Ambivalens

Hadde egentlig mye å skrive, men så ble det litt vekke for meg. Fikk brev i posten fra sykehuset for noen dager siden, fått time i November for å få tatt beintetthetsprøve. Positivt overrasket over det, siden jeg fikk beskjed om at ventetiden vanligvis var veldig lang. Blir greit å få sjekket pga. kombinasjonen av beinbruddet ifjor, beinskjørhet ligger i slekten+spiseproblemene.

Torsdag var jeg veldig flink matmessig, og fredagen gikk bra en god stund og. Jeg tenkte at; hallo, jeg er jo egentlig frisk, dette klarer jeg jo fint selv, null problem. Til tross for at det bare hadde gått 1,5 dag med noenlunde normalt inntak føltes det som om bulimien var et annet liv. Er nesten flau over meg selv hvor fort ting kan skifte, og hvor overbevist jeg faktisk kan bli. Kastet opp igår kveld desverre, første gangen på 6 dager. Noe som såklart stakk hull på min lille urealistiske boble, og kinda beviste at det desverre ikke fikser seg så fort. Og jeg vet jo egentlig det. Men jeg endte i det minste ikke opp med full overspising sånn som det er lett for når man først har kastet opp( når jeg allerede har kastet opp, så kan jeg liksågodt spise enda mer/kaste enda mer opp, osv.)

Men uansett...Jeg blir bare mer og mer usikker på om DBT-behandlingen har noe for seg for meg. En stor del av tiden, spesielt i det siste, har jeg følte de i større grad er depresjon som er problemet og ikke emosjonell ustabilitet. Men så plutselig forandrer alt seg, også vet jeg ingenting lengre. Det som går igjen er at jeg ikke kjenner meg noe særlig igjen i noen av de andre i gruppen...Føler ikke de har samme problemene som meg på en måte? De er alle ganske utadtvendte og problemene deres er liksom i stor grad at de er impulsive, kan bli veldig sinte osv. Utagerende på en måte? Og de har det til tider veldig bra, også kan de falle veldig ned igjen, også opp igjen....Med meg er det mer en jevn depresjon hele tiden, sjelden sånne "oppe" episoder varer mer enn minutter/timer.
Selvfølgelig vet ikke jeg alt om alle de andre, og det betyr kanske ikke så mye heller. Meg det handler om osv. Det som gjør at jeg ikke har sluttet enda er vel det at jeg ikke vet ha alternativet skulle vært. For å slutte med all behandlingen er nok ikke det smarteste heller.

Også er jeg så usikker med hensyn til jobben, som vanlig! Skal jeg gå tilbake når sykemeldingen går ut? Blir isåfall bare 1-2 kvelder i uken....Eller skal jeg si opp/bli langtidssykemeldt og få prøvdmeg i litt forskjellig andre jobber gjennom NAV?(arbidsrettet tiltak osv)
Om jeg først klarer å jobbe, så synes jeg 1-2 kvelder blir altfor lite...Så et annet alternativ er jo å søke en ekstra jobb utenom. Men hva om jeg blir veldig dårlig igjen? Det eneste jeg vet er at jeg vil jobbe så mye jeg klarer, men jeg er utrolig redd for å ta på meg noe som jeg seinere ikke klarer gjennomføre fordi formen plutselig går enda lengre ned. Redd for å mislykkes igjen, kort sagt.
Det går igjen i alt jeg har gjort de siste årene...Jeg kan ha en sinnsyk viljestyrke, stahet og ståpå-vilje og gir alt og gjør det bra, helt til det bare faller sammen.
Ikke rart jeg er redd for å binde meg til ting egentlig...Når det ender sånn hele tiden.

Er akkurat samme greien med hunden desverre. Jeg føler det beste både for meg og hunden er å selge ham før han blir altfor stor. Men mamma og de er ikke helt enig, og det er vanskelig siden jeg såklart er glad i ham. Føler bare alle kan gjøre en feil..Eller liksom, tenkte jo på det i to år før jeg kjøpte ham. Var absolutt ikke noe forhastet...Men er ikke alle ting man kan planlegge på forhånd-

Blæ, vet ikke jeg. Ser ulemper og fordeler med alt...Det eneste jeg vet sikkert er at jeg ikke orker at ting er sånn som nå mye lengre. Som jeg har sagt før; jeg er avhengig av forandring, men takler det ikke. Da blir det ikke lett.