Etter å ha klart å balansere maten noenlunde en ukes tid så sprakk det. Dagen før oppkjøringen. Den ene dagen det ihvertfall ikke måtte skje. Det skjedde liksom bare, samtidig som jeg var smertelig klar over hva som skjedde. Å holde balansen denne siste uken har vært utrolig tungt, og når nervene ovenfor morgendagen begynte bygge seg opp i tilegg så var det liksom ingen vei tilbake. Faen altså. Prøver å ikke la det knekke meg, prøver å reise meg, holde motet oppe. Men det er vanskelig å ikke bli påvirket...For å ikke nevne at jeg nå er ti ganger mer nervøs fordi jeg er skikkelig kvalm og dårlig, og frykten for at magen skal klikke helt imorgen er VELDIG sterkt tilstede. Kjøretimen idag gikk faktisk veldig bra, så hvorfor i all verden måtte jeg gjøre noe så idiotisk etterpå? Saborterer jeg meg selv med vilje? Jeg vil jo klare det. Alt dette visste jeg før jeg overspiste, at ting kom til å bli ti ganger verre med overspising/oppkast...Ikke hadde jeg lyst på noe heller.
Imorgen kunne jeg spist til jeg besvimte om jeg så ville, men bare ikke idag, ikke idag. Men det som har skjedd har skjedd, og sånn er det. Nå må jeg gjøre det beste utav det, slutte å dvele ved alt som kunne vært bedre. Stille meg inn på å gjøre mitt beste, o være fornøyd uansett hvilket utfall det får. Men det er vanskeligere sagt enn gjort.
Nå skal jeg ta meg en fin dose sovemedisin, og krysse alt som kan krysses på at formen, både psykisk og fysisk er bedre imorgen tidlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar