Angst.

Jeg får ikke sove til tross for at jeg har hatt problemer med å holde meg gående i hele dag. Holdt på å besvime flere ganger før ikveld, og når det i tilegg viste seg at jeg ikke hadde noe feber til tross for ekstreme temperatursvingninger, fikk jeg pappa til å ringe legevakten. De sa at de mest sannsynlig ikke kunne hjelpe med noe og at jeg måtte få i meg nok væske, ikke reise meg for fort og slappe av. Har nesten ikke gjort annet idag da men. Gjør det ikke så ekstremt mye bedre, men blir akutt dårligere med en gang jeg gjør noe, så må nesten bare holde sengen.

Er i tilegg så utrolig angstfull ikveld at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Det er egentlig ikke noe konkret, bare er skikkelig redd. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg for meg de mest groteske bilder og monstre. Og jeg er skikkelig paranoid og anspent. Noe som igjen gjør angsten verre, fordi jeg blir så redd for at jeg skal begynne å se/høre ting. Har strengt tatt nesten ikke følt meg sånn som dette på flere måneder, og da begynte jeg for alvor å innbille meg ting. Ting som jeg i ettertid forstår må ha vært innbiling, men som likevel var så ekte og ubeskrivelig skummelt der og da at jeg blir livredd bare av å tenke på det.

Jeg begynner å tenke på mannen som hjemsøkte meg, og jeg vil ikke tenke på det. Jeg vil ikke kjenne på det. For jeg er egentlig i veldig liten grad redd for ting som kan taes og kjennes på, konkrete ting, ting som kan forklares. Det er monstrene i hodet, de onde åndene, det hinsidige, det så ubeskrivelige reelle, men likevel uvirkelige. Det som jeg opplever, men som jeg blir fortalt ikke er det. Jeg vet jo at det ikke er ekte, jeg vet jo det, men når jeg får sånne "anfall"er det som om virkelighetsopplevelsen blir vrengt.

Det føles som om det er en ondskap i rommet som infiltrerer meg, og å bli fortalt at dette er bare innbilning, det finnes ikke osv. det skulle man kanskje tro gav en slags trygghet? Men nei, egentlig ikke, det gjør det bare enda skumlere, og enda mer overbevist om at jeg står helt aleine i kampen mot denne ondskapen som har som formål å rive meg i stykker. Jeg kan høre den onde latteren og se det demoniske gliset.
Og jeg blir desperat, jeg får for meg de merkeligste ideer for å få kontroll over situasjonen, for å redde meg selv fra det absurde som jeg ikke helt tror på men som likevel gir meg en så stor angst at jeg føler jeg blir slukt levende.

Akkurat nå er jeg redd. Redd fordi jeg føler at han står utenfor døren min, at han kanskje allerede er i rommet og stjeler små biter av sjelen min. Samtidig, herlighet, hva er det jeg sier, er jeg helt forskrudd, det jeg skriver er jo latterlig. Men hvorfor er jeg så jævlig redd da?