http://arikanne.com/2010/08/29/can-you-see-me-now
Hun beskriver det så utrolig bra! Kjenner meg veldig igjen.
Selv om jeg nå er inne i en periode hvor bare tanken på mat er slitsom, og jeg må prøve å presse i meg ihvertfall litt. Vekten "raser" nedover, og jeg veier meg hele tiden. Kanskje hovedsaklig fordi det er det eneste "positive" jeg får utav denne sultingen. Jeg er bare lei av det, og vet at det ikke er bra, men det er den eneste måten jeg får kontroll over bulimien. Og jeg må ha kontroll over den nå,jeg er så sliten om dagene at jeg hadde nok knapt klart et bulimi-anfall uansett. Jeg står opp rundt 9, går ut med hunden og gir ham mat, orker være våken maks 1-2 timer, sover noen timer, er våken noen timer, og sånn går vel for det meste dagen. Det er ganske patetisk egentlig, men jeg er så sliten at jeg orker ikke noe uansett.
Det er liksom enten eller. Enten er det bulimi med ekstremt store humørsvingninger opp og ned, eller så er det bare lite mat og en jevn følelse av depresjon. Bulimi er til tider et helvete, mens anorexi er liksom et slags ingenting, lost in space. Ihvertfall for min del. Ingen av delene er spesielt bra, men etter en stund med ekstreme nedturer, så må jeg liksom få en avstand til alt for å holde ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar