Jeg er glad ene søsteren min og meg har fått bedre forhold! Eller rettere sagt, fått et forhold...Det var ikke så veldig tilstedeværende før. Men det er hyggelig nå som vi bor ganske nærme og jeg har fått lappen. Har liksom ikke så mange venner igjen i nærheten som jeg kan stikke på besøk til...Så koselig å bare kunne stikke innom sånn som jeg gjorde idag :)
Formen er ikke helt på topp...Trenger vel ikke gå i så veldig detaljer, men matinnaket er ganske ikke-eksisterende om dagen, noe som fører til oppblåst mage og diare. Usj, merkelig det der, skulle heller tro magen stoppet helt opp. Jeg svarte vel egentlig ja når DBT-behandleren spurte om jeg kunne love henne å få i meg litt mat, men som alltid når jeg er inne i en sånn periode, så er jeg livredd for å begynne å spise igjen. Blir bare mer og er paranoid for hver dag som går...Tanker om at jeg kommer til å legge på meg av bare bittelitt mat fordi kroppen er i sultemodus og desperat etter å "grafse" til seg det den kan. At kroppen vil gjøre alt den kan for å hamstre mest mulig, suge til seg kaloriene. At forbrenningen så og si er stoppet opp. Og ikke minst at jeg skal ende opp med ovespising og oppkast igjen. Som jeg sa til henne trenger jeg bare en liten pause. Neida, fasting er kanskje ikke det beste eller sunneste, men hva skal jeg si...Maks noen dager til, så skal jeg prøve å øke gradvis. Føler alltid det ender opp med bulimi uansett, men må nesten bare prøve. Igjen. Jeg vet at sånn som det er nå kan jeg ikke fortsette i lengden. Har i det minste vært flink og holdt meg unna skikkelig trening da. Holdt meg til at om jeg skal trene skikkelig, så skal jeg også spise NOE før og etterpå. Kan ikke si jeg føler meg spesielt flink, føler meg slapp og lat, og trangen til å trene, da spesielt løpe, er STOR. Men samtidig er jeg så dårlig i magen at det blir vanskelig:P
En annen ting er at jeg faktisk er HELT blakk, bortsett fra litt fisk og frosne grønnsaker har jeg ingenting spiselig...3 kroner på kortet. Om jeg er (u)heldig får jeg penger før helgen, ellers blir det etterpå. På en måte håper jeg jo på at jeg får penger, ventet lenge nå...Halloween i helgen og hadde egentlig tenkt å finne på noe, kle meg ut, fest osv.+at jeg virkelig trenger nye sko UTEN hull.. Men samtidig er det en så utrolig lettelse å ikke ha penger! Har liksom en "unnskyldning" til å sulte meg...Jeg vet jo at eg sikkert hadde fått lånt av mamma og de om de visste at jeg har så lite mat...Lånte faktisk 200 kr. idag da, men kjøpte snacks til hunden, hansker(fy så kaldt det er ute om dagen!) og kaffibønner til søstra mi(drikker alltid haugevis med kaffi hos henne, hun har sånn maskin:P)+litt bensin. Og da var de borte....Herlig!
Skjønner meg ikke helt på meg selv. Eller, skjønner det jo forsåvidt godt, men samtidig er det hele så ulogisk.
Lånt en hel haug med bøker på biblioteket idag da! Endel bøker om sunn kost og helse blant annet...Planen var vel å prøve å få litt fornuftig utav det, et helhetlig bilde...forhåpentligvis ikke bare trekke ut ting som kan rettferdiggjøre spiseforstyrrelsen(merker jeg fremdeles ikke er komfortabel med å kalle det for det, at jeg kanskje fremdeles fornekter det litt? Vet ikke...Jeg har liksom ikke en spiseforstyrrelse. Jeg bare er litt forstyrra.) Men nå skal jeg ikke begynne å mase om ambivalensen, da blir det bare rot.
Imorgen er det DBT-gruppe. Håper magen har roet seg litt til da!
Lykke til på dbt-gruppe i dag. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, det å ikke ha noe penger til å kjøpe mat føles som en god følelse, for meg også en beskyttelse da trenger jeg ikke å forklare så veldig fordi det å ikke ha penger er en ganske konkret sak. Jeg håper jo selvsagt du får det bedre med deg selv, får i deg litt mat og at du klarer å beholde det. og håper at du får penger i dag slik at du kan kjøpe litt mat, det trenger du som alle andre <3
SvarSlett