Kjørt taxi i tilsammen 3 timer idag ca. så har blitt endel tid til grubling. Jeg har presset i meg hvert måltid og jeg har ikke kastet opp, så sånn sett går det 'bra'. Men idag har jeg fått kjent veldig på tvilen, på ambivalensen, om det virkelig er verdt det?
Hva er det isåfall jeg er redd for? Og det sto egentlig ganske klart for meg...Bortsett fra det åpenbare, at jeg er redd for å gå opp i vekt osv. Så er det absolutt en medvirkende faktor som kom lenge før spiseforstyrrelsen. Nemlig magen min og alt trøbbelet jeg har hatt med den. Grunnen til at det kom spesielt frem idag er at magen min idag har vært akkurat som på en typisk dag for noen år siden. Ekstremt oppblåst og generelt bare veldig ubehagelig. Og det gir meg litt flashbacks.
Helt tilbake i 5-6.klasse kan jeg huske at jeg prøvde å holde meg vekke fra allslags matvarer pga. plagene. Etter å ha tatt allslags tester og funnet ut at "ingenting" var galt med meg fikk jeg beskjed om at jeg hadde irritabel tarm. Det var ikke farlig, jeg kunne slappe av.
EXCUSE ME? Selv om det ikke er en farlig sykdom/tilstand, så har den påvirket livet mitt i en stor grad, og at jeg aldri ble tatt på alvor gjorde det ikke stort bedre. Jeg husker jeg gikk til endel alternative leger. Jeg fikk naturmedisiner og spesielle dietter. Hele tiden var jeg misunnelig på dem som kunne spise det de ville, jeg hadde ikke noe ønske om å gå ned i vekt(tvert imot!), men opplevde likevel at mat var min 'fiende'.
Frustrasjonen økte etterhvert som problemene bare ble verre, og løsningene færre.
Jeg klarte ikke overnatte hos folk, hadde problemer bare med å reise på besøk til folk. Jeg var fortvilet over at kroppen min, magen min, ikke fungerte normalt. Jeg følte meg annerledes, ekkel. Når jeg ikke klarte å holde de diverse diettene jeg prøvde ut fikk jeg utrolig skyldfølelse.
Kommentarer fra mamma og pappa(som sikkert var ment godt) at 'om jeg fokuserte mer på andre mennesker og på andre ting generelt, så ville det sikkert dempe seg' hørte jeg som ' du fokuserer altfor mye på deg selv og dine ting, og derfor er du syk(ergo, det er din feil at du er syk)'
Eller klassikere som; Herlighet, hvorfor spiser du sånn når du VET du reagerer på det?(typisk kommentar fra mamma om jeg ikke klarte gå på skolen pga. mageproblemer)
Og en annen klassiker; mamma vil ha meg til å prøve ENDA en alternativ ting som koster hauger med penger...Jeg har allerede kastet bort så mye på ting som ikke funker og sier nei, og får tilbake; javel, du vil visst være syk du. Husk det neste gang du er dårlig, du har valgt det selv!
Jeg forsto jo for flere år siden at det eneste som egentlig hjalp var å være ekstremt forsiktig med hva jeg spiste/drakk om jeg skulle noe spesielt. Dette førte til en slags overspisingsgreier...Når jeg først hadde spist noe jeg ikke tålte, så var allerede morgendagen ødelagt, så da kunne jeg liksågodt "utnytte" det og spise alt jeg ville. Vil likevel ikke si jeg direkte hadde en spiseforstyrrelse her, siden det eneste jeg egentlig ville var å kunne spise som alle andre uten å bli dårlig. Det var uansett ikke så ekstremt da.
Men ihvertfall, tilbake til mageproblemene. Jeg følte mer og mer at det var MEG, min personlighet det var noe galt med. Jeg var svak. Prøvene viste ikke noe galt med magen min. Det måtte være jeg som gjorde noe galt. Jeg måtte være mer avslappet, jeg måtte spise mer riktig, tenke rett. Men jeg ble ikke bedre, bare verre. Jeg tåler rett og slett ikke mat; husker jeg jeg sa til mamma for endel år siden.
På leirskolen i 7.klasse kom jeg gråtende til læreren etter første natten og ble liggende på rom aleine resten av tiden pga. mageproblemene. Hatet mot meg selv og mot kroppen min som ikke ville fungere ble vel bare større og større. Jeg husker jeg var så frustrert. Allerede på slutten av barneskolen husker jeg jeg tenkte at dette går ikke lengre, jeg holder det ikke ut, noe må forandre seg. Men jeg ble jo ikke bedre og alle legene fortalte meg at jeg bare måtte leve med det. Men jeg klarte jo ikke leve med det!
Litt senere "fant" jeg selvskadingen. Jeg hadde lenge sagt stygge ting til meg selv høyt med en annen stemme. Det var en slags måte å skape avtsand til meg selv når mageproblemene var som verst tror jeg. Akkurat som jeg ble en annen person, istedenfor denne ynkelige, patetiske skapningen. Gikk vel nesten litt automatikk i det etterhvert tror jeg, det gjorde at jeg holdt ut, kanskje som en slags selvskading? Jeg vet ikke, følte jeg fortjente det. Jeg gjør det fremdeles av og til, sikkert fordi det er sånn innlært, men prøver være obs på å ikke gjøre det.
Det er såklart flere faktorer som har spilt inn når det gjelder problemene jeg har, men akkurat denne faktoren er den jeg vet at jeg kanskje ikke kan gjøre noe med selv, som kanskje ikke kan forandres, og derfor en av de som er vanskeligst å vite hvordan jeg skal takle.
Poenget, eller det som gjorde at dette begynte å kverne idag, er at jeg er redd for å gå tilbake dit. Selv om jeg absolutt har hatt en god del problemer med magen med spiseforstyrrelsen også, så har det likevel vært litt jeg som har kontrollen over problemene i det minste? Dessuten ser de ut til å forsvinne når jeg ikke spiser. Kort sagt; mat har lenge føltes som min fiende(eller kanskje jeg skal si kroppen min har?) lenge før alt dette vektgreina. Vekta er bare en "bonus"(ironi ja).
Så jeg lurer på om det er verdt det. Å gå tilbake dit. Det hjelper ihvertfall ikke på motivasjonen. Dessuten er jeg usikker, kanskje jeg faktisk burde holde meg vekke fra melk?(da må isåfall kostplanen forandres på)
Skal prøve å snakke litt med psykologen imorgen, men han er jo faktisk bare psykolog(og ikke psykiater eller lege). Uansett, så har jeg bestemt meg for at denne uken SKAL jeg følge planen(og ikke kaste opp), så får vi heller se det an hva som skjer etter det.
Kan forresten nevne at veiingen onsdags morgen egentlig gikk ganske greit:P Jeg var nesten i sovende tilstand, så klarte liksom ikke bry meg så veldig likevel. I tilegg var ikke vekten så innmari høy som jeg hadde fryktet, men fremdeles høyere enn i sommer. Og det er vel OK I guess. Både og.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar