Og ikke et sekund for tidlig... Strengt tatt har hele dette året vært et jævla spiseforstyrret år. Etter noen litt bedre uker i sommer, så har det egentlig bare gått nedover. Føler jeg stanger hodet i veggen hele tiden. Kanskje spesielt siste ukene. Jeg er så utrolig sliten av alt. Av å spise. Av å spy. Av å ikke spise. Sliten psykisk, men også i økende grad fysisk. Lei av å blø neseblod x antall ganger for dagen. Lei av sår på hender. Tørr hud. Smerter. Sår som aldri gror. URO. Lei av å så og si ikke gå en dag uten totalt sammenbrudd. Det verste er at jeg føler jeg virkelig har prøvd siste halvåret! Samarbeidet, ikke holdt noe hemmelig, lagt alle kortene på bordet osv. Skjønner ikke hvordan det skal være mulig å klare det når jeg ikke har klart det enda. Jeg har prøvd så utrolig mye og feilet gang på gang. Det er vanskelig å takle. Til tross for ekstreme overspisinger i det siste, så sitter klærene løsere for hver dag. Noe jeg er veldig lettet over, samtidig som jeg ikke skjønner hvorfor. Det er jo ikke verdt det, jeg vil jo ikke dette, det er bare vondt, fælt. Men den onde sirkelen har slukt meg for fullt. Får meg ikke ut.
Det er nesten litt tragikomisk; må sitte på en stol og kaste opp for jeg har så vondt i ryggen. Føles som jeg er nærmere 70 enn 19. Når jeg i tilegg får beskjeden om beinskjørhet hjelper det ikke akkurat(på den andre siden burde det hjulpet; det burde fått meg til å slutte).
En ukes innleggelse vil ikke gjøre meg frisk, MEN forhåpentligvis vil det hjelpe meg inn på rett spor så julen blir overlevelig. Og forhåpentligvis vil det være starten på en bedre periode(som gjerne kan få vare lenge!)
Heldigvis tok jeg med meg hjem babyen min(hunden altså) fra mamma og de, så jeg er ikke aleine <3
<3 synes det er bra at du kan få en innleggelse nå, slik at du kan komme litt mer ovenpå og se hva som er det beste for deg <3 Kanskje får du en bedre jul med litt mer tid og tanker som er viet til deg selv og ikke spiseforstyrrelsen! Lykke til vennen ! Tenker mye på deg.
SvarSlett