Tankespinn

Bruker fremdeles den gamle pc-en siden den andre har klikket litt. Hører gjennom musikken nå. Alle de gamle bildene og all den gamle musikken fikk virkelig minnene tilbake og tankene til å spinne.
Det er egentlig utrolig hvor mye som er forandret. Og ikke minst med tanken på at jeg tilbake da tenkte at ting ikke kunne bli verre, men det kunne de absolutt...Selv om jeg slet da, så levde jeg nå ihvertfall...Jeg hadde et sosialt liv og et liv, til tross for at jeg hadde mange kraftige nedturer. Nå er det en konstant uro som har tatt bolig i meg. Jeg har blitt mye flinkere til å åpne meg, til å uttrykke meg. Det er ikke lengre noe som er hemmelig omtrent. Lenge gikk mye av min tid ut på å skjule alt mest mulig. Jeg følte det jeg gjorde var sykt og unormalt(risping, kutting, overdoser osv), og at det jeg følte var helt feil. Selv om jeg ikke ønsker meg tilbake dit eller noe, så føler jeg alt har blitt snakket så ihjel de siste årene at det har blitt livet mitt. Det har langsomt gått fra noe sykt til noe "normalt". Det er jo fremdeles sykt, ikke bra og kanskje ikke helt normalt...Men jeg klarer ikke se sånn på det lengre. Og det synes jeg egentlig er ganske dumt. Jeg kunne ønske det ikke falt så naturlig for meg å skade meg selv rett og slett. Av og til lurer jeg på om det var en tabbe å begynne å snakke, å avsløre alt som fantes under topplokket. Om første gangen hos helsesøster når jeg var 15. Første gangen jeg fortalte noen. Starten på slutten. Overgangen fra å føle meg annerledes og unormal til å identifisere meg selv med sykdommen. Digging my own grave.
Jeg ser jo det nå, at jeg i min desperate søken etter å identifisere meg noe, så ble jo strengt tatt JEG borte. Mission self-destruct. Og joda, jeg "lykkes". Lykkes med å være syk, kjøre meg selv så til de grader i grøften.
Men det er nå det gjør vondere enn noensinne. Det er nå jeg må betale. Når jeg faktisk vil bli bedre. Når jeg vil bli mer meg og ikke sykdom. Det er da tomheten kommer. Rastløsheten. Jeg føler meg som ingenting. Jeg har ingenting. Alt er et ork. Men jeg har ikke samme "rusen" som sykdommen pleide gi meg å snu meg til.
Selv om jeg hadde det jævlig, så var det noe befriende ved å bare lukke øynene og falle. Drukne i depresjonen og selvdestruktiviteten. Når jeg nå plutselig skal ha åpne øyne, skal prøve å svømme...Har ikke ord for hvor umulig det føles.

Spiseforstyrrelsen min startet vel hovedsaklig fordi jeg var desperat etter en mening, noe som kunne redde meg fra depresjonen, selvmordet, meningsløsheten. Og det gjorde den. Ingen kan nekte på det. Men istedenfor bare depresjonen, sitter jeg nå her med en konstant uro. Før kunne jeg ha en bra dag, jeg kunne gjøre noe jeg likte, jeg kunne bake en kake, se en film. Det er ikke det at jeg gjør noen av de tingene lengre, men jeg er hele tiden fylt av an uro, en tomhet, en ekkel følelse. Jeg kan aldri slappe av. Jeg har et monster som står på skulderen min. Nummen. Trekker meg vekk fra alt. Må bli likgyldig for å holde ut.

Jeg har tenkt endel på en ting idag. Skal ta det opp med mamma og pappa når jeg reiser hjem seinere idag. Det vil være en ganske drastisk forandring, men det lar seg gjøre. Jeg prøver bare komme frem til om dette bare er enda et av mine prosjekt eller om det faktisk er en god ide. Det er en god del fordeler, men også ulemper. Det kan gjøre at jeg isolerer meg enda mer, trekker meg enda lengre unna. Det er et stort skritt, stor avgjørelse. Men får se hva mamma og pappa har å si om saken.





Sang fra gamle dager.