DBT eller ikke DBT?

Det går litt bedre, tror jeg. Tør ikke helt føle meg trygg enda, men tror jeg er ute av bulimi-perioden for denne gang. Vet ikke helt hvordan jeg klarte det egentlig, men sykepleieren sto plutselig på døren igår, og fikk snakket endel med henne. Mamma hadde visst ringt fordi hun var så bekymra for meg oO Følte ikke det hjalp så mye å snakke med henne der og da, men kanskje det hjalp litt likevel? Trente ihvertfall etterpå, og selv om det kanskje ble litt vel mye(vondt i ryggen og foten idag!) så hjalp det likevel til å få meg ut av den besatte og syke perioden jeg har vært inni litt for lenge. Har begynt med at jeg skal gi meg selv et klistremerke for hver dag jeg klarer la være overspise/spy, klarte det faktisk igår, men måtte til min forferdelse innse at jeg ikke hadde fått et klistremerke siden lørdagen, og egentlig ikke hatt et eneste skikkelig måltid utenom overspisingene siden da. Så ikke helt bra, men ja, når jeg har fått samlet opp 7 klistremerker er ideen at jeg skal gi meg selv en belønning(som ikke har med mat å gjøre såklart!:P)...Mamma synes det var en bra ide, så hun var med på å sponse disse belønningene litt siden jeg er ekstremt fattig for tiden.
Uansett, idag tok jeg sjansen på å handle inn litt "trygg" mat, og fått i meg litt, eneste problemet nå er at magen er veldig i ulage etter all tullingen med maten så er ekstremt kvalm, vanskelig å få i seg noe, men jeg prøver!

Over til overskriften! Jeg var på DPS'en for noen dager siden sammen med sykepleieren. Vi hadde møte med hun som er sjefen for DBT-behandlingen der inne...Så fikk en hel haug med info om den, fikk spurt litt spørsmål osv. Nå skal vi ha et nytt møte neste uke og jeg bør vel egentlig ha bestemt meg innen da om jeg skal takke ja til tilbudet oO Man binder seg veldig da, må skrive under på kontrakt og det går over et helt år(to ganger i uken). Men hun damen mente jeg var en ideel kandidat utifra det hun hadde lest i papirene mine(skulle gjerne lest de selv!)og utifra samtalen vi hadde. At DBT-behandlingen virket som den optimale behandlingen for meg, og jeg er visst ganske heldig som får tilbudet også, det finnes bare noen få plasser i Norge så langt. Alle de andre deltagerne som skulle være med var visst diagnotisert med personlighetsforstyrrelser, men også endel av de hadde spiseforstyrrelser og diverse andre ting. DBT-dialektisk atferdsterapi er kort sagt en blanding av mange terapi-former, fikk endel ark med info;

Du som har fått tilbud om å delta i dialektisk atferdsterapi har iblant vanskelig for å regulere følelser. Dette kan handle om problemer med å kjenne igjen og uttrykke følelser, eller å oppleve sterke følelser og impulsiv atferd. Sannsynligvis har du også noen problematiske relasjoner til andre mennesker og usikkert selvbilde. Behandlingen som ble utviklet av en amerikansk psykolog og forsker tar sikte på å hjelpe deg med disse problemområdene. Flere studier har vist at pasienter med ulik selvdestruktiv atferd(også spiseforstyrrelser)blir klart bedre av denne behandlingen.
Opplegget inneholder fire deler:

1. individuelle samtaler
2.Ferdighetstrening i gruppe
(mindfulness, å skape og bevare gode relasjoner,å regulere følelser, å holde ut når det er vanskelig)
3. Telefontilgjengelighet(man kan ringe behandleren så lenge det er før 22.00 om kvelden)
4. Konsultasjonsgruppe

Men er så usikker! For på ene siden tenker jeg at det egentlig høres ganske bra ut, at jeg ikke har noe å tape og at det har vist seg å funke på veldig mange andre...Men samtidig føler jeg at jeg i første omgang trenger ta skikkelig tak i spiseproblemene før jeg er klar for noe annet...Det er ikke nok å bare bli med på dette også få en kostplan som jeg skal følge hjemme, føler jeg trenger veldig tett oppfølging i en lengre periode...Hun damen jeg snakket med mente det ikke var noe problem, siden vi kom til å jobbe med følelsene som lå bak og da kom spisingen automatisk til å bli bedre etterhvert som man fikk "ordnet" opp i følelsene...Men vet ikke om jeg er helt enig der, for har hatt så tullete matforhold så lenge nå, at jeg tror ikke det er nok å BARE jobbe med følelsene, må også jobbe litt med maten konkret.
I tilegg fikk jeg litt sjokk når jeg hørte hvem som skulle være leder for gruppeterapien, det var han forferdlige psykiateren som tråkket på meg når jeg allerede lå nede sist gang jeg ble innlagt på PAM. Det var ikke langt fra at jeg tok selvmord den gangen, og det hadde delvis med måten han behandlet meg på, som var totalttotalttotalt idiotisk og utilgivelig...Så føles litt rart og vanskelig at han skal sitte der og lære oss hvordan vi skal takle følelsene våre...Starter opp ny dbt-gruppe i januar igjen, og der skal ikke han være med, så er et alternativ å kanskje vente til da...Om jeg skal på capio er det jo ikke så mye vits i å begynne på en dbt-behandling nå. Men jeg vet jo ikke om jeg får innvilget søknaden og når det eventuelt blir, og om jeg skal på capio så kunne man få permisjon fra behandlingen ved innleggelser og sånt. Jeg aner ikke!
Kunne ønskt jeg kjente noen som hadde erfaringer fra en sånn behandling, men siden det fremdeles ikke finne så mye av i Norge så blir det litt vanskelig...

Og jeg er invitert i bryllup imorgen...Enda ikke bestemt meg for om jeg blir med. Synes det blir så vanskelig med middagen og sånt nå, jeg kan rett og slett ikke spise noe tilnærmet normalt når jeg er i sånn periode jeg er nå, hele fordøyelsessystemet er helt fucka og jeg må være veldig forsiktig for jeg reagerer på alt mulig...Så ja, usikker, for det blir vanskelig og vet ikke om det er verdt det. Men vi får se på formen imorgen....Nå må jeg ihvertfall legge meg nedpå litt, for jeg skal på jobb ikveld o_O Krysser fingrene for at den verste kvalmen går over.