Thanks for the much needed support!

Ja, for å være helt ærlig synes jeg litt synd på meg selv akkurat nå. Ikke så mye fordi jeg føler meg helt elendig både fysisk og psykisk, men fordi mamma nettopp var innom får å gi meg en gledelig liten morgenhilsen. Hun ringte først, og jeg sa jeg akkurat hadde sovnet og at jeg var redd at jeg var på vei til å bli like dårlig som jeg var for litt over en uke siden....Hun skulle komme innom med litt biolo til hunden(dårlg i magen!) før hun skulle på skolen var planen. Og vel, det var tydeligvis ikke nok å sette fra seg biolaen stille og rolig, nei, her skulle det stormes inn og ha en frisk morgenkrangel! Den gikk ut på noe sånt som at;
Du er så stolt og egen, du tror du vet alt og er så mye bedre enn alle andre...Og nå skal du ikke ligge å dra deg hele dagen bare fordi du ikke har sovet i natt, det er mange ganger meg og pappa ikke har sovet på natten, men vi står likevel opp og gjør det som er forventet av oss! Du må få deg en jobb, og ikke holde på sånn som dette blablablablaBLABLA.
Meg; mamma vær så snill, la meg få slippe å krangle med deg nå! måtte du vekke både meg og hunden når jeg snakket med deg på forhånd og sa at jeg faktisk er skikkelig dårlig?(hun var riktignok bortreist sist jeg var sånn, så hun så det ikke me sine egne øyne, men pappa måtte ringe legevakten flere ganger, føltes som om jeg var døden nær omtrent...så ja, trodde hun skjønte at det ikke er snakk om å bare ta seg sammen, kroppen funker rett og slett ikke)...

Uansett, jeg griner som en baby, og mamma fortsetter med at hun har bestemt seg for at hun/vi skal lage en plan over hva jeg skal spise for det gjorde VISSTNOK alle foreldrene på pårørendegruppen med sine døtre. Jeg lo/gråt om hverandre av fortvilelse og sa at det kommer ikke på tale, det ville føles som du skal ha full kontroll over meg og det ville aldri aldri aldri funka...og fikk i respons; jammen, herlighet, det har jo ingenting med kontroll å gjøre, er jo bare for å få deg til å spise det du trenger!!! meg; jo, for meg har det veldig mye med kontroll å gjøre jo... mamma; jammen, da har du et problem! NO YOU'RE KIDDING ME?!

Uansett...jeg er snart 20 år og bor for meg selv, ja, jeg trenger hjelp med kosten(og har spurt etter kosliste i månedsvis nå sånn btw)men du må skjønne at det ikke er noe du kan bestemme over. Det ville jo bare ødelagt forholdet våres totalt, dessuten har du ikke kompetansen til å gjøre noe sånt..Men neida, dette hadde som sagt ALLE på pårørendegruppa gjort, og det hadde visstnok fungert strålende. Jeg sa at jeg kjenner INGEN som har gjort noe sånt, ingen som har vært over 16 ihvertfall...og jeg TROR(les; vet) jeg kjenner endel flere enn henne som har spiseforstyrrelser.

-Ser du ???? du VIIIIL jo ikke ha hjelp, du er så stolt, du kan være så stygg altså! Tror jeg må ringe sykepleieren så hun kan få deg til å forstå at vi som foreldre bør sette opp en plan for deg! Må ringe hun så hun kan få deg til å forstå at du må spise mer av sånn og sånn og sånn. ¨

HERLIGHET, jeg er ikke dum mamma, jeg er ikke dum.

Så jeg griner, og hun fortsetter å skjelle meg ut. Ja, jeg er fullt klar over at hun e bekymret og at hun bryr seg og nok vil det beste osv. Men det går jo søren meg ikke an å snakke til damen når hun først har fått noe for seg, hun ser ALDRI seg selv, det er alltid jeg som er dum og ødelagt og må fikses. Jeg foreslo pårørendegruppen for henne fordi jeg håpte hun skulle se at hun kanskje kunne ha godt av å snakke litt om hvordan hun føler det også osv. Men det ser ut til å ha motsatt virkning tydeligvis, nå mener hun hun vet akkurat hvordan en spiseforstyrrelse fungerer og at det er noe hun har full kompetanse til å ordne opp i. Jeg sier; du må rett og slette skjønne at det ER ikke alt du kan prøve å fikse/være innblandet i(som lage/bestemme kostlisten for meg) og du vet jo at vi kan ha et ganske problemfylt forhold til tider, så det hadde nok ikke vært lurt...Svar; om du har et problemfylt forhold til moren din, så må du få se å få ordnet opp i det da!
HERLIGHET; KOKOKOKO...it takes 2 to tango. Og når den ene tydeligvis er i benektelse når det gjelder alt og går i forsvarsposisjon uansett hvor forsiktig og konstruktivt jeg prøver ta opp ting, da er det søren meg ikke lett.

Jeg fortsetter å grine i fortvilelse over alt jeg faktisk har fortalt mamma, og at jeg til tider har følt at hun kanskje har forsått at jeg sliter veldig for tiden, også kan hun IGJEN prestere å begynne hele den gamle leksen om at jeg er en bortskjemt dritt som bare trenger å ta meg sammen og gjerne få en fulltidsjobb på kjøpet(takk, det har jeg allerede forsåvidt). Så ...ja...så stakk hun like fort som hun hadde komt. Oh happy day. Men en positiv ting da, jeg klarer fremdeles gå på do uten å besvime, så kanskje jeg klarer presse meg gjennom dagen idag likevel :)