Stress

Egentlig ikke stresset mye idag, men merker jeg blir litt stresset nå for jeg tror jeg har fått urinveisinfeksjon igjen :S Må løpe på do hele tiden, og verst om kvelden/natten; kjempegøy med nattog da! Men jeg får ta litt ekstra kveldsmedisin og satse på at det går bra.

Har fått tatt meg en lang tur i den herlige høstluften idag... Virker nesten som om kneet mitt plutselig har blitt bra!

Jeg har så sinnsykt mange ambivalente tanker rundt Modum bad nå. Først ble jeg kjempeglad fordi jeg fikk vurderingsopphold før jul, men jo mer jeg tenker på det, jo mer nervøs blir jeg.

Jeg føler meg ikke klar...Føler meg ikke syk nok, jeg vil ikke legge på meg, jeg vil ikke gi slipp på spiseforstyrrelsen(ihvertfall ikke den anorektiske delen). Jeg vil så intenst litt mer ned i vekt at alt annet blir uviktig.


Samtidig er det jo ikke uten grunn at jeg har søkt plass på Modum. Om jeg fortsetter som nå vil jeg verken få et langt eller et spesielt lykkelig liv. Jeg vil mest sannsynlig ikke klare å utdanne meg, ikke klare å få meg en jobb. Jeg vil fortsette isolasjonen, og sikkert bare bli mer spiseforstyrra. Er det virkelig noe jeg vil?
Nei.

Men likevel klarer jeg ikke unngå å tenke at jeg kanskje vil føle meg mer klar og motivert på et senere tidspunkt enn jeg gjør nå. Hvordan skal jeg klare en så tøff kamp når motivasjonen ikke er på plass? Hvordan skal jeg klare kostlister og vektoppgang når jeg ikke vil spise og ikke vil opp i vekt?

Jeg prøver å tenke gjennom hvorfor jeg ville til Modum i første omgang. Om jeg har følt meg presset til det eller om det har vært helt og holdent mitt valg. Jeg har hele tiden følt at det har vært mitt valg, men samtidig føler jeg ikke jeg har noe valg heller fordi kroppen min ikke orker mer?
Jeg ser jo at å leve sånn som jeg gjør ikke går så mye lengre...men samtidig kan jeg jo ikke forvente å få hjelp og behandling om jeg ikke er villig til å gå opp i vekt?

Du er alvorlig syk, du vet det sant? Sa legen min til meg igår. Reaksjonen min var latter, og et; joda, rent objektivt sett, men sånn egentlig ikke nei.
Det er som om jeg vet det, men likevel ikke skjønner det? Det føles ikke som det angår meg.

Jeg klarer ikke slutte å måle alt i kilo. Jeg er ikke tynn nok, jeg har aldri vært nødt til å ha sonde eller bli innlagt på sykehus; ergo er det ikke egentlig så alvorlig.

Jeg prøver å tenke på hva som kan få meg til å tro på at det er alvorlig. Hva som skal til for at jeg ikke bare "vet" men at jeg også skjønner. Er jeg virkelig nødt til å ende på sykehus før jeg forstår?

Og hvorfor ler jeg det bort?

En stor del av frykten er nok angsten for å mislykkes. Jeg vet liksom ikke helt hva frisk er, og noen ganger vet jeg ikke engang om jeg egentlig vil bli frisk?

Det er nok bra at jeg skal på IKS- kurs, kanskje jeg finner noen svar og blir litt klokere på hva jeg egentlig vil.

Modum bad og sånn

Jeg skal på vurderingsopphold om 18 dager :O

Hatt masse tanker rundt dette idag og hatt planer om skrive et langt innlegg, men jeg orker rett og slett ikke. Overspiste og kastet opp( skal nevnes at det er første gang denne uken(!)) for noen timer siden, noe som endte opp med blodsukker på 2mmol og anfall. Så ja, jeg er sliten, og tror nesten bare jeg får skrive et lengre innlegg imorgen.... Håper virkelig jeg klarer å bruke morgendagen konstruktivt og at jeg får ladet litt opp til osloturen!
(reiser med nattoget :)

Nattinatt <3

lost for words...(?)

Jeg er forvirret. Litt lettet? Vet ikke helt hva jeg skal tro. Det stemmer liksom ikke, men på samme tid, the scale doesnt lie.

Kort sagt; jeg har, etter å ha hatt en periode med svingninger mellom sulting/bulimi; hatt en lengre periode med bulimi(noen uker). Så og si alltid når bulimiperiodene varer så lenge og er sammenhengende så går vekta opp...Det varierer såklart litt, men jeg har flere ganger opplevd at vekta har skutt i været...Føler meg alltid enorm i sånne perioder, er konstant oppblåst og jævlig. Klok av skade har jeg lært meg å holde meg langt vekke fra vekten...Jeg kjenner det på kroppen, og på klærene som gjerne ikke sitter like løst. Har ikke tall på hvor mange ganger vekta både har vist 4 og 5kilo opp...Så når jeg idag ikke klarte motstå trangen til å veie meg, så var det dette jeg forventet. En oppgang...
Jeg kan innrømme at jeg nok har et forvridd syn på kroppen, men jeg har likevel alltid klart å kjenne om jeg har gått opp i vekt...

Når vekten viste det samme som den gjorde for rundt en måned siden(som igjen er den laveste vekten jeg har vært på)så skjønte jeg fint lite.
Hvordan er det i det hele tatt mulig? Jeg har jo kjent at klærene strammer, har jeg ikke? For å ikke snakke om at jeg har overspist ekstreme mengder, pose etter pose...Joda, jeg har kastet opp, men man beholder jo alltid litt? Damen jeg snakket med fra Modum mente at man bare klarte få opp igjen 50% av maten! :O
Men det er jo ikke mulig? Om jeg hadde fått i meg halvparten av det jeg har overspist på i det siste så ville det nok betydd tusenvis av kalorier daglig, noe som hadde garantert at jeg ville gått opp i vekt....

Jeg må innrømme at jeg er ekstremt lettet over at vekten ikke hadde gått opp, men samtidig var det totalt uventet. Føler meg bare enda mer forvirret over kroppen min? Hva skjer?

Hele dagen idag har vært rar. Jeg våknet grytidlig(!)for første gang på lenge, og med en kvalme som bare har blitt verre iløpet av dagen. Nå kjenner jeg mest på at jeg gruer meg til helgen...Føler det er så mye som kan gå galt.
Kunne ønske motivasjonen ville vare litt lengre enn en dag om gangen.
Samtidig har jeg egentlig vært flink idag.
Jeg spiste litt og kastet opp litt; vanligvis ville dette ført til at jeg tenker at jeg har ødelagt alt så jeg kan liksågodt overspise og spy+at jeg alltid føler jeg fortjener å bli straffet(ved å overspise og spy)...

Hjernen(BULIMIEN) jobbet på høygir for å tenke ut en lur unnskyldning til hvorfor jeg trengte å låne bilen til mamma(for å kjøre til butikken).

Men jeg klarte å stoppe opp, klarte å ikke la alt gå til helvete bare fordi noe gikk til helvete. Dette er noe jeg synes er UTROLIG vanskelig...Enten gjør jeg noe ellers gjør jeg det ikke, tenker jeg ofte.
Å snu på halvveien er liksom ikke mulig...
Men joda, idag gikk det!

Problemet er at det føles umulig å se bort fra det faktum at jeg mistet kontrollen en liten stund...Det er like ubehagelig,skummelt og ikke minst skamfullt hver gang.
MEN JEG VAR FLINK. Må bare fortsette å gjenta det for meg selv, litt positiv brainwashing trengs kanskje!(i motsetning til negativ som jeg har holdt på med i årevis...)

IKS til helgen!

Etter å ha vaklet frem og tilbake, og ikke klart å bestemme meg for å reise eller ikke; så tok jeg avgjørelsen; jeg reiser til Oslo med nattoget og skal være der til mandag! Det er litt skummelt, spesielt med tanke på den lange togreisen nedover...Og bare formen og helsen min generelt. Men samtidig hjelper det VELDIG å ha noe å se frem mot. Jeg tviler ikke et sekund på at kurset blir bra. Det som har holdt meg tilbake er at det er DYRT med to netter på hotell+at spiseforstyrrelsen ikke vil la meg reise....også er jeg jo egentlig ikke iform til å reise noen plass. Men samtidig kom jeg frem til at hva er alternativet? Om jeg ikke reiser vil nok all tiden og alle pengene bare gå til bulimien uansett...Så da er IKS-kurs og oslo-tur en MYE bedre investering :)

Jeg har forresten hatt en ganske bra dag. En uvanlig produktiv dag! Jeg føler meg som MEG, og ikke bare som en spiseforstyrrelse. Synes alltid det er litt skummelt med positive ting, tør liksom ikke helt slappe av, går og venter på at ting skal gå til helvetet igjen når som helst.

 

<3

Isolasjon

Jeg er livredd for nære forhold. Det føles farlig.  Når jeg først blir glad i noen, så blir jeg så veldig glad i dem. Jeg føler meg så svak, mister kontrollen. Bryr meg altfor mye. Det gjør for vondt, og jeg vet jeg alltid vil ende opp med å flykte.

Selv om jeg har slitt med at jeg isolerer meg før også, så tror jeg aldri isolasjonen har vært så omfattende som den har vært det siste året. Jeg kan nok med hånden på hjertet si at det ikke hadde vært mange(bortsett fra familien)som hadde merket om jeg ble borte. Det sier jeg ikke fordi jeg har konkrete planer om å forsvinne, men mer for å konstantere fakta. Konstantere hvilken fantastisk jobb spiseforstyrrelsen har gjort for å fjerne enhver positiv innvirkning på livet mitt.
Innimellom, en sjelden gang, så kjenner jeg på lysten til å være sosial...Det får meg ofte til å føle på et slags sinne; hvor ble det av alle vennene? Samtidig skjønner jeg det veldig godt. Livet mitt har stått på pause lenge, men det betyr ikke at alle andres liv gjør det. De lever videre, fortsette sitt eget liv. Det er forståelig.



Det er et uendelig sårbart tema. Et tema jeg har blokkert ute, nektet meg selv å tenke på fordi jeg vet det får meg til å føle meg som verdens mest mislykkede 20-åring....men ikveld kom plutselig alt tilbake. Altfor mange sterke følelser og tanker. De lammer meg.

Rise above this

Denne sangen har betydd utrolig mye for meg de siste årene...Det gjør nesten vondt å høre på den fordi det er mange vanskelige minner, samtidig har den fått meg gjennom så utrolig mye. Husker jeg sang den for full hals når jeg lå på akuttmottaket med brukket ankel. Smerten var helt ubeskrivelig og uutholdelig, men til og med da gav den meg ekstra styrke....

Løftet

Jeg hadde jo lovd meg selv at om ikke ting var blitt noe bedre iløpet av denne uken så skulle jeg be om hjelp. Dette er noe jeg egentlig har tenkt på hver eneste dag de siste ukene...Men skammen og frykten for å få avslag har holdt meg igjen. Jeg har så utrolig lite lyst å være innlagt. Samtidig vet jeg innerst inne at jeg ikke bør eller kan utsette det mer og at det nok er nødvendig.

Jeg har fått nei før, fått beskjed om at; hvis det blir akutt så kan du gå på legevakten(til tross for at jeg har sagt klart ifra at det har vært akutt 24/7 i flere uker). Å gå på legevakten er ikke et alternativ. Det siste jeg trenger er å komme ned der og bli sendt hjem igjen fordi jeg ikke er suicidal nok ....bli sendt hjem fordi jeg ikke har tatt overdose eller fordi jeg ikke har store, gapende kutt jeg kan vise frem. Det har skjedd før, mer enn en gang.

Men jeg skal ihvertfall holde løftet mitt denne gangen, så får det gå som det går.

Jeg vil ikke dø...

..men jeg vil ikke leve heller. Det er for vondt sånn som det er nå. Dette livet er ikke levbart.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt på døden de siste årene. Hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg ikke holder ut mer...Selvskading og piller. Aktiv suicidal? Men likevel ikke. Jeg er livredd for å dø. Jeg vil jo ikke dø sånn egentlig. Men smerten og desperasjonen blinder meg. Når man allerede føler seg presset til det ytterste, når strikken er tøyd så JÆVLIG mye lengre enn man trodde var fysisk og psykisk mulig, når man skriker innvendig etter at kroppen skal gi etter, men alt likevel fortsetter; er det da rart man tenker at man ikke vil leve mer?

Likevel. Når man ser døden i hvitøyet, når man for alvor står på stupet, da griper angsten en. Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke leve, bare la meg få slippe hver så snill.

For noen timer siden skjedde noe som bare har skjedd noen få ganger før. Jeg orker ikke gå inni detaljer, det er for ekkelt og intimt og fælt. Men det har ihvertfall med spiseforstyrrelsen å gjøre. Dødsangsten grep meg, jeg trodde for alvor at dette kanskje kunne være slutten. Jeg gråt og ba til Gud og til høyere makter, tryglet om å få slippe, tryglet om hjelp, lovde at om jeg overlevde dette så skulle jeg aldrialdrialdri mer kaste opp.
Jeg forbannet meg selv for hver tanke jeg har tenkt om at jeg vil dø; tenk om det nå faktisk skjer? Jeg mente det jo egentlig ikke!
For å være helt ærlig vet jeg nesten ikke hva som er verst...Det som skjedde, eller det faktum at spiseforstyrrelsen og skammen holdt meg fra å ringe etter hjelp. At til tross for at jeg var livredd og desperat, så kom spiseforstyrrelsens ønsker foran mine egne.

Dette ble et dystert innlegg...Men det viktigste er vel at det går greit med meg nå. Håper den skremmenede opplevelsen kan fungere som motivasjon, samtidig er jeg redd den ikke gjør det....Men jeg har bestemt meg for å gi meg selv en uke, om ikke ting går bedre etter det, så får jeg prøve å be om noen dager innleggelse.

Brevet

Uansett hva jeg skriver føles det liksom som om noe mangler eller blir feil, men jeg fant ut at det får bare bli som det blir. Her er det jeg har skrevet så langt;


Spiseforstyrrelsen nå og forventninger

Å skulle skrive dette brevet har vist seg å bli enn mye større utfordring enn jeg først hadde trodd. Ting kan forandre seg sånn fra uke til uke, og noen ganger fra dag til dag, at det er vanskelig å skulle oppsummere det hele.
Den siste tiden har jeg for det meste svingt mellom to ytterpunkter; bulimiske perioder og "pause"-perioder.

Bulimiske perioder

Bulimiske perioder er veldig tunge. Det føles som om jeg er i full krig, og bulimien bruker maten og kroppen til å skade meg. Som oftest spiser jeg ikke noe iløpet av dagen, mens kvelden/natten overspiser jeg og kaster opp. Dette kan vare i timesvis med så mange "omganger" at jeg ofte mister oversikten. Noen ganger gir overspisingen/oppkasten en slags rus, men ofte føles det mer som en tvangshandling og som en måte å straffe meg selv på. Jeg kan bruke sterk mat, mat jeg ikke liker, mat som er dårlig osv. for at det skal gjøre mest mulig vondt og gi mest mulig ubehag. Bruken av avføringsmidler har også økt den siste tiden. Jeg tar dem ikke for å gå ned i vekt(vet at det ikke har noe for seg)men for å straffe meg selv og for at magen skal bli helt tom igjen fortest mulig.
Overskuddet fysisk eller psykisk til å spise og spy er lik null...Jeg ORKER rett og slett ikke, men jeg føler jeg har en privat torturist som henger over meg og tvinger meg til å fortsette.

Jeg har store problemer med å forholde meg til kroppen. For kroppen er bulimien, og jeg hater bulimien. Ergo; jeg hater kroppen. I sånne perioder har jeg store problemer med å dusje o.l fordi jeg ikke klarer møte den nakne sannheten, klarer ikke møte "bulimiens tempel".

Etter kraftige runder med oppkast får jeg ofte anfall. Jeg begynner å skjelve, kaldsvette og må bare ligge. Det varierer hvor kraftig anfallene er, men noen ganger blir jeg veldig dårlig, og klarer ikke snakke eller bevege meg.
Etter at jeg er ferdig med rundene mine hater jeg som oftest meg selv intenst. Uansett hvor mye jeg kaster opp føler jeg aldri at det er nok, og at jeg kommer til å legge på meg.  Ting som stjeling av penger, mat osv. som gjør at jeg skammer meg enda mer, og hater meg selv enda mer, er som bensin for bulimien.  Det blir en ond sirkel som jeg ikke klarer å rive meg utav.

"Pause"-perioder

Når bulimien har herjet en stund er jeg som oftest desperat etter en pause. Å spise står for meg som noe negativt, å spise er å skade meg selv. I pause-periodene får jeg en slags pause fra alt det vonde ved å ikke spise. Jo mer jeg spiser jo mer besatt blir jeg av mat, og motsatt. 
Ved å ikke spise slipper jeg å forholde meg til mat i det hele tatt...Jeg får plutselig plass til mine egne tanker i hodet.
Før kunne jeg føle en slags rus av å ikke spise over lengre perioder, men det siste halve året har jeg bare blitt veldig dårlig fysisk. Kort sagt har jeg det mye bedre psykisk, men verre fysisk.

Hver gang jeg har prøvd å lytte til fornuften, prøvd å begynne å spise igjen, så havner jeg som oftest tilbake i bulimiens vold. Det føles ofte som et bevis eller en bekreftelse på at mat er farlig og at jeg må holde meg unna.

Forventninger til oppholdet

Hovedmotivasjonen min er at jeg er lei av å bare overleve; jeg vil leve! Selv om jeg er livredd for mat og for å gå opp i vekt, så er ikke det livet jeg lever nå verdt det.  Jeg er så utrolig lei av å bli overstyrt av spiseforstyrrelsen i allslags situasjoner; jeg vil finne tilbake til meg selv igjen. Bli friskere, kunne slappe av uten å være fylt med uro og gjøre det jeg har lyst til; komme meg videre i livet.

Jeg tror jeg vil trenge mye støtte og hjelp for å klare det, og det er også litt av frykten; at jeg skal bli for avhengig av de personene som hjelper meg. Samtidig tror jeg det er en sjanse jeg er nødt til å ta.
Jeg håper oppholdet kan gjøre at jeg klarer å bryte isolasjonen, komme meg utav depresjonen og etterhvert lære å ta vare på meg selv. At jeg kan klare å gi slipp på det detstruktive en gang for alle, og heller bygge meg selv opp istedenfor å bryte meg ned.

hypoglykemi/føling?

Blodsukkerverdier under 4 mmol/l kalles lavt blodsukker, eller hypoglykemi. Hos personer som ikke har diabetes skjer dette veldig sjelden.

Symptomer

Symptomene eller plagene som personer med diabetes får når blodsukkeret blir lavt, kalles føling: svette, skjelvinger, uro, sult, frykt, irritabilitet og hjertebank. Symptomene kan variere fra individ til individ, og de kan også endres med tiden. Ved svært lavt blodsukker – ofte kalt insulinsjokk – kan du virke beruset og få et glassaktig blikk. Dette kan utvikle seg til bevisstløshet og kramper.

Hva skjer?

Sukkeret vi har i blodet kalles glukose, og glukosen er helt nødvendig for at hjernen skal fungere normalt. Ved lavt blodsukker fungerer hjernen dårligere, og tankeevnen og reaksjonshastigheten blir nedsatt. Samtidig forsvarer kroppen seg mot det lave blodsukkeret ved å lage hormoner som får blodsukkeret til å stige. Dette er de samme hormonene – blant annet adrenalin – som det lages mer av når du er sint, irritabel eller redd. Følingssymptomene skyldes en kombinasjon av effekten på hjernens funksjon og effekten av de hormonene som lages.

Fire alvorlighetsgrader

Det er vanlig å skille mellom fire alvorlighetsgrader:
* Lett føling, hvor du kan fortsette med det du holder på med, bare du får i deg karbohydrater.
* Litt mer alvorlig føling, hvor du må avbryte det du holder på med, men klarer deg uten hjelp.
* Alvorlig føling, hvor du må ha hjelp av andre.
* Insulinsjokk, hvor bevisstheten er nedsatt og du ikke klarer å spise og drikke, og andre må overta helt. Gjentatte insulinsjokk kan hos noen føre til redusert hukommelse. Dette er spesielt farlig for små barn. 

Dette høres jo AKKURAT ut som anfallene jeg pleier få! Ble litt satt ut nå jeg...Husker jeg leste såvidt litt om det en gang før og nevnte det for legen min...men hun mente det var pga. lavt stoffskifte jeg fikk symptomene og ikke dette med hypoglykemi. Så slo det litt fra meg. 

Men stoffskiftet mitt er nå blitt for høyt(var for lavt før)uten at anfallene har forandret seg...Så meget tvilsomt at stoffskiftet er grunnen.

I tilegg kommer de nesten alltid i sammenheng med oppkast. Det er jo nødt til å være hypoglykemi? Høres igrunn veldig logisk ut.

Det gir meg endel nye spørsmål...Har jeg allerede hatt flere insulinsjokk med tanke på at jeg noen ganger ikke klarer snakke, føler jeg mister bevissheten osv. under "anfallene"? Kan det være farlig?

Jeg pleier teste blodsukkeret når jeg tar de faste blodprøvene mine, men det har aldri vært urovekkende lavt. Kanskje burde jeg målt det under et anfall for at det skal bli rett?

Dagen

Kinoturen gikk egentlig så bra som det kunne gå! Likte filmen! For å være helt ærlig tror jeg at jeg synes den var enda gøyere enn lillebroren min synes da men, hehe:P Uroen preger så og si alt, men jeg klarte faktisk å rømme litt fra virkeligheten der i kinosalen, og det trengte jeg!(hjalp på at vi hadde de seriøst beste plassene også:P)
Det er litt rart. Til tross for at jeg likte filmen, og flere ganger lo høyt, så følte jeg, og føler jeg meg så uendelig tom...Det er liksom noe som mangler. Men skal prøve å ikke dvele så mye med det, tror broren min hadde det kjekt!

Jeg prøver å komme igang med brevet til Modum. Lage noen setninger av punktene jeg skrev ned igår, men det stokker seg jo bare helt! Jeg klarer det rett og slett ikke. Har prøvd og prøvd og prøvd. Jeg har en ny time med sykepleieren neste uke, håper å få ned noen ord til da. Må sende det seinest på fredag.

Tenker veldig på om jeg skal melde meg på IKS-kurs i november! Er sikker på at det hadde gjort meg godt...Problemet er bare at jeg må bestille tog/fly+hotell...Det er dyrt nok i seg selv, og når formen i tilegg er såpass dårlig, så er det utrolig kjedelig om jeg ikke klarer å reise...Men vurderer å ta sjansen!

Hva skal jeg gå med nå da?

Pappa har kommentert klærene mine flere ganger i det siste....Bare sånne små kommentarer om jeg ikke kan gå med noe annet osv. Men idag hadde han visst fått nok, og sa akkurat hva han mente...At jeg så forferdelig ut, og lignet på ei gammel dame mamma kjenner(som er ekstremt gammel og beinete) og om jeg ikke kunne finne noen andre bukser å gå med...Jeg sa som sant var at jeg ikke har noen bukser som passer(utenom tights, som var det jeg gikk med, og joggebukser). Og han sa jeg burde kjøpe meg noen da...Jeg ble først veldig lei meg...Rett og slett fordi tights er det eneste jeg føler meg noenlunde vel i og fordi jeg har trodd at det ikke ser så aller verst ut. Jeg foretrekker tights(eller joggebukser)fordi de alltid passer og jeg slipper å forholde meg til bukser som sitter løsere/strammere osv. Har også fått det for meg at jeg ser stor ut i dongeribukser ol. til tross for at alle dongeribuksene mine henger og slenger. Jeg vil ikke kjøpe meg ny bukse som passer nå heller fordi det gjør at jeg blir enda reddere for å gå opp i vekt...at buksen skal begynne å stramme osv.

Likevel gikk jeg hjem og skiftet til en av disse dongeribuksene som henger og slenger...For så å gå opp igjen til pappa og spørre om han synes den var bedre...Og det synes han.
Selv om det gikk litt inn på meg med en gang, så er det kanskje pappa sin måte å vise at han er bekymret på? For å ikke snakke om jeg er veldig glad for at noen er ærlig! Føler meg litt dum nå som har gått rundt og sett så fæl ut uten være klar over det...

Mistenker likevel at jeg kommer til å gå fort tilbake igjen til tights, rett og slett fordi jeg ikke aner hva annet jeg skal gå med oO

Sånn ellers så har jeg snakket med den psykiatriske sykepleieren idag etter gammelt. Fikk snakket litt om hvordan ting er nå og hva jeg skal skrive i Modum-brevet. Har enda ikke skrevet ferdig brevet, men har i det minste fått ned noen punkt og kommet litt mer igang.

Og så har jeg vært hos kjeveortopeden. Er der seriøst hver uke omtrent fordi det er så mye tull med reguleringen...Vet ikke om det er pga. spiseforstyrrelsen, men jeg har enormt mye tannverk og svære sår i munnen.

Egentlig skulle jeg på legevakten idag fordi kneet mitt bare er blitt mer fucka...Men det var såklart MYE viktigere å spise og spy! For å ikke snakke om at jeg fortjener å ha et ødelagt kne.
Spiseforstyrrelsen overstyrer det meste. Vet ikke om jeg skal gråte eller le...

Jeg er i bulimi-helvete om dagene og det er veldig tungt. Bulimien gjør allslags destruktive ting for å bryte meg ned mest mulig og jeg klarer desverre ikke stå imot. Sliter med endel fysiske ting nå også, så jeg har virkelig null overskudd fysisk eller psykisk til å spise og spy...Jeg ORKER rett og slett ikke, men jeg føler jeg har en privat torturist som henger over meg og tvinger meg til å fortsette. At jeg ikke har kollapset enda er et mysterium.

Men imorgen skal jeg på kino med lillebroren min og jeg krysser alt som krysses kan og ber til de høyere makter at ikke bulimien fucker ting opp. Jeg vil så gjerne at vi skal ha det kjekt og at jeg kan få lov å leke frisk storesøster noen timer! Det viktigste blir å unngå oppkast frem til vi skal reise, sånn at jeg ikke får anfall eller blir dårlig når jeg skal være med ham...Har fått veldig masse anfall i det siste og det henger nok sammen med oppkast. Det har vært flere ganger før at sånne ting har gått i vasken pga. sykdommen, og da blir jeg så sint og oppgitt! Og så uendelig lei meg fordi jeg ikke kan være den storesøsteren jeg så gjerne vil være...Og ikke minst så hater jeg å ikke kunne holde avtaler. Men det SKAL GÅ BRA :)
Vi skal forresten se Tintin! Pleide alltid se på det når jeg var liten, så det blir nok moro :)

A slow dying flower...

Klageklageklage

Spise-spy
sulte
kvalme
smerte
operasjonssår som ikke gror
hovne føtter
skamslått
smerte
urinveisinfeksjon
forstoppelse
diare
oppblåsthet
smerte
tannverk
hodepine
øresus
sår hals
smerte


Jeg skulle gledelig si ja takk til alt dette i bytte mot å få slippe den psykiske smerten. Men akkurat nå er det dobbelt opp.
Mest sannsynlig strukket et leddbånd or something i kneet også. Responsen til legen i timen på fredag? At jeg skulle komme tilbake om noen uker om det ikke var blitt bedre. Hun gadd ikke se på det en gang!
Det har bare blitt verre og verre, og de siste dagene har jeg vært nødt til å bruke krykker.
Mamma vil ha meg til å gå på legevakten igjen, men jeg har vært der nok i det siste. Dessuten føler jeg jeg fortjener det, because Im disgusting and I hate myself.

Jeg prøver å begynne på brevet til Modum, men det går ikke. Det eneste som står i hodet på meg om dagene er at jeg ikke er syk, men at jeg bare er mislykket. Feig, feit, ekkel, svak. Og det er vel ikke det de er ute etter, et langt brev om hvor fæl jeg er. Motivasjonen er på bunn. Jeg vil bare bort. Vil bare sulte vekk hver minste lille bit av kroppen min. Behovet for å straffe er enormt, og jeg skammer meg intenst for hvert sekund jeg ikke straffer meg selv.
Jeg vil bare grave meg ned og komme tilbake igjen når våren kommer.

Ord

Don't let your mind bully your body into believing it must carry the burden of its worries.

-Atsrid Alauda

legevakten...

igjen ikveld.
Diagnose; kraftig urinveisinfeksjon.
Heldigvis noe som går an å fikse! Mistenker at jeg har gått med det lenge(flere måneder), men det har gått litt i perioder....De siste dagene, og spesielt idag har det vært helt forferdelig. Fått i meg altfor lite væske, men likevel et konstant trykk på blæren og en intens tissetrang...rett og slett.
Jeg har ikke hatt noe vondt, men ville nesten heller hatt det! Har knapt sovet eller klart å slappe av et sekund siste døgnet. Holdt på å klikke for meg tilslutt!
Men nå har jeg fått en tredagers pencilinkur, så jeg satser på at det funker :)

På veien hjem fra legevakten klarte jeg å punktere med bilen.
Kunne ikke vært verre timing :P Begynte nesten grine når jeg venta på at pappa skulle plukke meg opp for jeg måtte så sinnsykt på do og det fantes ikke bebyggelse i mils omkrets omtrent.... Haha, hjelpes.
En ekstremt lang og merkelig dag.

...

Egentlig en bra dag...Hadde faktisk flere positive ting å fortelle. Men så snudde alt, og plutselig virker alle disse positive tingene bare totalt overfladiske og meningsløse. Halv god dag+halv dårlig dag, det burde vel kanskje regnes som en noenlunde OK dag det, sånn gjennomsnittlig? Men hjernen min funker desverre ikke slik.

Ikke fikk jeg brevet jeg skulle få fra Modum heller, det kommer vel imorgen.

Fikk forresten akkurat vite at planene mine for imorgen har gått i vasken. Jeg er sint på meg selv fordi jeg gav meg selv lov til å glede meg. Det var ikke noen BIG deal, men likevel, det var viktig for meg. Vi kan vel ta det igjen seinere... Joda, for all del. Problemet er bare at jeg har forberedt, planlagt og innstilt meg på dette i noen dager nå. Det er ikke "bare å ta en annen dag" sånn som normale folk kanskje gjør...Spiseforstyrrelsen dominerer altfor mye til det. Dessuten trengte jeg det sårt.
Men jeg overlever vel alltids.

Til legen skal jeg ihvertfall imorgen! Fjerne stingene og greier. Spanande.

Tankekjør

Herlighet som ting snur av og til. Jeg har knapt sovet siden mandag. Følelsesmessig er ting roligere...Psykisk er ting roligere, fysisk ikke. Det begynner å bli en trend.
Før når jeg var inne i "pause"-perioder(les; sulting)ble jeg svimmel/sløv og sov mye. Du kan si det ble en slags merkelig rus...Men ikke det siste året. Jeg blir så og si aldri svimmel lengre, og soving kan jeg som oftest se langt etter. Selv om jeg psykisk er mer "avslappet" så blir kroppen ekstremt urolig. Det blir umulig å ligge i ro om nettene, og som oftest blir jeg veldig kvalm. Det eneste som går igjen er kulden. Kulden forsvinner ikke, og idag har jeg frøset sånn at det har gjort vondt.
Samtidig som jeg svetter, jeg fryser og svetter, hvor er logikken?

Det som nok gjorde at tankekjøret ble enda verre var at jeg snakket med Modum idag og fikk vite at jeg mest sannsynlig får brev fra dem imorgen, hvor jeg vil bli spurt om å skrive et personlig brev om hvordan spiseforstyrrelsen arter seg for meg nå.

HVORDAN I ALL VERDEN skal jeg få det til? Det var vel min første tanke. De siste timene har gått ut på å tenke frem og tilbake, og prøve å få litt oversikt, formulere ting. Men det har funket dårlig.
Det er umulig å presse alt ned i en boks. Selv om diagnoser osv. ikke er allverdens, så hjelper det ikke akkurat når det virker som om helsepersonell heller ikke aner hva de skal klassifisere sykdommen som.
Jeg har trodd "bulimi" var det eneste som sto på papiret, men i legevaktens papirer sto det bare "kjent anoreksi og beinskjørhet". Har jeg kjent anoreksi? Når ble det isåfall kjent? Og er det kjent for alle andre enn meg selv?

Å skrive om spiseforstyrrelsen akkurat NÅ skal jeg alltids klare.
Men hva hjelper det når ALT var annerledes for bare en ukes tid siden? Og når ting mest sannsynlig har forandret seg om noen uker? Jeg føler jeg har/svinger mellom bulimi, overspising og tvangsspisinglidelse(og sikkert anoreksi også, men jeg fornekter det fremdeles fordi jeg mener jeg er for "stor") .

Skal jeg skrive om alle de forskjellige delene, de forskjellige periodene, mønstrene? Hvordan i all verden skal jeg få det til? Det virker helt umulig, jeg blir sliten bare av å tenke på det. Aner ikke hvor i all verden jeg skal begynne isåfall! Og hvor mye skal jeg ta med, hvor langt tilbake skal jeg gå?

Jeg får prøve å ikke tenke altfor mye på det(easier said than done!)før jeg får brevet imorgen. Også SKAL jeg sove i natt ellers griner jeg, sånn seriøst. Jeg må ha søvn akkurat nå.

HMm

Hvordan går det?

