Jeg er ikke på en bra plass nå. Har egentlig bare gått downhill siden jeg kom hjem fra leiren, men har kjempet imot hele tiden og brukt alle triksene i boka og sagt til meg selv at det er en del av prosessen, det er en del av prosessen, det er bare et lite tilbakesteg, jeg faller ikke helt tilbake osvosvosv. Men herlighet, hvor mange ganger kan man egentlig si det før det høres mer og mer ut som en løgn? Jeg har forsømt jobben, forsømt venner, forsømt meg selv, familien, og nå er jeg så nedbrutt at det ikke funker å si at det bare er et liiite tilbakesteg. Har absolutt ingen motivasjon og føler ikke jeg orker leve mer, ihvertfall ikke sånn som dette, og jeg får jo ikke den nødvendige hjelpen til å få meg utav det heller...så hva gjør man da? For å kjempe med nebb og klør for å klare det på egen hånd også feilefeilfeilfeilfeilfeilfeile på nytt og på nytt der orker jeg rett og slett ikke mer. Det blir mest sannsynlig søkt til capio i september, men det er ikke før september, og det er bare søknaden, som mest sannsynlig vil ta imnst en måned før den blir behandlet...Så om jeg i det hele tatt får tilbud om behandlingen, så vil det ikke være snakk om før om 2-3 måeder, og hva skal jeg gjøre i mellomtiden, legge meg ned for å dø? Jeg aner seriøst ikke...Enda en nedtur var at jeg fant ut at det verken var pga. massasjen eller treningen at jeg følte meg så bra, det var pga. et brett med sterke smertestillende jeg fant. Så ja, jeg har visst ikke evnen til å føle meg bra eller lykkelig med mindre jeg får en eller annen slags form for (usunn) rus.

Det verste er egentlig ikke å være så langt nede, men å ikke se noe point i å prøve å komme seg opp igjen.