VOP

Sååå, idag snakket jeg med den psykiatriske sykepleieren på VOP. Hun mente det hadde med medisinen å gjøre at jeg er så dårlig...Jeg ser poenget hennes, samtidig synes jeg hun fokuserte litt vel mye på depresjonen ifh til spiseforstyrrelsen.

Jeg sa at det gikk greit akkurat nå, om dagen. Men da sa hun; nei, det går ikke greit, det ser jeg. Jo, det går faktisk greit akkurat nå! Og det gjorde det, så litt frustrerende at hun påsto at det ikke gjorde det. Jeg sa det som det var, at dagene går sånn noenlunde, men kveldene/nettene har vært fæle. Når jeg forklarte min definisjon av "greit" eller "ok"(at jeg ikke har det intenst jævlig) så skjønte hun det litt bedre da..

De tre siste nettene har vært grusomme rett og slett. Jeg har vært kjempeuvel. En følelse av å skulle spy/besvime på samme tid. Det har gått i bølger som bare har blitt sterkere og sterkere utover natten. Jeg har ringt til mamma flere ganger og lurt på om vi kanskje skulle ringe legevakten. Men har nå holdt ut på en eller annen måte, og sovnet sånn i 5tiden om morningen.

Er usikker på om det er pga. spiseforstyrrelsen eller den nye medisinen. Kanskje en kombinasjon. Føler meg heldigvis ikke så verst ikveld.

Men tilbake til VOP. Ansvarsgruppemøtet blir 16.februar...Hun spurte litt om hva jeg tenkte rundt det og Modum og månedene fremover. Jeg sa som sant var at jeg knapt orker tenke en uke fremover. At jeg tar minutt for minutt. At det nesten føles som om jeg ikke kommer til å være her så lenge. Å tenke frem til august virker helt umulig.

Jeg fortalte om at maten ikke går, at jeg føler jeg har gitt litt opp og mangler motivasjon. Hun lurte på hva som kunne hjelpe meg. Jeg vet ikke! Jeg skulle ønske jeg visste, tro meg.

Jeg har fått ny time på mandag, da skal psykiateren der nede være med også...Virker som sykepleieren var ganske sikker på at alle problemene ville løse seg så fort jeg kom meg opp i riktig dose med medisinen.

Så nå må jeg bare holde ut til mandag. Jeg vet ikke hva jeg håpte det skulle komme utav samtalen idag, men hadde vel håpet på et eller annet. Kanskje jeg innerst inne håpte på å bli innlagt? Jeg vet ikke helt, for jeg er jo glad for å være hjemme og...

livet

Jeg burde vært glad og fornøyd. Jeg har min egen leilighet, jeg får penger fra nav, jeg bor i verdens beste land.

Men jeg har det jævlig. Skal livet virkelig være så vondt? Hvorfor orke å kjempe i det hele tatt når dagene stor sett bare er en ulidelig pine? Kanskje burde jeg sagt at de små øyeblikkene og små gledene er verdt det, men det føles ikke sånn. Jeg klarer ikke få mye glede utav noe uansett... 12 timer lidelse for noen minutter som kanskje er levelige, det funker ikke som motivasjon for min del ihvertfall.

Skjedde noe greier idag som gjorde intens vondt. Kanskje ikke en kjempe big deal for "normale" mennesker, men for min del føltes det forferdelig...Det kom liksom på toppen av alt det andre.

Jeg kunne kanskje fått time på VOP idag, men jeg sovnet ikke før på morgenkvisten, så jeg prioriterte å sove. Angrer litt på det nå...Fikk riktignok time på fredag, det er jo "bare" to dager til.
MEN ORKER IKKE ET SEKUND MER!
Samtidig ser jeg ikke hva de kan hjelpe med...alt virker ganske håpløst og aner ikke hva som kan gjøre det bedre. Føler meg elendig både psykisk og fysisk.

-----

dette. går. til. helvete.

Mandag

Guess what? Blodprøvene var helt fine, litt lav glukose(men fint innenfor referansområdet såvidt jeg forsto).
Ble både lettet og skuffet på samme tid. Spiseforstyrrelsen ble nok letta fordi den fikk grønt lys til å fortsette, mens den fornuftige lille stemmen hadde håpet på et "tegn" på at det den prøver å hviske meg faktisk stemmer.

Så har jeg snakket med den psykiatriske sykepleieren. Det var forsåvidt ganske hyggelig det, jeg liker å snakke med henne. Hun spurte om jeg ville være med på en skrivegruppe som starter opp i morgen; så nå har jeg faktisk en skikkelig produktiv plan for morgendagen :P Hun skulle også prøve å få tak i kontakten min på VOP og forhåpentligvis få litt fortgang i ting(hovedsaklig det at jeg trenger ny psykolog+ansvarsgruppemøte).
I tilegg skulle hun sjekke ut det med kuledyne, om det er noe jeg kan få mulighet til å prøve :)

Jeg fortalte hvordan ting er nå. Det var greit å få snakket litt om det, men det ble bare med det. Bare at jeg fortalte, også gikk vi videre til neste emne. Så med andre ord har jeg ikke komt noe særlig lengre på matfronten. Tenker jo såklart innimellom at jeg kanskje burde prøvd meg på litt mat, men jeg blir så overveldet av alle mulighetene og alle valgene, at jeg ender opp med å ikke velge noe i det hele tatt. Uansett hva jeg velger så blir det på en måte feil. Jeg blir så sliten av å tenke på det at jeg heller bare skyver det foran meg. Blodprøvene var fine, jeg er OK; med andre ord trenger jeg ikke ta stilling til det nå. Om jeg blir dårlig så får jeg ta det når det kommer. Kanskje jeg er feig eller dum som tenker sånn, men jeg ikke hva annet jeg kan gjøre(bortsett fra å falle tilbake til bulimien; som virkelig IKKE er et alternativ).

Nå skal jeg øyeblikkelig kjøre bort til søsteren min på filmkveld. Imorgen skal jeg på skrivekurs, biblioteket og så på kino! Kommer til å bli helt utslitt jeg, men godt å ha noe å gjøre :P

6 døgn

O.o

Det er jo bra, men jeg roper ikke akkurat hurra. Føler meg veldig flat i humøret, litt nummen kan du si?
Det går greit hvis du ser bort fra den intense dødsangsten som har kommet over meg de siste nettene. Skikkelig ekkelt.

Det hele er litt merkelig. Når bulimien herjer fritt er jeg vanligvis desperat etter hjelp, men føler jeg ikke er syk nok, tynn nok, at jeg ikke "fortjener" hjelp(ikke så rart heller når jeg har fått slengt i trynet flere ganger at jeg ikke er SÅ syk).
Nå har jeg nådd den magiske vekten. Den vekten jeg har vært besatt av i noen år. Hipp hurra. Sånn utifra den forskrudde spiseforstyrrede logikken så har jeg nå gjort meg "fortjent" til hjelp fordi vekt og BMI gjør at jeg "kvalifiserer" til å være "skikkelig syk".
Det er ikke lengre skammen over overspising og oppkast som stopper meg. Så hva er problemet?

Jo, problemet er at jeg nå føler meg såpass mye bedre psykisk at jeg ikke føler det samme behovet for hjelp. Jeg vil ikke ta sjansen på at mestringsstrategien min blir tatt fra meg. Jeg VIL på en måte ikke ha hjelp?
Men jeg har lovd at jeg skal snakke med den psykiatriske sykepleieren imorgen, så det skal jeg gjøre.
I tilegg skal jeg ringe og sjekke om svarene på blodprøvene jeg tok på fredag er komt. Om det er noe som kanskje kan få meg til å forandre mening så må det være om blodprøvene er veldig dårlige. Da har jeg på en måte et håndfast bevis på at jeg ikke kan fortsette som nå.  Men om de er helt fine, så vet jeg ikke helt hva som skjer. Da er jo ting sånn som de er nå helt greit? Logiske og fornuftige tanker sier noe annet, men de er så svake og jeg tror uansett ikke på dem. Ihvertfall ikke før jeg får et "bevis" på at det kanskje er sant...

Det er ikke det at det er så fantastisk å ha det sånn som nå(langt ifra). Men jeg er rett og slett så livredd for at bulimien skal overta meg igjen at jeg føler meg villig til å gjøre omtrent hva som helst for å forhindre det.

Den intense dødsangsten som har skylt over meg de siste nettene skremmer meg. Men så fort den går over så slutter jeg på en måte å bry meg. Alt er bare rart.

Lørdag

Dagen idag har vært litt bedre enn gårsdagen :) Meg og mamma har vært på en handletur, og klart sånn halvveis å bli enig om å ikke diskutere så mye mer frem og tilbake sykdommen akkurat nå i helgen. Ingenting drastisk kommer til å skje fra eller til idag eller imorgen så jeg merker jeg virkelig trenger litt pause fra diskusjoner rundt hva jeg burde/ikke burde gjøre fremover osv.
På mandag vil jeg forhåpentligvis få svar på blodprøvene jeg tok før helgen+ at jeg skal snakke med psykiatrisk sykepleier; så får vi ta det litt derfra. Akkurat nå vil jeg bare gjøre det beste utav helgen uten å gruble og tenke så veldig langt frem i tid.

Jeg må innrømme jeg kunne ønske at jeg kunne vært oppe med pappa og mamma ikveld. Det er alltid litt koseligere å være sammen med folk på lørdagskvelden enn å sitte aleine. Samtidig VET jeg at det ville blitt alt for triggende, og at det akkurat nå, sånn som ting er, ville vært en veldig dårlig ide. Jeg vil få flere muligheter til det i fremtiden; ikveld skal jeg bare prøve å ha det kjekkest mulig utifra forutsetningene...Har fått meg Rayman til Wii, så litt spilling blir det ihvertfall ^^,

Sånn tilslutt vil jeg anbefale å lese VG idag! Frøken Norgen-vinner Hege Tørresdal har stått frem med sin spiseforstyrrelse. Jeg hadde ikke så veldig store forventninger, tenkte det ville bli en sånn typisk overfladisk artikkel...Typen;jeg hadde spiseforstyrrelse for 5 år siden, men er helt frisk nå, hvor fokuset gjerne var tall,vekt og kalorier(som det desverre så altfor ofte er)og mangel på skikkelig dybde. Men det var det så absolutt ikke. For det første var hun fremdeles i behandling når artikkelen ble skrevet, og i tilegg utleverer hun seg selv skikkelig ved å være dønn ærlig om spiseforstyrrelsen og alt rundt.
Det er fint med de som står frem etter at de er blitt frisk og forteller, for all del, men synes på en måte det er enda tøffere at hun tør å stå frem selv om hun ikke er blitt 100% frisk og fremdeles går i behandling og kjemper.

Jeg kjente meg igjen i så og si alt hun skrev(sånn bortsett fra frøken Norge delen da, hehe:P). Fra begynnelse til slutt. Jeg ble både trist og glad og kvalm og alt på en gang. Det føles helt absurd at en annen person beskriver følelser, tanker og opplevelser som er så like som mine egne at det er som om vedkommende har vært inni hodet mitt.
Jeg har jo opplevd å kjenne meg igjen i andre sine historier før også, det er ofte mange likhetstrekk når man har en spiseforstyrrelse, men jeg tror aldri jeg har opplevd det SÅ sterkt.

Sikkert postet den ørten ganger før...Men den treffer meg så utrolig hver eneste gang. Den oppsummerer på en måte alle følelesen og tankene mine når det kommer til spiseforstyrrelsen...

åh :(

På vei hjem fra søsteren min istad skjedde det som ikke skulle skje. Jeg knakk helt sammen og øste omtrent alle mine tanker over på mamma...Alt fra vekten min, BMI, hvor lenge det er siden jeg ikke har spist, at jeg ikke klarer spise, at jeg ikke VIL spise, at jeg er livredd og innerst inne vil ha hjelp, men at jeg samtidig bare vil ligge på sofaen uten å spise, at OM jeg hadde blitt frivillig innlagt så ville jeg skrevet meg ut igjen etter toppen noen timer, så jeg trenger å bli tvunget til å være der for jeg kan ikke ta ansvar for meg selv...at spiseforstyrrelsen er så sterk at det eneste jeg vil er å forsvinne inn i den, at jeg aldri blir syk nok, at jeg alltid vil være for stor og svak, at jeg ikke orker mer av noe som helst...alt om smerter jeg har hatt og merkelig ting som skjer med kroppen som kanskje ikke burde ha skjedd...

Med andre ord alt en allerede bekymra mor ikke trenger å høre. Fy faen, at det går an å bli så grusom. Hvorfor i all verden kunne jeg ikke klare å vente til mandag når jeg skal snakke med den psykiatriske sykepleieren? Meg og mamma har riktignok et veldig åpent forhold og snakker om det meste, men likevel; hun er typen som er ekstremt bekymret av natur; så hvorfor i all verden kunne jeg la alt bare ramle utav meg?
Jeg klarte ta meg sammen etter noen minutter, men da føltes det som om skaden allerede var gjort. Jeg sa til henne at  mye av det jeg nettopp hadde sagt kom hovedsaklig ut fordi jeg var så utrolig trøtt og sliten(noe som forsåvidt er sant), at det nok var litt overdrevet(ikke egentlig, menmen),sa at hun virkelig ikke trengte bekymre seg, at jeg føler meg MYE bedre akkurat nå; og om jeg skulle bli dårlig så vil jeg gi beskjed.

Ringte også opp til pappa for å si at mamma snart kom inn døren og at hun nok var litt stressa...sånn at han var forberedt på det og forhåpentligvis klarer å roe henne ned litt. Gjentok at jeg såklart ville gi beskjed om jeg skulle bli virkelig dårlig, og at det gikk helt fint nå.

Nå føler jeg meg passe rotten...Det er greit at jeg kanskje hadde et behov for å dele disse tingene, men som sagt, jeg burde gjort det med den psykiatriske sykepleieren som har som jobb å takle sånne ting, ikke med mamma som allerede bekymrer seg for tusen ting.

Hele kvelden har egentlig bare vært skikkelig dritt. Fant ut før idag at jeg har fått urinveisinfeksjon IGJEN, noe som betyr at jeg måtte begynne på ny pencilinkur...I tilegg begynte jeg på ny medisin for noen dager siden. Begge disse medisinene har kvalme som svært vanlig bivirkning, i tilegg står det at man skal ta pencilinen med mat(noe jeg ikke fikk til)så utpå ettermiddagen/kvelden ble jeg helt ekkel i hele kroppen, kjempeurolig og etterhvert ble jeg intens kvalm.

Men det verste er uroen....den har vært intens store deler av dagen idag. Føler det skal klikke for meg hele tiden, tenker at jeg må holde ut, at det vil gå over...men så fortsetter og fortsetter og fortsetter det bare...
Det er så vanskelig å la være å bli fanget i følelsene; spesielt når både hodet og kroppen er i ubalanse.

Uansett...jeg håper jeg får sove. Jeg håper mamma og pappa får sove. Og jeg håper på en litt mer OK dag imorgen. Jeg skal alltids holde ut helgen, så får vi heller se hva som skjer på mandag.

Jeg tror vi sier 4 døgn

Jeg prøvde å spise idag, med det resultat at jeg ble så kvalm at det kom opp av seg selv. Selv om det ikke var fremprovosert, så visste bulimien å utnytte seg av det. Jeg følte meg helt forferdelig og plutselig var jeg overmannet av håpløshet og tanker/følelser om at ingenting i hele verden betyr noe som helst og det eneste som kan gi meg litt glede eller en pause er å spise enda mer og kaste opp. Ganske lett å se nå at det IKKE er sannheten, men der og da var det så intenst at jeg ikke klarte føle på noe annet enn at; jeg har kastet opp, jeg må begynne å telle helt på nytt, jeg er komt utav balanse osvosv. HELDIGVIS, på en eller annen utrolig måte klarte jeg å tvinge meg vekk fra triggere/muligheter, for så å bare holde ut til de intense tankene og følelsene dabbet såpass mye av at jeg klarte å finne fornuften igjen. Ja, i teorien kastet jeg opp, men likevel velger jeg å si FIRE DØGN oppkastfri, for det var tross alt ikke noe jeg gjorde eller noe som var min feil. Bulimien fikk forhåpninger, og jeg holdt nesten på å slippe ham inn igjen i varmen, men takk og lov; jeg klarte å slenge døren i trynet på den idioten!
Det hadde vært så utrolig lett å bare la ting kjøre seg rett i grøften igjen; og noen minutter føltes det også som om det eneste jeg ville i hele verden. Men nå etterpå er jeg UTROLIG glad for at det ikke ble sånn. Jeg håper denne situasjonen idag kan gi meg litt mer troen på at jeg kan klare dette; at om jeg bare holder ut og puster når det står på som verst; så vil det gå over, selv om det føles uutholdelig der og da!

3 døgn oppkastfri=

3 meget "anorektiske" døgn.

Som vanlig går det mye bedre psykisk, mens jeg fysisk ikke akkurat er på topp. Går egentlig bare og venter på beskjed om når ansvarsgruppemøte blir. Hadde nok vært greit å få igang et eller annet snart.

Angsten for oppkast og bulimien er såpass sterk at motivasjonen for å tvinge i seg noe er meget liten. Det er jo ikke holdbart, men det går greit for now...tar bare en dag om gangen, også får jeg ta eventuelle utfordringer når de kommer.

Ikveld skal jeg se My sisters keeper med mamma. Har sett den før, og den kan absolutt anbefales! :)

Minne, triggere og piercing

Fikk meg et lite sjokk når jeg var innom kiwi idag! Min store barndsomkjærlighet; sjokoladen Soho, er tilbake! :O Jeg elsketelsketelsket den sjokoladen! Ble helt i hundre når jeg oppdaget det:P Samtidig ble det jo en veldig trigger...Hadde sinnsykt lyst å smake en(sånn med tanke på at det må være minst 10 år siden sist)samtidig visste jeg at det ville blitt en for stor trigger og at det mest sannsynlig ville føre til overspising; og ihvertfall oppkast. Men jeg får bare leve på minnene for now :P Moro å se den igjen var det nå uansett!

Likte du Soho?

Jeg har tatt piercing idag! Tenkt på det i evigheter, men har bare utsatt det hele tiden. Det sto mellom smiley-piercing, labret(vanlig leppe-piercing) eller industrial(stang i øret). Når jeg kom til studioet viste det seg at industrial kostet 800 kr(!), synes det var sinnsykt dyrt, så derfor var den uaktuell. Smiley'en ville hun ikke anbefale pga. tannreguleringen; så da gjensto egentlig bare ett alternativ. Har hatt i leppen før, men valgte motsatt side denne gangen(forandring fryder!)
Mener å huske jeg synes det gjorde kjempevondt sist gang, men denne gangen gikk det helt fint :) Hun som piercet meg hadde utrolig mange stilige tattoveringer, merker det kribler i fingrene etter å få en tattovering selv; må bare bestemme meg 100% for plassering og motiv først.

----

Jeg fikk melding på facebook igår av ei jeg gikk i behandling sammen med for rundt 1 år siden. Vi sendte litt meldinger frem og tilbake; om hvordan ting går og sånt...Jeg sa at jeg var veldig dårlig, og egentlig bare måtte overleve frem til Modum i august osv. Fikk en melding tilbake hvor hun blant annet skrev;
godt du får behandling for det da, selvom det er en stund til, syns nå du ser ganske bra utom dagene!
I tilegg spurte hun om det var spisingen jeg slet med(sa jo jeg skulle på spiseforstyrrelsesavdelingen, og har sagt det før også oO)
Prøver jo å ikke bry meg så mye om det, eller ta det som et kompliment. Men det er umulig å ikke bli trigget. Spesielt når man får høre sånne ting av folk som har/har hatt erfaringer med spiseforstyrrelser selv og er klar over at jeg har det. Det jeg hører er at jeg har lagt på meg, at det ser ut som jeg har det bra, at jeg fint kan gå ned mer i vekt(fordi jeg ser jo helt normalvektig ut nå?)
 Må innrømme at jeg av og til får lyst til å ta et bilde av "the ugly truth", så folk får se hvordan spiseforstyrrelsen faktisk herjer med meg. 
Det er utrolig hva sminke og klær kan skjule...
Samtidig er jeg jo litt glad for at det ikke er så åpenbart; at jeg kan skjule det når jeg ikke vil at folk skal vite.
Den velkjente ambivalensen gjør seg gjeldende igjen! Vet liksom ikke helt hva jeg skal svare henne. Om jeg bare skal si takk, eller om jeg skal si det som det er; at skinnet bedrar.

Sånn ellers; jeg har begynt på ny medisin idag! Wellbutrin heter den(antidepressiva). Har prøvd uendelig med forskjellige antidepressivaer før uten særlig effekt, men denne er ganske ny på markedet og har et annet virkestoff enn de jeg har prøvd før; så har litt troen på at den skal hjelpe! Men prøver å ikke ha for store forhåpninger, vil ikke bli skuffet.

 ----

I desember ba jeg om at vi hadde et ansvarsgruppemøte(og helst litt fort!) Fikk beskjed om at det nok ikke gikk før jul, men hun skulle ordne det fortest mulig på nyåret. Hørte ingenting så sendte melding på mandag; og da fikk jeg svar om at det mest sannsynlig ble i februar! Det synes jeg virkelig er for dårlig. Det kjipeste er at om vi hadde klart å få det til før jul, så hadde jeg kanskje fått plass på Modum i februar :(
(det er null sjanse for nå)
Har ikke snakket med noen på flere måneder nå+at det er mye som må ordnes før Modum og sånt; så håper virkelig de tar seg sammen og får ordnet et møte litt før!(jeg ringte og kjeftet litt, hehe+forklarte situasjonen, så tror kanskje det ordner seg).

----

Etter endel planlegging føler jeg meg virkelig mer motivert og klar for prosjekt spyfri enn på veldig lenge! 
Igår kjøpte jeg et ukeblad(et jeg forresten aldri pleier kjøpe)og leste tilfeldigvis gjennom horoskopet mitt..Pleier aldri tro på sånne ting, men dette var så passende at det føltes omtrent som et tegn! Klippet det ut og hang det på kjøleskapet; sikkert lest gjennom det tusen ganger siden da, og blir like glad hver gang :P


Er du i en situasjon som du er grundig lei av? Tiden er inne til å sette sluttstrek for det som tapper deg for energi, forhold som hindrer deg i å vokse og utvikle deg. Det er viktig at du legger bånd på sentimentalt føleri og river deg løs, selv om det kan være vondt i starten.

