Jeg er passe mørbanka etter kiropraktortimen idag! Kiropraktoren var ung og kjekk faktisk, jeg stoppet nesten i døra, hadde forventa meg en gammel mann. Men han var veldig hyggelig da, så det gikk greit.
Damen på NAV var også utrolig hyggelig, og selv om jeg såklart ikke fikk utbetalt penger der og da, så fikk vi ihvertfall funnet ut hva jeg skal søke på og hvordan ting bør gjøres.
Jeg sliter med å holde motivasjonen oppe med den timetellingen. Magen er fremdeles uggen etter gårsdagen, og psyken min VELDIG klar over at jeg har lagt på meg sinnsykt i det siste. Noe som gjør at jeg føler meg oppblåst, feit og ekkel. Noe som igjen gjør at jeg mister totalt motivasjonen og føler meg veldig håpløs.
I tilegg er den intense ekkelhet-følelsen over vektøkningen og matinntaket i det siste uutholdelig, og det eneste som kan roe ned angsten, uroen, om bare for en liten stund, det er å hive seg inn i enda en matorgie. Jeg VET jo at den ekkelhetsfølelsen er mest intens første døgnet, og at det blir en slags avvenningsprosess, og at man må rett og slett bare holde ut. Men samtidig føler jeg jeg trenger en pause fra å holde ut nå, en pause fra å kjempe, bare en liten en før jeg knekker helt sammen. Men det er jo bulimien som prøver å lure meg, for en sånn liten "pause" bruker den for alt det er verdt, til å ødelegge meg mest mulig, sånn at jeg likevel knekker sammen tilslutt.

Har egentlig ikke spesielt sug eller noe heller, går mer på den konstante stemmen som maser i hodet mitt, bombaderer meg med tvangstanker og kritikk. Så jeg gjør det nesten bare for å få slippe unna for en liten stakkarslig stund. Men det er jo akkurat sånn bulimien opererer, jeg vet jo det, men likevel lar jeg det skje, igjen og igjen.