Kort oppsummert

Dagen igår var OK. Ble med hjem, gikk greit det, ihvertfall noen timer. Fikk ikke sove, ikke i det hele tatt, mamma hadde låst døren på kjøkkenet, men når klokken var 4 orket jeg ikke mer, og dirket den opp. Patetisk. Men klarte faktisk skjule at jeg hadde vært der denne gangen, likevel, patetisk. Sovnet i 5-6tiden, var oppe 07.20. Skulle jobbe litt ute, hadde lovd pappa det. Jobbet til 13.00, følte meg bedre. Satt på med søsteren min ut igjen i leiligheten min, Jeg fikk penger av mamma og pappa før jeg reiste for å fylle på ungdomskortet,kiropraktoren imorgen og mat til hunden. Mamma var veldig skeptisk til å gi de til meg, og fikk meg til å love at de ikke skulle brukes på mye drittmat. Og jeg bare; neida, herlighet blablabla. Det første jeg gjorde var å gå på butikken. Fy faen. En time eller to seinere når jeg holdt på å spise ringte mamma for å sjekke at alt gikk greit, og hun hadde hørt at pappa hadde gitt meg litt ekstra som jeg kunne ha, noe hun absolutt ikke likte, og hun sa at jeg skulle ha 200 kr til overs etter at jeg hadde kjøpt det som var avtalen, og at hun ville ha de tilbake imorgen. Jeg løy så det rant av meg, og det kom helt naturlig, trengte ikke tenke over det en gang. Så nå må jeg enten la være gå til kiropraktoren eller fylle ungdomskortet så jeg har de pengene, eventuelt si hva som skjedde, men det vil liksom bevise en gang for alle at jeg er en løgner og ikke kan stoles på. Kommer til å bli brukt mot meg i evigheter.

Uansett, jeg fortsetter å spise, selvhatet florerer, at mamma ringte minnet meg bare på hvor utrolig patetisk jeg har blitt. Lyver, stjeler, manipulerer and you name it. Og hva kan jeg si, denne gangen tok det av, og jeg ble mer deprimert enn på lenge og tenkte egentlig at NÅ nå orker jeg ikke mer, jeg vil dø. Men først måtte resten av maten vekk, så jeg sendte melding til
søsteren min om hun kunne gjøre meg en tjeneste. Så satt jeg posen med mat utenfor døren og hun kom og hentet den. Må virker utrolig sært da, men jeg orket ikke gå ut, følte meg så skamfull. Men herlighet, hun skrev en lang melding om at hun var stolt over at jeg tørte spørre om hjelp og masse sånn, så det var egentlig veldig fint. Og når jeg sjekket facebook'en min nå har svogeren min skrevet til meg:

Gla i deg, "lillesøster" Så glad du spør om du trenger noe. Vi er her for deg!!!:) *KLEM*

Og sendt meg denne sangen:



Måtte nesten trekke litt på smilebåndet da, hele stemningen og rytmen i den sangen var liksom så feil som du kan få det til akkurat nå:P
Men likevel, betyr mye at folk bryr seg da, selv om jeg virkelig ikke føler jeg fortjener det.

Imorgen skal jeg liksom ha bestemt meg for om jeg sier ja til DBT-teamet, jeg aner enda ikkke. Har strengt tatt lite lyst å møte noen av de folkene, men samtidig er det jo litt dumt å ende opp med å si nei fordi jeg har de litt i vrangsstrupen akkurat nå. Risikerer å stå uten noenting. Men aner ikke jeg. Aner heller ikke hva jeg skal gjøre angående jobben på lørdag, føler jeg burde fått sykemelding for lenge siden. Helgen virker uoverkommelig,

Nå håper jeg jeg får sove litt ihverfall.