<3

Noe kjempekoselig tilslutt! Jeg skal se Løvenes konge 3d på kino med nevøene mine neste uke og gleder meg som en liten unge!!!(har ikke sett den siden jeg var liten) 

10.01.12

Dum.

Fikk resultatet av eksamenen jeg tok før jul i posten idag. HERLIGHET. Jeg føler meg så dum at jeg har nesten ikke ord...Jeg trodde jo det gikk sånn noenlunde greit;. hadde ihvertfall aldri trodd jeg skulle få et så elendig resultat! Jeg ble så sint at jeg rev hele brevet i småbiter.
Tenker bare på hvor utrolig jeg presset meg frem mot eksamen for at alt skulle klaffe! For å ikke snakke om selve eksamensdagen når jeg var skikkelig dårlig.
TOTALT bortkastet! Nå blir jeg nødt til å ta den på nytt igjen..

Jeg trodde som sagt jeg klarte meg ganske bra; gikk faktisk lettet ut etter at jeg var ferdig fordi jeg følte det hadde gått litt min vei! Ringte pappa og var både glad og opprømt fordi jeg følte det hadde gått overraskende bra!
Men jeg har tydeligvis vært helt på viddene jo :S

Skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare å gjøre det noe bedre; aner ikke hva jeg har gjort feil heller.

DUMDUMDUMDUM.

Tenkte liksom at jeg ihvertfall hadde oppnådd EN konstruktiv ting i løpet av hele 2011 som ikke hadde med spiseforstyrrelsen. At jeg hadde en mindre igjen av den haugen av eksamener jeg er nødt til å ta for å få studiekompetanse, men neida...Jeg klarte ikke det en gang :( Dermed kan jeg vel trygt si at jeg ikke har oppnådd en dritt iløpet av 2011.

1 døgn!

Selv om det bare er snakk om 1 døgn oppkastfri, så er jeg nesten litt imponert over meg selv. Jeg har vært nødt til å lage både kake og muffins til selskap i helgen, og har hatt triggere rundt meg mesteparten av dagen...Bulimien har mast hull i hodet på meg; bare gjør det, bare litt til, bare en gang til! Det har vært en slitsom kamp...derfor synes jeg nesten det er litt utrolig at jeg akkurat idag har klart min første dag uten oppkast på flere uker! Jeg trodde dagen var i boks isted, at jeg kunne slippe ned skuldrene litt...men plutselig fikk jeg en "gylden mulighet" til å spise og spy. Jeg hadde ikke så lyst, nå var jo nesten dagen omme, ville ikke ødelegge den sånn helt på slutten...samtidig var det like før jeg grep sjansen; rett og slett fordi jeg vet hvor angstfylt kvelden/natten potensielt KAN bli, at jeg nesten heller ville bruke tiden på å spise/spy enn å risikere all den angsten.
Men jeg snudde; tvingte meg selv til å gi slipp på "muligheten". Nå er jeg trygt i leiligheten min; uten noen triggere. Jeg føler på en viss grad av mestringfølelse; om jeg klarer å stå imot bulimien på en så ekstremt triggende og tung dag som idag; så kan jeg klare alt! Samtidig er jeg livredd for at natten skal bli et helvete, og at jeg kommer til å angre...Men jeg må jo nesten bare prøve :) Om jeg aldri prøver vil jeg aldri få vite det...Forhåpentligvis får jeg en OK natt; som kan gi med enda mer mestring og en følelse av at dette faktisk er noe jeg KAN få til. Jeg klare meg uten bulimien, jeg trenger ikke la den få holde meg fanget.

Mat

Prøver å tenke tilbake. ...

farmors vafler
pappas semulegrøt
nybakt brød med hapå
pistasjeis

Mat som engang var små gleder i hverdagen, som nå føles så utrolig fjernt. Nå er det enten gift(utifra anorektisk tangegang)eller "ting jeg putter i meg når jeg overspiser "(fra bulimiens synspunkt). Glede og mat er vel omtrent så langt fra synonymt som overhodet mulig.

Samtidig; når jeg tenker tilbake, så kan jeg huske allerede på midten av barneskolen(om ikke tidligere)at disse gledene ble problemfylte pga. at magen min reagerte på det meste. Derfor ble mat ganske tidlig konfliktfylt. Jeg har alltid vært glad i mat; VELDIG. Jeg kan huske at jeg som ganske liten ofte trøstespiste og at jeg sjelden klarte å stoppe før jeg ble altfor mett. Når jeg da etterhvert begynte å reagere mer og mer på mat, så ble kontrastene enorme. Jeg elsket mat, men hatet hva den gjorde med meg. Hatet hvor dårlig jeg ble. Oppblåst, kvalm, diare, forstoppet osv.
Hvorfor kunne jeg ikke bare være normal? Hvorfor kunne jeg ikke få spise som alle andre uten å bli dårlig? Få kose meg med maten uten å hele tiden måtte tenke på konsekvensene?
Når i tilegg mange av de tingene jeg reagerte sterkest på var de tingene jeg var mest glad i, så kom presset. -Kan du ikke bare slutte å spise sånn og sånn og sånn? Joda, jeg kunne det til en viss grad. Ihvertfall unngå det frem til jeg visste jeg ikke hadde noen planer og det ikke gjorde noe at jeg ble dårlig.
Ikke rart at det disse gangene ofte ble til at jeg overspiste(når jeg sier overspising i denne sammenheng mener jeg litt mer enn det som ville være normalt, men likevel langt fra de overspisingsepisodene jeg har hatt etter at jeg fikk bulimi).

Problemet var at jeg ikke alltid kunne vite akkurat hvordan kroppen ville reagere. Plutselig kunne jeg bli dårlig selv om jeg hadde vært "flink" og bare spist lett fordøyelig mat...Andre ganger var jeg så "dum" at jeg kanskje tok litt av godteriskålen i et selskap eller ble fristet til å smake på baksten i heimkunnskapen...og da fikk jeg betale for det...

Jeg husker jeg følte jeg skulle bli gal hele tiden. ALT måtte planlegges, absolutt ALT. Jeg måtte ha toalett tilgjengelig uansett hva jeg skulle, ellers fikk jeg panikk. Uansett hvor mye jeg planlagte eller var "flink" med maten så hendte det at jeg ble dårlig likevel...Jeg følte det var umulig å ha kontroll over situasjonen uansett hvor mye jeg prøvde; og kontroll ville jeg ha for jeg hadde opplevd nok ganger i sosiale situasjoner der jeg ikke hadde planlagt alt og endte opp med at jeg okkupperte doen hele kvelden.

Og SKAMMEN ikke minst. Skammen over de gangene jeg ikke hadde viljestyrke til å holde meg til strenge dietter og fikk kjeft av mamma fordi jeg ikke klarte gå på skolen. Eller i perioder hvor jeg gjorde ALT jeg kunne for å ikke bry meg om magen og spiste akkurat det jeg ville, men det selvfølgelig ikke funket fordi jeg ble så dårlig.

Jeg var så sint. Lenge var jeg sint fordi jeg følte ingen tok meg på alvor, sint på Gud, på verden, på alle...
Sint fordi jeg ikke kunne leve som normalt.
Men etterhvert ble sinnet snudd mer og mer innover. Det var jo meg det var noe galt med. Det var jeg som var ekkel og unormal. Jeg begynte å skade meg selv(eller skade kroppen min blir vel bedre å si, siden jeg ofte følte jeg var i krig med kroppen)Etter å ha prøvd å spille på lag i mange år gav jeg opp. Det var enten den eller meg....

Det var altoverskyggende. Jeg kan knapt huske en dag på ungdomskolen at jeg ikke hadde problemer med magen. Jo mer tiden gikk, og jo mer det ble klart at jeg ikke klarte å bare "ta meg sammen" eller at det var en konkret ting jeg ikke tålte, eller at jeg hadde noen "skikkelig" sykdom; jo mer deprimert ble jeg.
Jeg følte meg unormal, jeg VAR unormal, magen min var unormal, kroppen min.
Samtidig fikk jeg høre at jeg måtte ta meg sammen, slappe av, ikke være så negativ osv.
Med andre ord var det noe galt med meg som person; om jeg bare tok meg sammen nok eller var flink nok så ville jeg få det bedre. Og fikk hyppig høre om alle som hadde det verre enn meg, at jeg var utakknemlig osv.
I tillegg opplevde jeg flere ganger at andre så ut til å mene at jeg overdrev problemet og at jeg nærmest var oppmerkssomhetssyk.
Opplevde dette både ifh. til familie og de få jeg prøvde å være ærlig med; noe som nok var det verste som kunne skjedd.
Jeg har vært sjenert og slitt med intense følelser og et negativt selvbilde siden jeg var liten av; så på et tidspunkt gikk jeg fra å prøve å få de rundt meg til å forstå; til å "slå meg sammen med dem"...

Jeg gikk fra å tenke at jeg trengte hjelp; dette er uutholdelig og noe ingen andre heller hadde orket(som nok var sannheten); til å si at det bare er jeg som er mye svakere og eklere og verre enn alle andre.

Stengte meg vel bare mer og mer inne meg selv derfra, frem til alt raste sammen hos helsesøster på slutten av ungdomskolen. Da hadde både depresjonen og selvskadingen vart (alt for) lenge.

Det er  ikke uten grunn at jeg flere ganger har tenkt over at det egentlig er veldig merkelig at jeg ikke utviklet en spiseforstyrrelse for veldig mange år siden. Med tanke på alle problemene rundt kropp og mat som har vært der så lenge.
Samtidig kan jeg med hånden på hjertet si at jeg vel frem til for ca. 3-4 år siden bare hadde EN drøm; og det var å kunne spise normalt som alle andre og ikke ha mageproblemer. Jeg hadde ingen ønsker om å gå ned i vekt, og var verken opphengt i kalorier eller slanking.
Det er vel det som er den vesentlige forskjellen fra da og nå (på et spiseproblem og en spiseforstyrrelse).

Det er fortiden. Sånn var det veldig lenge(nesten så lenge jeg kan huske?) Men det er viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er sånn nå lengre, eller kommer til å være sånn resten av livet. Det er en frykt jeg har; at jeg skal gå tilbake til sånn som det var før om jeg blir frisk fra spiseforstyrrelsen. At jeg aldri vil klare å spille på lag med kroppen min uansett. At jeg skal kjempe meg utav dette helvetet; bare for å gå inni et annet. Samtidig kan jeg ikke vite før jeg har prøvd...Ting har jo tross alt forandret seg...Selv om jeg på mange punkt fremdeles er den lille sårbare jenta som jeg var for mange år siden, så ville jeg tørre å påstå at jeg på noen områder har vokst også. Kanskje vil mageproblemene komme tilbake som før, kanskje ikke. Forhåpentligvis vil jeg være bedre rustet til å takle det som eventuelt kommer enn jeg var tidligere...

Jeg ble mildt sagt overraska når jeg fikk plass på gruppen for "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer" på Modum. Det gjorde at jeg virkelig måtte omstille meg.
For å kunne akseptere behandling i den gruppa, så er jeg også nødt til å akseptere og innse at selv om jeg kunne ha opplevd langt verre ting og det man kanskje vil tenke på som "klassiske traumer"i barndommen; så betyr det likevel ikke at det nettopp JEG har opplevd ikke har vært traumatisk for meg.
Med tanke på at jeg har brukt ca. halve livet på å hate og ødelegge meg selv fordi jeg har vært overbevist om at jeg aldri har opplevd noe vanskelig; men at det derimot har vært meg som person som har vært svak og evneveik; så er ikke det så lett å skulle tenke annerledes. Det handler jo ikke om å legge alt ansvar over på situasjoner eller folk rundt en; men å kanskje klare å ta litt av ansvaret vekk fra mine egne skuldre.

Jeg kjenner det tar på å skrive om dette. Jeg har ingen rett til å skrive dette. Jeg hører masse stygge ord.  

Skjerp deg din dritt! Oppmerksomhetssyk. Du gjør narr av dem som har VIRKELIGE problemer! Du er virkelig et fælt menneske! Du fortjener knapt å leve! Du bør skade deg selv; det fortjener du for alt det fæle du tenker og gjør og har gjort hele livet ditt.

Jeg hører mamma som blir sint. Mamma som jeg er så glad i...men som samtidig er en så stor del av problemene mine.

Det er komplekst, det er sikkert og visst. Jeg kjenner jeg blir helt sliten av å tenke på det. Sliten av å skulle akseptere at jeg kanskje er nødt til å gå tilbake igjen, tvinge opp igjen gamle kapitler, sider som har klistret seg sammen.
Men samtidig; om det kan gjøre at jeg kan komme meg videre, så er det kanskje verdt det...

Hvordan holde ut?

NEGATIVT DRITT FROM HERE ON.

Det er greit når jeg får sove, men kan (desverre) ikke sove 100% av tiden.

Bare hold ut litt til, litt til, litt til. Jeg sier det til meg selv hele tiden, men det er begrenset hvor mye det hjelper. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal holde ut. Når jeg er våken føler jeg jeg eser ut for hvert sekund som går, føler jeg burde trene hele tiden, bevege; samtidig som depresjonen gjør at jeg blir sittende å glane inn i veggen størstedelen av tiden. Jeg klarer som oftest å tvinge meg selv til å trene litt, men det er aldri nok uansett. Så lenge vekten ikke kan gå ned litt til, så lenge jeg ikke klarer å ta full kontroll over bulimien, så er jeg feitfeitfeitfeitfeit. Svak Feit, ekkel og skitten. Trangen til å skade meg selv blir bare sterkere også. Klarer ikke holde ut i denne kroppen.

På kjøleskapet har jeg hengt opp haugevis av lapper med tips til ting jeg kan gjøre for å distrahere meg selv, men hva hjelper det med ting som TV eller lese en bok; når jeg knapt orker flytte meg fra soverommet til stuen, og hverken har interesse eller roen til å konsentrere meg om noe som helst?

Jeg har trappet ned/sluttet på antidepressivaen. Legen sa jeg kunne halvere dosen i en uke, for så å begynne rett på den nye medisinen. I pakningsvedlegget leser jeg senere at man alltid måtte bruke minst to uker på å trappe ned, og alltid ha en periode på MINST to uker helt uten medisin før man begynner på ny medisin...visst ikke kan man risikere alvorlige bivirkninger. Men legen vet jo best (liksom?) I dunno.

Jeg gleder meg til å sove, men gruer meg fordi jeg vet det vil komme en ny dag. Jeg prøver å finne motivasjonen til å holde ut, men det virker håpløst når det eneste jeg gjør er å telle minutter til jeg kan legge meg igjen.

Idag har jeg gjort endel ting og prøvd å fått til et måltid...Noe jeg angrer bittert på fordi det som tusen ganger før bare trigget bulimien. Jeg kan ikke spise, mestrer det ikke. Som nevnt mange ganger før så orker jeg virkelig ikke mer av spising og spying...Jeg ringte og bestilte legetime idag og fikk time neste mandag. Hun spurte om det hastet og jeg sa at nja, njo, det hastet vel kanskje litt. Jeg burde kanskje sagt at det hastet veldig, så hadde jeg fått time denne uken. Samtidig vet jeg liksom ikke helt...vet jo ikke hva jeg skal si uansett, vet ikke helt hva legen kan hjelpe meg med. Samtidig er det vel ikke helt bra at jeg går uten mat til neste mandag; but who cares...overlever alltids...og blodprøvene mine er jo alltid like fantastiske(selv om jeg føler meg halvdau) Hurra!

Alle tanker er bare destruktive nå egentlig. Mange impulser og tanker om å skade meg sånn at de er nødt til å legge meg inn...samtidig vil jeg ikke inn(og orker ikke alt sølet...)Orker ingenting, men orker heller ikke ha det sånn som dette?

Depresjon

Det nye året har blitt tilbringt utelukkende i sengen så langt. Depresjonen er intens. Men this too shall pass, det er bare midleritidig. Må bare puste og holde ut akkurat nå, håpe at det ikke varer altfor lenge( selv om det føles som en uendelig pine).

MITT år, ikke bulimiens.

Strengt tatt har hele dette året vært et jævla spiseforstyrret år. Etter noen litt bedre uker i sommer, så har det egentlig bare gått nedover. Føler jeg stanger hodet i veggen hele tiden. Kanskje spesielt siste ukene. Jeg er så utrolig sliten av alt. Av å spise. Av å spy. Av å ikke spise. Sliten psykisk, men også i økende grad fysisk. Lei av å blø neseblod x antall ganger for dagen. Lei av sår på hender. Tørr hud. Smerter. Sår som aldri gror. URO. Lei av å så og si ikke gå en dag uten totalt sammenbrudd. Det verste er at jeg føler jeg virkelig har prøvd siste halvåret! Samarbeidet, ikke holdt noe hemmelig, lagt alle kortene på bordet osv. Skjønner ikke hvordan det skal være mulig å klare det når jeg ikke har klart det enda. Jeg har prøvd så utrolig mye og feilet gang på gang. Det er vanskelig å takle. Til tross for ekstreme overspisinger i det siste, så sitter klærene løsere for hver dag. Noe jeg er veldig lettet over, samtidig som jeg ikke skjønner hvorfor. Det er jo ikke verdt det, jeg vil jo ikke dette, det er bare vondt, fælt. Men den onde sirkelen har slukt meg for fullt. Får meg ikke ut.


Dette er skrevet i desember 2010, men kunne liksågodt vært skrevet nettopp. Jeg blir helt dårlig av å tenke på at det har vært sånn så og si uten pauser i to år. At jeg har prøvd og feilet sikkert tusenvis av ganger. At så sinnsykt mye med tid har blitt brukt på ekle bulimien.

Jeg har ett hovedmål for 2012, og det er at det ikke skal bli enda et år viet til bulimien; det skal bli MITT år. At jeg ikke skal sitte i desember 2012 og skrive et likt innlegg som iifjor og året før. Koste hva det koste må.

Bulimia is SO 2011.

Over og ut.

Happy fucking New Year

Spis og spy in i tjuetolv, hey og ho! Hvorfor kan jeg ikke bare drikke meg dritings sånn som normale folk?



There's a room inside your gut
Close the door and keep it shut
Let no daylight enter in
And the punishment begin 

~~

For å være ærlig...

..så har jeg mest lyst å drite i alt som heter feiring, og gjemme meg under dyna.
Deppa.com
Jeg er egentlig ganske glad i nyttårsaften, men likevel, synes det er vanskelig å være positiv i år+at jeg heller ikke har noen å drikke med så jeg kan få humøret litt opp :P På denne tiden ifjor sa jeg til meg selv at 2011 umulig kunne bli verre enn 2010...men 2011 har egentlig vært året fra helvete...Jeg er forsåvidt glad jeg ikke visste hvor fælt det kom til å bli ifjor, samtidig er det vanskelig å holde troen oppe på at 2012 skal bli bedre...Jeg tenker jo at det MÅ bare bli bedre, men det tenkte jeg jo ifjor også:P Uansett; jeg lovde meg selv to ting angående nyttårsaften i år; og det var at jeg ikke skulle bruke hele kvelden/natten på å spise/spy og at jeg skulle pynte meg; og det tenker jeg å holde ihvertfall!

Får avslutte med å ønske et godt nytt år, og prøve å tenke at jeg ikveld skal feire og være glad for at 2011 endelig er bortevekke for alltid; jippi!

Aha

Da jeg knakk foten i 2009 hadde jeg det helt forferdelig. Når det sto på som verst trodde jeg knapt jeg skulle overleve; det var så sinnsykt vondt og utfordrende. Men i ettertid har jeg vært veldig takknemlig for erfaringen. Jeg har sammenlignet julen; både i år og ifjor; med den i 2009, og plutselig har ikke ting føltes så vanskelig lengre. Joda, det har vært mye tøft; men jeg klarer meg likevel selv og jeg kan GÅ ikke minst!
Det er noe jeg håper jeg aldri må gå gjennom igjen, men likevel noe som har fått meg til å sette pris på ting som jeg kanskje ikke satt så mye pris på før.

Det slo meg plutselig idag; at kanskje det kan bli sånn med spiseforstyrrelsen også? At selv om alt føles sort og uutholdelig og vondt nå, så kan jeg få meg gjennom det? De første ukene/månedne etter beinbruddet var jo helt forferdelige og det var veldig vanskelig å se noe positivt i situasjonen der og da, men når jeg kom meg gjennom det; så endte det jo opp med å bli en erfaring jeg ikke ville gått glipp av. Jeg har egentlig aldri tenkt på at det kanskje er likt med spiseforstyrrelsen...Folk har jo sagt at det blir bedre osv. Men jeg har aldri klart å relatere til det..men dette med bruddet har jeg jo erfart selv...Hovedforskjellen er vel tidsforskjellen...Et beinbrudd vet man sånn ca. hvor lenge det tar før det blir bedre, og akkurat derfor holder man ut. Samtidig ligner det jo på mange måter. Jeg så ingen utvei da heller, ikke når jeg sto midt oppi det...Men det betydde ikke at ikke utveien fantes eller at det var umulig. For jeg klarte det jo på en eller annen måte? Jeg fant veien ut...

Fange

Spiseforstyrrelsen ødelegger meg. Det er den som gjør at jeg ikke ber om innleggelsen jeg sårt trenger; rett og slett fordi jeg er så redd for å måtte bli veid eller presset til å spise. Samtidig er spiseforstyrrelsen det eneste som får meg opp om dagene; hadde det ikke vært for den hadde jeg bare forsvunnet i depresjonen. Tanken på at jeg er nødt til å opp og forbrenne gjør at jeg fortsetter. Tragisk ja, men det er sannheten. Samtidig føler jeg meg så stor og feit og ufyselig om dagene at det føles uutholdelig. Jeg switcher mellom å forsvinne i depresjonen hvor jeg ikke bryr meg om noe som helst og det anorektiske som aldri mer vil spise og ikke bryr seg noe om helsen min så lenge vekten går nednedned, og bulimien; som bare vil spise og spy vekk alt sammen. Det er umulig å få disse tre til å spille på lag! Føles som det klikket for meg. Det er uutholdelig. Jeg eser ut og blir bare mer og mer forvirret.

tusen tanker

Jeg har sikkert nærmere 20 innlegg jeg har begynt på men ikke fullført...Jeg har så mye å skrive. Julen har vært veldig tung og vanskelig, men det har også vært hyggelige stunder innimellom. Jeg kom frem til tirsdagen før julaften at det beste alternativet kanskje var å bare akseptere at ting er som de er nå. Det er lettere sagt enn gjort. Det har innebært at jeg har måtte akseptere at jeg er syk og derfor ikke får den julefeiringen jeg kunne ønske meg. Jeg har egentlig bare latt spiseforstyrrelsen få kjøre på...Har ikke prøvd å la være å spise og spy, men heller brukt energien på å nyte de fine øyeblikkene. Det har forsåvidt funket fordi jeg har klart å delta på det meste, alle måltider osv. og jeg har klart å få endel fine stunder..Jeg har gjort det jeg har kunnet for å ignorerer og fortrenger alt som har med spiseforstyrrelsen å gjøre og alle negative føleler og tanker. Har sagt til meg selv hele tiden at det er en unntakstilstand, og på den måten holdt ut. Men det funker jo ikke over lengre tid, og de siste dagene har de vanskelige tingene innhentet meg for fullt. Jeg er utslitt og angrer på at jeg ikke tenkte på å få en innleggelse nå i juletiden..Jeg tror virkelig jeg kunne trengt det.

