Sliten

Nådde vel en slags topp på fredag. Eller topp og topp, det var vel omtrent like uutholdelig som det har vært i det siste, og så var det en liten ting som fikk begeret til å flyte over. Kort sagt så kuttet jeg meg for første siden sommeren, noe som igjen førte til at jeg gråt. Noe jeg har hatt stort behov for lenge, men ikke har fått til. Jeg skal ikke akkurat si at det var en god ting at dette skjedde, men lørdagen ble ihvertfall den første spyfrie dagen på lenge. I tilegg var det som den verste uroen la seg litt. Men idag var det på an igjen. Hadde virkelig ikke trodd det siden jeg virkelig ikke har hatt lyst til å verken overspise eller kaste opp. Men bulimien er jo slu som vanlig, så hva jeg har lyst til eller ikke, det trenger ikke bety noe. Prøver å tenke at dagen ikke trenger bli helt katastrofe likevel. I det siste har så og si hver eneste kveld gått ut på å spise og spy til jeg stuper. Meget ubehagelig, for å si det fint.

Jeg tror nok også tanken på møtet imorgen bidro litt til tilbakefallet på fredag. Jeg er redd for å ikke bli hørt. Jeg føler allerede jeg ikke har blitt hørt, og imorgen er på en måte siste sjanse. Det siste slaget.
Tror nok at det lå litt i underbevissheten. En slags sabotasje. En måte å "bygge" meg opp på. Ikke fordi selvskading er spesielt oppbyggelig, men fordi det gir meg en slags kontroll over situasjonen. En slags følelse av at jeg ihvertfall skal tråkke på meg selv før noen andre gjør det! Eller at jeg er den eneste som skal få lov til å tråkke på meg selv på en måte. Det høres jo ganske idiotisk ut, men det har nok vært noe som har vært i underbevissheten min i mange år.

Det er nesten så jeg vurderer å spørre om jeg kan slippe å være med på møtet imorgen. Jeg føler meg så svak, ikke iform til å kjempe. Er redd for at ambivalensen og tvilen skal gjøre at jeg blir passiv og likgyldig. Men jeg må nesten være med. Det var jo jeg som ba om dette møtet. Forhåpentligvis vil det hjelpe at mamma er med også.