Ja, for å være helt ærlig synes jeg litt synd på meg selv akkurat nå. Ikke så mye fordi jeg føler meg helt elendig både fysisk og psykisk, men fordi mamma nettopp var innom får å gi meg en gledelig liten morgenhilsen. Hun ringte først, og jeg sa jeg akkurat hadde sovnet og at jeg var redd at jeg var på vei til å bli like dårlig som jeg var for litt over en uke siden....Hun skulle komme innom med litt biolo til hunden(dårlg i magen!) før hun skulle på skolen var planen. Og vel, det var tydeligvis ikke nok å sette fra seg biolaen stille og rolig, nei, her skulle det stormes inn og ha en frisk morgenkrangel! Den gikk ut på noe sånt som at;
Du er så stolt og egen, du tror du vet alt og er så mye bedre enn alle andre...Og nå skal du ikke ligge å dra deg hele dagen bare fordi du ikke har sovet i natt, det er mange ganger meg og pappa ikke har sovet på natten, men vi står likevel opp og gjør det som er forventet av oss! Du må få deg en jobb, og ikke holde på sånn som dette blablablablaBLABLA.
Meg; mamma vær så snill, la meg få slippe å krangle med deg nå! måtte du vekke både meg og hunden når jeg snakket med deg på forhånd og sa at jeg faktisk er skikkelig dårlig?(hun var riktignok bortreist sist jeg var sånn, så hun så det ikke me sine egne øyne, men pappa måtte ringe legevakten flere ganger, føltes som om jeg var døden nær omtrent...så ja, trodde hun skjønte at det ikke er snakk om å bare ta seg sammen, kroppen funker rett og slett ikke)...
Uansett, jeg griner som en baby, og mamma fortsetter med at hun har bestemt seg for at hun/vi skal lage en plan over hva jeg skal spise for det gjorde VISSTNOK alle foreldrene på pårørendegruppen med sine døtre. Jeg lo/gråt om hverandre av fortvilelse og sa at det kommer ikke på tale, det ville føles som du skal ha full kontroll over meg og det ville aldri aldri aldri funka...og fikk i respons; jammen, herlighet, det har jo ingenting med kontroll å gjøre, er jo bare for å få deg til å spise det du trenger!!! meg; jo, for meg har det veldig mye med kontroll å gjøre jo... mamma; jammen, da har du et problem! NO YOU'RE KIDDING ME?!
Uansett...jeg er snart 20 år og bor for meg selv, ja, jeg trenger hjelp med kosten(og har spurt etter kosliste i månedsvis nå sånn btw)men du må skjønne at det ikke er noe du kan bestemme over. Det ville jo bare ødelagt forholdet våres totalt, dessuten har du ikke kompetansen til å gjøre noe sånt..Men neida, dette hadde som sagt ALLE på pårørendegruppa gjort, og det hadde visstnok fungert strålende. Jeg sa at jeg kjenner INGEN som har gjort noe sånt, ingen som har vært over 16 ihvertfall...og jeg TROR(les; vet) jeg kjenner endel flere enn henne som har spiseforstyrrelser.
-Ser du ???? du VIIIIL jo ikke ha hjelp, du er så stolt, du kan være så stygg altså! Tror jeg må ringe sykepleieren så hun kan få deg til å forstå at vi som foreldre bør sette opp en plan for deg! Må ringe hun så hun kan få deg til å forstå at du må spise mer av sånn og sånn og sånn. ¨
HERLIGHET, jeg er ikke dum mamma, jeg er ikke dum.
Så jeg griner, og hun fortsetter å skjelle meg ut. Ja, jeg er fullt klar over at hun e bekymret og at hun bryr seg og nok vil det beste osv. Men det går jo søren meg ikke an å snakke til damen når hun først har fått noe for seg, hun ser ALDRI seg selv, det er alltid jeg som er dum og ødelagt og må fikses. Jeg foreslo pårørendegruppen for henne fordi jeg håpte hun skulle se at hun kanskje kunne ha godt av å snakke litt om hvordan hun føler det også osv. Men det ser ut til å ha motsatt virkning tydeligvis, nå mener hun hun vet akkurat hvordan en spiseforstyrrelse fungerer og at det er noe hun har full kompetanse til å ordne opp i. Jeg sier; du må rett og slette skjønne at det ER ikke alt du kan prøve å fikse/være innblandet i(som lage/bestemme kostlisten for meg) og du vet jo at vi kan ha et ganske problemfylt forhold til tider, så det hadde nok ikke vært lurt...Svar; om du har et problemfylt forhold til moren din, så må du få se å få ordnet opp i det da!
HERLIGHET; KOKOKOKO...it takes 2 to tango. Og når den ene tydeligvis er i benektelse når det gjelder alt og går i forsvarsposisjon uansett hvor forsiktig og konstruktivt jeg prøver ta opp ting, da er det søren meg ikke lett.
Jeg fortsetter å grine i fortvilelse over alt jeg faktisk har fortalt mamma, og at jeg til tider har følt at hun kanskje har forsått at jeg sliter veldig for tiden, også kan hun IGJEN prestere å begynne hele den gamle leksen om at jeg er en bortskjemt dritt som bare trenger å ta meg sammen og gjerne få en fulltidsjobb på kjøpet(takk, det har jeg allerede forsåvidt). Så ...ja...så stakk hun like fort som hun hadde komt. Oh happy day. Men en positiv ting da, jeg klarer fremdeles gå på do uten å besvime, så kanskje jeg klarer presse meg gjennom dagen idag likevel :)
mandag 6. september 2010
syk..igjen?
Jeg kan nok desverre meddele at jeg mest sannsynlig har gjort meg selv syk igjen. Formen var ikke helt på topp idag og kunne derfor ikke være med på et løp jeg skulle ha deltatt på i formiddag. Det er her det geniale kommer inn; finner ut at jeg likevel kan ta meg en liten tur på treningssenteret senere på dagen. Før jeg skal ned propper jeg mp3en med nye sanger som jeg vet vil få meg til å løpe som en gal for å holde takten..Mens alle disse sangene lastes ned går jeg innpå siden for løpet som jeg egentlig skulle ha vært med på...Leser bare litt rundt. Jeg skulle være med på 5 km...Klikker meg innpå "10 km"også, BARE SÅNN FOR GØY liksom. Jada. Får her vite at de som løper denne på en viss tid får en ekstra premie for sin gode form. Det var her jeg fikk den geniale ideen at jeg jo kunne arrangere mitt lille private løp på treningssenteret, sånn bare for gøy, bare for å se hvor lang tid jeg bruker ifh. til disse veltrente maraton-folkene. Jeg følte meg jo tross alt i mye bedre form enn tidligere på dagen, og trening er jo bare bra. Det faktum at jeg ikke har orket noe mat idag, eller at jeg bare sov 3 timer i natt, eller at jeg faktisk tilbakela 6 km på tredemølla igår kveld, ja, det driter vi såklart i! Når vekten i tilegg viste 3 kilo opp siden sist, var saken klar!
Jeg har lagt på meg, ergo må jeg ha fått mer enn nok å spise, og er i mer enn bra nok form til en skikkelig treningsøkt som enhver normal person. *RØD VARSELSLAMPE, ALARM, SIRENER*
...du kan umulig ha gått opp så mye, på så kort tid. og selv om du har gått opp betyr det ikke at næringsinntaket er blitt bedre eller at du automatisk er i toppform, du er syk selv om vekten ikke er så undervektig som for ti dager siden, tenk om du kollapser der nede, vil du det? HALLO, HØR PÅ MEG DA, vær så snill?
Neineineinei, for noe tull, overdramatisering, jeg er så godt som normalvektig, og trening hjelper jo både på depresjon og angst og altmulig! Hiv og hoy,dette blir jo bare moro!
Så jeg går ned på treningsenteret, trykker inn "10 km" på tredemøll-dataskjermen. Jeg blir helt ekstatisk av å se hvor lenge jeg faktisk klarer jogge i strekk, blir ikke andpusten engang! Å joda, beina kjennes ut som de skal svikte under meg samtlige kilometre,har så vondt i ene foten at det fascinerer meg hvordan jeg holder ut de siste 4000 stegene. Men jeg gjør det jo, og jeg føler meg sterk, jeg er superwoman! Jeg er i toppform! Det er jo bra å presse seg litt! JADA.
(håper oppgittheten min over meg selv og all galskapen ligger tydelig mellom linjene i det jeg skriver)
Uansett, noe av det samme skjedde for ca. 10 dager siden. Jeg trente endel timer og følte meg GREAT, (psykisk riktignok)...og fra torsdag til lørdag var jeg sengeliggende, jeg klarte nesten ikke få meg på do uten omtrent svime av...merker jeg begynner få samme symptomene nå...lavt stoffskifte-symptomer. FAEN.
Og jeg som faktisk har en hel haug med planer imorgen. Viktige ting. Første samtalen før behandlingen starter for fullt på torsdag og greier. Også en haug med kanskje ikke SÅ viktige ting, men likevel planer. Må få fikset reguleringen min, kjøpe nytt hundefor(og ikke minst bære det hjem!)også har jeg faktisk også lovet å være med på fisketur(som jeg, tro det eller ei, hadde begynt å se litt frem mot). For all del, hiver ikke inn håndkle allerede, det kan jo tenkes kroppen min henger sammen om noen timer. Men plagene er akkurat som sist gang...kaldsvetter og kroppen føles helt merkelig. En god dose søvn hadde nok absolutt vært å foretrekke, men som sist gang får jeg rett og slett ikke sove fordi jeg er altfor sliten. For sliten til å sove, da vet man man er sliten. Men så er jeg egentlig ikke SÅ sliten likevel på en måte? Det er bare kroppen som streiker. For å være helt ærlig foretrekker jeg at det er det fysiske som streiker iforhold til det psykiske. Enklere å forholde seg til og ikke minst mye enklere for andre å forholde seg til. Hvorfor kommer du ikke idag? Jo, fordi jeg har lavt stoffskifte og må holde sengen for kroppen vil ikke la meg være i bevegelse...Bare halve sannheten, men den funker jo. Veldig mye enklere enn; Jo, fordi jeg har monstre i hodet og tvangstanker og må ta meg kraftig sammen for å ikke klikke vinkel. Ja, den første versjonen der er definitivt enklere å forholde seg til. Men å være syk er kjipt uansett I guess...Spesielt med tanke på at sykemeldingen min faktisk går ut på onsdag, grøss.
Jeg har lagt på meg, ergo må jeg ha fått mer enn nok å spise, og er i mer enn bra nok form til en skikkelig treningsøkt som enhver normal person. *RØD VARSELSLAMPE, ALARM, SIRENER*
...du kan umulig ha gått opp så mye, på så kort tid. og selv om du har gått opp betyr det ikke at næringsinntaket er blitt bedre eller at du automatisk er i toppform, du er syk selv om vekten ikke er så undervektig som for ti dager siden, tenk om du kollapser der nede, vil du det? HALLO, HØR PÅ MEG DA, vær så snill?
Neineineinei, for noe tull, overdramatisering, jeg er så godt som normalvektig, og trening hjelper jo både på depresjon og angst og altmulig! Hiv og hoy,dette blir jo bare moro!
Så jeg går ned på treningsenteret, trykker inn "10 km" på tredemøll-dataskjermen. Jeg blir helt ekstatisk av å se hvor lenge jeg faktisk klarer jogge i strekk, blir ikke andpusten engang! Å joda, beina kjennes ut som de skal svikte under meg samtlige kilometre,har så vondt i ene foten at det fascinerer meg hvordan jeg holder ut de siste 4000 stegene. Men jeg gjør det jo, og jeg føler meg sterk, jeg er superwoman! Jeg er i toppform! Det er jo bra å presse seg litt! JADA.
(håper oppgittheten min over meg selv og all galskapen ligger tydelig mellom linjene i det jeg skriver)
Uansett, noe av det samme skjedde for ca. 10 dager siden. Jeg trente endel timer og følte meg GREAT, (psykisk riktignok)...og fra torsdag til lørdag var jeg sengeliggende, jeg klarte nesten ikke få meg på do uten omtrent svime av...merker jeg begynner få samme symptomene nå...lavt stoffskifte-symptomer. FAEN.
Og jeg som faktisk har en hel haug med planer imorgen. Viktige ting. Første samtalen før behandlingen starter for fullt på torsdag og greier. Også en haug med kanskje ikke SÅ viktige ting, men likevel planer. Må få fikset reguleringen min, kjøpe nytt hundefor(og ikke minst bære det hjem!)også har jeg faktisk også lovet å være med på fisketur(som jeg, tro det eller ei, hadde begynt å se litt frem mot). For all del, hiver ikke inn håndkle allerede, det kan jo tenkes kroppen min henger sammen om noen timer. Men plagene er akkurat som sist gang...kaldsvetter og kroppen føles helt merkelig. En god dose søvn hadde nok absolutt vært å foretrekke, men som sist gang får jeg rett og slett ikke sove fordi jeg er altfor sliten. For sliten til å sove, da vet man man er sliten. Men så er jeg egentlig ikke SÅ sliten likevel på en måte? Det er bare kroppen som streiker. For å være helt ærlig foretrekker jeg at det er det fysiske som streiker iforhold til det psykiske. Enklere å forholde seg til og ikke minst mye enklere for andre å forholde seg til. Hvorfor kommer du ikke idag? Jo, fordi jeg har lavt stoffskifte og må holde sengen for kroppen vil ikke la meg være i bevegelse...Bare halve sannheten, men den funker jo. Veldig mye enklere enn; Jo, fordi jeg har monstre i hodet og tvangstanker og må ta meg kraftig sammen for å ikke klikke vinkel. Ja, den første versjonen der er definitivt enklere å forholde seg til. Men å være syk er kjipt uansett I guess...Spesielt med tanke på at sykemeldingen min faktisk går ut på onsdag, grøss.
søndag 5. september 2010
Spiseforstyrrelser.
Det irriterer meg når folk plutselig kommenterer NÅ at jeg er blitt så tynn, når jeg faktisk har lagt på meg en hel del iforhold til for en stund siden. Hovedsaklig fordi det "beviser" at jeg ikke kan stole på det andre sier...Hvordan kan folk si at jeg må legge på meg mer, når jeg nettopp har rast utallige kilo opp i vekt? Jada, fornuften min sie jo at de vet kanskje ikke det, og at jeg i vinter kanskje skjulte vektnedgangen bedre fordi jeg vanligvis måtte gå med 4-5 gensre for å ikke fryse ihjel. Men det gir likevel næring til spiseforstyrrelsen, den blir liksom overbevist om at folk lyver til meg...For jeg vet jo at jeg ikke er spesielt tynn nå iforhold til før, så da MÅ jo folk lyve til meg når de kommenterer det? Men samtidig, om folk sier at jeg ser bedre ut(oversatt->at jeg har lagt på meg) så føles jo det helt forjævlig ut også, så jeg blir vel ikke fornøyd uansett. Jeg har prøvd å forklare for pappa at vektoppgang ikke nødvendigvis betyr at det går så mye bedre...at det nå går egentlig verre enn på lenge, for jeg klarer ikke spise et eneste tilnærmet normalt måltid, jeg overspiser/kaster opp og får ellers ikke i meg noe...Om jeg prøver kommer det bare opp igjen uansett. Så fysisk føler jeg meg helt elendig nå, og i tilegg skal jeg takle å gå opp i vekt samtidig og få høre fra pappa; jammen så bra at du har gått opp i vekt! Fortsett sånn! Legg på deg 10 kilo til nå, så vil du se fin ut!
Blir så oppgitt ; NEI, det går ikke bra! Det er ikke fint, det er sykt, og en ekstrem usunn måte å gå opp i vekt på og jeg føler meg verre enn noen gang! Men jeg tror ikke han skjønner det uansett.
Tror mamma skjønte det når jeg forklarte det da ,heldigvis. Det er så merkelig, for det må da være bedre å spise sunt og litt til hvert måltid(om det så skulle være litt for lite) enn å ikke spise i det hele tatt, bortsett fra ekstrem overspising 1 gang i døgnet? Det må da alle være enige med?
Men likevel er det når jeg har noenlunde kontroll over bulimien at alle freaker helt ut og maser om at jeg må spise meeeeeeeeere. Og hver gang jeg prøver å øke gradvis, så havner jeg tilbake til bulimien. Og tro meg, bulimi er et helvete. Og nei, det er ikke bare sånn at jeg kan la være å kaste opp(som pappa og mamma ser ut til å mene).