Ja, si det. Det går på en eller annen måte? Mesteparten av de siste dagene har jeg tilbringt i sengen. Men idag har jeg klart å være våken i 7 timer i strekk, wow, nesten stolt over meg selv.

Jeg føler meg tom og deprimert.

Imorgen har jeg i det minste planer da, så blir nødt å dra meg selv ut av leiligheten noen timer.

And btw, jeg er invitert til bryllup i USA :O Det er bare noen måneder til, så jeg tviler  på at jeg kan reise med tanke på formen...Men uansett, de fleste er litt sjokka over at onkelen min skal gifte seg. Han er meget spesiell(for å si det fint), og de fleste hadde vel trodd han kom til å være evig ungkar. Det første mamma sa var at hun tror han gifter seg for å få Green card...Heh. Må innrømme jeg tenkte i samme banene selv, menmen. Det hadde absolutt vært kjekt å reise til Amerika, men med familituren til danmark i sommer friskt i minnet, vet jeg at jeg IKKE skal reise noen plass med mindre formen skulle få en enorm oppsving. Tvilsomt, but you never know.

Livet er pinefullt og uutholdelig

ATM.

Bulimien har et fast grep. Den bruker alle mulige midler mot meg. Maten og kroppen er favorittene. Bulimien blir maten. Blir kroppen. Maten og kroppen er bulimien.
Til tross for at jeg er mørbanket etter fallet og operasjonen, så er det ikke i nærheten av nok. Smerten jeg kjenner på innsiden, smerten som kommer av å være i bulimiens vold er så intens at ord kan ikke beskrive den. Den fysiske smerten kan ikke bli sterk nok, selv om jeg fortsetter å prøve. Desperasjon.

Jeg klarer ikke forholde meg til kroppen. For kroppen er bulimien, og jeg hater bulimien.
Jeg hater kroppen. Har ikke dusjet på alt for lenge fordi jeg ikke klarer møte den nakne sannheten. Klarer ikke møte bulimiens tempel. HATHATHAT.

Hver dag har vært verre enn dagen før. Hver dag har jeg angret at jeg sto opp.

Jeg vil kutte meg selv opp i småbiter. Jeg vil svelge alle pillene i skapet. Hoppe i elven. Slå i hodet veggen.

SMERTESMERTESMERTE.

Ironien er at bulimien overbeviser meg om at det er den som holder meg i livet, at uten den har jeg absolutt ingenting som holde meg igjen i livet. Samtidig som det er den som dreper meg.

I hate you, dont leave me. Yeah. Right. Jeg aner ikke hvor veien går fremover. Orker ikke tenke så langt. Det eneste vet er at jeg må samle hver minste lille bit som finnes av styrke og rive meg løs.
Alt er bedre enn sånn det er for øyeblikket.

legevakt-dag

Kom akkurat tilbake fra legevakten. Jeg falt når jeg gikk på tur med hunden idag. Han tullet seg litt, sprang frem og tilbake/foran/mellom beina mine, også snublet jeg i ham og falt. Og hylte. Det gjorde dritvondt. Slo skulderen/hodet hardest. Hadde ikke med telefonen, så var nødt til å sjangle meg resten av veien hjem(etter å ligget i veien i ca. et kvarter og hylgrått). Til tross for all smerten, så var det som sto i hodet på meg at; ÅNEI, hvordan skal jeg få spist og spydd nå? Jeg vurderte faktisk seriøst å ikke si noe til mamma og late som om alt var OK, sånn at hun ikke hindret meg i planene "mine"(bulimiens) som var å kjøre på butikken og kjøpe masse spise og spy-mat. Men jeg innså at det var ganske urealistisk. Jeg både blødde, sjanglet og så generelt veldig dårlig ut, så det var umulig å skjule. I tilegg rant tårene som en foss. Egentlig ikke så mye pga. den fysiske smerten, men mest fordi jeg var sint på den dumme kroppen, og fordi jeg ikke kunne spise og spy som planlagt...

Istedenfor butikk-tur, så ble det legevakt-tur til legevakt nr. 1. De mistenkte brudd i skulderen og hjernerystelse, så jeg måtte reise videre til legevakt nr. 2 for røntgen. Etter masse venting og frem og tilbake, så fant de ut at jeg mest sannsynlig ikke hadde noe brudd, men at jeg har forstrekt noen sener/muskler(var ganske i svime, så fikk ikke helt med meg hva de sa). Jeg har vært helt vekke de siste timene...Hatt store problemer med å holde meg våken og skikkelig svimmel. Mamma fikk beskjed om å vekke meg en gang i timen om jeg sovnet. I tilegg måtte jeg holde meg vekke fra tv/pc osv. det neste døgnet. Så ja, burde vel egentlig ikke skrevet dette:P Men når det er sagt, så føler jeg meg MYE bedre nå enn jeg gjorde, så jeg tror det skal gå bra. For å være ærlig angrer jeg på at jeg ikke prøvde å skjule fallet...Trangen til å spise og spy er enorm, og alt annet blekner iforhold.

Faen

Fikk melding ikveld fra to venner jeg ikke har sett på lenge. De skal møtes imorgen, også kom de på den geniale ideen om å reise på besøk til meg i den nye leiligheten. De virket skikkelig giret, skrev de gledet seg osv.

Hva gjør jeg? Jo, jeg skriver at jeg ikke orker besøk. Unnskylder meg.

Prøver å si til meg selv at når noen spør om det er greit at de kommer, så må de også takle å få et "nei".  At jeg har fullt rett til å si nei uten skyldfølelse.
 Men jeg tror ikke på det. Klarer ikke. Føler meg som verdenes største idiot. Egoistisk som ikke bare tar meg sammen og sier at de kan komme. Et dårlig menneske. Trangen til å kutte meg selv opp; straffe, skade; blusser opp for fullt.
Samtidig tror jeg faktisk ikke jeg er istand til å ta meg sammen sånn ting er atm. Jeg så ingen andre løsninger enn å si nei.

Kanskje var dette sjansen jeg hadde til å redde disse to vennskapene. Jeg har "oversett"de fleste forsøk på kontakt de siste månedene...rett og slett fordi jeg ikke orker forholde meg til stort andre enn familien. Nå fikk jeg en skikkelig sjanse til å ordne opp, vise at jeg fortsatt bryr meg. Men jeg orker ikke. Makter ikke. Vil bare gjemme meg. svake menneske.

The bipolar disorder survival guide

Ja,idag fikk jeg en bok i posten. Kort sagt har jeg på en eller annen måte klart å bestille feil. Selv om jeg på ungdomspsykiatrisk avdeling fikk diagnosen bipolar, så ble den fort fjernet når jeg kom over i voksenpsykiatrisk, og jeg har ikke lengre den diagnosen. Noe som er bra siden jeg aldri burde fått den i det hele tatt og jeg rett og slett ikke har/er bipolar eller har noen gang vært det. 

How can you distinguish between early warning signs of bipolar mood swings and normal ups and downs?