I tilegg til alt med spiseforstyrrelsen så er det endel andre ting som har kommet tilbake også...Selvskading.
Jeg har ikke skrevet så mye om det fordi jeg har tenkt at det er vanlig med små glipper sånn innimellom, at det ikke nødvendigvis betyr at man har et tilbakefall...men nå er jeg egentlig ikke sikker lengre. Hvor mange ganger kan det skje før det ikke lengre bare er snakk om små glipper? I tilegg til at det har skjedd flere ganger i det siste, så merker jeg at trangen også har blitt sterkere. Jeg føler meg så desperat.

På mandag reiste mamma og broren min til USA. En tur jeg også skulle vært med på hadde det ikke vært fordi jeg er syk. Det er søren meg bryllup og utenlandsreise nr. 2 jeg går glipp av pga. spiseforstyrrelsen! Jeg burde jo bruke det som motivasjon for å bli bedre, men jeg blir bare deprimert :(

Hvordan går det?

Hele helgen ble tilbringt i sengen. Var veldig ute og nede og intenst deprimert. De forsøkene jeg hadde hvor jeg prøvde å gjøre noe endte alle i sammenbrudd og at jeg løp tilbake til sengen. Det er lenge siden depresjonen har gjort så intens vondt og vært så lammende. Jeg ville virkelig ikke leve lengre, men samtidig følte jeg meg for lammet til å orke å gjøre noe med det.
At mamma ble sint og mente jeg gjorde meg "kostbar" der jeg lå, var forsåvidt ikke en overraskelse.
Når jeg kommer inn i det moduset så føler jeg den eneste løsningen er å fjerne meg mest mulig fra folk. Alt gjør vondt, det går ikke an å forklare, å snakke gjør det bare enda vondere. Om jeg likevel blir presset til å snakke eller er nødt, så kommer jeg med de styggeste og giftigste kommentarer. Rett og slett fordi det er så smertefullt. De tingene jeg sier i en sånn tilstand er sjelden ting jeg egentlig mener eller som stemmer overens med virkeligheten.

Men til tross for dette så har de to siste dagene vært så komplett motsatte av helgen som overhodet mulig. Jeg har vært i full aktivitet så og si hvert eneste lille minutt. Merkelige greier. Kan ikke akkurat si at det går bra, men det går i det minste litt mindre jævlig. Det blir visst jul i år og, pakker under treet fra meg osv :P
På torsdag har jeg legetime. Er småspent og gruer meg litt, er mye jeg må ta opp...Men en ting har jeg allerede bestemt, og det er at jeg ikke kommer til å veie meg uansett. Julen er vanskelig nok, så akkurat denne uka tror jeg rett og slett det beste er å holde seg vekke fra vekta. Det har hun forhåpentligvis forståelse for :)

Tilbake i tid

Smerten tar over,
hodet kobler ut
det brenner i hele kroppen
Flashback
jeg er tilbake på toalettet i 9.klasse,
tilbake på lukket på ungdomspsyiatrisk,
tilbake på barnerommet,
tilbake på akuttmottak
Mrs. self destruct
Identitetsløs
sterk og fortapt på samme tid

Føler meg (emosjonelt) som et lite barn
et lite barn som har levd i minst hundre år
Alt og ingenting har forandret seg

Men smerten er alltid der,
den er alltid det samme,
den gamle gode "vennen",
det eneste konstante i tilværelsen,
stiller alltid velvillig opp.

Vet ikke

De andre som var på vurderingsopphold samtidig som meg har såvidt jeg har forstått fått tilbud om behandling i januar eller februar. Jeg fant ut idag at jeg mest sannsynlig må vente til august

Alt føles så merkelig om dagene. Det kan være små eller store ting som skjer, ting som jeg VET og tenker at burde gått innpå meg...ting som burde gjort meg trist, glad, sint osv. Men som oftest blir det bare sånn at jeg tenker at nå burde jeg følt sånn eller sånn...Men jeg føler det ikke på en måte? Det høres kanskje behagelig ut, men egentlig ikke. Synes det er litt ekkelt for å være ærlig. Jeg har en konstant uro og ekkel følelse, men sånn bortsatt fra det er det som om alle de andre følelsene sitter fast langt inni meg. Men, Innimellom, helt ute av det blå, så kan jeg bli overmannet av en konkret følelse, men det er veldig sjelden og som oftest får jeg det ikke til å henge sammen.

Dette ble egentlig bare forvirrende, klarer ikke helt finne de rette ordene. Poenget mitt var vel at med tanke på at behandlingsstart ikke blir før i august så burde jeg hylt og grått og vært hysterisk. Hvorfor? Jo, fordi jeg helt ærlig ikke forstår hvordan jeg skal overleve så lenge. Den siste uken har jeg hatt smerter jeg absolutt ikke burde hatt og som ikke er bra i det hele tatt.
Det ville vært en normal rekasjon å bli fortvilet når man tenker at man kanskje vil dø før behandlingen starter. Men jeg orker ikke bry meg skikkelig. Det gjør på en måte vondt, men samtidig ikke. Jeg vet ikke, føler jeg resignerer litt. Kaster inn håndkle, også får det gå som det gå? Tenker vel litt at jeg ikke orker ta stilling til noe nå i julen uansett..får ta det som det kommer på nyåret.

Jeg ler egentlig mye om dagene. Jeg lo når jeg fikk epikrisen fra Modum. Det er jo ikke morsomst sånn egentlig, men jeg kan på en måte ikke la være å le. Jeg tror kanskje det er fordi det gir meg en viss makt? Akkurat som med det destruktive, akkurat som jeg har funnet en slags merkelig styrke i å skade meg selv, så føler jeg på det samme når jeg ler. Ingen kan skade meg, fordi jeg har allerede skadet meg selv?

Jeg vet ikke. Dette blir bare rot. Jeg vet ingenting. Når jeg ser gjennom det jeg har skrevet ler jeg igjen. Det virker helt absurd. Jeg er jo knapt syk. Jeg er langt fra tynn nok, langt fra syk nok, langt fra å være så destruktiv som jeg en gang før. Ikke at det egentlig er et så stort mål lengre, det er mer bare et faktum. Føler meg som en drama queen egentlig. Whatever. Har klart meg så langt, klarer meg vel på en eller annen måte videre også.
Jada.

Svart-hvitt

Noe som ble snakket litt om på Modum var dette med alt eller ingenting-tankegang. Svart-hvitt. At istedenfor å se det man faktisk har klart, så blir det lett til at man fokuserer på det man IKKE har klart.

Dette er noe jeg kjenner meg veldig igjen, noe jeg føler jeg "lider" av i ganske ekstrem grad. Samtidig er det noe jeg synes er så vanskelig å forholde seg til og jobbe med, fordi jeg føler jeg ikke kommer noen vei(men igjen er det nok nettopp det at jeg henger meg opp i det jeg ikke klarer).

Kunne skrevet side opp og ned om dette, men det orker jeg rett og slett ikke ikveld.

Dette skulle egentlig bare bli et innlegg hvor jeg atter en gang skrev ned hvordan jeg mislykkes med ikke spise/spy-prosjektet og hvor håpløs både jeg og hele situasjonen er...Og joda, jeg mislykkes forsåvidt på det punktet idag også, men jeg har jo klart noen ting og!

Når jeg ikke klarer å la være å spise/spy, så føles liksom alt det andre totalt bortkastet...men kanskje det er nettopp disse tingene jeg må bli flinkere til å gi meg selv creds for?

Jeg er såpass deprimert om dagene, at bare det å klare å stå opp er en liten seier. I tilegg pleier jeg skrive små lapper med gjøremål på kvelden som jeg henger på kjøleskapet, og idag har jeg faktisk kunne tatt vekk nesten alle lappene(tar vekk det jeg har fått gjort)! Det er ikke snakk om store greier, bare ting som å gå en tur, ta oppvasken, se en film osv....Men når man helst bare vil holde sengen hele dagen, så kan sånne ting være store nok.
Så ja, jeg klarte ikke la være å spise/spy, men jeg har i det minste klart noe?

Loving you is suicide

Feels like I drown in your every word

And every breath that's in between

Somehow you got me where it really hurts

It's killing every part of me

 Loving you is suicide

I don't know should go or should I stay

I'm tryna to keep myself alive

Knowing there's a chance it's all too late...  

Bursdagsfeiring

Imorgen er det bursdagsfeiring her(eller nede da, hos farmor og farfar). Jeg grugleder meg. Sånne begivenheter er alltid potensielle katastrofer, så jeg kommer nok til å holde pusten mesteparten av dagen. Samtidig synes jeg jo det er koselig å feire farmor, og å være med niesen og nevøene mine; så jeg håper jeg klarer å holde fokus og ikke la maten ødelegge!
Det er vanskelig fordi jeg ikke aner om hele slekten kommer eller hva det blir av mat osv...Det eneste som er rimelig sikkert er at det kommer til å være masse folk og masse mat...Ikke mine favoritting om dagene akkurat(ihvertfall ikke kombinert!:P)
Men det får vel gå som det går... Er bare litt redd for at folk forventer å få komme opp til meg også :s
(bor i leilighet på loftet til farmor og farfar) Har prøvd å si til mamma at jeg ikke synes det er så veldig greit isåfall, men vet ikke helt hva som skjer...Jeg får gjemme meg på rommet mitt i verste fall :P

De faste måltidene finnes ikke lengre...Fikk det vel til en dag eller noe? Har prøvd å presse i meg frokost de siste dagene, men det gjør meg bare dårlig og trigget, så jeg tviler på at jeg fortsetter med akkurat det så veldig mye lengre. Ellers skjer det vel ikke så mye. Jeg spiser og spyr og sover og sånt. Men har glimtvis fine øyeblikk også, så det er ikke helt sort. Selv om jeg synes jula er problematisk, så er det jo noe fint med den også; har pynta huset masse de siste dagene, NESTEN så jeg får litt julestemning....

Og ja...Har fått svar fra NAV om at de ikke vil støtte sånn (GENIALT!)opplegg som kunne hjulpet meg med å oppnå studiekompetanse. Guess why? Jo, det var for dyrt.
Fuck.
(det er visst billigere å gi meg penger for å bare sitte hjemme; skjønner ikke helt logikken?)

Juleønske

Jeg føler meg så avkreftet. Vet ikke helt om det er fysisk eller psykisk, sikkert litt begge deler. Jeg vil ikke mer av dette, er så sliten av alt skal gjøre så vondt hele tiden. Er så sliten av spiseforstyrrelse.
Samtidig så ser det ikke ut til at det hjelper at jeg gjør mitt beste..Jeg er på en måte så fanget? I ubalanse? Hver gang jeg prøver å ta tak i ting, så ender jeg bare med å falle. Og det tærer veldig på kroppen.

