Bulimien tok overhånd igjen igår desverre, for første gang på tre uker. Og det var utrolig vanskelig, følte meg veldig oppgitt og deprimert. Både fordi jeg sprakk, men også fordi det ikke gav meg den flukten eller "rusen" det har pleid å gi. Noe som forsåvidt er bra, men også vanskelig å skulle gi slipp på...Det eneste det gav meg var kvalme, veldig ubehag, magevondt og selvforakt. Jeg prøver å tenke på det som en mulighet istedenfor, så prøver å følge et tips som en av lederne på leiren kom med, som gikk ut på at man skulle spise alle vanlige måltid selv om man overspiste. Vanligvis ville jeg latt være å spise noen dager, men presset i meg litt frokost. Det føles ikke bra i det hele tatt, men jeg prøver ihvertfall.
Igår minnet meg vel også på at jeg trenger mer hjelp enn jeg får akkurat nå...Vet bare ikke helt hva. Jeg trenger noen som kan heie litt på meg og støtte meg opp når jeg prøver ta de rette valgene, for de kan være så utrolig vanskelige til tider, og det får meg til å tvile på meg selv og alt.
Jeg har gitt meg selv en frist til neste helg å bestemme meg om jeg skal selge hunden eller ikke. Det trengs å ta en endelig bestemmelse, både for min del og hans del. Men lett blir det ikke.
Er forsåvidt klar over hvorfor det endte som det gjorde igår. Jeg er så utrolig overveldet og handlingslammet at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. I tilegg vet mamma som vanlig alltid hvordan hun skal trykke på alle de feil punktene...Vi klarte å unngå de store kranglene, og egentlig var kvelden ganske vellykket sånn sett, men jeg takler likevel ikke alle de småtingene som er der hele tiden...Og det hjelper jo ikke ta det opp heller, så enten må jeg lære å leve med det eller ta mer avstand. Begge deler føles altfor vanskelig.
Skal heldigvis ikke på jobb igjen før på torsdag, så håper jeg får summet meg litt til da. Akkurat nå føles ikke ting spesielt bra, men det er vel en del av prosessen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar