Spiseforstyrrelser.

Det irriterer meg når folk plutselig kommenterer NÅ at jeg er blitt så tynn, når jeg faktisk har lagt på meg en hel del iforhold til for en stund siden. Hovedsaklig fordi det "beviser" at jeg ikke kan stole på det andre sier...Hvordan kan folk si at jeg må legge på meg mer, når jeg nettopp har rast utallige kilo opp i vekt? Jada, fornuften min sie jo at de vet kanskje ikke det, og at jeg i vinter kanskje skjulte vektnedgangen bedre fordi jeg vanligvis måtte gå med 4-5 gensre for å ikke fryse ihjel. Men det gir likevel næring til spiseforstyrrelsen, den blir liksom overbevist om at folk lyver til meg...For jeg vet jo at jeg ikke er spesielt tynn nå iforhold til før, så da MÅ jo folk lyve til meg når de kommenterer det? Men samtidig, om folk sier at jeg ser bedre ut(oversatt->at jeg har lagt på meg) så føles jo det helt forjævlig ut også, så jeg blir vel ikke fornøyd uansett. Jeg har prøvd å forklare for pappa at vektoppgang ikke nødvendigvis betyr at det går så mye bedre...at det nå går egentlig verre enn på lenge, for jeg klarer ikke spise et eneste tilnærmet normalt måltid, jeg overspiser/kaster opp og får ellers ikke i meg noe...Om jeg prøver kommer det bare opp igjen uansett. Så fysisk føler jeg meg helt elendig nå, og i tilegg skal jeg takle å gå opp i vekt samtidig og få høre fra pappa; jammen så bra at du har gått opp i vekt! Fortsett sånn! Legg på deg 10 kilo til nå, så vil du se fin ut!

Blir så oppgitt ; NEI, det går ikke bra! Det er ikke fint, det er sykt, og en ekstrem usunn måte å gå opp i vekt på og jeg føler meg verre enn noen gang! Men jeg tror ikke han skjønner det uansett.

Tror mamma skjønte det når jeg forklarte det da ,heldigvis. Det er så merkelig, for det må da være bedre å spise sunt og litt til hvert måltid(om det så skulle være litt for lite) enn å ikke spise i det hele tatt, bortsett fra ekstrem overspising 1 gang i døgnet? Det må da alle være enige med?

Men likevel er det når jeg har noenlunde kontroll over bulimien at alle freaker helt ut og maser om at jeg må spise meeeeeeeeere. Og hver gang jeg prøver å øke gradvis, så havner jeg tilbake til bulimien. Og tro meg, bulimi er et helvete. Og nei, det er ikke bare sånn at jeg kan la være å kaste opp(som pappa og mamma ser ut til å mene).

Samtidig føler jeg ikke jeg har rett til å være oppgitt over at folk ikke forstår, for jeg forstår jo egentlig ikke ting helt selv. Jeg vil jo egentlig ikke bli tynnere, eller veie mindre eller se sykere ut...for det er jo det jeg gjør om jeg går ned i vekt, fornuften min forteller meg jo det...At jeg ser ikke fin ut. Det er ikke bra at jeg ikke har hatt mensen i år eller at jeg mister kvinnelige former. Hvordan i all verden havnet jeg her? Jeg burde vært en ung kvinne i full blomst, istedenfor er jeg et skranglete vrak som gjør alt for å få vekk formene mine som jeg egentlig alltid har vært ganske fornøyd med. Jeg fant en skoledagbok fra barneskolen her enn dag. Helt fremme var det en "om meg"-del med forskjellige spørsmål, blant annet høyde og vekt. Jeg må ha vært rundt 11 år når jeg skrev i den, jeg var 155 høy og veide ca. like mye da som jeg gjør nå flere år senere og 25 cm høyere. Og det var litt sjokk...Jeg var riktignok ikke kjempetynn i den alderen, men vil tro jeg var ganske normal. Så det burde jo absolutt være et varseltegn, og det gav meg noe å tenke på. Men likevel, til tross for dette, så er det eneste jeg vil å gå ned igjen de kiloene jeg har gått opp. Og til tross for at jeg vet jeg er langt mer attraktiv når jeg veier 20 kilo mer, så følte jeg meg mye mer komfortabel slik jeg var for en måneds tid siden. Det er jo helt absurd! Helt latterlig. Hvorfor vil jeg heller være slik:

enn slik:

Jeg skjønner det ikke, samtidig som jeg skjønnr det så utrolig godt, bare tanken på å gå tilbake til å se slik ut skremmer meg noe sinnsykt....

Og en ting til når jeg først er i gang...det som gjør meg så oppgitt med kommentarer som; herlighet, spis litt pizza, ta deg en hamburger, du må få deg litt fett på kroppen osv.

er at det virker jo nesten som om folk tror at dette er noe man velger selv? At det bare er å spise, men at man synes det er så "gøy" å tulle med maten eller at man vil ha oppmerksomhet eller noe?

Og det er fortvilende at noen kan tenke det når jeg så desperat skulle ønske jeg kunne hatt et normalt forhold til mat igjen, og når jeg prøver så hardt. Jeg husker jeg tenkte for mange år siden at det var ganske merkelig at jeg ikke hadde fått spiseforstyrrelser, med tanke på at jeg hele tiden måtte kutte ut forskjellige matvarer, gå på strenge dietter osv pga. mageproblemer og hadde et ganske problematisk forhold til mat...men så kom jeg også frem til at jeg kunne aldri fått anoreksia uansett, jeg var alt for glad i mat...og bulimi kom jeg ihvertfall ikke til å få, for jeg har alltid hatt ekstrem angst for å kaste opp. Fy, så dum jeg var. Akkurat som om det er noe man kan velge seg.

Å spise til man føler man skal sprekke(og da snakker jeg ikke om en skive eller to for mye, men kilovis med mat)-å stå med hodet over do flere ganger daglig når man har total angst for å kaste opp- å være livredd mat-å hate mat-å sulte seg fordi det er den eneste måten man klarer å få plass til andre tanker i hodet på enn mat, eneste måten man klarer fungere psykisk-å ikke få sove om natten for man omtrent kan kjenne fettet doble seg fordi man ligger i ro-å fortsette å trene selv om man kjenner at kroppen har fått mer enn nok- å ha mareritt om mat-å verken klare få i seg mat eller drikke for alt kommer opp igjen- å spise gammel mat, dårlig mat, mat man ikke liker, mat fra søppelet-å måtte si opp jobben pga. MAT, å bli totalt isolert, å ville spise normalt men feile om igjen og om igjen og om igjen... VILLE NOEN VIRKELIG VELGE DETTE FRIVILLIG? Finn den personen som ville valgt dette...finn den personen som ville, ikke bare slitt noe sinnsykt psykisk med angst og tvangstanker og depresjon, men også fysisk, med oppkast og brekninger både i tide og utide, diare, forstoppelse, besvimelser, svimmelhet, nummenhet, kulde, smerter osvosv. Tror folk virkelig at man velger dette fordi man synes det er så sinnsykt glamorøst? Eller fordi man så gjerne vil ha oppmerksomhet? Jeg spør, for jeg gang på gang får inntrykk av a folk virkelig tror at dette er noe man bare kan velge å slutte med.
Spiseforstyrrelser er ekkelt, og umennesklig og fælt. Og jeg skriver vel dette i håp om at folk skal forstå det...For selv om man ikke har hatt en spiseforstyrrelse selv bør man kunne være istand til å skjønne, ihvertfall til en viss grad, hvor fælt det kan være.
Og vær så snill å ikke si at du beundrer anoretikere for viljestyrken deres...jeg vet mange tenker sånn, og jeg tenker desverre ofte sånn selv...Men tenk over det, er det virkelig viljestyrke å nekte seg selv noe så livsnødvendig som mat? Det er bare sykelig, rett og slett.

Følte bare for å få ut litt frustrasjon. Er sånn passe oppgitt fordi jeg pågrunn av min oooo herlige spiseforstyrrelse ikke er i form til å være med på noe greier jeg skulle idag som jeg hadde gledet meg til.

Men formen er heldigvis bedret seg litt, så skal ned på treningssenteret nå, og forhåpentligvis vil det gi meg noe positivt(for for all del, trening er kjempebra det, så lenge det ikke blir helt tvangsmessig:P)...Senere skal jeg mest sannsynlig hjem en tur...Søsteren min har vært i USA og har nok MYE å fortelle, så blir spennende det :)