What medications are available, and what are their side effects?

What should you do when you find yourself escalating into mania or descending into depression?

How can you get the help and support you need from family members and friends?

How can you tell your coworkers about your illness without endangering your career?

The book is filled with practical advice and straight talk, helping a person tackle bipolar disorder and reclaim their life.

Jeg har bladd litt i den, og kommer nok til å lese litt, men den kommer nok ikke til å funke som en selvhjelpsbok for meg(siden min problemstilling er litt annerledes).
Derfor tenkte jeg å høre om noen som leser bloggen kanskje er interessert i boka? Det er jo litt for gale at denne boken har reist halve verden rundt for så å bare samle støv i bokhyllen min(den skal visst være veldg bra!), så om noen er interessert så bare gi en lyd, så kan vi ordne det!:)

Sånn ellers så går nå dagene sin gang. Jeg har fått streng beskjed om at jeg er nødt til å få i meg næring om operasjonssåret skal gro, noe som passer anoreksiens planer om faste osv. (pga. at jeg ikke kan trene)meget dårlig. Så kort sagt har jeg vel egentlig bare latt bulimien få lov å styre litt. Det er den eneste metoden jeg føler jeg har akkurat nå for å få i meg næring. Joda, jeg kaster opp, men man vil jo alltid beholde litt uansett...Så totalt sett får jeg i meg mer nå vil jeg tro enn om jeg hadde fulgt den anorektiske ruten. Det er en rute som frister veldig fordi jeg føler på et stort behov for en "pause" fra mat og alt, i tilegg til et stort behov for å ha kontroll. Det er en smule kaotisk i topplokket, og jeg vet egentlig ikke helt hvem som sier hva...Men jeg har hatt verre dager.

Har ringt Modum nesten hver dag uten å få tak i den rette personen. Men fikk i det minste lagt igjen en beskjed idag, så forhåpentligvis blir jeg oppringt imorgen og får vite litt mer om når jeg kan forvente å få komme på vurderingsopphold.

ALIVE

Det ble ekstremt mye styr frem og tilbake idag, men fikk meg til sykehuset tilslutt, og  det ble operasjon! Var mye mer avslappet når jeg fikk narkosen enn sist, så det gikk greit. Var skikkelig ekkelt første timen etter at jeg våknet. Ekstremt mye ubehag. Tror jeg gikk litt inn i panikkmodus fordi jeg fikk skikkelig flashback til tiden etter at jeg knakk ankelen. En liten stund var jeg tilbake dit, og ble minnet om hvor grusomt det var. Så det ble mye gråting og angst og det føltes uutholdelig. Men det går mye bedre nå. Tror jeg er over det verste. Begynner sånn smått å få følelse i foten igjen, og vil nok få litt smerter etterhvert, men det skal jeg alltids holde ut.

Jeg må bare dele noe som skjedde etter at jeg kom inn på operasjonsrommet. Mens jeg lå der og folk gikk rundt og ordnet ting, så leste den ene operasjonssykepleieren opp høyden og vekten min; for så å si; Ojoj, den høyden også den vekten da! xx kg og 180 cm! Du skulle virkelig vært modell du! Synes du ikke hun skulle blitt modell?(spurte hun den andre sykepleieren)
Jeg ble rett og slett bare målløs. Men hun stoppet ikke der; neida, hun måtte si BMI-en min også, for så og si; Også DEN BMI-en da, du kunne jo blitt supermodell og du!

også gjentok hun det endel ganger...

Det kan såklart være denne sykepleieren ikke hadde fått med seg at jeg hadde spiseforstyrrelser eller noe, men synes likevel det var VELDIG unødvendig :S Pappa skjønte ikke hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, det var jo et kompliment! Men alt overfokus på vekt plager meg, og å få høre sånne ting når man er undervektig og egentlig trenger å legge på seg(sånn i teorien ihvertfall) det hjelper ikke. Hun mente det nok bare godt, men uansett.

Skal helsepersonell si sånne ting? Jeg bare lurer...

Operasjon

Imorgen reiser mamma og jeg innover til sykehuset. Er fremdeles litt usikkert om det blir operasjon eller ikke pga. såret som ikke er 100% grodd og at formen generelt er dårlig pga. spiseforstyrrelsen. Men vi reiser ihvertfall innover, så får vi se hva som skjer. Jeg har ventet lenge nå, så håper virkelig det blir noe av....Såret tviler jeg på blir noe bedre enn det er(med tanke på at det har vært likt det siste året), og formen, vel den blir nok ikke spesielt mye bedre så lenge jeg er så spiseforstyrra.
Sånn sett har det ikke noe for seg å utsette det en måned eller to.

Samtidig er jeg NERVØS. Ikke for operasjonen i seg selv, men for narkosen. Har bare hatt narkose en gang før, og det gikk ikke så veldig bra. Fikk panikkangst rett før jeg sovnet og når jeg våknet var jeg totalvrak både psykisk og fysisk. Huff. Men det må jo til...Forhåpentligvis vil denne operasjonen gjøre at jeg kan bli helt bra igjen i foten! I desember er det to år siden bruddet, så det er på tide!

Flørter du med Ed?

In the beginning, when Ed knocked on my door, I opened it wide for him to come on in. He always promised that he would stay just a little while. But, it was never that way. I did not tell Ed to leave, so he would stay as long as he wanted and then walk out the door leaving my home in a wreck and me feeling worn out, depressed, and hopeless. I would vow to never let him in again. The next time he knocked, I would always think, "This time will be different." But it never was.

(utdrag fra boken "Life without Ed" av Jenni Schaefer)

Kjenner du deg igjen? Kanskje flørter du med Ed? Eller kanskje dere er i et forhold, eller til og med gift?

Jeg har ved tidligere anledninger vært såvidt innom dette med personfisisering når det gjelder spiseforstyrrelsen. Det har funket overraskende effektivt sammenlignet med andre ting jeg har prøvd ut. Men fordi jeg aldri har møtt terapeuter eller folk i helsevesenet som kan noe særlig om dette, eller som har vært positive til ideen, så har det liksom aldri blitt til at jeg har løpt løpet helt ut.
Men så kom jeg over denne boken. Etter å ha lest mange anbefalinger, så bestilte jeg den for en stund siden fra ebay. Begynte å lese i den på lørdag, og jeg ble rett og slett GLAD av det jeg leste. Ikke bare tok boken for seg mye av det samme jeg har erfart på egenhånd med personifisering før, men den tok det også videre, og hadde mange eksempler og forslag som gjør at jeg får mer og mer sansen for denne terapiformen.

Kanskje er det ikke det rette for alle, men jeg vet ihvertfall veldig godt at jeg har stort behov for å konkretisere ting. I tilegg har jeg stort behov for å komme meg utav offer-rollen, som jeg lett kan ha tendenser til å falle i når jeg ikke klarer å skille spiseforstyrrelsen fra meg selv. Da kommer tanker om at jeg er svak, ødelagt, feig osv.og at det spiseforstyrrede blir bare enda et bevis på det, og at jeg liksågodt kan legge meg ned og gi opp fordi jeg klarer aldri noe uansett.