Samtidig føler jeg ikke jeg har rett til å være oppgitt over at folk ikke forstår, for jeg forstår jo egentlig ikke ting helt selv. Jeg vil jo egentlig ikke bli tynnere, eller veie mindre eller se sykere ut...for det er jo det jeg gjør om jeg går ned i vekt, fornuften min forteller meg jo det...At jeg ser ikke fin ut. Det er ikke bra at jeg ikke har hatt mensen i år eller at jeg mister kvinnelige former. Hvordan i all verden havnet jeg her? Jeg burde vært en ung kvinne i full blomst, istedenfor er jeg et skranglete vrak som gjør alt for å få vekk formene mine som jeg egentlig alltid har vært ganske fornøyd med. Jeg fant en skoledagbok fra barneskolen her enn dag. Helt fremme var det en "om meg"-del med forskjellige spørsmål, blant annet høyde og vekt. Jeg må ha vært rundt 11 år når jeg skrev i den, jeg var 155 høy og veide ca. like mye da som jeg gjør nå flere år senere og 25 cm høyere. Og det var litt sjokk...Jeg var riktignok ikke kjempetynn i den alderen, men vil tro jeg var ganske normal. Så det burde jo absolutt være et varseltegn, og det gav meg noe å tenke på. Men likevel, til tross for dette, så er det eneste jeg vil å gå ned igjen de kiloene jeg har gått opp. Og til tross for at jeg vet jeg er langt mer attraktiv når jeg veier 20 kilo mer, så følte jeg meg mye mer komfortabel slik jeg var for en måneds tid siden. Det er jo helt absurd! Helt latterlig. Hvorfor vil jeg heller være slik:
enn slik:
Jeg skjønner det ikke, samtidig som jeg skjønnr det så utrolig godt, bare tanken på å gå tilbake til å se slik ut skremmer meg noe sinnsykt....
Og en ting til når jeg først er i gang...det som gjør meg så oppgitt med kommentarer som; herlighet, spis litt pizza, ta deg en hamburger, du må få deg litt fett på kroppen osv.
er at det virker jo nesten som om folk tror at dette er noe man velger selv? At det bare er å spise, men at man synes det er så "gøy" å tulle med maten eller at man vil ha oppmerksomhet eller noe?
Og det er fortvilende at noen kan tenke det når jeg så desperat skulle ønske jeg kunne hatt et normalt forhold til mat igjen, og når jeg prøver så hardt. Jeg husker jeg tenkte for mange år siden at det var ganske merkelig at jeg ikke hadde fått spiseforstyrrelser, med tanke på at jeg hele tiden måtte kutte ut forskjellige matvarer, gå på strenge dietter osv pga. mageproblemer og hadde et ganske problematisk forhold til mat...men så kom jeg også frem til at jeg kunne aldri fått anoreksia uansett, jeg var alt for glad i mat...og bulimi kom jeg ihvertfall ikke til å få, for jeg har alltid hatt ekstrem angst for å kaste opp. Fy, så dum jeg var. Akkurat som om det er noe man kan velge seg.Å spise til man føler man skal sprekke(og da snakker jeg ikke om en skive eller to for mye, men kilovis med mat)-å stå med hodet over do flere ganger daglig når man har total angst for å kaste opp- å være livredd mat-å hate mat-å sulte seg fordi det er den eneste måten man klarer å få plass til andre tanker i hodet på enn mat, eneste måten man klarer fungere psykisk-å ikke få sove om natten for man omtrent kan kjenne fettet doble seg fordi man ligger i ro-å fortsette å trene selv om man kjenner at kroppen har fått mer enn nok- å ha mareritt om mat-å verken klare få i seg mat eller drikke for alt kommer opp igjen- å spise gammel mat, dårlig mat, mat man ikke liker, mat fra søppelet-å måtte si opp jobben pga. MAT, å bli totalt isolert, å ville spise normalt men feile om igjen og om igjen og om igjen... VILLE NOEN VIRKELIG VELGE DETTE FRIVILLIG? Finn den personen som ville valgt dette...finn den personen som ville, ikke bare slitt noe sinnsykt psykisk med angst og tvangstanker og depresjon, men også fysisk, med oppkast og brekninger både i tide og utide, diare, forstoppelse, besvimelser, svimmelhet, nummenhet, kulde, smerter osvosv. Tror folk virkelig at man velger dette fordi man synes det er så sinnsykt glamorøst? Eller fordi man så gjerne vil ha oppmerksomhet? Jeg spør, for jeg gang på gang får inntrykk av a folk virkelig tror at dette er noe man bare kan velge å slutte med.
Spiseforstyrrelser er ekkelt, og umennesklig og fælt. Og jeg skriver vel dette i håp om at folk skal forstå det...For selv om man ikke har hatt en spiseforstyrrelse selv bør man kunne være istand til å skjønne, ihvertfall til en viss grad, hvor fælt det kan være.
Og vær så snill å ikke si at du beundrer anoretikere for viljestyrken deres...jeg vet mange tenker sånn, og jeg tenker desverre ofte sånn selv...Men tenk over det, er det virkelig viljestyrke å nekte seg selv noe så livsnødvendig som mat? Det er bare sykelig, rett og slett.
Følte bare for å få ut litt frustrasjon. Er sånn passe oppgitt fordi jeg pågrunn av min oooo herlige spiseforstyrrelse ikke er i form til å være med på noe greier jeg skulle idag som jeg hadde gledet meg til.
Men formen er heldigvis bedret seg litt, så skal ned på treningssenteret nå, og forhåpentligvis vil det gi meg noe positivt(for for all del, trening er kjempebra det, så lenge det ikke blir helt tvangsmessig:P)...Senere skal jeg mest sannsynlig hjem en tur...Søsteren min har vært i USA og har nok MYE å fortelle, så blir spennende det :)
lørdag 4. september 2010
Deprimert
Må tvinge meg selv til å være oppe. Vil bare ligge i sengen. Ingenting betyr noe, ingenting er vits i. Gråter fordi jeg ikke har lyst til eller interesse for noe. Det er det verste. Ikke å ha det vanskelig, men å ikke ville noe som helst...Jeg burde nok trent, men hva er vitsen....Orker ikke ta på meg skikkelige klær eller gå utenfor leiligheten. Er utslitt selv om jeg ikke har gjort annet enn å sove siste døgnet. Det eneste jeg vil er å sove mer, flykte fra dette. Apati. Likgyldighet. Håpløshet. Hvordan greie å motivere seg når man ikke bryr seg om noe? Hvorfor prøve i det hele tatt? Hadde ikke vært så verst om jeg klarte slappe av, men uroen er så sterk. Hadde drukket meg full eller overspist om jeg orket, men orker ikke det en gang...Og da er jeg virkelig utenfor...Bortskjemt, egosentrisk og lat drittunge. Hvorfor skjerper jeg meg ikke en gang for alle?
fredag 3. september 2010
Hva som skjer fremover.
Vi hadde det første ansvarsgruppe-møtet på VOP på torsdag(igår altså om jeg ikke tar helt feil?). Gruppen besto av fastlegen min, min nåværende psykiatriske sykepleier/behandler, min gamle psykiatriske sykepleier(som jeg skal ta opp igjen kontakten med) og psykiateren på VOP. Jeg var litt nervøs og følte meg bare teit med tanken på at så mange mennesker skulle samles for å diskutere MEG. Men det ble mye verre enn jeg hadde trodd, følte meg bare veldig overkjørt og tråkket på...Men siste halvdelen fikk vi heldigvis ordnet litt opp i ting, så vi avsluttet absolutt med en god tone :) Vi kom frem til endel ting, blant annet:
* jeg skal få tatt beintetthetstest for å sjekke om jeg kanskje holder på å utvikle beinskjørhet pga. spiseforstyrrelsen. Det har vært noe jeg har vært mer ogmer bekymra for i det siste, spesielt etter at jeg brakk foten og etter at pappa fikk benskjørhet
* jeg er ikke dømt til å ha lavt stoffskifte resten av livet ifølge legen til tross for alt som står om det på nettet!
* Jeg skal ikke bare ta blodprøver fast, men også ha time hos legen fast hver 4.uke...akkurat dette gruer jeg meg litt til siden jeg ikke har spesielt nært forhold til legen, menmen.
* Vi skal ikke snakke om eller i det hele tatt tenke på forskjellige behandlingsalternativer nå, ikke capio, ikke modum etc. Men fokusere 100% på DBT-behandlingen og bruke all energi på det..Også etter en måned skal vi vurdere om dette ser ut til å være noe for meg eller ikke. Om det ikke virker lovende, da skal vi se på alternative behandlinger. Men nå begynner DBT-behandlingen neste uke, og jeg får taxi, så skal ihvertfall prøve det en måned før vi bestemmer noe videre.
* Vi skal begynne å se på/planlegge faste opphold på DPS'en her så fort som mulig...Så dette blir i tilegg til DBT-behandlingen...Og mest sannsynlig skal vi legge opp en kostplan også, så de planlagte oppholdene vil gå ut på å opprettholde matinntaket osv.
* jeg skal ha samtale med den gamle psykiatriske sykepleieren på tirsdag og mest sannsynlig begynne med dosett igjen siden jeg nesten aldri klarer få i meg all den medisinen som jeg skal. Fikk klar beskjed om at når jeg holder på å øke og komme opp i såpass store doser nå, så kan jeg rett og slett bli syk om jeg bare husker ta de noen dager. Og siden planen er å doble dosen, fra 3 tabletter til 6 tabletter, så MÅ jeg først få litt system på det.
* Psykiateren, sykepleieren og jeg skal ha møte med mamma OG pappa ASAP.
Ja, det var ihvertfall noe av det som ble bestemt. Har også vært snakk om å henvise meg til psykomotorisk fysioterapeut(som de faktsk har her!) men ifølge legen var det opptil 1,5 års ventetid desverre. MEN, det skal arrangeres et kurs nå i høst som heter "Kropp og følelser" som er et tilbud for folk med spiseforstyrrelser. Hun som arrangerer det er utdannet psykomotorisk fysioterapeut...Og jeg har meldt meg på :) Begynner ikke før oktober da, men håper jeg får vært med på det.
Mamma var forresten også på pårørendegruppe for foreldre til barn med spiseforstyrrelser på torsdag, og tror hun synes det var bra :)
Siste sånn 36 timene har vært helt forferdlige. Ble nesten litt sjokket når jeg innså at det bare er fredag idag, siste døgnet har vart en evighet. Men nå MÅ jeg være over det verste, for jeg klarer ikke mer. Håper å få sovet i natt, og så er planen å trene imorgen. Har så og si ikke bevegd meg siste uken, og det merkes på kroppen.
* jeg skal få tatt beintetthetstest for å sjekke om jeg kanskje holder på å utvikle beinskjørhet pga. spiseforstyrrelsen. Det har vært noe jeg har vært mer ogmer bekymra for i det siste, spesielt etter at jeg brakk foten og etter at pappa fikk benskjørhet
* jeg er ikke dømt til å ha lavt stoffskifte resten av livet ifølge legen til tross for alt som står om det på nettet!
* Jeg skal ikke bare ta blodprøver fast, men også ha time hos legen fast hver 4.uke...akkurat dette gruer jeg meg litt til siden jeg ikke har spesielt nært forhold til legen, menmen.
* Vi skal ikke snakke om eller i det hele tatt tenke på forskjellige behandlingsalternativer nå, ikke capio, ikke modum etc. Men fokusere 100% på DBT-behandlingen og bruke all energi på det..Også etter en måned skal vi vurdere om dette ser ut til å være noe for meg eller ikke. Om det ikke virker lovende, da skal vi se på alternative behandlinger. Men nå begynner DBT-behandlingen neste uke, og jeg får taxi, så skal ihvertfall prøve det en måned før vi bestemmer noe videre.
* Vi skal begynne å se på/planlegge faste opphold på DPS'en her så fort som mulig...Så dette blir i tilegg til DBT-behandlingen...Og mest sannsynlig skal vi legge opp en kostplan også, så de planlagte oppholdene vil gå ut på å opprettholde matinntaket osv.
* jeg skal ha samtale med den gamle psykiatriske sykepleieren på tirsdag og mest sannsynlig begynne med dosett igjen siden jeg nesten aldri klarer få i meg all den medisinen som jeg skal. Fikk klar beskjed om at når jeg holder på å øke og komme opp i såpass store doser nå, så kan jeg rett og slett bli syk om jeg bare husker ta de noen dager. Og siden planen er å doble dosen, fra 3 tabletter til 6 tabletter, så MÅ jeg først få litt system på det.
* Psykiateren, sykepleieren og jeg skal ha møte med mamma OG pappa ASAP.
Ja, det var ihvertfall noe av det som ble bestemt. Har også vært snakk om å henvise meg til psykomotorisk fysioterapeut(som de faktsk har her!) men ifølge legen var det opptil 1,5 års ventetid desverre. MEN, det skal arrangeres et kurs nå i høst som heter "Kropp og følelser" som er et tilbud for folk med spiseforstyrrelser. Hun som arrangerer det er utdannet psykomotorisk fysioterapeut...Og jeg har meldt meg på :) Begynner ikke før oktober da, men håper jeg får vært med på det.
Mamma var forresten også på pårørendegruppe for foreldre til barn med spiseforstyrrelser på torsdag, og tror hun synes det var bra :)
Siste sånn 36 timene har vært helt forferdlige. Ble nesten litt sjokket når jeg innså at det bare er fredag idag, siste døgnet har vart en evighet. Men nå MÅ jeg være over det verste, for jeg klarer ikke mer. Håper å få sovet i natt, og så er planen å trene imorgen. Har så og si ikke bevegd meg siste uken, og det merkes på kroppen.
torsdag 2. september 2010
pessimst eller realist?
Totalt utslitt og håpløs. Skal jeg virkelig være så naiv at jeg tar en dose sovemedisin, legger meg og satser på at morgendagen blir et hakk bedre? Har jeg noe valg egentlig? Jeg vil ikke sove, for jeg hater å våkne igen. Jada, skyt meg som kan si noe så dumt, men om jeg først sovner vil jeg helst sove en ukes tid. Holder på å skrive masse klisjeer om at ting bare kan bli bedre og blabla. Late som om jeg er så utrolig flink til å prøve å se positivt på ting. Men nei, ting kan bli verre. Ja, ting kan bli bedre, men de kan også alltid bli verre. Som når man tror man har nådd bunnen for ørtende gang, men fortsetter å falle, falle falle. Great.
onsdag 1. september 2010
Ny måned
August ble avsluttet med et bulimisk-anfall av de helt store. Det første på fem dager. Hadde helt utav det blå plutselig totusen på kontoen. Penger som kunne blitt brukt til å reise på IKS-kurs, men neida, de måtte bli brukt på bulimi(ikke alle riktignok, so far). Kan vel ikke si så mye mer enn at august har vært en ganske tung måned, og jeg føler meg sånn passe nedbrutt. Er fristet til å sitere haugevis med super-deprimerende ordtak for å sette litt ord på all gørret, men nei, ikke denne gangen. Akkurat nå går tankene mine mest ut på at det ikke er verdt å kjempe imot, at jeg egentlig ikke er syk(om jeg virkelig hadde vært syk hadde jeg vel fått den hjelpen en syk person trenger?). Men at JEG derimot har LYST til å sulte meg bort fra alt, shrink and shrink until I'm gone. Men ingen vil vel bare rotne bort? Vil jeg virkelig det? Jeg vet ikke, føler bare denne evige kampen med å prøve å holde meg til den gyldne middelveien er ganske nytteløs. Jeg er svart. Jeg er hvit. Men grå? Nei.
Menmen, all we can do is keep breathing...
Menmen, all we can do is keep breathing...
mandag 30. august 2010
IKS?
Skulle egentlig jobbet i helgen som kommer, så jeg kunne ikke vært med på kurset IKS arrangerer "veien mot meg selv"...men nå som jeg er sykemeldt kan jeg jo faktisk reise. Hadde tenkt å være med på det som skal være i oktober istedenfor "Hånden på hjertet", men føler egentlig "veien mot meg selv" passer bedre for meg, og jeg trenger en vitamininnsprøyting NÅ! Så kanskje jeg bare skal hoppe i det? Blir endel styr med hotell og reise osv. Men det er vel verdt det?
litt ensom og gode nyheter(?)
Har vært litt sosial i det siste, men jeg kjenner enda bedre hvorfor jeg har isolert meg når jeg er sosial igjen. Det er akkurat som med maten...Om man spiser lite/ingenting, så vil sulten etterhvert forsvinne...men om jeg først begynner igjen kan suget bli helt enormt og tenker kun på mat. Litt sånn med å være sosial også, om jeg først får kjenne på at jeg faktisk klarer være sosial og ha det gøy, så vil jeg ha mer! Og da kommer ensomheten...Litt fordi jeg føler de fleste jeg kjenner har forsvunnet når jeg har isolert meg, men også fordi endel faktisk har forsvunnet(liksom flyttet osv). Det beste hadde nok kanskje vært å bli kjent med flere folk, få et sosialt nettverk igjen, men jeg føler meg så sårbar, jeg trenger folk jeg kan føle meg litt trygg på kinda?
Merker også VELDIG at når bulimien ikke har grepet på meg, så har jeg et veldig stort behov for å være med folk eller ha ting å gjøre på. Men siden jeg nesten ikke har overskudd til å ta iniativ til noe, og jeg ikke vet helt hva jeg skal initiv til, så blir det bare til at jeg sover istedenfor. Men fått mye bedre forhold til ene søsteren min da, veldig glad for det...Faktisk vært der endel i det siste...men har ikke busskort nå, så er litt stuck hjemme.
Men, over til en litt positiv nyhet. Lederen for DBT-behandlingen ringte til meg idag for å si at de hadde ordnet det så jeg får taxi de to gangene i uken det er behandling! Så da var det egentlig ingen grunn til å ikke takke ja :) Vi skal ha en måndeds prøvetid for å se hvordan det fungerer i første omgang...Skal bort der på torsdag for å signere kontrakten og snakke litt om hvilke mål jeg har osv. Selve behandlingen begynner 9.september. Så vi får nesten bare krysse fingrene for at det blir bra :)
Merker også VELDIG at når bulimien ikke har grepet på meg, så har jeg et veldig stort behov for å være med folk eller ha ting å gjøre på. Men siden jeg nesten ikke har overskudd til å ta iniativ til noe, og jeg ikke vet helt hva jeg skal initiv til, så blir det bare til at jeg sover istedenfor. Men fått mye bedre forhold til ene søsteren min da, veldig glad for det...Faktisk vært der endel i det siste...men har ikke busskort nå, så er litt stuck hjemme.
Men, over til en litt positiv nyhet. Lederen for DBT-behandlingen ringte til meg idag for å si at de hadde ordnet det så jeg får taxi de to gangene i uken det er behandling! Så da var det egentlig ingen grunn til å ikke takke ja :) Vi skal ha en måndeds prøvetid for å se hvordan det fungerer i første omgang...Skal bort der på torsdag for å signere kontrakten og snakke litt om hvilke mål jeg har osv. Selve behandlingen begynner 9.september. Så vi får nesten bare krysse fingrene for at det blir bra :)
Hvordan det er
http://arikanne.com/2010/08/29/can-you-see-me-now
Hun beskriver det så utrolig bra! Kjenner meg veldig igjen.
Selv om jeg nå er inne i en periode hvor bare tanken på mat er slitsom, og jeg må prøve å presse i meg ihvertfall litt. Vekten "raser" nedover, og jeg veier meg hele tiden. Kanskje hovedsaklig fordi det er det eneste "positive" jeg får utav denne sultingen. Jeg er bare lei av det, og vet at det ikke er bra, men det er den eneste måten jeg får kontroll over bulimien. Og jeg må ha kontroll over den nå,jeg er så sliten om dagene at jeg hadde nok knapt klart et bulimi-anfall uansett. Jeg står opp rundt 9, går ut med hunden og gir ham mat, orker være våken maks 1-2 timer, sover noen timer, er våken noen timer, og sånn går vel for det meste dagen. Det er ganske patetisk egentlig, men jeg er så sliten at jeg orker ikke noe uansett.
Det er liksom enten eller. Enten er det bulimi med ekstremt store humørsvingninger opp og ned, eller så er det bare lite mat og en jevn følelse av depresjon. Bulimi er til tider et helvete, mens anorexi er liksom et slags ingenting, lost in space. Ihvertfall for min del. Ingen av delene er spesielt bra, men etter en stund med ekstreme nedturer, så må jeg liksom få en avstand til alt for å holde ut.
Hun beskriver det så utrolig bra! Kjenner meg veldig igjen.
Selv om jeg nå er inne i en periode hvor bare tanken på mat er slitsom, og jeg må prøve å presse i meg ihvertfall litt. Vekten "raser" nedover, og jeg veier meg hele tiden. Kanskje hovedsaklig fordi det er det eneste "positive" jeg får utav denne sultingen. Jeg er bare lei av det, og vet at det ikke er bra, men det er den eneste måten jeg får kontroll over bulimien. Og jeg må ha kontroll over den nå,jeg er så sliten om dagene at jeg hadde nok knapt klart et bulimi-anfall uansett. Jeg står opp rundt 9, går ut med hunden og gir ham mat, orker være våken maks 1-2 timer, sover noen timer, er våken noen timer, og sånn går vel for det meste dagen. Det er ganske patetisk egentlig, men jeg er så sliten at jeg orker ikke noe uansett.
Det er liksom enten eller. Enten er det bulimi med ekstremt store humørsvingninger opp og ned, eller så er det bare lite mat og en jevn følelse av depresjon. Bulimi er til tider et helvete, mens anorexi er liksom et slags ingenting, lost in space. Ihvertfall for min del. Ingen av delene er spesielt bra, men etter en stund med ekstreme nedturer, så må jeg liksom få en avstand til alt for å holde ut.
lørdag 28. august 2010
Angst.
Jeg får ikke sove til tross for at jeg har hatt problemer med å holde meg gående i hele dag. Holdt på å besvime flere ganger før ikveld, og når det i tilegg viste seg at jeg ikke hadde noe feber til tross for ekstreme temperatursvingninger, fikk jeg pappa til å ringe legevakten. De sa at de mest sannsynlig ikke kunne hjelpe med noe og at jeg måtte få i meg nok væske, ikke reise meg for fort og slappe av. Har nesten ikke gjort annet idag da men. Gjør det ikke så ekstremt mye bedre, men blir akutt dårligere med en gang jeg gjør noe, så må nesten bare holde sengen.
Er i tilegg så utrolig angstfull ikveld at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Det er egentlig ikke noe konkret, bare er skikkelig redd. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg for meg de mest groteske bilder og monstre. Og jeg er skikkelig paranoid og anspent. Noe som igjen gjør angsten verre, fordi jeg blir så redd for at jeg skal begynne å se/høre ting. Har strengt tatt nesten ikke følt meg sånn som dette på flere måneder, og da begynte jeg for alvor å innbille meg ting. Ting som jeg i ettertid forstår må ha vært innbiling, men som likevel var så ekte og ubeskrivelig skummelt der og da at jeg blir livredd bare av å tenke på det.
Jeg begynner å tenke på mannen som hjemsøkte meg, og jeg vil ikke tenke på det. Jeg vil ikke kjenne på det. For jeg er egentlig i veldig liten grad redd for ting som kan taes og kjennes på, konkrete ting, ting som kan forklares. Det er monstrene i hodet, de onde åndene, det hinsidige, det så ubeskrivelige reelle, men likevel uvirkelige. Det som jeg opplever, men som jeg blir fortalt ikke er det. Jeg vet jo at det ikke er ekte, jeg vet jo det, men når jeg får sånne "anfall"er det som om virkelighetsopplevelsen blir vrengt.
Det føles som om det er en ondskap i rommet som infiltrerer meg, og å bli fortalt at dette er bare innbilning, det finnes ikke osv. det skulle man kanskje tro gav en slags trygghet? Men nei, egentlig ikke, det gjør det bare enda skumlere, og enda mer overbevist om at jeg står helt aleine i kampen mot denne ondskapen som har som formål å rive meg i stykker. Jeg kan høre den onde latteren og se det demoniske gliset.
Og jeg blir desperat, jeg får for meg de merkeligste ideer for å få kontroll over situasjonen, for å redde meg selv fra det absurde som jeg ikke helt tror på men som likevel gir meg en så stor angst at jeg føler jeg blir slukt levende.
Akkurat nå er jeg redd. Redd fordi jeg føler at han står utenfor døren min, at han kanskje allerede er i rommet og stjeler små biter av sjelen min. Samtidig, herlighet, hva er det jeg sier, er jeg helt forskrudd, det jeg skriver er jo latterlig. Men hvorfor er jeg så jævlig redd da?
Er i tilegg så utrolig angstfull ikveld at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Det er egentlig ikke noe konkret, bare er skikkelig redd. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg for meg de mest groteske bilder og monstre. Og jeg er skikkelig paranoid og anspent. Noe som igjen gjør angsten verre, fordi jeg blir så redd for at jeg skal begynne å se/høre ting. Har strengt tatt nesten ikke følt meg sånn som dette på flere måneder, og da begynte jeg for alvor å innbille meg ting. Ting som jeg i ettertid forstår må ha vært innbiling, men som likevel var så ekte og ubeskrivelig skummelt der og da at jeg blir livredd bare av å tenke på det.
Jeg begynner å tenke på mannen som hjemsøkte meg, og jeg vil ikke tenke på det. Jeg vil ikke kjenne på det. For jeg er egentlig i veldig liten grad redd for ting som kan taes og kjennes på, konkrete ting, ting som kan forklares. Det er monstrene i hodet, de onde åndene, det hinsidige, det så ubeskrivelige reelle, men likevel uvirkelige. Det som jeg opplever, men som jeg blir fortalt ikke er det. Jeg vet jo at det ikke er ekte, jeg vet jo det, men når jeg får sånne "anfall"er det som om virkelighetsopplevelsen blir vrengt.
Det føles som om det er en ondskap i rommet som infiltrerer meg, og å bli fortalt at dette er bare innbilning, det finnes ikke osv. det skulle man kanskje tro gav en slags trygghet? Men nei, egentlig ikke, det gjør det bare enda skumlere, og enda mer overbevist om at jeg står helt aleine i kampen mot denne ondskapen som har som formål å rive meg i stykker. Jeg kan høre den onde latteren og se det demoniske gliset.
Og jeg blir desperat, jeg får for meg de merkeligste ideer for å få kontroll over situasjonen, for å redde meg selv fra det absurde som jeg ikke helt tror på men som likevel gir meg en så stor angst at jeg føler jeg blir slukt levende.
Akkurat nå er jeg redd. Redd fordi jeg føler at han står utenfor døren min, at han kanskje allerede er i rommet og stjeler små biter av sjelen min. Samtidig, herlighet, hva er det jeg sier, er jeg helt forskrudd, det jeg skriver er jo latterlig. Men hvorfor er jeg så jævlig redd da?
fredag 27. august 2010
Jeg trenger ikke dette!
Såå..fyren jeg holdt på med ifjor forsvinner visst aldri. Joda, jeg vinglet en god stund og likte det faktum at han fremdeles virket interessert. Men nå stresser det meg bare. Jeg har slettet han fra msn, face og tlf for en god stund siden og ikke svart telefonen på måneder, likevel ringer han sånn annenhver helg. Det begynner bli slitsomt, og jeg blir både paranoid og stressa angående det faktum at han vet hvor jeg bor. Men hva skal jeg gjøre da? Har jo snakket med han og sendt meldinger som har vært ganske så klare på at det vi hadde er over, og jeg har ignorert han, men det hjelper jo ikke? Idag ringte han for første gang på tre uker, jeg svarte ikke, han sender melding om jeg er på byen, vet ikke helt om jeg skal svare, men skriver nei. Får tilbake; sex ikveld?
Svarer; Ikke med meg ihvertfall, lykke til :)
Så da ble det stille, for nå ihvertfall. Problemet er at jeg vet hvilken virkning han har på meg(selv om jeg egentlig er over ham),derfor føler jeg ikke det er lurt å snakke med ham/møte ham...men virker jo ikke som om han tar hintet liksom. Det er nesten litt tragikomisk.
Svarer; Ikke med meg ihvertfall, lykke til :)
Så da ble det stille, for nå ihvertfall. Problemet er at jeg vet hvilken virkning han har på meg(selv om jeg egentlig er over ham),derfor føler jeg ikke det er lurt å snakke med ham/møte ham...men virker jo ikke som om han tar hintet liksom. Det er nesten litt tragikomisk.
dårlig
Var akkurt i selskap for nevøen min som ble 3 år idag. Han er så søt! Men skulle nok ikke blitt med, for jeg er skikkeligskikkelig dårlig, klarer knapt skrive for jeg skjelver sånn. Klarer nesten ikke stå oppreist og kjennes ut som jeg har 40 i feber. Veksler mellom å være iskald og kokvarm hele tiden, samtidig som svetten omtrent renner av meg oO Pappa tok heldigvis med seg hunden hjem, og han skal komme utover seinere med termometer. Jeg bør nesten ha en del i feber, for om jeg ikke har feber begynner jeg alvorlig å lure på hva som er galt, da er legevakten next for å si det sånn.
blodprøver
Fikk svaret på blodprøvene idag, og det eneste som sto var at prøvene viste lavt stoffskifte, og at jeg bør begynne på medisiner, også fikk jeg resept på noe som heter levaxin. Jeg er mildt sagt litt forvirret...Utifra det jeg har lest på nettet er lavt stoffskifte noe man har for resten av livet og man må ta medisiner hele tiden.
Lavt stoffskifte
Påvirkning av de mentale funksjoner; kan gi depresjon, tiltaksløshet, hukommelsessvikt, demens, treghet, økt søvnbehov. Symptomer fra muskler og skjelett kan være muskelsmerter, leddsmerter, hovne ledd. Huden kan bli tørr og kjølig, neglene sprø og tynne, det kan opptre flekkvist pigmenttap i huden. Forandringer i kjønnsorganene kan gi uregelmessige og kraftige menstruasjoner, sjeldnere sparsom blødning. Fra nervesystemet kan forandringene føre til sykdom i nerver, trykk på nerver, prikkinger i huden, svimmelhet. I øre- og halsområdet kan det oppstå stemmeforandringer, heshet, svimmelhet, øresus. Nedsatt stoffskifte i fordøyelseskanalen kan gi appetittløshet og forstoppelse. I blodet kan det oppstå lav blodprosent og endret blodplatefunksjon med tregere blodlevring.
Fullt utviklet preges sykdomsbildet av tiltaksløshet, treghet i bevegelser, manglende toleranse for kulde (fryser lett), muskelsmerter, leddsmerter, økt søvnbehov, vektøkning (sjelden høyere enn 2-3 kg), forstoppelse, svimmelhet, prikkinger i huden (særlig i hender), kraftigere menstruasjonsblødning, håravfall, uklar stemme.
Den samlede forekomsten av hypotyreose i befolkningen er 1%. I helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) fant man at 4,8% av kvinnene og 0,9% av mennene fikk behandling for hypotyreose3. Forekomsten er høyere jo eldre man blir.
Hva forårsaker hypotyreose?
Vanligvis skyldes hypotyreose svikt i skjoldkjertelen (thyreoidea). De vanligste årsaker er gjennomgått betennelse i skjoldkjertelen (autoimmun betennelse, tyreoiditt)6, behandling av for høyt stoffskifte (hypertyreose) med radioaktivt jod7, operasjon på skjoldkjertelen. Andre årsaker er behandling med visse medikamenter og strålebehandling i området nær halsen.
Enkelte tilstander øker risikoen for å utvikle hypotyreose. Det gjelder Downs syndrom, sykdommer med betennelse som skyldes angrep fra eget immunforsvar (autoimmune sykdommer), sukkersyke, leddgikt, cøliaki, svangerskap.
Men samtidig har jeg inntrykk av at det går an at det ser ut som man har lavt stoffskifte på blodprøvene om man har spiseforstyrrelser, og at det vil bedre seg når man blir bedre? Synes egentlig det er litt dårlig gjort av legen å bare sende et brev med så og si ingen info oO Så vet ikke helt hva jeg skal tro jeg.
Holdt på å ringe til legevakten igår, var i utrolig dårlig form. Redd for ekstrem elektrolyttforstyrrelse eller noe...Ringte ikke da, er fremdeles ganske dårlig, men tror faktisk jeg bare har fått influensa eller noe.
Nå venter jeg bare på telefon fra NAV angående sosialstøtte...Søkte igår og sa det hastet, så forhåpentligvis får jeg den innvilget idag(selv om jeg ikke helt tror det før jeg ser det, er jo NAV det er snakk om her:P)
Vi får se.
Lavt stoffskifte
Påvirkning av de mentale funksjoner; kan gi depresjon, tiltaksløshet, hukommelsessvikt, demens, treghet, økt søvnbehov. Symptomer fra muskler og skjelett kan være muskelsmerter, leddsmerter, hovne ledd. Huden kan bli tørr og kjølig, neglene sprø og tynne, det kan opptre flekkvist pigmenttap i huden. Forandringer i kjønnsorganene kan gi uregelmessige og kraftige menstruasjoner, sjeldnere sparsom blødning. Fra nervesystemet kan forandringene føre til sykdom i nerver, trykk på nerver, prikkinger i huden, svimmelhet. I øre- og halsområdet kan det oppstå stemmeforandringer, heshet, svimmelhet, øresus. Nedsatt stoffskifte i fordøyelseskanalen kan gi appetittløshet og forstoppelse. I blodet kan det oppstå lav blodprosent og endret blodplatefunksjon med tregere blodlevring.
Fullt utviklet preges sykdomsbildet av tiltaksløshet, treghet i bevegelser, manglende toleranse for kulde (fryser lett), muskelsmerter, leddsmerter, økt søvnbehov, vektøkning (sjelden høyere enn 2-3 kg), forstoppelse, svimmelhet, prikkinger i huden (særlig i hender), kraftigere menstruasjonsblødning, håravfall, uklar stemme.
Den samlede forekomsten av hypotyreose i befolkningen er 1%. I helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) fant man at 4,8% av kvinnene og 0,9% av mennene fikk behandling for hypotyreose3. Forekomsten er høyere jo eldre man blir.
Hva forårsaker hypotyreose?
Vanligvis skyldes hypotyreose svikt i skjoldkjertelen (thyreoidea). De vanligste årsaker er gjennomgått betennelse i skjoldkjertelen (autoimmun betennelse, tyreoiditt)6, behandling av for høyt stoffskifte (hypertyreose) med radioaktivt jod7, operasjon på skjoldkjertelen. Andre årsaker er behandling med visse medikamenter og strålebehandling i området nær halsen.
Enkelte tilstander øker risikoen for å utvikle hypotyreose. Det gjelder Downs syndrom, sykdommer med betennelse som skyldes angrep fra eget immunforsvar (autoimmune sykdommer), sukkersyke, leddgikt, cøliaki, svangerskap.
Men samtidig har jeg inntrykk av at det går an at det ser ut som man har lavt stoffskifte på blodprøvene om man har spiseforstyrrelser, og at det vil bedre seg når man blir bedre? Synes egentlig det er litt dårlig gjort av legen å bare sende et brev med så og si ingen info oO Så vet ikke helt hva jeg skal tro jeg.
Holdt på å ringe til legevakten igår, var i utrolig dårlig form. Redd for ekstrem elektrolyttforstyrrelse eller noe...Ringte ikke da, er fremdeles ganske dårlig, men tror faktisk jeg bare har fått influensa eller noe.
Nå venter jeg bare på telefon fra NAV angående sosialstøtte...Søkte igår og sa det hastet, så forhåpentligvis får jeg den innvilget idag(selv om jeg ikke helt tror det før jeg ser det, er jo NAV det er snakk om her:P)
Vi får se.
torsdag 26. august 2010
Oh mighty scale
Såå, jeg veide meg isted for første gang på en god stund. Blir ofte til at jeg unngår vekten i de verste bulimi-periodene, for jeg VET jeg har lagt på meg, jeg kjenner klærene er trangere og det er ikke noe problem å se det ekstra fettlaget. Men idag hoppet jeg bare i det. Jeg prøvde å forberede meg mentalt på at jeg hadde lagt på meg ca. 10 kilo siden 1.august...Vet jo fra før av at jeg kom til å føle meg jævlig uansett, siden den garantert kom til å vise en god del mer enn på lenge...Men skulle ihvertfall prøve å ikke få totalt sammenbrudd så lenge det ikke var mer enn 10 kilo.
Så ja, jeg kan meddele at jeg har gått opp 7 kilo på 26 dager. Og nei, det er faktisk ikke bra, for det går verre med spisingen enn på lenge, kan ikke huske sist jeg spiste et tilnærmet normalt måltid, det var vel sist måned.
Menmen, krysser fingrene for at litt av vekten er vann og sånne ting også, føler meg helt opphovnet...bulimi=uren hud og pløsete ansikt. Æsj.
Men, som sagt, det har vart litt for lenge nå, så skal få meg utav det. Brukte den siste resten av penger på solarium isted, istedenfor overspisings-mat som alle penger har gått til i det siste. Så ett skritt i riktig retning :) Og nå har jeg tatt på meg "fine" klær, mao ikke gigantiske slaskeklær som jeg har bodd i siste måneden, så jeg prøver ihvertfall. Spesielt bra føles det ikke, siden klær som ikke har passet på et halvt år nå nesten er for trange, menmen, jeg prøver!
Ringte også til legekontoret før idag mht. blodprøvene jeg tok. Det var visst noe galt med stoffskiftet mitt og jeg trengte medisiner, fikk ikke vite så mye mer enn det, men skal få et brev i posten idag. Så det blir jo litt interessant å se hva det egentlig går ut på.
Så ja, jeg kan meddele at jeg har gått opp 7 kilo på 26 dager. Og nei, det er faktisk ikke bra, for det går verre med spisingen enn på lenge, kan ikke huske sist jeg spiste et tilnærmet normalt måltid, det var vel sist måned.
Menmen, krysser fingrene for at litt av vekten er vann og sånne ting også, føler meg helt opphovnet...bulimi=uren hud og pløsete ansikt. Æsj.
Men, som sagt, det har vart litt for lenge nå, så skal få meg utav det. Brukte den siste resten av penger på solarium isted, istedenfor overspisings-mat som alle penger har gått til i det siste. Så ett skritt i riktig retning :) Og nå har jeg tatt på meg "fine" klær, mao ikke gigantiske slaskeklær som jeg har bodd i siste måneden, så jeg prøver ihvertfall. Spesielt bra føles det ikke, siden klær som ikke har passet på et halvt år nå nesten er for trange, menmen, jeg prøver!
Ringte også til legekontoret før idag mht. blodprøvene jeg tok. Det var visst noe galt med stoffskiftet mitt og jeg trengte medisiner, fikk ikke vite så mye mer enn det, men skal få et brev i posten idag. Så det blir jo litt interessant å se hva det egentlig går ut på.
It fucking hurts. Hatt en ganske fin kveld, men det går jo ikke an, så derfor måtte jeg gjennom et helvete for ørtende gang når jeg kom hjem igjen. Kan noen fortelle meg hvordan faen jeg skal få meg utav dette her? Hvordan jeg skal få hjelp? Er det i det hele tatt verdt å kjempe imot? Føles ikke sånn.
onsdag 25. august 2010
Farwell...
...og ikke på gjensyn! That's it, bulimien kastes herved ut fra min kropp! Jeg har prøvd den steg for steg,ta litt om gangen, det er en prosess og blabla-metoden siste måneden, og det har gått mildt sagt dårlig, so now I'm going cold turkey basically. Har sagt det mange ganger før uten å lykkes(kanskje spesielt i det siste), det er jeg fullt klar over, MEN, har også klart det før, så jeg er absolutt istand til å klare det igjen!
Skal til legen imorgen for å få sykemelding. Får også vite svaret på blodprøven jeg tok idag, er litt spent på akkurat den faktisk. På ene siden vil jeg at verdiene mine skal være helt elendige, så jeg kan ha et fysisk "bevis" på hvor jævlig bulimien har vært i det siste. Har vel et lite håp om at dårlige verdier skal gi meg en liten wakeup-call også, gode verdier blir lett til at bulimien overbeviser meg om at den er vennen min og ikke ødelegger meg, også er vi tilbake i den onde spise/spy-sirkelen.
Snakket lenge med arbeidsgiveren min idag(i telefonen til og med!). Nå som katten er ute av sekken, så ble det liksom bare til at jeg la ut om alt. Problemene med behandling, capio osv. Men hun virket jo interessert og spurte og sånt også da. Jeg må levere inn nøklene mine. Merker jeg synes det er kjipt...Har jo ikke sagt opp eller noe, men vi ble enige om at hun skulle forandre vaktplanen, så jeg kommer ikke til å jobbe helger fremover. Blir med andre ord veldig lite jobbing, ca. en kveld i uken. Føles som et skikkelig nederlag og jeg hater det, men samtidig måtte det nesten bare skje. Jeg vil jo så gjerne gjøre en god jobb og love alt mulig, men det er jo desverre ikke realistisk at jeg kan klare å innfri slik som ting er nå. Hardt å innrømme, men det er nok det beste for alle parter. Men sjefen sa at om jeg ble langtids-sykemeldt, feks ved eventuelt opphold på capio, så ville jeg såklart få jobb igjen der når jeg var blitt bedre. Så det var litt godt å få høre :)
Skal også snakke med sykepleieren imorgen, og hun hadde visst mange gode nyheter ifh. til DBT-behandlingen. Jeg kan desverre ikke si jeg er superbegeistret eller spent, har alle de folkene og behandlingen deres litt i vrangstrupen atm. Tipper hun har funnet ut at jeg kan få dekket transport/få taxi til behandlingen eller noe. Tror nok jeg kommer til å ta imot tilbudet, kanskje mest fordi jeg er redd for å stå igjen med ingenting om jeg avslår. Vi får se.
Skal til legen imorgen for å få sykemelding. Får også vite svaret på blodprøven jeg tok idag, er litt spent på akkurat den faktisk. På ene siden vil jeg at verdiene mine skal være helt elendige, så jeg kan ha et fysisk "bevis" på hvor jævlig bulimien har vært i det siste. Har vel et lite håp om at dårlige verdier skal gi meg en liten wakeup-call også, gode verdier blir lett til at bulimien overbeviser meg om at den er vennen min og ikke ødelegger meg, også er vi tilbake i den onde spise/spy-sirkelen.
Snakket lenge med arbeidsgiveren min idag(i telefonen til og med!). Nå som katten er ute av sekken, så ble det liksom bare til at jeg la ut om alt. Problemene med behandling, capio osv. Men hun virket jo interessert og spurte og sånt også da. Jeg må levere inn nøklene mine. Merker jeg synes det er kjipt...Har jo ikke sagt opp eller noe, men vi ble enige om at hun skulle forandre vaktplanen, så jeg kommer ikke til å jobbe helger fremover. Blir med andre ord veldig lite jobbing, ca. en kveld i uken. Føles som et skikkelig nederlag og jeg hater det, men samtidig måtte det nesten bare skje. Jeg vil jo så gjerne gjøre en god jobb og love alt mulig, men det er jo desverre ikke realistisk at jeg kan klare å innfri slik som ting er nå. Hardt å innrømme, men det er nok det beste for alle parter. Men sjefen sa at om jeg ble langtids-sykemeldt, feks ved eventuelt opphold på capio, så ville jeg såklart få jobb igjen der når jeg var blitt bedre. Så det var litt godt å få høre :)
Skal også snakke med sykepleieren imorgen, og hun hadde visst mange gode nyheter ifh. til DBT-behandlingen. Jeg kan desverre ikke si jeg er superbegeistret eller spent, har alle de folkene og behandlingen deres litt i vrangstrupen atm. Tipper hun har funnet ut at jeg kan få dekket transport/få taxi til behandlingen eller noe. Tror nok jeg kommer til å ta imot tilbudet, kanskje mest fordi jeg er redd for å stå igjen med ingenting om jeg avslår. Vi får se.
søndag 22. august 2010
Ryggverk og blabla.
Jeg må bestemme meg iløpet av kvelden/til imorgen, om jeg skal få meg sykemelding. Men er som vanlig ambivalent til tusen og aner ikke hva jeg skal gjøre. Har klart å holde meg unna overspising i hele dag, og SKAL klare de siste timene som er igjen av døgnet. Ryggen min har streiket helt, så jeg klarer nesten ikke bøye meg eller stå oppreist, så jeg klarer med andre ord nesten ikke kaste opp, så det har vel holdt meg litt fra å løpe ¨på butikken også. Det er nesten litt tragikomisk at ryggen min hadde kunne vært i orden nå om jeg hadde gått til kiropraktoren som jeg skulle. Men neida, jeg lot være å gå, og brukte de 300 kronene på mat. Og nå blir jeg straffet...Men dette er ingenting ifh. hva som skjer om mamma finner ut hva jeg har gjort. Jeg aner strengt tatt ikke hva jeg skal gjøre, siden jeg glemte avlyse kiropraktortimen, så må jeg nok betale for den, med penger jeg ikke har. Den tid den sorg I guess.
Men tilbake til sykemelding eller ikke! På ene siden virker det helt åpenbart at jeg skal få meg sykemelding, men på andre siden, vil det gjøre at jeg bare får enda mer tid til å bli enda sykere? Kanskje det er bra å ha jobben? Samtidig vet jeg jo at jobben bare fucker ting enda mer opp i 90% av tilfellene når jeg er sånn som dette. Og jeg vet at hovedgrunnen til at jeg vil drite i sykemeldingen og gå på jobb, er at jeg da kan få tak i haugevis av mat som jeg aldri ville hatt råd til ellers. Og det er jo egentlig ikke bra. Så sykemelding er kanskje klokest om jeg skal klare å få meg utav denne perioden som har vart så altfor lenge? For en ting er sikkert, jeg kommer til å knekke sammen, enten psykisk eller fysisk(eventuelt begge deler) om bulimien får herje på som den har gjort i det siste.
Det er bare så vanskelig. For jo, jeg klarer av og til få meg utav bulimi-perioder på egenhånd, men bare ved å ikke spise. Og jeg vet jo nå at det heller ikke er så bra. Det er vanskelig å innse for det føles så utrolig mye bedre enn å være i klørene på bulimien...Og hver gang jeg prøver å bare spise litt, så ender det med hodet ned i do, så det føles så mye bedre og enklere å bare la være å forholde seg til mat i det hele tatt. Men det er jo ikke holdbart i lengden.
Jeg er ikke spesielt håpefull ovenfor noenting akkurat nå. Er nesten bare glad over at ryggen verker som besatt og jeg nesten ikke orker noe. Dagen idag har strengt tatt vært ganske grå. Sovet litt, tv/pc, sovet litt, tv/pc and so on. Men vært ute noen turer med hunden da, så bedre enn ingenting I guess. Ikke har jeg gjort noe veldig dumt heller, så kan vel si at dagen har vært vellykket sånn sett selv om det ikke føles sånn.
Men nå gjentar jeg bare meg selv så...Må holde meg våken en time til, ta hunden ut en liten tur, sovemedisin, og forhåpentligvis soving :) God natt.
Men tilbake til sykemelding eller ikke! På ene siden virker det helt åpenbart at jeg skal få meg sykemelding, men på andre siden, vil det gjøre at jeg bare får enda mer tid til å bli enda sykere? Kanskje det er bra å ha jobben? Samtidig vet jeg jo at jobben bare fucker ting enda mer opp i 90% av tilfellene når jeg er sånn som dette. Og jeg vet at hovedgrunnen til at jeg vil drite i sykemeldingen og gå på jobb, er at jeg da kan få tak i haugevis av mat som jeg aldri ville hatt råd til ellers. Og det er jo egentlig ikke bra. Så sykemelding er kanskje klokest om jeg skal klare å få meg utav denne perioden som har vart så altfor lenge? For en ting er sikkert, jeg kommer til å knekke sammen, enten psykisk eller fysisk(eventuelt begge deler) om bulimien får herje på som den har gjort i det siste.
Det er bare så vanskelig. For jo, jeg klarer av og til få meg utav bulimi-perioder på egenhånd, men bare ved å ikke spise. Og jeg vet jo nå at det heller ikke er så bra. Det er vanskelig å innse for det føles så utrolig mye bedre enn å være i klørene på bulimien...Og hver gang jeg prøver å bare spise litt, så ender det med hodet ned i do, så det føles så mye bedre og enklere å bare la være å forholde seg til mat i det hele tatt. Men det er jo ikke holdbart i lengden.
Jeg er ikke spesielt håpefull ovenfor noenting akkurat nå. Er nesten bare glad over at ryggen verker som besatt og jeg nesten ikke orker noe. Dagen idag har strengt tatt vært ganske grå. Sovet litt, tv/pc, sovet litt, tv/pc and so on. Men vært ute noen turer med hunden da, så bedre enn ingenting I guess. Ikke har jeg gjort noe veldig dumt heller, så kan vel si at dagen har vært vellykket sånn sett selv om det ikke føles sånn.
Men nå gjentar jeg bare meg selv så...Må holde meg våken en time til, ta hunden ut en liten tur, sovemedisin, og forhåpentligvis soving :) God natt.
lørdag 21. august 2010
Redd og håpløs.
Siste døgnet har bare vært som en døs. Innimellom spisingen og spyingen har jeg vært så utslitt at jeg ikke har orket noe. Idag har jeg for det meste lagt i sengen og , vandret ut og inn av en bisarre fantasiverden. Jeg føler meg helt ødelagt, jeg er helt ødelagt. Klarer ikke konsentrere meg, klarer nesten ikke se på tv, og klarer knapt skrive dette. merker bokstavene stokker seg. Det eneste jeg klarer er å tenke på hvordan jeg kan flykte, for jeg holder ikke ut mer. mat, piller, alkohol...Eneste alternativene, men det er fy fy, så derfor ligger jeg bare i sengen og prøver overleve. Uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg ringte forresten jobben igår, t og sjefen var utrolig støttende, jeg forventet og fortjente kjeft, så ble helt sat ot ut når jeg ble møtt med så mye forståelse. Det føltes både godt og forferdlig. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)