...

Idag, kanskje spesielt ikveld, har verden føltes stor,kald, tom og stygg. Selvskadingstrangen, selvmordstankene, behovet for å flykte har vært intenst, og mer tilstede enn på lang tid.
DBT-samtalen idag var ikke spesielt oppløftende for å si det sånn. Hun stilte spørsmål med viljen min, om jeg virkelig VIL bli bedre. Og det treffer et sinnsykt ømt punkt...Hvordan kan de tro at jeg ikke vil når jeg tvinger meg bort der to ganger i uken til tross for at jeg synes det er utrolig vanskelig? Når jeg står imot skadetrangen og den generelle trangen til å gjøre noe destruktivt nesten hele tiden? Om jeg ikke ville, hvorfor hadde jeg da giddet å gå gjennom alt jeg går gjennom nå? Hvorfor skulle jeg gidde å prøve om igjen og om igjen sånn som jeg har gjort? Det hadde jo vært mye enklere å bare gi opp...
Men det som gjør at det kanskje treffer meg enda hardere er at det gang på gang av psykologer har blitt stilt spørsmål ved motivasjonen min, når de ikke klarte "gjøre" meg bedre, da var jeg ikke motivert nok, jeg ville ikke nok. En vesentlig forskjell fra før sommerleiren er vel også at jeg nå virkelig har kjent at å bli frisk det går an! At å være frisk betyr ikke bare at man skal oppføre seg som "normale" folk og kontrollere destruktiviteten, men fremdeles ha det like jævlig...Men nå vet jeg jammen ikke lengre.

VIL jeg virkelig bli frisk? Kanskje jeg ikke vil det? Hva mer kan jeg gjøre isåfall for å ville det? Prøver jo, er med på opplegget...HVA MER KAN JEG GJØRE?
Som sagt, fikk en intens skadetrang før idag, og den kom tilbake ikveld. Nok en gang følte jeg vel egentlig at jeg ble minnet på hvor mislykka jeg var. At kanskje jeg egentlig ikke vil dette, og at jeg ikke bare holder alle andre for narr, men også meg selv. At jeg opptar en plass, at jeg manipulerer, at jeg bare vil ha oppmerksomhet, at jeg spiller et spill. Noe som igjen gjør at jeg blir paranoid. Jeg kan ikke stole på noen, kan ikke stole på meg selv. Må la det syke få ta kontrollen, for det er jo faktisk det eneste jeg får til,. Å være syk. Om jeg kanskje egentlig ikke vil, hvorfor søren gidde å prøve da?
Og om deres definisjon på frisk eller bedre er å ta bort alle symptomene(selvskading, spiseforstyrrelse), de tingene som faktisk gjør at jeg overlever, uten at JEG har det bedre, så tror jeg neimen meg ikke jeg er så interessert likevel.

Å bli fortalt at det er jeg som må gjøre jobben, at jeg må ville, at jeg må være motivert and you name it; JEG ER FAEN MEG IKKE DUM; JEG ER FULLT KLAR OVER DET OG HAR BLITT FORTALT DET TUSEN GANGER OG FØLER JEG KJEMPER SOM EN GAL; Å BLI MINNET PÅ DET HVER ENESTE GANG STREKER BARE UNDER DET FAKTUM AT OM JEG PRØVER MITT BESTE, SÅ ER DET TYDELIGVIS LIKEVEL FEIL ELLER IKKE GODT NOK.

Takk og god natt.