Nær døden-opplevelse?

Ja, kanskje ikke direkte, men kan absolutt skjønne uttrykket "englevakt". Det kunne fort ha gått galt. Var på vei til søsteren min idag, og i en sving før en rundkjøring begynte plutselig bilen å skli ut mot siden, jeg prøvde jo såklart å rette den opp, og da skled den nesten 180 grader rundt(og altså over i motgående felt). Det som nesten var mest skummelt med det var at jeg følte meg egentlig helt uberørt, bilen stoppet egentlig aldri opp, på en eller annen måte kjørte jeg bare videre. Jeg vet jeg burde ha reagert, hadde det komt en bil i motgående kjørefelt akkurat da eller noe så hadde jeg jo kræsjet. I tilegg kunne jeg fint ha snurret helt rundt og endt en helt annen plass enn jeg gjorde. Men jeg var helt avslappet, og har vært det hele tiden etterpå. Altfor avslappet synes jeg. Jeg klarer rett og slett ikke bry meg skikkelig når jeg kjører rundt aleine. Når jeg har andre med meg kjører jeg alltid skikkelig, men når jeg er aleine så er det akkurat som om jeg "kobler ut"(altså, om det er snakk om at det er andre biler i nærheten osv. så er jeg mer forsiktig, men om jeg ikke er i nærheten av noen så blir jeg så likgyldig)


Sånn ellers; jeg skal innlegges på tirsdag! Fra tirsdag til tirsdag. En uke altså. Snakket med sjefen der ute idag og han var kjempegrei! Vi snakket litt om måltider osv. siden det egentlig blir det viktigste der ute, og han foreslo faktisk næringsdrikk før jeg hadde nevnt noe om det. Så det blir kanskje aktuelt...Synes det virker veldig skummelt, men samtidig skjønner jeg jo at jeg trenger mer næring enn den mini-kostplanen vi la opp. Som jeg sa til han; det viktigste jeg vil få utav oppholdet er å greie å spise litt til hver måltid(og beholde det!)så jeg klarer komme litt inn i en rutine. Men for å være realistisk og oppnåelig så vil måltidene være veldig små, ihvertfall i begynnelsen...Og derfor er kanskje ikke næringsdrikk i tilegg en så dum ide, vi får se.

Det er også snakk om at jeg skal prøve å begynne å jobbe litt kveld igjen, men skal ha møte med arbeidsgiver og NAV først tror jeg.

Og sånn tilslutt, er det bare jeg som blir VELDIG provosert av at nesten hver gang media osv. tar opp temaet spiseforstyrrelser/intervjuer folk osv, så er det så ekstremt mye fokus på at vedkommende er 190 høy og veier 10 kilo(overdrevet, but you get the picture)? Er det fordi det er det som selger eller? Jeg merker ihvertfall at det trigger meg ekstremt, selv om mening bak artiklene kanskje er bra, så skjønner jeg ikke helt hvorfor det er så viktig å fokusere sånn på vekten og på TALL og nummer?