Treningspedagogen har sett på styrkeprogrammet jeg hadde satt opp og synes det var kjempebra! Så nå er det bare å kjøre på :) Jeg er ikke helt vandt til å bruke manualer og sånt, så litt startvansker og tilvenning må til, men godt å få klarsignal!
Har allerede hatt et par mini-økter hvor jeg bare har kjørt 1 repetisjon. Idag eller imorgen(får se når jeg orker) tenker jeg å komme igang skikkelig.
Programmet så langt:
Dag 1
*beinpress på ett bein(jeg er utrolig mye sterkere i venstre enn høyre av en eller annen grunn) 2x8-12
(skifter bein mellom settene)
*benkpress 2x8-12
*roing 2x8-12
*rygghev 2x8-12
* mage(slyngeøvelse) 2x12
Dag 2
*beinpress på ett bein 2x8-12
(skifter bein mellom settene)
*benkpress 2x8-12
*roing 2x8-12
* mage(slyngeøvelse) 2x12
*skulderpress 2x8-12
* nedtrekk 2x8-12
Dag 3
*beinpress på ett bein 2x8-12
(skifter bein mellom settene)
*benkpress 2x8-12
*roing 2x8-12
* mage(slyngeøvelse) 2x12
*skulderpress 2x8-12
* nedtrekk 2x8-12
*biceps 2x8-12
*triceps 2x8-12
*rygghev 2x8-12
Kan hende jeg bare tar det på to dager, eller deler det opp litt mer, får se etterhvert. Begynner forsiktig ihvertfall! Blir bra det her :)
tirsdag 28. august 2012
mandag 27. august 2012
Mandag
Etter oppturen igår fikk jeg en skikkelig nedtur. Ble enda dårligere i magen; av typen kolikksmerter, sånn at jeg verken klarte å gå eller stå skikkelig oppreist. Måtte krøke meg inn til kveldsmaten...Etter å ha fått i meg nesten alt som står på kostlisten, ble jeg nødt til å krøke meg inn igjen på rommet og ligge på sengen en times tid. Kjentes ut som jeg hadde spist spisse steiner. Uutholdelig vondt. Trodde først ikke det var noe mønster, men etter å ha sett på måltidsregistreringene mine, oppdaget jeg at jeg har fått den samme type smerte hver gang vi har hatt ris til middag. Blitt enig med personale at jeg skal prøve å spise ris neste gang vi får det også, og se om jeg reagerer på samme måte. Isåfall blir jeg nødt til å få noe annet(feks quinoa eller potet)
Mandag er veiedag. Vært litt spent. Igår var jeg helt forstoppet og oppblåst og følte meg ti kilo tyngre. Når jeg våknet idag måtte jeg løpe på do og da kom alt på en gang...for å si det sånn. Dermed var jeg småsvimmel og følte meg uttørka når jeg skulle veies. Vekten viste 0,5 kilo mindre enn sist gang. Tror det har litt med å gjøre at jeg veide meg etter lunsj den gangen, mens nå hadde jeg bare spist frokost.
Det er positivt at jeg ikke har gått opp mye på den måten at jeg klarer slappe litt mer av ifh til kostliste. Men negativt på den måten at jeg må mer opp neste uke...Dessuten hadde det vært godt å komme igang med vektoppgangen. Jo fortere jeg går opp jo bedre er det jo for kroppen egentlig.
Men jeg har gjort mitt aller beste, fulgt kostlisten 99%. Det lille jeg ikke har fått i meg har vært ene og alene pga magesmerter/kvalme. Så jeg er fornøyd og føler ikke jeg kunne gjort noe annerledes ifh. til maten.
Det eneste punktet jeg kanskje ikke har klart helt å følge er aktivitetsnivået. Har ikke registrert hver gang jeg har vært på tur så har ikke helt oversikten. Tror ikke det er mer enn 4 timer(som er det vi har "lov" til). Men samtidig har det jo bare vært fra tirsdag til søndag...De fire timene gjelder jo egentlig på en hel uke.
Idag er det hviledag. Det er vanskelig. Er ikke det at jeg er nødt til å trene hardt hver dag, men jeg er helt avhengig av å ihvertfall få meg en tur eller to.
Mandag er veiedag. Vært litt spent. Igår var jeg helt forstoppet og oppblåst og følte meg ti kilo tyngre. Når jeg våknet idag måtte jeg løpe på do og da kom alt på en gang...for å si det sånn. Dermed var jeg småsvimmel og følte meg uttørka når jeg skulle veies. Vekten viste 0,5 kilo mindre enn sist gang. Tror det har litt med å gjøre at jeg veide meg etter lunsj den gangen, mens nå hadde jeg bare spist frokost.
Det er positivt at jeg ikke har gått opp mye på den måten at jeg klarer slappe litt mer av ifh til kostliste. Men negativt på den måten at jeg må mer opp neste uke...Dessuten hadde det vært godt å komme igang med vektoppgangen. Jo fortere jeg går opp jo bedre er det jo for kroppen egentlig.
Men jeg har gjort mitt aller beste, fulgt kostlisten 99%. Det lille jeg ikke har fått i meg har vært ene og alene pga magesmerter/kvalme. Så jeg er fornøyd og føler ikke jeg kunne gjort noe annerledes ifh. til maten.
Det eneste punktet jeg kanskje ikke har klart helt å følge er aktivitetsnivået. Har ikke registrert hver gang jeg har vært på tur så har ikke helt oversikten. Tror ikke det er mer enn 4 timer(som er det vi har "lov" til). Men samtidig har det jo bare vært fra tirsdag til søndag...De fire timene gjelder jo egentlig på en hel uke.
Idag er det hviledag. Det er vanskelig. Er ikke det at jeg er nødt til å trene hardt hver dag, men jeg er helt avhengig av å ihvertfall få meg en tur eller to.
søndag 26. august 2012
Styrketrening
Vært på treningsrommet her og hatt min første styrketreningsøkt på EVIGHETER! Fy søren så godt det gjorde! Følte meg tusen ganger bedre etterpå, skikkelig gira.
Dagen idag har vært litt vanskelig. Merker at det tar litt på å skulle forholde seg så mye til andre mennesker hele tiden. Spesielt til måltidene er jeg vandt til å være aleine og ta meg god tid; noe jeg ikke kan gjøre nå.
Jeg tålte ikke middagen idag og måtte derfor få noe annet enn det som sto på menyen. Middagen min kom sånn ti minutter seinere enn de andre sin, så jeg fikk mye mindre tid og stressnivået og frustrasjonen ble ganske høy. Jeg klarte spise mesteparten, men ble bare mer og mer urolig.
Så fort ettermøtet var over, så gikk jeg bort på treningsrommet. Angrer ikke et sekund! Tanken på å gå opp i vekt og på mengden mat vi er nødt til å spise her ble plutselig ikke så problematisk lengre etterhvert som jeg kom igang. En liten stund så jeg for meg hvor bra det faktisk kan bli. Hvordan jeg blir sterkere og sunnere. Et ganske fint bilde egentlig!
Skal snakke med treningspedagogen på tirsdag. Har lagt opp et styrkeprogram jeg har lyst til å følge, men viktig å få tilbakemelding på om det er noe jeg bør forandre før jeg fortsetter! I tilegg må selvfølgelig inntaket være høyere enn det jeg forbrenner om vekten skal gå rette veien. Men jeg håper vi kan bli enige om noe sammen :) Merker motivasjonen øker flere hakk med tanke på at jeg kan begynne med skikkelig trening igjen!
Veiingen imorgen føles faktisk ikke SÅ skummel som den gjorde før idag heller.
Men jeg kommer nok til å få et mini-sammenbrudd uansett :P Ambivalensen hører vel med.
Dagen idag har vært litt vanskelig. Merker at det tar litt på å skulle forholde seg så mye til andre mennesker hele tiden. Spesielt til måltidene er jeg vandt til å være aleine og ta meg god tid; noe jeg ikke kan gjøre nå.
Jeg tålte ikke middagen idag og måtte derfor få noe annet enn det som sto på menyen. Middagen min kom sånn ti minutter seinere enn de andre sin, så jeg fikk mye mindre tid og stressnivået og frustrasjonen ble ganske høy. Jeg klarte spise mesteparten, men ble bare mer og mer urolig.
Så fort ettermøtet var over, så gikk jeg bort på treningsrommet. Angrer ikke et sekund! Tanken på å gå opp i vekt og på mengden mat vi er nødt til å spise her ble plutselig ikke så problematisk lengre etterhvert som jeg kom igang. En liten stund så jeg for meg hvor bra det faktisk kan bli. Hvordan jeg blir sterkere og sunnere. Et ganske fint bilde egentlig!
Skal snakke med treningspedagogen på tirsdag. Har lagt opp et styrkeprogram jeg har lyst til å følge, men viktig å få tilbakemelding på om det er noe jeg bør forandre før jeg fortsetter! I tilegg må selvfølgelig inntaket være høyere enn det jeg forbrenner om vekten skal gå rette veien. Men jeg håper vi kan bli enige om noe sammen :) Merker motivasjonen øker flere hakk med tanke på at jeg kan begynne med skikkelig trening igjen!
Veiingen imorgen føles faktisk ikke SÅ skummel som den gjorde før idag heller.
Men jeg kommer nok til å få et mini-sammenbrudd uansett :P Ambivalensen hører vel med.
lørdag 25. august 2012
Risgrøt
Gruet meg til grøten hele uken. Man kan velge enten suppe eller grøt på lørdager, men de lager ikke suppe som er gluten eller laktosefri, med andre ord får vi som ikke tåler sånt null alternativ! Dårlig gjort synes jeg.
Med andre ord var jeg nødt til å spise risgrøt idag. Bare tanken gjorde meg dårlig. Om jeg skulle velge den maten som har gitt meg de verste plagene med magen fra jeg var liten av så står risgrøt på toppen.
Jeg elsket risgrøt i oppveksten og endte dermed opp med å ofte spise det til tross for at jeg visste jeg ville bli dårlig. Klarte liksom ikke motstå det og hadde vel alltid et naivt håp om at jeg ikke skulle bli så dårlig som sist. Skjønte jo etterhvert at det ikke skjedde...Ble egentlig bare verre og verre. Tilslutt var jeg nødt til å kutte det ut helt. Det var ikke verdt smertene.
I mange år var risgrøt rett og slett noe jeg ikke spiste. Noe jeg ikke kunne spise.
Men ettersom bulimien blomstret opp de siste årene, så har jeg plutselig "kunne" spise grøt igjen. Fordi jeg har kastet det opp igjen. Å beholde det og gå gjennom den smerten har ikke vært et alternativ.
Så risgrøt gir meg assosiasjoner til hyppige dobesøk og masse smerter som barn+trigger bulimien.
Det er ikke noe jeg har lyst til å spise. Ikke noe jeg føler jeg har behov for å LÆRE meg til å spise...