Noen ganger føles det nesten som om det ville vært bedre å la ting gå som de går.
Men det er vel ikke lov å si, er det?

Er det lov å innrømme at man kunne ønske noen andre kunne tatt over kampen for en liten stund?
At man aller helst bare vil ligge seg ned og håpe at noen griper inn?
Er det feigt av meg å føle på sinne fordi jeg blir overlatt aleine med dette monsteret?
At jeg tenker at om jeg hadde hatt en hvilken som helst annen sykdom, og det sto så dårlig til, så ville jeg vel strengt tatt ikke vært hjemme nå?

Juleønske mitt er å få noen dager hvor maten ikke er et tema. Noen dager hvor jeg kan kjenne på genuin glede og kjærlighet til de rundt meg!

Hvordan

Hvordan holde måltidsrytmen når man våkner klokka fire på ettermiddagen?

Hvordan klare å få i seg nok når man har store står i munnen pga. tannregulering, og å spise er noe av det mest smertefulle man kan gjøre?

Hvordan finne motivasjonen til å stå opp, når den eneste plassen man får pause fra alt det vonde er i drømmeverden?

Kort sagt så får jeg sove igjen. Det er uendelig godt, men samtidig må jeg ta meg enormt sammen for å ikke sove hele tiden. Så langt idag har jeg bare vært våken 1,5 time, men det eneste jeg vil er å flykte tilbake til sengen. Hvorfor tvinge seg selv til å være våken når man har null interesse for noe som helst?

Jeg spiste et måltid isted og det gjorde vondt fra begynnelse til slutt pga. tannverket. Etterpå kommer magesmertene. Jeg føler meg helt tom for motivasjon og tiltakslyst.

Fighting all the demons will take time

Jeg har "skrevet" blogg i hodet mitt i flere dager. Klippet og limt og redigert, side på side. Men nå når jeg endelig gjør et forsøk på å få det fra hodet og ned på "papiret" så stokker det likevel seg. Det er så MYE og så vanskelig å vite hvilken ende jeg skal begynne i. Den siste uka har bestått av haugevis med inntrykk, tanker og følelser.

Vurderingsoppholdet på Modum var både intenst og vanskelig, men det var også fine stunder og fantastiske mennesker.

SPIS-avdelingen på Modum består av tre forskjellige grupper;
(kort sagt)

Gruppe 1 Sammensatte spiseforstyrrelser

• Normalisering av spisemønster med minimum fire måltider daglig og et næringsmessig riktig kosthold
  (alle får egen tilpasset grunnmeny)
• Oppnå vektnormalisering
• Redusere vekt-kompenserende atferd
• Økt affektregulering og økt relasjonell fungering.

Gruppe 2 Spiseforstyrrelser og relasjonstraume

• Stabilisering av symptomer på spiseforstyrrelse og tidlig relasjonstraume,
• større innsikt i de ulike symptomene
• sammenhengen mellom disse og økt affektregulering

Gruppe 3 Spiseforstyrrelser/Forelder

• Normalisering av spisemønster
• Oppnå vektnormalisering
• Redusere vekt-kompenserende atferd
• Økt affektregulering og økt bevissthet knyttet til foreldrerollen.

På forhånd hadde jeg for det meste satt meg inn i den første gruppa(sammensatte spiseforstyrrelser)fordi det var den eneste gruppa jeg regna som aktuell.
Iløpet av uken hadde vi diverste tester og intervjuer, og på fredagen skulle vi få vite om hvilket tilbud vi fikk og eventuelt når.
De to første dagene gikk greit, men onsdagen ble enormt stormfull og jeg reiste nesten hjem. Heldigvis fant vi en slags løsning og ting roet seg etter noen tøffe timer.
På torsdagen hadde jeg en samtale til og de ville ta en eksta test som omhandlet PST(posttraumatisk stresslidelse)fordi jeg visst hadde mange av symptomene på dette...Jeg følte meg misforstått og forvirret. Når jeg i tilegg fikk vite at de lurte på å putte meg i Gruppe 2(Spiseforstyrrelser og relasjonstraumer)ble jeg ihvertfall oppgitt og redd for at hele uka skulle være bortkastet.

Pga. dette måtte jeg plutselig omstille meg helt. Jeg var som sagt sikker på at et eventuelt tilbud ville bli på Sammensatte spiseforstyrrelser-gruppa, men nå sto det plutselig mellom to grupper. Likevel sa jeg til meg selv at de sikkert ikke kom til å putte meg i noen traume-gruppe, det var jo helt feil...Og isåfall noe jeg ville takk nei til, og da ville jeg stå uten noe tilbud.

Fredagen kom og det første jeg så når jeg kom inn på kontoret var en bunke med ark med tittelen "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer". Hjertet mitt sank og det ble fort klart at det var denne gruppa de ville plassere meg i. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Det føltes egentlig bare veldig absurd.

Men så fikk jeg en forklaring på hva de tenkte og hvorfor de mente den gruppa passet meg best. Forvirringen min gikk jo mest på dette med traumer og at jeg ikke følte jeg har opplevd det en typisk vil definere som traumer(krig, mishandling, overgrep osv). Etter å ha kommet meg litt over det første sjokket og fått forklart litt om hvordan gruppa fungerte, så skjønte jeg mer og mer hvorfor de hadde plassert meg der. Kort sagt er det på denne gruppa i større grad fokus på stabilsering(både ifh til søvn, mat, selvskading osv), følelesregulering og relasjoner til andre mennesker ifh. til på Sammensatte spiseforstyrrelser som en en ren spiseforstyrrelsesbehandling. Jeg sa som sant var; at det ville ta litt tid å omstille seg. Jeg har blitt "tvunget" til å se ting fra en litt annen synsvinkel...Men jo mer jeg har fått vite og jo mer jeg har fått vendt meg til tanken, jo rettere føles det.

Om man ser litt bort fra spiseforstyrrelsen og ser på utviklingen de siste ti årene, så er det noen ting som hele tiden går igjen, og det er problemer ifh. til identiet, følelesesregulering og relasjoner. Jeg har vel omtrent vært innom alle de "vanligste" psykiatriske diagnosene og symptomene...angst-sosial, generell, panikk osv, dissassosjon,depresjon-alt fra mild til alvorlig til tilbakevendende,bipolar,overspising,selvskading-kutting, brenning,kloring, risping osv, overtrening, misbruk av det meste som kan misbrukes, bulimi, anoreksi, Borderline...

Alt dette er jo egentlig bare forskjellige symptomer på de grunnleggende problemene ifh. til det med identiet, følelesesregulering og relasjoner som jeg på en måte har hatt siden jeg var liten.
Jeg tør nesten ikke håpe på det det, men likevel kjenner jeg likevel et lite håp om at kanskje alle brikkene endelig faller på plass? At jeg kanskje ikke bare kan kvitte meg med spiseforstyrrelsen for så å swtiche over til en av de andre "metodene" mine, men at jeg kan få hjelp til å lære de tingene som jeg aldri har lært sånn fra barndommen av og dermed bli helt frisk. Kvitte meg med ALT det destruktive.

Jeg mener såklart ikke at noen måneders behandling vil fikse alt, men at de kanskje vil hjelpe meg på god vei. Det kommer nok til å bli noe av det tøffeste og tyngste jeg noengang har opplevd, og ting vil nok bli verre før de blir bedre. Det i seg selv er veldig skremmende. Spiseforstyrrelsen har lagt en slags demper på alle de intense følelsene, så de vil nok komme VELDIG sterkt tilbake iløpet av behandlingen.

Behandlingsstart blir enten i februar eller august. Februar føles litt for fort, mens august føles alt for lenge! Samtidig tenker jeg at for kroppen min sin del skulle behandlingen helst ha startet med en gang.

Jeg kommer til å si Ja til behandlingen(sånn i tilfelle det var noe tvil om det). Men jeg er fremdeles ekstremt ambivalent...Selv om jeg en stor del av tiden er drittlei av spiseforstyrrelsen, så vil det bli beintøft å skulle gi helt slipp på den. Vi snakket litt om hva jeg burde gjøre før oppholdet...at jo mer jeg klarer å jobbe på forhånd jo bedre. Samtidig er jo realiteten at jeg ikke har fått meg noen vei det siste halvannet året til tross for iherdige forsøk...så det aller viktigste blir nok å prøve å holde ting noenlunde stabilt...

I tilegg vil det bli nødvendig med noen uker innleggelse på DPS-en i forkant av behandlingen for å kunne ta en gradvis opptrapping på matinntak. Det så jeg veldig klart på vurderingsoppholdet; at den grunnmenyen de operer med på Modum vil være komplett umulig for meg å gjennomføre uten at jeg har en gradvis opptrapping på forhånd.

Kroppen min forvirrer meg om dagene; annerledes enn den har gjort før. Der hvor jeg før kunne svinge opp i vekt med flere kilo pga. overspisinger, ligger jeg nå stabilt, eller går ned. Før har jeg måttet "kjempe" hardt for å presse kroppen ned i vekt, for så å gå opp igjen, også ned igjen..Og sånn har det fortsatt.
Men nå virker det plutselig som om kroppen reagerer annerledes selv om spiseforstyrrelsen i seg selv er ganske lik. Pga. mengden med overspisinger/oppkast siste måneden(e)har jeg i stor grad holdt meg vekke fra vekten. Jeg var nesten sikker på at den var høyere enn det legen oppgav når hun søkte på Modum, så dette var noe jeg gruet meg i forkant av vurderingen. Når jeg så veide meg på mandagen og vekten viste mindre enn noen gang før så ble jeg litt satt ut. For første gang siden jeg utviklet spiseforstyrrelser føltes det som om jeg hadde gått ufrivillig ned i vekt og jeg kunne nesten ønske at vekten hadde vist mer(det er kanskje et frisk tegn?) Samtidig følte en del av meg seg bra og VELDIG trigga. Bare 2 kilo igjen fra den "magiske" vekta.

Jeg er nesten litt stolt over å si at jeg klarte å delta på alle måltidene vi hadde. De tre første dagene var jeg også helt oppkastfri. Selv om det ble litt tull og oppkast senere i uken, og jeg ikke klarte spise alt på menyen vi hadde fått, så føler jeg likevel at jeg prøvde så godt jeg kunne. Kalorimessig fikk jeg ikke i meg den mengden som var ifh. til menyen, men likevel omtrent 4 ganger så mye som jeg ville fått i meg hjemme(sett bort fra overspising/oppkast)...så jeg følte innsatsen var god.

Når jeg da kom hjem og vekten hadde gått enda mer ned, så ble jeg rett og slett bare lei meg. Jeg har hele tiden gruet meg for å gå opp i vekt og fryktet å legge på meg mye; men for første gang kjenner jeg på frykten for det motsatte; at jeg ikke skal gå opp nok.
Kort sagt så skriver man under på en avtale om at man skal gå opp minst 700 g. hver uke frem til man når BMI 20. Dette vil for min del bety 20 kilo; og det føles litt overveldende. På ene siden tenker jeg at det vil bli vanskelig uansett, om det er 10 kilo eller 20 vil ikke ha så mye å si fra eller til...samtidig så betyr det(forutsatt at jeg legger på meg ca.1 kg i uken) at jeg ikke vil bli ferdig med oppgangen før oppholdet er ferdig.
Jeg ønsker virkelig at ikke dette med vektoppgangen skal ta så mye av fokuset, men er redd for at det vil gjøre det likevel...

Maten har vært vanskelig å få til idag. Det er vanskelig å være hjemme igjen. Jeg har klart å få i meg noen måltider, men kvelden ble bare tull.

Jeg merker jeg er fristet til å finne frem næringsdrikkene igjen sånn at jeg kan få i meg næring, men uten med fare for overspising/oppkast. Selv om det står endel om at man må minst ha BMI på 16 på sidene til Modum, så fikk jeg ikke noen sånn vektgrense...Jeg fikk bare beskjed om å gjøre så godt jeg kunne, og helst få meg over BMI 15. For å være helt ærlig kunne jeg nesten ønske jeg hadde fått et krav om feks BMI 16. Men det ville kanskje ikke gjort noen forskjell. Jeg ender liksom bare opp i samme sporet uansett hvor mye jeg vil, og hvor mye jeg prøver å forandre ting.


Jeg har til tider en veldig ekkel følelse. Kroppen min har det ikke bra. I tilegg føler jeg at jeg har mistet totalt evnen til å se den sånn som den er fordi jeg  ser ABSOLUTT ingen forskjell nå ifh. for 6-7 kg siden. I et hefte vi fikk på Modum om spiseforstyrrelser sto det veldig klart at den aller verste kombinasjonen er undervekt og oppkast; og det er skremmende. Selv om det hele tiden er en stemme der som sier at jeg ikke er SÅ syk, så er det også en stemme som er bekymret. En stemme som ser viktigheten av vektoppgang og mindre oppkast..Samtidig er det jo akkurat disse to tingene jeg ikke får til.

Jeg er usikker på hvordan det skal gå fremover. I første omgang håper jeg at jeg får plass på Modum i februar...Jeg orker nesten ikke tenke på at jeg kanskje må vente helt til august.
Nå skal jula overleves, og jeg skal gjøre det jeg kan for å holde på de faste måltidene. Iløpet av neste uke vil jeg nok også få et brev fra Modum om behandlingsstilbudet..må nesten bare vente og se nøyaktig hva som står der.

Modum bad

FY SÅ FINT DET ER HER!! Har et helt hus for meg selv (frem til imorgen), reine slottet jo! Egentlig veldig greit å komme litt før de andre...får litt ekstra tid på å finne meg til rette :P Skal tidlig imorgen til somatisk sjekk og samtale.Utrolig lettet over akkurat det, den somatiske biten er vel den jeg har gruet meg mest til, så veldig godt å få det overstått fortest mulig!

Er sinnsykt sliten, så hopper nok til sengs grytidlig (krysser fingrene for at jeg får sove)...Er såpass spent på morgendagen at jeg ikke orker å være våken så mye lengre!

Storm ute, storm inne

Jeg har grublet mye siste døgnet. Skal jeg ringe til Modum og spørre om jeg heller kan komme på neste vurderingsopphold som er i januar? Jeg har ingen garanti for at ikke det samme kan skje da...I tilegg er reisen allerede bestilt, og jeg vil ikke få pengene tilbake om jeg ikke reiser. Mamma klikket når jeg sa at jeg var usikker på om jeg kom til å reise.

Jeg var forberedt på at jeg kom til å bli nervøs osv. men det er ikke det det er snakk om nå. Det er snakk om at jeg har hatt et sammenbrudd og gått lengre ned i kjelleren enn jeg har gjort på flere måneder...Det kommer forsåvidt ikke som en overraskelse, for jeg har presset meg veldig, men jeg håpte jeg skulle klare å utsette til til etter vurderingsoppholdet. Bare hold ut litt til nå, så kan du heller grave deg ned når du kommer hjem igjen, har jeg sagt til meg selv. Men desverre er det sjelden mulig å kontrollere sånne ting 100%. Kan ikke planlegge eller bestille et sammenbrudd.

Jeg tenker at det blir feil grunnlag å skulle vurdere meg/spiseforstyrrelsen osv. utifra den tilstanden jeg har vært i siste døgnet. Fornuften og motivasjonen har forduftet totalt. Og om jeg så skulle klare å reise, så har det vel uansett ikke mye for seg om jeg ikke er istand til å delta på måltider eller noe av opplegget?

Sånn sett tenker jeg det er bedre at jeg reiser i januar, enn at jeg reiser nå og risikerer å ikke få tilbud om behandling. Det sier seg jo selv at om jeg kommer ned dit og er så ute og deprimert, på grensen til suicidal, med ferske kutt osv. så vil konklusjonen på det grunnlaget bli at de ikke kan tilby meg noe behandling.

Samtidig er det fremdeles to dager igjen, så jeg får nesten bare håpe at det går litt bedre etterhvert...at jeg finner litt tilbake til fornuften igjen sånn at jeg kan reise.

Fake

Jeg er så drittlei av å late som. Late som om jeg ikke hater meg selv. Late som om jeg er motivert og har troen. Late som om jeg liksom kan gi slipp på spiseforstyrrelsen om jeg bare får den rette hjelpen.
Drittlei av å ignorere fakta. Late som om at om jeg så skulle bli frisk fra spiseforstyrrelsen, så vil ting ordne seg. Det er jo bullshit. Det ligger så dypt i meg, hatet. Om matproblemet forsvinner, så vil jeg bare sitte igjen med ønsket om å dø. Ønske om selvskading. Jeg tåler ikke den personen som er meg. Det har jeg aldri gjort. Den eneste måten jeg kan fungere til en viss grad er ved hjelp av selvskading. Selvskadingen gjør at jeg overlever. Gjør at verden går rundt og at jeg ikke skader andre.

Jeg er feig. Egoistisk. Lat. Kynisk.

Jeg burde sikkert ikke skrive dette. Burde ihvertfall sluttet med en positiv tone for å være politisk korrekt.

Men det er sannheten slik jeg ser den. Min sannhet. Og da hjelper det lite hva andre mener og hvor mye de vil hjelpe.

Den "glamorøse" spiseforstyrrelsen

- deilige sår og utslett som aldri forsvinner

- tørr hud ala 70 år gammel dame

- et skjelett som porøs sjokolade(husk at ingenting skriker HOT mer enn et beinbrudd!)

- en konstant uro som fyller hele kroppen(man kan alltids brenne flere kalorier)

- de herlige mageproblemene; for hva er ikke mer glamorøst enn forstoppelse og diare?

- mer hår på kroppen enn på hodet

- hovne lymfekjertler på størrelse med golfballer som gjør at man ser ut som en frosk

- sår hals og tenner med syreskader

- en konstant krig mot kroppen...(som man er dømt til å tape)

PRO-ana folk, go fuck yourself ..!





Denne sangen beskriver godt hvordan ting føles---

Jeg har det ikke spesielt bra og jeg er usikker på hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver å si til meg selv at jeg må holde ut til vurderingsoppholdet...samtidig skal jeg jo være istand til å ta toget ned til Modum også(noe jeg ikke er atm).

Men; all we can do is keep breathing, right?

Oslotur og sånn

Jeg hadde et lite håp om å klare å legge bulimien igjen hjemme. Å få leke "normal" noen dager...Det gikk skeis ganske så fort. Kurset jeg var på var nok ikke helt det rette for meg på dette tidspunktet. Det var absolutt et bra kurs, men tidspunktet var nok bare litt feil... for min del ble jeg bare enda mer forvirra.

MEN, når det er sagt...Til tross for at endel ikke gikk som det skulle, så klarte jeg likevel å ha en veldig bra helg i Oslo!
Jeg sov sinnsykt godt, så bare det i seg selv var herlig! I tilegg var det overraskende godt å ha et fullpakket program. På søndagen var jeg sosial så og si hele dagen, og det var faktisk veldig kjekt :)
(takk til flotte mennesker!)

Det var både inspirerende og godt å se at jeg klarer å gjøre mer enn jeg tror og at jeg ikke har mistet alt av sosiale antenner.

Men har måtte betale for det etter at jeg kom hjem. Har vært totalt utslitt, og egentlig ikke gjort annet enn å spise/spy/sove. Rart hvor fort ting snur og hvor fort depresjonen tar totalt overhånd igjen.
Føles mest for å bare sove frem til vurderingsoppholdet egentlig :P

Men neste uke skal jeg ha matteeksamen som jeg er NØDT til å lese til. Jeg har vært veldig usikker på om jeg bare må kutte den ut fordi hukommelsen og konsentrasjonen er så dårlig. Det er utrolig demotiverende å gjøre masse oppgaver, for så å måtte gjøre alt sammen på nytt hver eneste gang fordi hukommelsen er full av sorte hull...Men pappa kom ned ikveld, og det hjalp veldig med litt drahjelp! Skal også få litt hjelp av en jeg kjenner som er mattelærer, så jeg håper det kan gjøre at jeg klarer å fullføre..Å bestå blir nok ikke noe problem, men jeg vil jo helst ha en grei karakter også:P

Stress

Egentlig ikke stresset mye idag, men merker jeg blir litt stresset nå for jeg tror jeg har fått urinveisinfeksjon igjen :S Må løpe på do hele tiden, og verst om kvelden/natten; kjempegøy med nattog da! Men jeg får ta litt ekstra kveldsmedisin og satse på at det går bra.

Har fått tatt meg en lang tur i den herlige høstluften idag... Virker nesten som om kneet mitt plutselig har blitt bra!

Jeg har så sinnsykt mange ambivalente tanker rundt Modum bad nå. Først ble jeg kjempeglad fordi jeg fikk vurderingsopphold før jul, men jo mer jeg tenker på det, jo mer nervøs blir jeg.

Jeg føler meg ikke klar...Føler meg ikke syk nok, jeg vil ikke legge på meg, jeg vil ikke gi slipp på spiseforstyrrelsen(ihvertfall ikke den anorektiske delen). Jeg vil så intenst litt mer ned i vekt at alt annet blir uviktig.


Samtidig er det jo ikke uten grunn at jeg har søkt plass på Modum. Om jeg fortsetter som nå vil jeg verken få et langt eller et spesielt lykkelig liv. Jeg vil mest sannsynlig ikke klare å utdanne meg, ikke klare å få meg en jobb. Jeg vil fortsette isolasjonen, og sikkert bare bli mer spiseforstyrra. Er det virkelig noe jeg vil?
Nei.

Men likevel klarer jeg ikke unngå å tenke at jeg kanskje vil føle meg mer klar og motivert på et senere tidspunkt enn jeg gjør nå. Hvordan skal jeg klare en så tøff kamp når motivasjonen ikke er på plass? Hvordan skal jeg klare kostlister og vektoppgang når jeg ikke vil spise og ikke vil opp i vekt?

Jeg prøver å tenke gjennom hvorfor jeg ville til Modum i første omgang. Om jeg har følt meg presset til det eller om det har vært helt og holdent mitt valg. Jeg har hele tiden følt at det har vært mitt valg, men samtidig føler jeg ikke jeg har noe valg heller fordi kroppen min ikke orker mer?
Jeg ser jo at å leve sånn som jeg gjør ikke går så mye lengre...men samtidig kan jeg jo ikke forvente å få hjelp og behandling om jeg ikke er villig til å gå opp i vekt?

Du er alvorlig syk, du vet det sant? Sa legen min til meg igår. Reaksjonen min var latter, og et; joda, rent objektivt sett, men sånn egentlig ikke nei.
Det er som om jeg vet det, men likevel ikke skjønner det? Det føles ikke som det angår meg.

Jeg klarer ikke slutte å måle alt i kilo. Jeg er ikke tynn nok, jeg har aldri vært nødt til å ha sonde eller bli innlagt på sykehus; ergo er det ikke egentlig så alvorlig.

Jeg prøver å tenke på hva som kan få meg til å tro på at det er alvorlig. Hva som skal til for at jeg ikke bare "vet" men at jeg også skjønner. Er jeg virkelig nødt til å ende på sykehus før jeg forstår?

Og hvorfor ler jeg det bort?

En stor del av frykten er nok angsten for å mislykkes. Jeg vet liksom ikke helt hva frisk er, og noen ganger vet jeg ikke engang om jeg egentlig vil bli frisk?

Det er nok bra at jeg skal på IKS- kurs, kanskje jeg finner noen svar og blir litt klokere på hva jeg egentlig vil.

Modum bad og sånn

Jeg skal på vurderingsopphold om 18 dager :O

Hatt masse tanker rundt dette idag og hatt planer om skrive et langt innlegg, men jeg orker rett og slett ikke. Overspiste og kastet opp( skal nevnes at det er første gang denne uken(!)) for noen timer siden, noe som endte opp med blodsukker på 2mmol og anfall. Så ja, jeg er sliten, og tror nesten bare jeg får skrive et lengre innlegg imorgen.... Håper virkelig jeg klarer å bruke morgendagen konstruktivt og at jeg får ladet litt opp til osloturen!
(reiser med nattoget :)

Nattinatt <3

lost for words...(?)

Jeg er forvirret. Litt lettet? Vet ikke helt hva jeg skal tro. Det stemmer liksom ikke, men på samme tid, the scale doesnt lie.

Kort sagt; jeg har, etter å ha hatt en periode med svingninger mellom sulting/bulimi; hatt en lengre periode med bulimi(noen uker). Så og si alltid når bulimiperiodene varer så lenge og er sammenhengende så går vekta opp...Det varierer såklart litt, men jeg har flere ganger opplevd at vekta har skutt i været...Føler meg alltid enorm i sånne perioder, er konstant oppblåst og jævlig. Klok av skade har jeg lært meg å holde meg langt vekke fra vekten...Jeg kjenner det på kroppen, og på klærene som gjerne ikke sitter like løst. Har ikke tall på hvor mange ganger vekta både har vist 4 og 5kilo opp...Så når jeg idag ikke klarte motstå trangen til å veie meg, så var det dette jeg forventet. En oppgang...
Jeg kan innrømme at jeg nok har et forvridd syn på kroppen, men jeg har likevel alltid klart å kjenne om jeg har gått opp i vekt...

Når vekten viste det samme som den gjorde for rundt en måned siden(som igjen er den laveste vekten jeg har vært på)så skjønte jeg fint lite.
Hvordan er det i det hele tatt mulig? Jeg har jo kjent at klærene strammer, har jeg ikke? For å ikke snakke om at jeg har overspist ekstreme mengder, pose etter pose...Joda, jeg har kastet opp, men man beholder jo alltid litt? Damen jeg snakket med fra Modum mente at man bare klarte få opp igjen 50% av maten! :O
Men det er jo ikke mulig? Om jeg hadde fått i meg halvparten av det jeg har overspist på i det siste så ville det nok betydd tusenvis av kalorier daglig, noe som hadde garantert at jeg ville gått opp i vekt....

Jeg må innrømme at jeg er ekstremt lettet over at vekten ikke hadde gått opp, men samtidig var det totalt uventet. Føler meg bare enda mer forvirret over kroppen min? Hva skjer?

Hele dagen idag har vært rar. Jeg våknet grytidlig(!)for første gang på lenge, og med en kvalme som bare har blitt verre iløpet av dagen. Nå kjenner jeg mest på at jeg gruer meg til helgen...Føler det er så mye som kan gå galt.
Kunne ønske motivasjonen ville vare litt lengre enn en dag om gangen.
Samtidig har jeg egentlig vært flink idag.
Jeg spiste litt og kastet opp litt; vanligvis ville dette ført til at jeg tenker at jeg har ødelagt alt så jeg kan liksågodt overspise og spy+at jeg alltid føler jeg fortjener å bli straffet(ved å overspise og spy)...

Hjernen(BULIMIEN) jobbet på høygir for å tenke ut en lur unnskyldning til hvorfor jeg trengte å låne bilen til mamma(for å kjøre til butikken).

Men jeg klarte å stoppe opp, klarte å ikke la alt gå til helvete bare fordi noe gikk til helvete. Dette er noe jeg synes er UTROLIG vanskelig...Enten gjør jeg noe ellers gjør jeg det ikke, tenker jeg ofte.
Å snu på halvveien er liksom ikke mulig...
Men joda, idag gikk det!

Problemet er at det føles umulig å se bort fra det faktum at jeg mistet kontrollen en liten stund...Det er like ubehagelig,skummelt og ikke minst skamfullt hver gang.
MEN JEG VAR FLINK. Må bare fortsette å gjenta det for meg selv, litt positiv brainwashing trengs kanskje!(i motsetning til negativ som jeg har holdt på med i årevis...)

IKS til helgen!

Etter å ha vaklet frem og tilbake, og ikke klart å bestemme meg for å reise eller ikke; så tok jeg avgjørelsen; jeg reiser til Oslo med nattoget og skal være der til mandag! Det er litt skummelt, spesielt med tanke på den lange togreisen nedover...Og bare formen og helsen min generelt. Men samtidig hjelper det VELDIG å ha noe å se frem mot. Jeg tviler ikke et sekund på at kurset blir bra. Det som har holdt meg tilbake er at det er DYRT med to netter på hotell+at spiseforstyrrelsen ikke vil la meg reise....også er jeg jo egentlig ikke iform til å reise noen plass. Men samtidig kom jeg frem til at hva er alternativet? Om jeg ikke reiser vil nok all tiden og alle pengene bare gå til bulimien uansett...Så da er IKS-kurs og oslo-tur en MYE bedre investering :)

Jeg har forresten hatt en ganske bra dag. En uvanlig produktiv dag! Jeg føler meg som MEG, og ikke bare som en spiseforstyrrelse. Synes alltid det er litt skummelt med positive ting, tør liksom ikke helt slappe av, går og venter på at ting skal gå til helvetet igjen når som helst.

 

<3

Isolasjon

Jeg er livredd for nære forhold. Det føles farlig.  Når jeg først blir glad i noen, så blir jeg så veldig glad i dem. Jeg føler meg så svak, mister kontrollen. Bryr meg altfor mye. Det gjør for vondt, og jeg vet jeg alltid vil ende opp med å flykte.

Selv om jeg har slitt med at jeg isolerer meg før også, så tror jeg aldri isolasjonen har vært så omfattende som den har vært det siste året. Jeg kan nok med hånden på hjertet si at det ikke hadde vært mange(bortsett fra familien)som hadde merket om jeg ble borte. Det sier jeg ikke fordi jeg har konkrete planer om å forsvinne, men mer for å konstantere fakta. Konstantere hvilken fantastisk jobb spiseforstyrrelsen har gjort for å fjerne enhver positiv innvirkning på livet mitt.
Innimellom, en sjelden gang, så kjenner jeg på lysten til å være sosial...Det får meg ofte til å føle på et slags sinne; hvor ble det av alle vennene? Samtidig skjønner jeg det veldig godt. Livet mitt har stått på pause lenge, men det betyr ikke at alle andres liv gjør det. De lever videre, fortsette sitt eget liv. Det er forståelig.



Det er et uendelig sårbart tema. Et tema jeg har blokkert ute, nektet meg selv å tenke på fordi jeg vet det får meg til å føle meg som verdens mest mislykkede 20-åring....men ikveld kom plutselig alt tilbake. Altfor mange sterke følelser og tanker. De lammer meg.

Rise above this

Denne sangen har betydd utrolig mye for meg de siste årene...Det gjør nesten vondt å høre på den fordi det er mange vanskelige minner, samtidig har den fått meg gjennom så utrolig mye. Husker jeg sang den for full hals når jeg lå på akuttmottaket med brukket ankel. Smerten var helt ubeskrivelig og uutholdelig, men til og med da gav den meg ekstra styrke....

Løftet

Jeg hadde jo lovd meg selv at om ikke ting var blitt noe bedre iløpet av denne uken så skulle jeg be om hjelp. Dette er noe jeg egentlig har tenkt på hver eneste dag de siste ukene...Men skammen og frykten for å få avslag har holdt meg igjen. Jeg har så utrolig lite lyst å være innlagt. Samtidig vet jeg innerst inne at jeg ikke bør eller kan utsette det mer og at det nok er nødvendig.

Jeg har fått nei før, fått beskjed om at; hvis det blir akutt så kan du gå på legevakten(til tross for at jeg har sagt klart ifra at det har vært akutt 24/7 i flere uker). Å gå på legevakten er ikke et alternativ. Det siste jeg trenger er å komme ned der og bli sendt hjem igjen fordi jeg ikke er suicidal nok ....bli sendt hjem fordi jeg ikke har tatt overdose eller fordi jeg ikke har store, gapende kutt jeg kan vise frem. Det har skjedd før, mer enn en gang.

Men jeg skal ihvertfall holde løftet mitt denne gangen, så får det gå som det går.

Jeg vil ikke dø...

..men jeg vil ikke leve heller. Det er for vondt sånn som det er nå. Dette livet er ikke levbart.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt på døden de siste årene. Hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg ikke holder ut mer...Selvskading og piller. Aktiv suicidal? Men likevel ikke. Jeg er livredd for å dø. Jeg vil jo ikke dø sånn egentlig. Men smerten og desperasjonen blinder meg. Når man allerede føler seg presset til det ytterste, når strikken er tøyd så JÆVLIG mye lengre enn man trodde var fysisk og psykisk mulig, når man skriker innvendig etter at kroppen skal gi etter, men alt likevel fortsetter; er det da rart man tenker at man ikke vil leve mer?

Likevel. Når man ser døden i hvitøyet, når man for alvor står på stupet, da griper angsten en. Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke leve, bare la meg få slippe hver så snill.

For noen timer siden skjedde noe som bare har skjedd noen få ganger før. Jeg orker ikke gå inni detaljer, det er for ekkelt og intimt og fælt. Men det har ihvertfall med spiseforstyrrelsen å gjøre. Dødsangsten grep meg, jeg trodde for alvor at dette kanskje kunne være slutten. Jeg gråt og ba til Gud og til høyere makter, tryglet om å få slippe, tryglet om hjelp, lovde at om jeg overlevde dette så skulle jeg aldrialdrialdri mer kaste opp.
Jeg forbannet meg selv for hver tanke jeg har tenkt om at jeg vil dø; tenk om det nå faktisk skjer? Jeg mente det jo egentlig ikke!
For å være helt ærlig vet jeg nesten ikke hva som er verst...Det som skjedde, eller det faktum at spiseforstyrrelsen og skammen holdt meg fra å ringe etter hjelp. At til tross for at jeg var livredd og desperat, så kom spiseforstyrrelsens ønsker foran mine egne.

Dette ble et dystert innlegg...Men det viktigste er vel at det går greit med meg nå. Håper den skremmenede opplevelsen kan fungere som motivasjon, samtidig er jeg redd den ikke gjør det....Men jeg har bestemt meg for å gi meg selv en uke, om ikke ting går bedre etter det, så får jeg prøve å be om noen dager innleggelse.