Angst. Uro. Ambivalens.

Fant nettopp et dikt jeg skrev for 3,5 år siden.


Tanker i natten

Jeg sitter på en stol
rundt meg finnes alt
også du
Jeg er langt foran
Stolen beveger seg sakte
fremover

Bak meg kan jeg se
andre komme
merker at de nærmer seg
raskt

En etter en suser de
forbi
lar meg sitte der og se de
forsvinne i horisonten

Jeg vil ta opp jakten
roper på drømmene
mine
men alle er knust eller
borte.

Til min fortvilelse merker jeg at
jeg stoppper
totalt
idet det siste jetflyet passerer

Jeg må av stolen for å
kommer videre
Prøver men
jeg sitter fast.

Tidens, og tankenes bånd har
låst meg
lenket meg tilbake i
et susende virvar
av følelser

Jeg sitter på en stol
og joda, den kan være behagelig
den
til og med litt koselig

Noen har ikke engang
slik luksus
de er lenket til bakken
Krabber og sliter
men kommer ingen
plass.

Kanskje jeg bare må lage
målet litt mindre og
nærmere
Så det en gang kan nås

Men lavere mål har behov for
mindre stolthet, selvdisiplin
Fortell meg

Hvordan ?

Det er så sært, så utrolig merkelig å tenke på hvordan alt er så likt nå som da, samtidig som jeg er helt annerledes. Jeg sliter fremdeles med de samme tingene og det gjør meg veldig trist. Samtidig som jeg føler jeg er på en helt annen plass enn da, og det føles litt godt også. Men det er vanskelig nå som skoler o.l starter opp igjen, det blir liksom så veldig tydelig hvor tomt livet mitt egentlig er, og hvor utrolig mye tid som har gått til sykdom. Og ikke minst, hvor mye av den tiden mitt mål i livet var å bli sykest mulig, ødelegge meg mest mulig. Jeg må ærlig innrømme at jeg fremdeles savner tilbake til den totale selvdestruktiviteten. Til den totalte depresjonen, likgyldigheten. Til sprikende kutt, turer på legevakten, innleggelser osv. Ikke at det egentlig er SÅ lenge siden sist gang, men forskjellen da var at jeg ikke ville innlegges, og det er vel der forskjellen ligger sånn generelt. Jeg kjenner mer på et ønske om å faktisk ville leve, være frisk...Ikke hele tiden, ikke store deler av tiden, men likevel, innimellom. Og det er tungt, skummelt og til tider jævlig slitsomt fordi det virker så umulig. Ingen vil vel gå rundt som en levende død, ligge hele dagen i sengen og ha null ønske om å leve...Men likevel, man har en trygghet, man satser ingenting og taper heller ingenting...Man lever i en slags døs, en likgyldighet. Og det savner jeg veldig til tider, samtidig som jeg er livredd for den dype depresjonen for jeg vet at om jeg blir fanget av den, så kommer jeg meg ingen vei. Det er kanskje trygt, men det kan ikke kalles et liv.

Men dette er så mye vanskeligere likevel! Tvilen, ambivalensen, motløsheten, kjempingen. Men det er vel slik man kommer seg noen plass, slik man blir bedre? Prøver tenke det. Damen som har ansvar for DBT-behandlingen sa faktisk at forskere hadde funnet ut at de fleste personer med personlighetsforstyrrelser o.l faktisk hadde en fysiologisk MEDFØDT forstyrrelse i følelsessenteret i hjernen som gjør at disse personene har stor sjanse for å utvikle psykiske problemer...Miljø osv vil såklart ha en innvirkning også. Men det føles så utrolig godt at det faktisk er bevist at det er noe medfødt, at man faktisk HAR det vanskeligere enn andre, og at de følelsene man har ikke bare er vanlige følelser som alle har og at man bare er svakere enn alle andre som ikke klarer takle dem. DBT-behandlingen tar utgangspunkt i dette; at ingen av pasientene er svake eller har valgt eller kan noe for følelsene sine, men det de derimot kan er å jobbe med det. For det betyr ikke at man er dømt til å¨være et følelsesmessig kaos resten av livet bare fordi man har denne forstyrrelsen, det betyr bare at man må jobbe mye mer og mye hardere enn "normale" personer for å få kontroll over den.

Det er vel kanskje det som har gjort at jeg føler jeg er på en annen plass nå enn jeg var før til tross for at jeg har mange av samme følelsene...Det faktum at jeg har innsett, eller ihvertfall begynner å innse, at det ikke bare er snakk om at jeg er en negativ person, en svak person og at alt som har skjedd er min egen feil. For det har jeg jo blitt fortalt igjen og igjen av altfor mange, inkludert meg selv...Men at det faktisk er mange faktorer som har hatt MYE å si, som ikke jeg nødvendigvis har ansvar for eller har kontroll over. Som denne forstyrrelsen i følelsessenteret som kan gi ekstremt sterke føleleser, oppveksten min-som for all del ikke var forferdlig, men det ble likevel fokusert mye på å ikke snakke om negative ting osv. I tilegg til at alle følelser som ikke var 100% positive helst skulle trykkes bort+mye krangling og uro...og jeg kunne nok nevnt mye mer...Men ihvertfall veldig mange ting som gjorde at jeg aldri fikk de verktøyene jeg skulle ha fått til å takle følelser, og da er det rett og slett naturlig at jeg etterhvert utviklet alternative og destruktive metoder. Fordi jeg rett og slett ikke kunne noe annet. Jeg mener ikke å fraskrive meg selv hele ansvaret og skylde på alt og alle andre, men i alle år har jeg hatt ekstrem skyldfølelse og vært overbevist om at jeg har vært et misfoster siden jeg ble født. Og ja, jeg ble kanskje født med en ekstra følsomhet, men det var faktorer og andre rundt meg som gjorde at det gikk så galt. Poenget mitt er at ALT er IKKE min egen feil, men det er jeg som må fikse opp...Og det gjør at jeg i langt større grad nå klarer å føle at jeg fortjener bra og riktig hjelp, for det er faktisk en helvettes jobb og ingen ville valgt å gå gjennom det jeg har gjort om de hadde alternativer. Før har jeg hele tiden følt jeg ikke fortjener hjelp osv...Og de tankene kommer jo fremdeles, men nå vet jeg bedre! I tilegg til oppvekst osv, vil jeg også trekke frem igjen det med at psykologer osv har gjort meg verre. Det er så utrolig mange psykologer, psykiatere osv der ute som virkelig ikke burde hatt jobben sin! Gjennom såkalt behandling har de vært med på å fore selvhatet mitt, og mitt syn på meg selv som totalt håpløs. Hvor mange ganger har jeg ikke fått høre at; om ikke du vet hva du vil selv, så kan ikke vi hjelpe deg! Om du ikke er motivert, så kan ingen hjelpe deg! Jeg har vært desperat etter forandring, desperat etter en utvei, etter hjelp...Gang på gang har jeg fått slengt i ansiktet at jeg må ville det selv, at jeg må være motivert, at det bare er jeg selv som kan gjøre jobben osvosv. Dette har jo bare bekreftet mistankene om meg selv, for såklart vet jeg at jeg må gjøre jobben selv, med andre ord mener vedkommende at jeg ikke prøver gjøre jobben selv, til tross for at jeg føler jeg har gjort alt jeg kan. Ergo-jeg er håpløs, lat og fortjener ikke hjelp. Og det samme med "du må ville selv" " du må være motivert"...Jeg har slitt med ekstrem depresjon og total motløshet, og da er det helt naturlig å ikke klare å kjenne at man vil noe eller at man er motivert for noe, det vet jeg nå, men jeg har HELE tiden blitt fortalt at det er min egen feil at jeg ikke blir bedre, fordi jeg ikke vil nok, jeg ikke er motivert nok, jeg ikke er god nok, jeg ikke gjør en god nok jobb and the list goes on! Alt dette har jo bare vært med på å forsterke og dra meg lengre og lengre inn i selvdestruktiviteten og overbevisningen om at jeg er et håpløst tilfelle og kommer til å være kronisk deprimert resten av livet, detter har jeg også blitt fortalt av utallige folk innen psykiatrien.

Nå er planen at jeg mest sannsynlig skal reise ned på capio for å ha en vurderingssamtale før jeg søker om plass...Siden det tar så lang tid, så fant vi ut at vi liksågodt kunne ta vurderingen først. Hun på capio mente også at det kunne virke positivt om jeg allerede hadde et ja fra capio når jeg skulle søke til Helse Vest om støtte. Tenker på å kanskje kombinere det med helgekurset til IKS i begynnelsen av september. Men vi får se :)

Idag har strengt tatt vært en drittdag, bokstavelig talt:P Huff, magen har vært helt vrang, og mesteparten av tiden har blitt brukt på toalettet...Så sliten at jeg vurderer legge meg for natten snart. Jeg endte opp med å overspise og spy tilslutt igår kveld, men jeg føler likevel det var mer en seier igår enn tap. For jeg sto imot lenge, og jeg trente som jeg skulle...Og selv om jeg overspiste/spydde, så var det langt fra så ekstremt som det har pleid å være i det siste og jeg følte meg heller ikke så totalt deprimert som jeg pleier. Føler på en måte jeg ikke mistet kontrollen i så stor grad? Idag har faktisk ikke trangen til å overspise vært spesielt stor, og jeg er overbevist at jeg skal klare meg uten...Og det er jo bra, med tanke på at det første døgnet som oftest er det verste :)