Men målet mitt for helgen var å møte til alle måltider og gjøre mitt beste for å fullføre. Så etter en samtale med en fra personale før middagen, så hoppet jeg bare i det. Alt i meg skrek imot.
Men jeg spiste opp hele tallerken. Fikk til og med i meg yoghurten etterpå. Det føltes ikke bra. Det var bare kvalmende og ekkelt. Men likevel; jeg fullførte! Den verste kvalmen gikk over etter en stund og jeg har klart å kjenne på litt mestring. Nesten litt imponert over meg selv!
Ifh. til magen har det gått greit så langt. Har vondt, men ikke verre enn at jeg holder det ut.
Vil uansett høre med ernæringsfysilogen over helgen om det er mulig å få til noen alternativer for oss som ikke tåler gluten/laktose. Greit at jeg skal utfordre meg selv, men føler det må være en balanse der også. Å skulle gå gjennom dette hver lørdag blir for mye. Jeg har mer enn nok utfordringer med kosten og magen allerede. Får se om hun har noen forslag.
Det er endelig komt næringsdrikker til meg ihvertfall! Så slipper jeg å spise så store mengder nøtter om kvelden.
Er skikkelig spent på vekten på mandag. Tenker at det er helt umulig at jeg ikke har gått opp minst to-tre kilo med de mengdene mat jeg har spist...Det blir vanskelig å takle, men får vel bare ta det når det kommer.
Jeg må jo opp en gang uansett.
Med andre ord var jeg nødt til å spise risgrøt idag. Bare tanken gjorde meg dårlig. Om jeg skulle velge den maten som har gitt meg de verste plagene med magen fra jeg var liten av så står risgrøt på toppen.
Jeg elsket risgrøt i oppveksten og endte dermed opp med å ofte spise det til tross for at jeg visste jeg ville bli dårlig. Klarte liksom ikke motstå det og hadde vel alltid et naivt håp om at jeg ikke skulle bli så dårlig som sist. Skjønte jo etterhvert at det ikke skjedde...Ble egentlig bare verre og verre. Tilslutt var jeg nødt til å kutte det ut helt. Det var ikke verdt smertene.
I mange år var risgrøt rett og slett noe jeg ikke spiste. Noe jeg ikke kunne spise.
Men ettersom bulimien blomstret opp de siste årene, så har jeg plutselig "kunne" spise grøt igjen. Fordi jeg har kastet det opp igjen. Å beholde det og gå gjennom den smerten har ikke vært et alternativ.
Så risgrøt gir meg assosiasjoner til hyppige dobesøk og masse smerter som barn+trigger bulimien.
Det er ikke noe jeg har lyst til å spise. Ikke noe jeg føler jeg har behov for å LÆRE meg til å spise...
Men målet mitt for helgen var å møte til alle måltider og gjøre mitt beste for å fullføre. Så etter en samtale med en fra personale før middagen, så hoppet jeg bare i det. Alt i meg skrek imot.
Men jeg spiste opp hele tallerken. Fikk til og med i meg yoghurten etterpå. Det føltes ikke bra. Det var bare kvalmende og ekkelt. Men likevel; jeg fullførte! Den verste kvalmen gikk over etter en stund og jeg har klart å kjenne på litt mestring. Nesten litt imponert over meg selv!
Ifh. til magen har det gått greit så langt. Har vondt, men ikke verre enn at jeg holder det ut.
Vil uansett høre med ernæringsfysilogen over helgen om det er mulig å få til noen alternativer for oss som ikke tåler gluten/laktose. Greit at jeg skal utfordre meg selv, men føler det må være en balanse der også. Å skulle gå gjennom dette hver lørdag blir for mye. Jeg har mer enn nok utfordringer med kosten og magen allerede. Får se om hun har noen forslag.
Det er endelig komt næringsdrikker til meg ihvertfall! Så slipper jeg å spise så store mengder nøtter om kvelden.
Er skikkelig spent på vekten på mandag. Tenker at det er helt umulig at jeg ikke har gått opp minst to-tre kilo med de mengdene mat jeg har spist...Det blir vanskelig å takle, men får vel bare ta det når det kommer.
Jeg må jo opp en gang uansett.
torsdag 23. august 2012
Treningsfri dag
Idag. Jippi.
Dagen idag har bestått av kvalme, magevondt og sinnsyk oppblåsthet. Magen min er som en ballong. Ryggen verker som besatt.
Å skulle spise full kostliste når kroppen protesterer sånn er ikke lett. Til middagen var det helt umulig. Jeg ville så gjerne få det til, fullføre. Ville så gjerne jobbe mot spiseforstyrrelsen, men ble så (fysisk) dårlig i magen at det stoppet meg.
Rent psykisk er det selvfølgelig en ekstra utfordring å skulle spise like mye på en dag med null aktivitet som en dag med vanlig/mye aktivitet! Bare det å ikke skulle være i aktivitet/trene som normalt(eller det som er normalt for meg da :P)var utfordring nok i seg selv. Å skulle spise vanlig(altså full kostliste)i tilegg ble en dobbelt utfordring.
Men dagen er overstått og jeg har komt meg gjennom den. Magen er fremdeles en ballong, men det går forhåpentligvis over. Sov ganske greit natt til idag, så håper det gjentar seg i natt.
Har fått anbefalt å ikke blogge( men at det er mitt valg hva jeg velger å gjøre). Kommer nok ikke til å slutte å blogge helt, men litt mindre blir det gjerne. Mye som skjer her og man blir ganske sliten.
Dagen idag har bestått av kvalme, magevondt og sinnsyk oppblåsthet. Magen min er som en ballong. Ryggen verker som besatt.
Å skulle spise full kostliste når kroppen protesterer sånn er ikke lett. Til middagen var det helt umulig. Jeg ville så gjerne få det til, fullføre. Ville så gjerne jobbe mot spiseforstyrrelsen, men ble så (fysisk) dårlig i magen at det stoppet meg.
Rent psykisk er det selvfølgelig en ekstra utfordring å skulle spise like mye på en dag med null aktivitet som en dag med vanlig/mye aktivitet! Bare det å ikke skulle være i aktivitet/trene som normalt(eller det som er normalt for meg da :P)var utfordring nok i seg selv. Å skulle spise vanlig(altså full kostliste)i tilegg ble en dobbelt utfordring.
Men dagen er overstått og jeg har komt meg gjennom den. Magen er fremdeles en ballong, men det går forhåpentligvis over. Sov ganske greit natt til idag, så håper det gjentar seg i natt.
Har fått anbefalt å ikke blogge( men at det er mitt valg hva jeg velger å gjøre). Kommer nok ikke til å slutte å blogge helt, men litt mindre blir det gjerne. Mye som skjer her og man blir ganske sliten.
onsdag 22. august 2012
Kvart over fire
...var klokken siste gangen jeg så på den før jeg sovnet i natt. Til tross for at jeg var dautrøtt igår, så sovnet jeg altså ikke før på morgenkvisten. Har fått endel av symptomene som jeg fikk når jeg holdt på med reernæring i mars. Måtte tisse sånn ca. 20 ganger iløpet av natten+at jeg vekslet mellom hetetokter og kaldsvetting. Idag tidlig gikk jeg nesten i bakken når jeg skulle lage meg frokost. Jeg ble så akutt kvalm at jeg måtte løpe på rommet og legge meg ned for å ikke besvime. Etter vel ett minutt måtte jeg løpe på do. Kvalmen og smertene fikk tårene til å renne. Og dette var altså FØR jeg i det hele tatt hadde begynt på frokosten. Men jeg fikk meg tilbake til matsalen og fullførte måltidet.
Etterpå var jeg fremdeles veldig dårlig. Kvart over ni var det bli kjent-gruppe, men jeg klarte ikke delta fordi jeg måtte holde sengen(kombinasjon av ekstremt kvalm og intense ryggsmerter). Utrolig kjedelig! Jeg ville jo gjerne delta og var litt redd noen skulle tro at jeg lurte meg unna. Ble heldigvis litt bedre etter noen timer. Lunsjen gikk greit. Etter lunsj var det gruppe i noen timer(div. praktisk info osv). Jeg klarte heldigvis å delta i den. Hadde store problemer med å holde meg våken, men ellers gikk det greit.
Middagen idag var ikke fullt så overveldende som igår. Fisk, poteter, dressing og grønnsaker. Det føltes merkelig å skulle spise masse dressing(som jeg ikke liker) på! Poteter har jeg heller ikke spist på evigheter. Det glidde ned liksom, men er vel ikke akkurat noe jeg jubler over.
Klarte å få i meg hele yoghurten også da, så det er jo egentlig bra.
Aller helst ville jeg lagt meg til å sove noen timer, men samtidig vil jeg ikke ødelegge enda mer for nattesøvnen. Forhåpentligvis var i natt et engangstilfelle...Eller håper ihvertfall det er en stund til det skjer igjen! At jeg kan få noen netter med litt mer søvn.
Etterpå var jeg fremdeles veldig dårlig. Kvart over ni var det bli kjent-gruppe, men jeg klarte ikke delta fordi jeg måtte holde sengen(kombinasjon av ekstremt kvalm og intense ryggsmerter). Utrolig kjedelig! Jeg ville jo gjerne delta og var litt redd noen skulle tro at jeg lurte meg unna. Ble heldigvis litt bedre etter noen timer. Lunsjen gikk greit. Etter lunsj var det gruppe i noen timer(div. praktisk info osv). Jeg klarte heldigvis å delta i den. Hadde store problemer med å holde meg våken, men ellers gikk det greit.
Middagen idag var ikke fullt så overveldende som igår. Fisk, poteter, dressing og grønnsaker. Det føltes merkelig å skulle spise masse dressing(som jeg ikke liker) på! Poteter har jeg heller ikke spist på evigheter. Det glidde ned liksom, men er vel ikke akkurat noe jeg jubler over.
Klarte å få i meg hele yoghurten også da, så det er jo egentlig bra.
Aller helst ville jeg lagt meg til å sove noen timer, men samtidig vil jeg ikke ødelegge enda mer for nattesøvnen. Forhåpentligvis var i natt et engangstilfelle...Eller håper ihvertfall det er en stund til det skjer igjen! At jeg kan få noen netter med litt mer søvn.
tirsdag 21. august 2012
Første dagen
Jeg er helt utslitt! Dagen har forsåvidt gått greit, men mengdene mat føles overveldende. Begynte nesten å gråte etter middagen..Var intens kvalm, men ENDELIG ferdig med måltidet; trodde jeg. Men nei, da var det tid for en yogurt. Jeg var sist ferdig og følte meg ganske aleine. Fikk inntrykk av at de andre ikke hadde særlig problemer med å få i seg alt...men hva vet jeg. Jeg presset ned så mye som mulig av yogurten, men det var fysisk umulig å få i seg hele.
Jeg har spist sikkert minst ti ting/matvarer som jeg ikke har spist på flere år. Endel av det i ganske store mengder(feks ris og brødskiver). Så utifra det er jeg overrasket over hvor greit det egentlig har gått. Har i stor grad vært nødt til å koble på autopiloten, la være å tenke. Magen slo seg vrang på formiddagen idag, men ellers har det gått greit. Kvalmen etter middagen roet seg etter ikke altfor lang tid.
Jeg har hatt time med psykolog, lege og ernæringsfysiolog idag. Det føles godt å endelig være igang.
Jeg trodde det kom til å være sånn at jeg skulle følge basisplanen først, for så å justere etterhvert...Synes det var utfordrende nok(!), men må også ha et ekstra kveldsmåltid med enten næringsdrikk eller nøtter.
Litt skremmende fordi jeg føler listen blir lagt så utrolig høyt, samtidig skal jeg jo opp i vekt, det er realitieten...så det må vel til før eller siden.
Aller helst skulle jeg lagt meg nå. Hadde nok gjort det hadde det ikke vært for det siste måltidet som er halv ti. Er som sagt helt utslitt! Vært susete og rar i hodet i hele dag...Sikkert kroppen som reagerer på "uvanlig"(som egentlig er vanlig :P) mat.
Men en ganske grei første dag. Blir spennende videre utover uken når vi får enda litt mer oversikt og info!
Jeg har spist sikkert minst ti ting/matvarer som jeg ikke har spist på flere år. Endel av det i ganske store mengder(feks ris og brødskiver). Så utifra det er jeg overrasket over hvor greit det egentlig har gått. Har i stor grad vært nødt til å koble på autopiloten, la være å tenke. Magen slo seg vrang på formiddagen idag, men ellers har det gått greit. Kvalmen etter middagen roet seg etter ikke altfor lang tid.
Jeg har hatt time med psykolog, lege og ernæringsfysiolog idag. Det føles godt å endelig være igang.
Jeg trodde det kom til å være sånn at jeg skulle følge basisplanen først, for så å justere etterhvert...Synes det var utfordrende nok(!), men må også ha et ekstra kveldsmåltid med enten næringsdrikk eller nøtter.
Litt skremmende fordi jeg føler listen blir lagt så utrolig høyt, samtidig skal jeg jo opp i vekt, det er realitieten...så det må vel til før eller siden.
Aller helst skulle jeg lagt meg nå. Hadde nok gjort det hadde det ikke vært for det siste måltidet som er halv ti. Er som sagt helt utslitt! Vært susete og rar i hodet i hele dag...Sikkert kroppen som reagerer på "uvanlig"(som egentlig er vanlig :P) mat.
Men en ganske grei første dag. Blir spennende videre utover uken når vi får enda litt mer oversikt og info!
søndag 19. august 2012
The first day of the rest of my life
Jeg er i live enda. Ganske mørbanket etter to ekstremt bulimiske dager. Men nå er jeg ferdig! Endelig. No more. Imorgen reiser vi nedover mot Modum. Egentlig skulle vi ikke kjøre før på tirsdag, men så fant vi ut at vi heller ville komme litt for tidlig enn seinere enn alle de andre.
Jeg er ekstremt ambivalent. Vil, men vil ikke. Gleder meg, gruer meg. Er klar, men samtidig ikke.
Uansett så er Modum next. Eneste som mangler nå er å få pakket ferdig...Burde vært ferdig for lengst, men tiden har gått til spising og spying istedenfor pakking. Men vi reiser ikke kjempetidlig imorgen, så det ordner seg vel.
Wish me luck! Dette blir TØFT, men forhåpentligvis starten på et nytt og bedre kapittel :)
Jeg er ekstremt ambivalent. Vil, men vil ikke. Gleder meg, gruer meg. Er klar, men samtidig ikke.
Uansett så er Modum next. Eneste som mangler nå er å få pakket ferdig...Burde vært ferdig for lengst, men tiden har gått til spising og spying istedenfor pakking. Men vi reiser ikke kjempetidlig imorgen, så det ordner seg vel.
Wish me luck! Dette blir TØFT, men forhåpentligvis starten på et nytt og bedre kapittel :)
tirsdag 14. august 2012
Stresset
Begynner å kjenne det nå ja..Hadde en samtale med legen idag og den gjorde ikke akkurat ting bedre! Ble helt målløs rett og slett. Hun beskyldte meg for ting som var totalt hinsides...Ting som aldri kunne falt meg inn engang. Det gjorde utrolig vondt å få slengt mot seg på den måten. I tilegg var visst det at jeg reagerte så sterkt enda et "bevis" på at hun hadde rett. Jeg begynte ikke å gråte fordi hun traff et ømt punkt slik hun trodde, jeg gråt fordi hun hadde misforstått helt og trakk konklusjoner uten å gi meg en sjanse. Det gjør vondt når folk man stoler på og som man tror man har en viss støtte fra plutselig snur sånn som idag.
Akkurat nå trenger jeg mer støtte og oppmuntring enn noensinne. Istedenfor blir jeg kritisert og får beskjed om at jeg må vise mer viljestyrke og være mer ansvarlig. Det er ikke så lett. Jeg føler helt oppriktig jeg gjør alt jeg kan for øyeblikket. Samtidig kjenner jeg meg mer og mer stresset og anspent i kroppen. Tankene om å spise og spy tar mer og mer plass. Når jeg i tilegg føler jeg får så lite støtte og oppfølging, så baller det lett på seg.
Det som har gjort at jeg likevel har holdt ut noenlunde i det siste, er at jeg har klart å gjøre litt andre ting enn å bare spise/spy. Har klart å ikke la det ta helt overhånd. Var nesten litt stolt over at jeg klarte å få meg på fest på lørdag(og hadde det kjempekjekt!)+på tur med familien på søndag...Med tanke på at bulimien herjet en god del med meg i helgen så følte jeg egentlig at jeg ikke orket noe som helst. Men jeg er glad for at jeg presset meg litt, for at jeg fikk meg ut, det gjorde at helgen ikke bare var fæl.
Denne uken har jeg endel planer/ting som må ordnes. Litt av strategien min har vært å holde meg mest mulig opptatt så ikke bulimien får mulighet til å ta overhånd.
Det optimale ville nok vært å ta det litt mer med ro, prøve å slappe av litt...men så er det ikke alltid sånn at det optimale er realistisk, eller i det hele tatt mulig; så da tenker jeg at å holde seg selv opptatt er bedre enn alternativet(spise/spy frem til jeg reiser på tirsdag).
Så da legen var så enormt negativ idag( i tilegg til at hun som sagt beskyldte meg for ting som ikke stemte) så knakk jeg litt sammen. Hun mente jeg burde kutte ut alle planene jeg hadde; nå må du fokusere på at du skal på Modum. Fokusere på det som er viktig...Jeg tror ikke du kommer til å få deg til Modum i det hele tatt jeg. Spesielt ikke om du gjør sånn som du har tenkt.
For det første; disse tingene jeg skal ER både viktige og nødvendige. Jeg skal til tannlegen, kjeveortopeden og fysioterapeut...Alle tre er UTROLIG viktig å få vært hos før jeg reiser. Jeg skulle gjerne sett at ikke alt kom samme uken, men desverre er det ikke sånn at man kan velge og vrake i timer og derfor ble det sånn.
Istedenfor å skryte av at jeg AKTIVT gjør det jeg kan for å distrahere meg fra å spise/spy, så fikk jeg altså beskjed om å avlyse alle planer, eller glemme Modum. I tilegg mente hun jeg med vilje hadde latt være å ta blodprøver hos fastlegen min på fredag fordi jeg ville lage drama/sabotere. HVA FAEN?! Jeg løp som en tulling på fredag og nådde ikke legekontoret fordi bilen streika! Men neida, det ville hun ikke høre på. Alle tingene som ikke har gått etter planen eller jeg ikke har fått til siste ukene er visst sånn jeg med vitende vilje har gjort fordi jeg liker drama?
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg skulle VIRKELIG ønske tannlegen kunne ha gitt meg time med en gang jeg spurte(for ca. 4 uker siden) eller at jeg hadde fått tatt de blodprøvene slik som planen var, men pga. faktorer jeg desverre ikke kan påvirke, så ble det ikke sånn. Jeg prøver å gjøre det beste utav det.
Jeg skal takle tusen forskjellige ting akkurat nå, og så må jeg altså også finne meg i å bli beskyldt for både det ene og det andre i tilegg...Herlig.
Jeg prøver. Jeg prøver. Jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Prøver å spise måltidene selv om jeg har spist og spydd i timesvis på forhånd. Presser i meg ekstra næringsdrikker. Jeg vil ikke miste denne plassen. Jeg KAN ikke miste denne plassen.
Jeg er fullt klar over hvor viktig det er at jeg ikke blir dårligere. Nettopp derfor trenger jeg jo sårt mer støtte. Jo mer stresset jeg er og jo mer aleine jeg føler meg i denne kampen, jo større plass klarer spiseforstyrrelsen å ta.
Vekten har gått litt ned, men miniatyrisk. Modum sa jeg risikerte å bli sendt hjem igjen om jeg gikk ned noe som helst i vekt innen jeg kom. Men de kan da ikke sende meg hjem igjen pga. 400-500 g.?
Da drikker jeg heller to liter vann før jeg må veies.
Herlighet, jeg vil jo ikke drive på sånn, men det er livsviktig at jeg får denne behandlingen.
Imorgen skal jeg på apoteket og hamstre inn enda mer næringsdrikker. Joda, jeg er fullt klar over at det aller beste hadde vært om jeg kun klarte meg med vanlig mat, men det er ihvertfall bedre enn alternativet.
Håper virkelig jeg får meg litt søvn i natt, det trengs!
Akkurat nå trenger jeg mer støtte og oppmuntring enn noensinne. Istedenfor blir jeg kritisert og får beskjed om at jeg må vise mer viljestyrke og være mer ansvarlig. Det er ikke så lett. Jeg føler helt oppriktig jeg gjør alt jeg kan for øyeblikket. Samtidig kjenner jeg meg mer og mer stresset og anspent i kroppen. Tankene om å spise og spy tar mer og mer plass. Når jeg i tilegg føler jeg får så lite støtte og oppfølging, så baller det lett på seg.
Det som har gjort at jeg likevel har holdt ut noenlunde i det siste, er at jeg har klart å gjøre litt andre ting enn å bare spise/spy. Har klart å ikke la det ta helt overhånd. Var nesten litt stolt over at jeg klarte å få meg på fest på lørdag(og hadde det kjempekjekt!)+på tur med familien på søndag...Med tanke på at bulimien herjet en god del med meg i helgen så følte jeg egentlig at jeg ikke orket noe som helst. Men jeg er glad for at jeg presset meg litt, for at jeg fikk meg ut, det gjorde at helgen ikke bare var fæl.
Denne uken har jeg endel planer/ting som må ordnes. Litt av strategien min har vært å holde meg mest mulig opptatt så ikke bulimien får mulighet til å ta overhånd.
Det optimale ville nok vært å ta det litt mer med ro, prøve å slappe av litt...men så er det ikke alltid sånn at det optimale er realistisk, eller i det hele tatt mulig; så da tenker jeg at å holde seg selv opptatt er bedre enn alternativet(spise/spy frem til jeg reiser på tirsdag).
Så da legen var så enormt negativ idag( i tilegg til at hun som sagt beskyldte meg for ting som ikke stemte) så knakk jeg litt sammen. Hun mente jeg burde kutte ut alle planene jeg hadde; nå må du fokusere på at du skal på Modum. Fokusere på det som er viktig...Jeg tror ikke du kommer til å få deg til Modum i det hele tatt jeg. Spesielt ikke om du gjør sånn som du har tenkt.
For det første; disse tingene jeg skal ER både viktige og nødvendige. Jeg skal til tannlegen, kjeveortopeden og fysioterapeut...Alle tre er UTROLIG viktig å få vært hos før jeg reiser. Jeg skulle gjerne sett at ikke alt kom samme uken, men desverre er det ikke sånn at man kan velge og vrake i timer og derfor ble det sånn.
Istedenfor å skryte av at jeg AKTIVT gjør det jeg kan for å distrahere meg fra å spise/spy, så fikk jeg altså beskjed om å avlyse alle planer, eller glemme Modum. I tilegg mente hun jeg med vilje hadde latt være å ta blodprøver hos fastlegen min på fredag fordi jeg ville lage drama/sabotere. HVA FAEN?! Jeg løp som en tulling på fredag og nådde ikke legekontoret fordi bilen streika! Men neida, det ville hun ikke høre på. Alle tingene som ikke har gått etter planen eller jeg ikke har fått til siste ukene er visst sånn jeg med vitende vilje har gjort fordi jeg liker drama?
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg skulle VIRKELIG ønske tannlegen kunne ha gitt meg time med en gang jeg spurte(for ca. 4 uker siden) eller at jeg hadde fått tatt de blodprøvene slik som planen var, men pga. faktorer jeg desverre ikke kan påvirke, så ble det ikke sånn. Jeg prøver å gjøre det beste utav det.
Jeg skal takle tusen forskjellige ting akkurat nå, og så må jeg altså også finne meg i å bli beskyldt for både det ene og det andre i tilegg...Herlig.
Jeg prøver. Jeg prøver. Jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Prøver å spise måltidene selv om jeg har spist og spydd i timesvis på forhånd. Presser i meg ekstra næringsdrikker. Jeg vil ikke miste denne plassen. Jeg KAN ikke miste denne plassen.
Jeg er fullt klar over hvor viktig det er at jeg ikke blir dårligere. Nettopp derfor trenger jeg jo sårt mer støtte. Jo mer stresset jeg er og jo mer aleine jeg føler meg i denne kampen, jo større plass klarer spiseforstyrrelsen å ta.
Vekten har gått litt ned, men miniatyrisk. Modum sa jeg risikerte å bli sendt hjem igjen om jeg gikk ned noe som helst i vekt innen jeg kom. Men de kan da ikke sende meg hjem igjen pga. 400-500 g.?
Herlighet, jeg vil jo ikke drive på sånn, men det er livsviktig at jeg får denne behandlingen.
Imorgen skal jeg på apoteket og hamstre inn enda mer næringsdrikker. Joda, jeg er fullt klar over at det aller beste hadde vært om jeg kun klarte meg med vanlig mat, men det er ihvertfall bedre enn alternativet.
Håper virkelig jeg får meg litt søvn i natt, det trengs!
torsdag 9. august 2012
Gleder du deg?
Ja, du gleder deg vel til å komme til Modum nå da?
Det spørsmålet/lignende spørsmål har jeg fått endel ganger den siste tiden.
Gleder meg?
Jeg blir like satt ut hver gang noen spør.
Føler nesten det blir som om å spørre en kreftpasient om vedkommende gleder seg til å begynne med cellegift?
Eller noen som skal gjennom en stor operasjon, om de gleder seg til operasjonen?
Det er vel ganske åpenbart at man ikke gleder seg til å gå gjennom helvete og smerten det innebærer?
Samtidig er det jo nødvendig for å komme ut på den andre siden. For å overleve.
Leve.
Og akkurat det burde jeg kanskje glede meg til? Ihvertfall litt? Å få økt livskvalitet.
Helt ærlig klarer jeg ikke kjenne så mye på det akkurat nå. Jeg er mest skremt og jeg gruer meg. Det kommer til å bli veldig tøft før det blir bedre. Tror ikke helt det går an å forberede seg.
Men jeg er så klar som jeg kan bli.
Det spørsmålet/lignende spørsmål har jeg fått endel ganger den siste tiden.
Gleder meg?
Jeg blir like satt ut hver gang noen spør.
Føler nesten det blir som om å spørre en kreftpasient om vedkommende gleder seg til å begynne med cellegift?
Eller noen som skal gjennom en stor operasjon, om de gleder seg til operasjonen?
Det er vel ganske åpenbart at man ikke gleder seg til å gå gjennom helvete og smerten det innebærer?
Samtidig er det jo nødvendig for å komme ut på den andre siden. For å overleve.
Leve.
Og akkurat det burde jeg kanskje glede meg til? Ihvertfall litt? Å få økt livskvalitet.
Helt ærlig klarer jeg ikke kjenne så mye på det akkurat nå. Jeg er mest skremt og jeg gruer meg. Det kommer til å bli veldig tøft før det blir bedre. Tror ikke helt det går an å forberede seg.
Men jeg er så klar som jeg kan bli.
onsdag 8. august 2012
Uten internett
Har ikke internett i leiligheten om dagene. Vet ikke helt hvorfor det ikke vil fungere.
Jeg klarer meg, samtidig som jeg sliter. Ting har vært verre, men de har absolutt vært bedre også. Har vært så sykt kvalm i det siste og vært nødt til å ty til næringsdrikker fordi jeg ikke har fått i meg alle måltidene. Helgen var bulimisk kaos mesteparten av tiden. Det eneste positive som kan sies om det er at det var så forjævlig at motivasjonen til å reise til Modum økte flere hakk. Kroppen min var ikke glad for de to dagene som ble brukt til å spise og spy. På mandag hadde jeg enormt vondt i halsen(og resten av kroppen forsåvidt). Men jeg kom meg inn igjen på sporet igjen. Helt frem til idag formiddag, hvor det gikk litt galt igjen. Men tror jeg klarer å unngå totalt kaos denne gangen. Det er liksom litt enklere å "ta seg sammen" i uken ifh. til i helgen.
Med andre ord gruer jeg meg til helgen som kommer...Samtidig er det bare to helger igjen før jeg er på Modum, så jeg klarer meg vel alltids. TRETTEN dager til behandlingen starter. To uker igår. Hjelpes. Det er mye som må ordnes innen den tid.
Ikveld skal jeg sitter barnevakt. Merker at jeg kanskje burde sagt nei. Orker egentlig ikke. Samtidig har jeg vel godt av å gjøre noe annet enn å være i leiligheten. Håper bare ungene roer seg(og at jeg roer meg!:P)
Jeg klarer meg, samtidig som jeg sliter. Ting har vært verre, men de har absolutt vært bedre også. Har vært så sykt kvalm i det siste og vært nødt til å ty til næringsdrikker fordi jeg ikke har fått i meg alle måltidene. Helgen var bulimisk kaos mesteparten av tiden. Det eneste positive som kan sies om det er at det var så forjævlig at motivasjonen til å reise til Modum økte flere hakk. Kroppen min var ikke glad for de to dagene som ble brukt til å spise og spy. På mandag hadde jeg enormt vondt i halsen(og resten av kroppen forsåvidt). Men jeg kom meg inn igjen på sporet igjen. Helt frem til idag formiddag, hvor det gikk litt galt igjen. Men tror jeg klarer å unngå totalt kaos denne gangen. Det er liksom litt enklere å "ta seg sammen" i uken ifh. til i helgen.
Med andre ord gruer jeg meg til helgen som kommer...Samtidig er det bare to helger igjen før jeg er på Modum, så jeg klarer meg vel alltids. TRETTEN dager til behandlingen starter. To uker igår. Hjelpes. Det er mye som må ordnes innen den tid.
Ikveld skal jeg sitter barnevakt. Merker at jeg kanskje burde sagt nei. Orker egentlig ikke. Samtidig har jeg vel godt av å gjøre noe annet enn å være i leiligheten. Håper bare ungene roer seg(og at jeg roer meg!:P)
torsdag 2. august 2012
Modum-samtale
Jeg snakket akkurat med lederen for gruppa jeg skal på.
Fortalte henne at jeg var litt stressa ifh. til BMI-krav+redd for at de kroniske plagene mine(magen og ryggen) skulle hindre meg i å delta skikkelig i behandlingen. Hun sa at en vektoppgang såklart var ønskelig, men jeg ville likevel ikke miste plassen min om jeg hadde samme vekt som nå. Det er jo fremdeles tre uker, påpekte hun, og sa at jeg burde gå litt opp på de ukene. I teorien er det jo mulig, men jeg forklarte at det var ganske så urealistisk med tanke på at jeg har såpass problemer med å få i meg nok til å være stabil.
Hun begynte å snakke om at jeg kanskje burde vente til neste gruppe i oktober siden jeg hadde såpass mye jeg slet med nå. Da fikk jeg hjertet helt i halsen. Jeg er jo tross alt mer stabil nå enn jeg har vært på sikkert tre år, for å ikke snakke om at jeg har lagt all min innsats ned i å få komme i august!
Joda, det er mange faktorer som kan hindre meg i å få fullt utbytte av behandlingen, men det er jo i hovedsak kroniske ting. Det er ingen garanti for at magen(eller ryggen) er noe bedre i oktober.
JEG VIL IKKE VENTE TIL OKTOBER, rett og slett :P
Men vi ble enige i det da :)
Litt lettet over at jeg ikke mister plassen selv om jeg ikke går opp akkurat til BMI 15. Såklart er det optimale å gå opp mest mulig før, men er veldig lett for at jeg hadde blitt ekstremt stressa om jeg MÅTTE opp feks fem kilo(på egenhånd) på tre uker...Og mye stress/press=kaos.
Nå MÅ jeg ikke opp, men det er likevel fint om jeg klarer det. Litt positivt "press" er alltid greit, bare det ikke blir for mye.
Men hun sa også at om jeg gikk ned i vekt, så var det en viss fare for at jeg mistet plassen. Så stabil vekt, helst litt opp, men IKKE ned no matter what.
Fortalte henne at jeg var litt stressa ifh. til BMI-krav+redd for at de kroniske plagene mine(magen og ryggen) skulle hindre meg i å delta skikkelig i behandlingen. Hun sa at en vektoppgang såklart var ønskelig, men jeg ville likevel ikke miste plassen min om jeg hadde samme vekt som nå. Det er jo fremdeles tre uker, påpekte hun, og sa at jeg burde gå litt opp på de ukene. I teorien er det jo mulig, men jeg forklarte at det var ganske så urealistisk med tanke på at jeg har såpass problemer med å få i meg nok til å være stabil.
Hun begynte å snakke om at jeg kanskje burde vente til neste gruppe i oktober siden jeg hadde såpass mye jeg slet med nå. Da fikk jeg hjertet helt i halsen. Jeg er jo tross alt mer stabil nå enn jeg har vært på sikkert tre år, for å ikke snakke om at jeg har lagt all min innsats ned i å få komme i august!
Joda, det er mange faktorer som kan hindre meg i å få fullt utbytte av behandlingen, men det er jo i hovedsak kroniske ting. Det er ingen garanti for at magen(eller ryggen) er noe bedre i oktober.
JEG VIL IKKE VENTE TIL OKTOBER, rett og slett :P
Men vi ble enige i det da :)
Litt lettet over at jeg ikke mister plassen selv om jeg ikke går opp akkurat til BMI 15. Såklart er det optimale å gå opp mest mulig før, men er veldig lett for at jeg hadde blitt ekstremt stressa om jeg MÅTTE opp feks fem kilo(på egenhånd) på tre uker...Og mye stress/press=kaos.
Nå MÅ jeg ikke opp, men det er likevel fint om jeg klarer det. Litt positivt "press" er alltid greit, bare det ikke blir for mye.
Men hun sa også at om jeg gikk ned i vekt, så var det en viss fare for at jeg mistet plassen. Så stabil vekt, helst litt opp, men IKKE ned no matter what.
onsdag 1. august 2012
Må spise og spy snart?
Bortsett fra en liten glipp etter ene middagen på sommerleiren, så har jeg ikke kastet opp på 16-17 dager.
Det føles merkelig, for jeg føler på en måte jeg er nødt til å spise og spy(ihvertfall litt) før jeg reiser til Modum. Må jo ta et siste farvel!
Men samtidig har jeg ikke lyst? så det blir bare til at jeg utsetter det.
Noe som forsåvidt egentlig er positivt, men også utrolig forvirrende? For jeg har jo lyst og. Eller?
Jeg vet ikke hva jeg føler. Jeg er liksom i et slags vakuum. Klarer ikke sette fingeren på det. Noe ubestemmelig og udefinerbart.
Litt som dette innlegget. Ganske innholdsløst, men samtidig ikke.
Det føles merkelig, for jeg føler på en måte jeg er nødt til å spise og spy(ihvertfall litt) før jeg reiser til Modum. Må jo ta et siste farvel!
Men samtidig har jeg ikke lyst? så det blir bare til at jeg utsetter det.
Noe som forsåvidt egentlig er positivt, men også utrolig forvirrende? For jeg har jo lyst og. Eller?
Jeg vet ikke hva jeg føler. Jeg er liksom i et slags vakuum. Klarer ikke sette fingeren på det. Noe ubestemmelig og udefinerbart.
Litt som dette innlegget. Ganske innholdsløst, men samtidig ikke.
magetrøbbel
Av en eller annen grunn har jeg vært skikkelig dårlig de siste dagene. Magen er helt i ulage, og jeg er kvalm og uvel så og si hele tiden. Det føles som om jeg har spist noe jeg ikke tåler, men jeg har jo spist det samme som før og holdt meg til FODMAPS-dietten! Utrolig frustrerende. Spesielt etter middag har jeg hatt store problemer fordi jeg har så vondt/kvalme og må løpe x antall ganger på do. Det er veldig demotiverende; det føles som sagt som om jeg spiser noe jeg reagerer på eller at jeg overspiser(selv om det ikke er tilfelle).
Gruer meg mer og mer til Modum nå. Det er mye som vil bli vanskelig, men det jeg gruer meg mer til enn noe annet er reaksjonen jeg kommer til å få når jeg blir nødt til å spise ting jeg har reagert på tidligere+større mengder mat enn det jeg er vandt til. Det er jo velkjent og helt normalt at man får litt problemer med magen i begynnelsen av behandling. Men med min ekstremt overfølsomme mage(IBS) blir det jo det som er vanlig ganger hundre, minst. Jeg er så redd for at det skal ødelegge behandlingen for meg. Selvfølgelig er det viktig å prøve å ikke fokusere så mye på det, tenke positivt, at det går bra...Men likevel kan jeg ikke unngå å lure på hva vi skal gjøre om det verste ikke går over etter de første ukene. Det har jo ikke så mye for seg å være på Modum til behandling om jeg ikke klarer delta.
Det kan kanskje virke som om jeg overdriver, eller at dette er katastrofetanker...Jeg håper jo nesten det. Men tidligere erfaringer tilsier jo at magen min er istand til å skape enormt mye trøbbel og hindre meg i å gjøre det jeg egentlig vil....
Jeg kan vel ikke gjøre så mye annet enn å prøve. Har bestilt endel greier fra iherb.com også. Noen tabletter for magen som har over tusen positive tilbakemeldinger...Mange som skriver at de har gått fra å ha det sånn som meg til å få en fullt fungerende mage+kunne spise omtrent normalt, etter at de begynte på disse tablettene. Så verdt å prøve ihvertfall! Hadde vært fantastisk om det så bare hadde hjulpet litt.
Ringte til Modum idag og spurte om dette med vekten. Hun jeg snakket med skulle gi beskjed til lederen for den gruppa jeg skal på om å ringe meg imorgen. Da får jeg forhåpentligvis litt klarhet i det jeg lurer på.
Gruer meg mer og mer til Modum nå. Det er mye som vil bli vanskelig, men det jeg gruer meg mer til enn noe annet er reaksjonen jeg kommer til å få når jeg blir nødt til å spise ting jeg har reagert på tidligere+større mengder mat enn det jeg er vandt til. Det er jo velkjent og helt normalt at man får litt problemer med magen i begynnelsen av behandling. Men med min ekstremt overfølsomme mage(IBS) blir det jo det som er vanlig ganger hundre, minst. Jeg er så redd for at det skal ødelegge behandlingen for meg. Selvfølgelig er det viktig å prøve å ikke fokusere så mye på det, tenke positivt, at det går bra...Men likevel kan jeg ikke unngå å lure på hva vi skal gjøre om det verste ikke går over etter de første ukene. Det har jo ikke så mye for seg å være på Modum til behandling om jeg ikke klarer delta.
Det kan kanskje virke som om jeg overdriver, eller at dette er katastrofetanker...Jeg håper jo nesten det. Men tidligere erfaringer tilsier jo at magen min er istand til å skape enormt mye trøbbel og hindre meg i å gjøre det jeg egentlig vil....
Jeg kan vel ikke gjøre så mye annet enn å prøve. Har bestilt endel greier fra iherb.com også. Noen tabletter for magen som har over tusen positive tilbakemeldinger...Mange som skriver at de har gått fra å ha det sånn som meg til å få en fullt fungerende mage+kunne spise omtrent normalt, etter at de begynte på disse tablettene. Så verdt å prøve ihvertfall! Hadde vært fantastisk om det så bare hadde hjulpet litt.
Ringte til Modum idag og spurte om dette med vekten. Hun jeg snakket med skulle gi beskjed til lederen for den gruppa jeg skal på om å ringe meg imorgen. Da får jeg forhåpentligvis litt klarhet i det jeg lurer på.
mandag 30. juli 2012
Hjemme!
Eller det vil si; jeg sov hjemme inatt, men så bar det rett til DPS-en. Trengte ikke pakke ut kofferten en gang :P Så langt har overgangen fra ferie og leir gått ganske så knirkefritt(og helt utrolig bra sammenlignet med de to andre årene). Nå har det riktignok ikke gått så veldig lang tid, men jeg tror uansett ikke jeg kommer til å bli noe i nærheten av så dårlig som tidligere.
Snakket litt med legen idag og fortalte henne at jeg følte meg dradd mellom tre forskjellige ting(fornuften, bulimien og anoreksien). Det gjør jeg jo egentlig hele tiden, men jo nærmere Modum kommer, jo mer merker jeg ambivalensen.
Når jeg skrev sist innlegg(ca. midt i leiren) så jeg for meg at bulimien ville vinne så fort jeg kom hjem. Trangen til å spise og spy lå og boblet under overflaten. Men så fikk jeg snakket med en av lederne og det var akkurat som om noe løsnet... Fikk fortalt alt som hadde skjedd siste året. Spesielt viktig tror jeg det var at jeg fikk snakket om det som skjedde i mars. Det var så traumatisk at jeg ikke har klart å snakke om det i detaljer til noen. Hver gang vi har komt inn på tema har jeg fått så sterk angst at jeg for det meste har stengt det ute. For å i det hele tatt holde ut har jeg vært nødt til å tvinge meg selv til å se fremover og ikke tilbake. Jeg har jo skrevet endel om det, men det er likevel noe annet å si det høyt. Men nå var jeg tydeligvis klar. Jeg gråt og fortalte om hverandre. Det gjorde vondt, men det var godt også. Etterpå var lettelsen større enn angsten.
Samtidig kjenner jeg at dette er noe jeg sikkert må jobbe enda mer med. Angsten for angsten ligger der hele tiden. Angsten for å bli så dårlig. Til tider gjør den meg livredd.
Forhåpentligvis blir det tid til å ta tak i litt sånne ting på Modum.
Snakket også litt om bekymringen min iforhold til vekt og BMI-krav. Kan ikke si jeg ble så veldig mye klokere. Først sa legen at en vekt mellom x kilo og x kilo anså hun som stabil vekt. At jeg kunne variere inntil 6 kilo i vekt og at det var stabilt. Synes det hørtes litt mye ut jeg da? Greit at man kan variere noen kilo utifra hva man har spist, væske osv. Men 6 kilo? Om jeg veier det hun satt som nederste grense for stabilt så vil jo det være langt under minstekravet til Modum. Mens øverste grense vil være over med god margin.
Ser ikke helt logikken...Ikke pleier vekten min variere noe særlig mye heller. Noen minutter seinere sa hun plutselig at jeg var nødt til å gå opp minst tre kilo, til tross for at jeg er 1,5 kilo over det hun rett før satt som minstekrav for "stabilt". Rart jeg er forvirret?
En ting jeg har tenkt mye på i det siste er hvordan en spiseforstyrrelse kan hjernevaske og manipulere en til å tro på tanker og ting som egentlig er helt absurde sett fra et "fornuftig" synspunkt. Det er nesten litt fascinerende. Det slo meg plutselig at om det går an å hjernevaske noen fra en "normal"(alt er relativt:P)til en så syk tankegang, så må det nå gå an å gjøre det andre veien også? "Hjernevaske" seg fra syk til frisk? I begynnelsen av en spiseforstyrrelse har man jo gjerne en viss oversikt, men etterhvert som de syke tankene og handlingene tar over mer og mer, så tror/ser man tilslutt ikke noe annet. Alt blir sykt.
Man begynner med andre ord ikke med et ønske om å bli så syk, men blir det likevel.
Kanskje er det sånn motsatt vei også? At selv om man ikke nødvendigvis føler seg helt klar til å bli frisk, eller at man vil bli frisk; så kan man bli det om man bare "hjernevasker"(i positiv forstand) seg selv lenge nok?
Verdt å prøve :P Er vel litt det jeg blir nødt til å gjøre sånn egentlig. Og så håpe på at jeg ser klarere og blir mer motivert etterhvert.
Snakket litt med legen idag og fortalte henne at jeg følte meg dradd mellom tre forskjellige ting(fornuften, bulimien og anoreksien). Det gjør jeg jo egentlig hele tiden, men jo nærmere Modum kommer, jo mer merker jeg ambivalensen.
Når jeg skrev sist innlegg(ca. midt i leiren) så jeg for meg at bulimien ville vinne så fort jeg kom hjem. Trangen til å spise og spy lå og boblet under overflaten. Men så fikk jeg snakket med en av lederne og det var akkurat som om noe løsnet... Fikk fortalt alt som hadde skjedd siste året. Spesielt viktig tror jeg det var at jeg fikk snakket om det som skjedde i mars. Det var så traumatisk at jeg ikke har klart å snakke om det i detaljer til noen. Hver gang vi har komt inn på tema har jeg fått så sterk angst at jeg for det meste har stengt det ute. For å i det hele tatt holde ut har jeg vært nødt til å tvinge meg selv til å se fremover og ikke tilbake. Jeg har jo skrevet endel om det, men det er likevel noe annet å si det høyt. Men nå var jeg tydeligvis klar. Jeg gråt og fortalte om hverandre. Det gjorde vondt, men det var godt også. Etterpå var lettelsen større enn angsten.
Samtidig kjenner jeg at dette er noe jeg sikkert må jobbe enda mer med. Angsten for angsten ligger der hele tiden. Angsten for å bli så dårlig. Til tider gjør den meg livredd.
Forhåpentligvis blir det tid til å ta tak i litt sånne ting på Modum.
Snakket også litt om bekymringen min iforhold til vekt og BMI-krav. Kan ikke si jeg ble så veldig mye klokere. Først sa legen at en vekt mellom x kilo og x kilo anså hun som stabil vekt. At jeg kunne variere inntil 6 kilo i vekt og at det var stabilt. Synes det hørtes litt mye ut jeg da? Greit at man kan variere noen kilo utifra hva man har spist, væske osv. Men 6 kilo? Om jeg veier det hun satt som nederste grense for stabilt så vil jo det være langt under minstekravet til Modum. Mens øverste grense vil være over med god margin.
Ser ikke helt logikken...Ikke pleier vekten min variere noe særlig mye heller. Noen minutter seinere sa hun plutselig at jeg var nødt til å gå opp minst tre kilo, til tross for at jeg er 1,5 kilo over det hun rett før satt som minstekrav for "stabilt". Rart jeg er forvirret?
En ting jeg har tenkt mye på i det siste er hvordan en spiseforstyrrelse kan hjernevaske og manipulere en til å tro på tanker og ting som egentlig er helt absurde sett fra et "fornuftig" synspunkt. Det er nesten litt fascinerende. Det slo meg plutselig at om det går an å hjernevaske noen fra en "normal"(alt er relativt:P)til en så syk tankegang, så må det nå gå an å gjøre det andre veien også? "Hjernevaske" seg fra syk til frisk? I begynnelsen av en spiseforstyrrelse har man jo gjerne en viss oversikt, men etterhvert som de syke tankene og handlingene tar over mer og mer, så tror/ser man tilslutt ikke noe annet. Alt blir sykt.
Man begynner med andre ord ikke med et ønske om å bli så syk, men blir det likevel.
Kanskje er det sånn motsatt vei også? At selv om man ikke nødvendigvis føler seg helt klar til å bli frisk, eller at man vil bli frisk; så kan man bli det om man bare "hjernevasker"(i positiv forstand) seg selv lenge nok?
Verdt å prøve :P Er vel litt det jeg blir nødt til å gjøre sånn egentlig. Og så håpe på at jeg ser klarere og blir mer motivert etterhvert.
fredag 27. juli 2012
...
Hvordan går det?
Jeg vet ikke helt. Ferien så langt har gått ganske bra med tanke på hvor dårlig jeg var på forhånd. Men de siste to dagene har vært tyngre. Egentlig har jeg ikke hatt det så verst rent psykisk og maten har gått noenlunde greit; nettopp derfor er det så frustrerende når magen min gjør opprør. Jeg vil så gjerne være med på hovedkurs og alt det andre, men klarer ikke pga magen. Da blir jeg gjerne sittende aleine på rommet/sover mer fordi jeg er så dårlig; selv om jeg egentlig har mest behov for å ha folk rundt meg.
Som tusenvis av ganger før kommer kroniske plager inn og hindrer meg fra å gjøre det jeg vil. Jeg blir bare veldig lei meg rett og slett. Det er fint å ha folk som skjønner mht. spiseforstyrrelsen osv, men akkurat når det gjelder den delen med magen, så føler jeg meg veldig aleine.
Jeg ser et mønster der. Når jeg har det litt bedre med spiseforstyrrelsen/psyken(les; ikke helt forjævlig) så blir jeg gjerne innhentet av kroniske plager(som oftest ryggen eller magen). Disse forhindrer meg gjerne i å være så sosial som jeg ønsker/bidrar til at jeg isolerer meg i større grad; noe som igjen fører til at spiseforstyrrelsen/psyken også blir verre. En av de ørten onde sirklene. Men jeg vet liksom ikke hva jeg kan gjøre. Det fysiske føles i stor grad ute av min kontroll.
Jeg mistenker at det kan ha litt med maten her å gjøre. Det blir et ekstra stressmoment at jeg ikke vet hva alt inneholder.FODMAPS-dietten er jo omfattende og listen over det jeg ikke kan spise er ganske lang. Må liksom bare ta sjansen på at maten ikke inneholder alt for mye av disse tingene. Det verste er melk, hvete/gluten og løk, så prøver ihvertfall å unngå dette.
Men det er vanskelig å skulle unngå all fodmaps når man ikke får noen innholdsliste. Feks kan jeg ikke spise ting som blomkål, purre og erter(som ofte er til middag). Oppdaget senest idag at eggerøren var full av purreløk.
I tilegg trigger det veldig når jeg blir så dårlig i magen. Jeg har jo vært flink og fått i meg mer enn jeg hadde forventet at jeg skulle få til på forhånd; så blir "belønningen" at jeg blir dårlig. Jeg vet av erfaring at mageplagene minsker om jeg spiser mindre; trigger big time.
Etter 11 dager oppkastfri, så gikk det galt etter middagen idag. Hadde ingen problemer med å se hva som skjedde egentlig, men orket liksom ikke kjempe imot. Fikk mer og mer vondt i magen ettersom jeg spiste middagen. Sa til meg selv at jeg skulle gi det en halvtimes tid, se om det roet seg. Det gjorde det ikke. Selvfølgelig hadde jeg ikke lyst til å kaste opp, men jeg hater den jævla magen min. Hater å ha null kontroll over hva den finner på. Da føles det enklere å "ta kontroll" ved å kaste opp. Jeg fikk mindre vondt i magen, men til gjengjeld føler jeg meg bare enda mer sliten og ryggen verker som besatt.
Jeg vet jeg er negativ. Men herlighet, jeg vil bare at de siste dagene på leir skal bli OK, og er frustrert over at kroppen motarbeider meg. Den gjør at jeg bare vil reise hjem.
Jeg vil ikke ligge i sengen når jeg har mulighet til å omgi meg med så mange flotte personer!
Men det er fremdeles to dager igjen. Jeg får nesten bare håpe de blir bedre.
Leiren i år har vært litt merkelig. Veldig annerledes enn ifjor og året før. Hovedkurset har vært helt greit, men det er egentlig alt det andre utenom som har gitt meg mest. Ettermiddagsaktiviteter/grupper og det sosiale sånn generelt.
Det vanskeligste har faktisk vært å se så mange sterkt undervektige. Jeg vet ikke helt hvorfor det har vært mer triggende i år enn andre år. Jeg kjenner jo på kroppen hvor mye vondt den har/har hatt pga. min egen vektnedgang og jeg vet at jeg er nødt til å fortsette å få i meg næring videre. Selv om jeg har veid mindre, så betyr det ikke at jeg tåler å gå ned igjen dit en gang til. Jeg vil jo ikke ned dit! Likevel blir det lett til at jeg ser på andre og misunner dem at de kan være så tynne og samtidig fungere tilsynelatende bra. Hvordan de er med på turer, går på skole osv. Hvorfor klarer ikke jeg det?
Samtidig vet jeg jo innerst inne at det betyr ingenting. Om de ikke har fysiske komplikasjoner eller om de har tusener av dem, så har det jo lite å si for min kropp. Den bryr seg ikke om det. Faktum er at MIN kropp har fått nok. Den vil ikke mer. Det gav den tydelig beskjed om i mars. Jeg kan ikke gamble mer med helsen uansett hvor tynne andre personer er eller hvor lite de spiser. Om jeg skal ha noen sjanse til å bli bedre, så er jeg nødt til å stenge ute en del av disse ytre påvirkningene frem til jeg står sterkere. De gir alt for mye bensin til spiseforstyrrelsen. Derfor spiser jeg selv om det hadde vært lettere å la være og prøver å ikke være i altfor mye aktivitet. Jeg håper bare det holder. At vekten ikke har gått ned.
Jeg kommer nok til å få mer og mer panikk ettersom Modum nærmer seg. Merker det godt allerede. I sist samtale med legen på DPSen sa hun at vi måtte revurdere kostplanen min neste gang om vekten var den samme/hadde gått ned. Neste gang er på mandag. Jeg har ikke veid meg på nesten to uker nå(pga. ferien og ikke tilgang på vekt). Jeg har ikke gått opp, såpass kjenner jeg. Håper på å være stabil, men er også redd for å ha gått ned. Modum åpner ikke igjen før 1.august. Blir jeg nødt til å gå opp til BMI 15 på 21 dager?
Jeg er delt i tre.
-Den ene delen tenker at det nå er viktigere enn noengang at jeg klarer å holde på måltidene og få i meg det jeg skal+stabil vekt/eventuelt oppgang.
-Den andre delen tenker; nå har du bare noen få uker igjen, SPIS OG SPY før det er for seint!
-Den tredje tenker; SULT DEG. Nå er den siste sjansen til å gå ned i vekt. Det kommer bare til å gå opp opp opp fra 21.august og utvoer, så for guds skyld, gå ned i vekt en siste gang! Det er bare snakk om noen uker, det kan ikke skade det vel?
Det er lett å se hva som er fornuftig, men ikke like lett i praksis.
Jeg vet ikke helt. Ferien så langt har gått ganske bra med tanke på hvor dårlig jeg var på forhånd. Men de siste to dagene har vært tyngre. Egentlig har jeg ikke hatt det så verst rent psykisk og maten har gått noenlunde greit; nettopp derfor er det så frustrerende når magen min gjør opprør. Jeg vil så gjerne være med på hovedkurs og alt det andre, men klarer ikke pga magen. Da blir jeg gjerne sittende aleine på rommet/sover mer fordi jeg er så dårlig; selv om jeg egentlig har mest behov for å ha folk rundt meg.
Som tusenvis av ganger før kommer kroniske plager inn og hindrer meg fra å gjøre det jeg vil. Jeg blir bare veldig lei meg rett og slett. Det er fint å ha folk som skjønner mht. spiseforstyrrelsen osv, men akkurat når det gjelder den delen med magen, så føler jeg meg veldig aleine.
Jeg ser et mønster der. Når jeg har det litt bedre med spiseforstyrrelsen/psyken(les; ikke helt forjævlig) så blir jeg gjerne innhentet av kroniske plager(som oftest ryggen eller magen). Disse forhindrer meg gjerne i å være så sosial som jeg ønsker/bidrar til at jeg isolerer meg i større grad; noe som igjen fører til at spiseforstyrrelsen/psyken også blir verre. En av de ørten onde sirklene. Men jeg vet liksom ikke hva jeg kan gjøre. Det fysiske føles i stor grad ute av min kontroll.
Jeg mistenker at det kan ha litt med maten her å gjøre. Det blir et ekstra stressmoment at jeg ikke vet hva alt inneholder.FODMAPS-dietten er jo omfattende og listen over det jeg ikke kan spise er ganske lang. Må liksom bare ta sjansen på at maten ikke inneholder alt for mye av disse tingene. Det verste er melk, hvete/gluten og løk, så prøver ihvertfall å unngå dette.
Men det er vanskelig å skulle unngå all fodmaps når man ikke får noen innholdsliste. Feks kan jeg ikke spise ting som blomkål, purre og erter(som ofte er til middag). Oppdaget senest idag at eggerøren var full av purreløk.
I tilegg trigger det veldig når jeg blir så dårlig i magen. Jeg har jo vært flink og fått i meg mer enn jeg hadde forventet at jeg skulle få til på forhånd; så blir "belønningen" at jeg blir dårlig. Jeg vet av erfaring at mageplagene minsker om jeg spiser mindre; trigger big time.
Etter 11 dager oppkastfri, så gikk det galt etter middagen idag. Hadde ingen problemer med å se hva som skjedde egentlig, men orket liksom ikke kjempe imot. Fikk mer og mer vondt i magen ettersom jeg spiste middagen. Sa til meg selv at jeg skulle gi det en halvtimes tid, se om det roet seg. Det gjorde det ikke. Selvfølgelig hadde jeg ikke lyst til å kaste opp, men jeg hater den jævla magen min. Hater å ha null kontroll over hva den finner på. Da føles det enklere å "ta kontroll" ved å kaste opp. Jeg fikk mindre vondt i magen, men til gjengjeld føler jeg meg bare enda mer sliten og ryggen verker som besatt.
Jeg vet jeg er negativ. Men herlighet, jeg vil bare at de siste dagene på leir skal bli OK, og er frustrert over at kroppen motarbeider meg. Den gjør at jeg bare vil reise hjem.
Jeg vil ikke ligge i sengen når jeg har mulighet til å omgi meg med så mange flotte personer!
Men det er fremdeles to dager igjen. Jeg får nesten bare håpe de blir bedre.
Leiren i år har vært litt merkelig. Veldig annerledes enn ifjor og året før. Hovedkurset har vært helt greit, men det er egentlig alt det andre utenom som har gitt meg mest. Ettermiddagsaktiviteter/grupper og det sosiale sånn generelt.
Det vanskeligste har faktisk vært å se så mange sterkt undervektige. Jeg vet ikke helt hvorfor det har vært mer triggende i år enn andre år. Jeg kjenner jo på kroppen hvor mye vondt den har/har hatt pga. min egen vektnedgang og jeg vet at jeg er nødt til å fortsette å få i meg næring videre. Selv om jeg har veid mindre, så betyr det ikke at jeg tåler å gå ned igjen dit en gang til. Jeg vil jo ikke ned dit! Likevel blir det lett til at jeg ser på andre og misunner dem at de kan være så tynne og samtidig fungere tilsynelatende bra. Hvordan de er med på turer, går på skole osv. Hvorfor klarer ikke jeg det?
Samtidig vet jeg jo innerst inne at det betyr ingenting. Om de ikke har fysiske komplikasjoner eller om de har tusener av dem, så har det jo lite å si for min kropp. Den bryr seg ikke om det. Faktum er at MIN kropp har fått nok. Den vil ikke mer. Det gav den tydelig beskjed om i mars. Jeg kan ikke gamble mer med helsen uansett hvor tynne andre personer er eller hvor lite de spiser. Om jeg skal ha noen sjanse til å bli bedre, så er jeg nødt til å stenge ute en del av disse ytre påvirkningene frem til jeg står sterkere. De gir alt for mye bensin til spiseforstyrrelsen. Derfor spiser jeg selv om det hadde vært lettere å la være og prøver å ikke være i altfor mye aktivitet. Jeg håper bare det holder. At vekten ikke har gått ned.
Jeg kommer nok til å få mer og mer panikk ettersom Modum nærmer seg. Merker det godt allerede. I sist samtale med legen på DPSen sa hun at vi måtte revurdere kostplanen min neste gang om vekten var den samme/hadde gått ned. Neste gang er på mandag. Jeg har ikke veid meg på nesten to uker nå(pga. ferien og ikke tilgang på vekt). Jeg har ikke gått opp, såpass kjenner jeg. Håper på å være stabil, men er også redd for å ha gått ned. Modum åpner ikke igjen før 1.august. Blir jeg nødt til å gå opp til BMI 15 på 21 dager?
Jeg er delt i tre.
-Den ene delen tenker at det nå er viktigere enn noengang at jeg klarer å holde på måltidene og få i meg det jeg skal+stabil vekt/eventuelt oppgang.
-Den andre delen tenker; nå har du bare noen få uker igjen, SPIS OG SPY før det er for seint!
-Den tredje tenker; SULT DEG. Nå er den siste sjansen til å gå ned i vekt. Det kommer bare til å gå opp opp opp fra 21.august og utvoer, så for guds skyld, gå ned i vekt en siste gang! Det er bare snakk om noen uker, det kan ikke skade det vel?
Det er lett å se hva som er fornuftig, men ikke like lett i praksis.
lørdag 21. juli 2012
21.juli
21. august starter jeg behandlingen på Modum.
Nøyaktig en måned på tirsdag.
HJELP.
Jeg er livredd! Jeg vil jo egentlig ikke! Jeg er ikke klar!
Men samtidig vil jeg leve, og om jeg vil leve; så er det ingen vei utenom.
Sånn er det bare.
Jeg er nødt til å ta sats og ikke se meg tilbake.
Det blir forjævlig.
But it's the only way.
Nøyaktig en måned på tirsdag.
HJELP.
Jeg er livredd! Jeg vil jo egentlig ikke! Jeg er ikke klar!
Men samtidig vil jeg leve, og om jeg vil leve; så er det ingen vei utenom.
Sånn er det bare.
Jeg er nødt til å ta sats og ikke se meg tilbake.
Det blir forjævlig.
But it's the only way.
torsdag 19. juli 2012
På ferie
Føles som vi har vært her en evighet allerede, selv om dette bare er andre dagen. Det har gått ganske greit så langt. Med tanke på hvor dårlig det egentlig har gått i det siste, så er jeg utrolig glad for at jeg har klart å komme inn på rett spor igjen. Var usikker på om jeg skulle reise helt frem til reisedagen faktisk. Det har vært ganske kaotisk med maten. Jeg har prøvd mitt beste, det har jeg virkelig. Men det har liksom ikke gått sånn kjempebra. Når jeg først kommer utav rytmen, så blir det så ekstremt også. Fra noenlunde kontroll og jevnlige måltider til ekstrem-bulimi på kort tid.
Uansett. Nå er det ferie! Det har gått greit så langt, og det skal gå greit videre også. Dette skal jeg klare :) Jeg må innrømme at det ikke er så lett å følge kostplanen 100%, men sånn blir det jo lett når man er på ferie. Tror jeg skal si meg fornøyd med å klare å få i meg fire måltider(som er skikkelige måltider og ikke bare grønnsaker eller frukt). Det eneste jeg er litt bekymra for er at jeg skal gå ned mer i vekt. Vil helst bare legge vekk alle sånn tanker akkurat denne uka, men samtidig er det vanskelig fordi jeg vet jeg bare lager mer problemer for meg selv om vekten faller. Kjempefristende å tenke at jeg tar det når jeg kommer hjem. Men om alt går etter planen, så kommer jeg jo til å være vekke nesten to uker. Er det verdt det å risikere helsen bare for å få litt fri? Mye kan skje på to uker. Samtidig spiser jeg jo...Så jeg håper det er nok.
Må innrømme at jeg enda ikke har bestemt meg helt for om jeg reiser på sommerleir. Jeg tror bare jeg må se det an når det nærmer seg. Jeg vil gjerne, men så er det dette med maten. Det er så og si umulig å følge kostplanen skikkelig på leir med begrenset utvalg av mat...I tilegg er det bare tre måltider.
For å ikke snakke om den psykiske belastningen en leir er. Det vil bli mindre mat enn det som er optimalt. Det vet jeg med sikkerhet. Tåler jeg det uten vektnedgang? Jeg tviler. Jo lengre bort jeg går fra minimumskravet til Modum, jo tyngre blir det når behandlingen starter. Jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste.
Hvordan skal jeg få jobbet med alt som ligger bak om hovedfokuset blir vektoppgang?
Jeg har en uke på DPSen når jeg kommer hjem. Det er det ihvertfall litt trøst i. Men oppholdene der er jo for å stabilisere...Jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare å gå opp igjen i vekt/nå BMI 15 på de fem dagene jeg skal være der(fra mandag til fredag). Det blir nok tilstrekkelig til å stoppe en eventuell vektnedgang, men thats it.
Modum har sommerstengt, men tror de åpner igjen imorgen, så tenker det kan være lurt å ta en telefon ned der. Selv om flere har sagt til meg at jeg sikkert ikke kommer til å miste plassen og at det er innsatsen min de ser på, så klarer jeg ikke helt stole på det. Selv om jeg har lagt ned mye arbeid de siste månedene, så var de jo veldig klar på at Modum ikke er sykehus-sykehus, og at man ikke kan komme ned dit om man ikke er stabil/frisk nok rent somatisk.
Uansett. Nå er det ferie! Det har gått greit så langt, og det skal gå greit videre også. Dette skal jeg klare :) Jeg må innrømme at det ikke er så lett å følge kostplanen 100%, men sånn blir det jo lett når man er på ferie. Tror jeg skal si meg fornøyd med å klare å få i meg fire måltider(som er skikkelige måltider og ikke bare grønnsaker eller frukt). Det eneste jeg er litt bekymra for er at jeg skal gå ned mer i vekt. Vil helst bare legge vekk alle sånn tanker akkurat denne uka, men samtidig er det vanskelig fordi jeg vet jeg bare lager mer problemer for meg selv om vekten faller. Kjempefristende å tenke at jeg tar det når jeg kommer hjem. Men om alt går etter planen, så kommer jeg jo til å være vekke nesten to uker. Er det verdt det å risikere helsen bare for å få litt fri? Mye kan skje på to uker. Samtidig spiser jeg jo...Så jeg håper det er nok.
Må innrømme at jeg enda ikke har bestemt meg helt for om jeg reiser på sommerleir. Jeg tror bare jeg må se det an når det nærmer seg. Jeg vil gjerne, men så er det dette med maten. Det er så og si umulig å følge kostplanen skikkelig på leir med begrenset utvalg av mat...I tilegg er det bare tre måltider.
For å ikke snakke om den psykiske belastningen en leir er. Det vil bli mindre mat enn det som er optimalt. Det vet jeg med sikkerhet. Tåler jeg det uten vektnedgang? Jeg tviler. Jo lengre bort jeg går fra minimumskravet til Modum, jo tyngre blir det når behandlingen starter. Jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste.
Hvordan skal jeg få jobbet med alt som ligger bak om hovedfokuset blir vektoppgang?
Jeg har en uke på DPSen når jeg kommer hjem. Det er det ihvertfall litt trøst i. Men oppholdene der er jo for å stabilisere...Jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare å gå opp igjen i vekt/nå BMI 15 på de fem dagene jeg skal være der(fra mandag til fredag). Det blir nok tilstrekkelig til å stoppe en eventuell vektnedgang, men thats it.
Modum har sommerstengt, men tror de åpner igjen imorgen, så tenker det kan være lurt å ta en telefon ned der. Selv om flere har sagt til meg at jeg sikkert ikke kommer til å miste plassen og at det er innsatsen min de ser på, så klarer jeg ikke helt stole på det. Selv om jeg har lagt ned mye arbeid de siste månedene, så var de jo veldig klar på at Modum ikke er sykehus-sykehus, og at man ikke kan komme ned dit om man ikke er stabil/frisk nok rent somatisk.
mandag 2. juli 2012
Ok dag
Den begynte mildt sagt dårlig, men tok seg opp etterhvert! Var i bursdagsselskap til niesen min, hennes første bursdag!
Jeg lagde kake igår som jeg pyntet ferdig idag før vi reiste. Fant ut at jeg ville lage en kake som jeg også kunne spiste litt av(laktosefri og glutenfri+uten sukker) Kan ikke akkurat skryte på meg at jeg spiste så mye av den; men smakte litt, og den var faktisk overraskende god! Skulle laste opp bilde, men finner ikke kabelen til mobilen :P
Etter selskapet reiste lillebroren min og meg på kino. Vi så Istid 4, den var helt grei. Ikke hysterisk morsom, men artig innimellom :)
Så fort kinoen var ferdig heiv vi oss i bilen og skrudde på radioen. EM-finale! Kom hjem og fikk sett 2. omgang på TV. Heiet på Italia, så det ble en ganske skuffende kamp :P Skuffende lite spenning!
Matmessig har jeg klart meg noenlunde. Ikke kastet opp(jippi!) Fått i meg to mat-måltider og to næringsdrikk-måltider(om det kan kalles måltid :P) Ikke optimalt, men absolutt bra med tanke på hvor mye jeg har slitt de siste dagene.
Jeg lagde kake igår som jeg pyntet ferdig idag før vi reiste. Fant ut at jeg ville lage en kake som jeg også kunne spiste litt av(laktosefri og glutenfri+uten sukker) Kan ikke akkurat skryte på meg at jeg spiste så mye av den; men smakte litt, og den var faktisk overraskende god! Skulle laste opp bilde, men finner ikke kabelen til mobilen :P
Etter selskapet reiste lillebroren min og meg på kino. Vi så Istid 4, den var helt grei. Ikke hysterisk morsom, men artig innimellom :)
Så fort kinoen var ferdig heiv vi oss i bilen og skrudde på radioen. EM-finale! Kom hjem og fikk sett 2. omgang på TV. Heiet på Italia, så det ble en ganske skuffende kamp :P Skuffende lite spenning!
Matmessig har jeg klart meg noenlunde. Ikke kastet opp(jippi!) Fått i meg to mat-måltider og to næringsdrikk-måltider(om det kan kalles måltid :P) Ikke optimalt, men absolutt bra med tanke på hvor mye jeg har slitt de siste dagene.
lørdag 30. juni 2012
NOE har faktisk forandret seg
Det er ofte vanskelig å se fremgang når gamle følelser og mønster overtar. Det kan føles som om tiden har stått stille; at jeg ikke har lært noe som helst eller kommet meg lengre. At de siste årene har vært totalt bortkastet. Jeg er fremdeles et vrak som ikke takler livet og sånn kommer det alltid til å være.
MEN, så av og til, så får man en slags oppvekker. Nettopp det fikk jeg før idag når jeg fant igjen min gamle PC. Der var det mye rart for å si det sånn. Noen morsomme ting, men for det meste ekstremt mye deprimerende. Når jeg snublet over den filmen som er under(som jeg lagde selv) gikk det virkelig opp for meg at enkelte ting VIRKELIG har forandret seg. Jeg hater ikke meg selv så intenst lengre. Jeg har ikke konstante selvmordstanker/planer. Thank God. Jeg kunne aldri lagd den filmen idag. Skremmende er det eneste ordet jeg har.
Men når det er sagt, så sliter jeg veldig med spiseforstyrrelsen om dagene. Det er som om jeg prøver å få fotfeste, men til ingen nytte. Som om noen har fjernet bakken under beina mine og erstattet den med en dyp sjø. Jeg prøver å holde meg flytende, men jeg er ikke svømmedyktig. Jeg sliter meg ut, uten å komme noen vei.
Hadde en samtale med en av de i teamet mitt igår. Hun var enig i at det ikke er noen heldig situasjon, med nedleggelse osv. at optimalt sett burde jeg få fortsette som jeg har gjort de siste månedene frem til Modum.
Men det hjelper jo ikke at hun er enig, hun har lite hun skal ha sagt ifh. til den nye DPSen.
Men hun sa også at dette må bare gå, jeg må klare meg frem til Modum selv om situasjonen er vanskelig; for slik hun så det er det snakk om liv eller død. Jeg trengte å høre det. Jeg tenker jo det samme selv, men av og til begynner jeg å tvile når jeg får så miksede signaler fra de som liksom skal hjelpe meg+at spiseforstyrrelsen overdøver fornuften.
Liv eller død.
Det er nødt til å gå! For du vil jo leve vel? spurte hun meg.
Jo. Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til!
Jeg er egentlig livredd. Kunne ønske noen kunne passet på meg og fått i meg mat frem til Modum.
I tilegg er jeg forvirret. BMI 15 var det sagt at jeg måtte være på som krav før Modum. Jeg har helt ærlig ikke tenkt mer på dette; for vekten jeg ligger på nå har siden april vært en "grei" vekt(altså minimum, men greit, så lenge jeg ikke går under) ifølge legen. Ble derfor litt satt ut når jeg regnet på det nettopp og fant ut at jeg er UNDER dette kravet med den vekten. Vet ikke hva faen jeg skal tro lengre. Kan ikke stole på noe/noen. Og hva har jeg da? Nettopp. Spiseforstyrrelsen. Jeg har ikke andre måter å holde meg flytende på. Skal jeg klamre meg fast og håpe jeg ikke drukner inne 19.august? Har jeg noe valg?
MEN, så av og til, så får man en slags oppvekker. Nettopp det fikk jeg før idag når jeg fant igjen min gamle PC. Der var det mye rart for å si det sånn. Noen morsomme ting, men for det meste ekstremt mye deprimerende. Når jeg snublet over den filmen som er under(som jeg lagde selv) gikk det virkelig opp for meg at enkelte ting VIRKELIG har forandret seg. Jeg hater ikke meg selv så intenst lengre. Jeg har ikke konstante selvmordstanker/planer. Thank God. Jeg kunne aldri lagd den filmen idag. Skremmende er det eneste ordet jeg har.
Men når det er sagt, så sliter jeg veldig med spiseforstyrrelsen om dagene. Det er som om jeg prøver å få fotfeste, men til ingen nytte. Som om noen har fjernet bakken under beina mine og erstattet den med en dyp sjø. Jeg prøver å holde meg flytende, men jeg er ikke svømmedyktig. Jeg sliter meg ut, uten å komme noen vei.
Hadde en samtale med en av de i teamet mitt igår. Hun var enig i at det ikke er noen heldig situasjon, med nedleggelse osv. at optimalt sett burde jeg få fortsette som jeg har gjort de siste månedene frem til Modum.
Men det hjelper jo ikke at hun er enig, hun har lite hun skal ha sagt ifh. til den nye DPSen.
Men hun sa også at dette må bare gå, jeg må klare meg frem til Modum selv om situasjonen er vanskelig; for slik hun så det er det snakk om liv eller død. Jeg trengte å høre det. Jeg tenker jo det samme selv, men av og til begynner jeg å tvile når jeg får så miksede signaler fra de som liksom skal hjelpe meg+at spiseforstyrrelsen overdøver fornuften.
Liv eller død.
Det er nødt til å gå! For du vil jo leve vel? spurte hun meg.
Jo. Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til!
Jeg er egentlig livredd. Kunne ønske noen kunne passet på meg og fått i meg mat frem til Modum.
I tilegg er jeg forvirret. BMI 15 var det sagt at jeg måtte være på som krav før Modum. Jeg har helt ærlig ikke tenkt mer på dette; for vekten jeg ligger på nå har siden april vært en "grei" vekt(altså minimum, men greit, så lenge jeg ikke går under) ifølge legen. Ble derfor litt satt ut når jeg regnet på det nettopp og fant ut at jeg er UNDER dette kravet med den vekten. Vet ikke hva faen jeg skal tro lengre. Kan ikke stole på noe/noen. Og hva har jeg da? Nettopp. Spiseforstyrrelsen. Jeg har ikke andre måter å holde meg flytende på. Skal jeg klamre meg fast og håpe jeg ikke drukner inne 19.august? Har jeg noe valg?
Abonner på:
Innlegg (Atom)