig puls. Legen sa at det var alvorlig og at jeg burde bli innlagt, men det endte med at jeg ble sendt med taxi hjem til mamma og pappa. I tilegg skrev legen et brev til psykiateren på VOP+jeg fikk med et brev som jeg leverte til fastlegen min dagen etter. Hun hadde blant annet skrevet at jeg ikke var istand til å ta vare på meg selv og at jeg ikke hadde lov til å kjøre. Synes dette var litt overdrevet da men.
På onsdag fikk jeg snakket med fastlegen min og lov til å kjøre igjen. Nevnte også capio for henne, og hun var villig til å skrive henvisning med en gang! Men jeg sa det beste var om hun og psykiateren kunne samarbeide om å skrive henvisningen.
Etter litt mas, fikk jeg beskjed om idag at jeg endelig har fått en dato for møte med mamma, psykiateren og sykepleieren. Ringte legen min idag, og nå skal hun være med og.
Var på DBT-gruppen igår for første gang på lenge. I pausen fortalte behandleren min meg at sykepleieren hadde ringt og sagt til henne at jeg hadde spurt om å få til et møte UTEN henne, og sykepleieren hadde spurt om hva de i DBT-gruppen synes om dette. For å være helt ærlig føles det nesten som jeg er blitt lurt inn i noe. At fordi jeg gikk med på å prøve så er jeg liksom fanget, alt skal rapporteres til DBT-folkene. Liker det ikke. Sa ihvertfall til behandleren at sånn jeg så det var jeg ferdig med DBT. Jeg har ikke tenkt å slutte før vi vet mer om capio, men målet er capio, og denne gangen skal ingen få stoppe meg. Selvfølgelig kan det være jeg får avslag, men jeg må prøve. Og etter litt om og men, sa hun at det var mulig at jeg kunne få et halvt års permisjon fra DBT også. Så det er jo et alternativ.

Fysisk er jeg i mye bedre form nå enn jeg har vært de siste dagene. Fikk mest sannsynlig en liten hjernerystelse når jeg falt, så hodet har verket og jeg har bare følt meg ganske skamslått.

Det 'positive' med at dette skjedde er at kanskje jeg vil bli tatt litt mer på alvor. Da tenker jeg hovedsaklig på det legen på legevakten skrev rett til psykiateren og det faktum at fastlegen støtter meg om capio.
Men det som er veldig dumt er at mamma har blitt ti ganger så bekymret som før. Hun ønsker å ha kontrollen, ønsker å fikse ting, og når hun i tilegg har blitt enda mer bekymret, så sier det seg selv at det fort blir både mas og krangling. Jeg skjønner jo henne godt, for å være ærlig har jeg vært veldig bekymra og redd selv hele uken. Kroppen har virkelig ikke hatt det bra. Jeg har kjent godt at pulsen har vært uregelmessig og etter fallet har jeg gått rundt hele tiden og vært redd for at det skal skje igjen. Eller at noe enda verre skal skje. Jeg er rett og slett redd for hvilken skade kroppen min kan ta. Selv om jeg ikke føler ting er så veldig forandret eller at spiseforstyrrelsen nødvendigvis har blitt verre, så har de kroppslige symptomene blitt verre fordi det finnes grenser for hvor lenge man kan gå før man blir dårlig.

Jeg håper jeg blir hørt. Møtet er desverre ikke før i slutten av måneden, så jeg håper virkelig at vi kan bli enige da, at det holder med det ene møtet. At det kan bli fortgang i ting. Legen min er klar, capio har kapasitet, jeg er MER ENN KLAR, så om bare psykiateren blir med, det er liksom den siste biten i puslespillet. Jo fortere det blir søkt, jo bedre. Til og med et avslag vil være bedre enn at det ikke blir søkt i det hele tatt.