De siste dagene har jeg skrevet mye dagbok og snakket høyt med "Ed"(som forresten er et navn på spiseforstyrrelsen om det er noen som ikke har skjønt det :P). Og jeg merker hvor utrolig mye "enklere"(altså, enkelt er det ikke, men ja)det er å feks ikke overspise/spy når jeg tenker at det er Ed som kommer og vil tvinge meg til å gjøre disse tingene, ifh. til om jeg tenker at; åh, nå har jeg lyst å overspise og spy, men jeg kan ikke.

Boken fokuserer mye på å behandle spiseforstyrrelsen som et forhold mer enn en sykdom eller diagnose.

Jeg var i et heller tvilsomt forhold med en fyr som ikke var helt god for et par år siden, og det er helt utrolig hvor mange lihetstrekk det faktisk er(!)

Det viktigste i første omgang er å klare å skille mellom hva Ed(den misbrukende partneren) vil og hva det faktisk er JEG vil. Jeg merker at jeg i mye større grad enn før klarer å høre når det er Ed som er på fare. 
Men jeg har likevel store problemer med å høre MIN stemme. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at stemmen hans har gradvis vokst seg større og sterkere iløpet av de siste årene.
Samtidig har min stemme blitt lavere og lavere, og i lengre perioder har den gjemt seg langt, langt inne fordi Ed har fått lov til å jage den vekk.

Akkurat som i et forhold med en misbruker(psykopat?)så er det vanskelig å bryte løs. Man føler seg avhengig av partneren, ser ikke for seg et liv uten, og har gjerne et elsk/hat-forhold til vedkommende.
Han har jo positive sider også! Han kan jo være snill av og til! Jeg er ingen uten ham! And so on....

Jeg brøt forholdet jeg hadde for to år siden ganske brått. Idag er jeg utrolig takknemlig at jeg ikke virret meg enda lengre inn i nettet hans. Allerede på den korte tiden fikk han en enorm kontroll over meg, og selv om jeg hadde bestemt meg for å holde meg vekke fra ham, så fortsette han å kontakte meg gang på gang. Han visste akkurat hva han skulle spille på for å få meg til å svare. Og jeg svarte, mange ganger. Desverre. Men heldigvis, kanskje det var skjebnen, kanskje jeg hadde englevakt, ting kom i veien hver gang vi avtataltes å møte igjen. Etterhvert som tiden gikk mistet han små biter av kontrollen han hadde over meg, uten at jeg egentlig merket det selv. Jeg synes bare det var vondt og jævlig og tenkte på han hele tiden. Jeg hadde en enorm usikkerhet om jeg gjorde det rette, til tross for at alle rundt meg sa det var rett og at jeg innerst inne også visste det. I en lang stund lekte jeg med tanken på å gå tilbake. Klarte ikke slå det fra meg. Selv om jeg visste han ikke var bra for meg, så var det noe ved ham jeg ikke kunne gi slipp på.

For et par uker siden leste jeg en bok som heter " Jeg elsker deg og finner deg uansett". Den er basert på en sann historie om ei jente som fikk livet sitt ødelagt av kjæresten(og ettehvert eksmannen)som forfulgte henne, aldri lot henne være i fred, og på et tidspunkt også holdt på å drepe henne.
Jeg ble fysisk dårlig. Jeg var ikke forberedt, ikke i det hele tatt. Begynnelsen av historien hennes var helt lik forholdet jeg hadde. Hun beskrev følelser og hendelser som jeg har gjemt aller lengst inne. Ting jeg aldri har klart å sette ord på til et levende menneske, og egentlig ikke for meg selv heller. Følelser og hendelser som var så skremmende likt det jeg hadde opplevd at jeg ble intenst kvalm og måtte legge fra meg boken.
Samtidig klarte jeg ikke slutte der heller, jeg måtte fortsette å lese. Jeg tror jeg er glad for at jeg leste hele. Det gjorde vondt, men samtidig var det en ekstrem god påminnelse og bevis på at jeg valgte rett ved å kutte ham ut. Såklart kan ingen vite om det samme hadde skjedd med meg, som skjedde med henne. Men med tanke på alle likhetstrekkene tror jeg ikke det er urealistisk.

Nå ble det kanskje en liten avsporing, men det jeg ville få frem er at jeg tror det kan være slik med spiseforstyrrelsen også. Jeg håper at jeg en dag kan lese en bok om spiseforstyrrelser og prise meg lykkelig over at jeg ikke er DER lengre, akkurat som jeg priste meg lykkelig over at jeg ikke har kontakt med Ham lengre etter den boken.

Jo mer konstant jeg var i avvisningene mine, jo større avstand skapte jeg. Og det er jo egentlig løsningen? Med spiseforstyrrelsen også mener jeg. Det er jo såklart veldig mer komplekst enn som sådan, men jeg føler absolutt jeg er et steg i riktig retning.

Men nok filosofering nå! :P Idag har jeg vært på legekontoret og fått bekreftet at Modum søknaden ble sendt på fredag! YES! Håper på svar iløpet av uken. Ellers så prøver jeg å gå litt bort fra det å telle oppkastfrie dager, eller jeg prøver i det minste å gi meg selv en klapp på skulderen for de små seierne også. Har bare hatt en overspising/oppkast-runde siden torsdag! Prøver for harde livet å fokusere på det, istedenfor å fokusere på smellen søndagskveld:P

Ikveld blir nok utfordrende. Jeg skal sitte barnevakt. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det aleine, men Ed blir nok med på lasset gitt. Det er triggende å sitte barnevakt hos søsteren min fordi jeg har overspist og kastet opp der før, så de "magiske" grensene har blitt trukket over(og vel så det)flere ganger. Men jeg har med meg masse å distrahere meg med, så jeg har virkelig ikke tid til sånt tull(Ed, gå og heng deg please)
I tilegg tror at ved å ikke bare love meg selv, men også skrive det her, så vil det være enklere å holde løftet om å gjøre det jeg kan for å finne MIN stemme og ikke hør på Ed sine ønsker.

Tror det kan bli bra jeg :)

Sånn tilslutt vil jeg bare dele en liten dialog fra "Life without Ed":
(fra en time med gruppeterapi)

Lori: Yeah, I just relapsed today.
Dawn: But you're getting yourself back on track, right?
Lori: Well, um, not exactly
Dawn: Why not? You should treat your relapse just like a leak in your roof.
Lori: I have no idea what you're talking about.
Dawn: A relapse is just like a leaky roof. When you have one, you have to do something about it immediately. Sitting around feeling bad about it won't do you a bit of good.

Ny uke

Snart ihvertfall! Det går litt bedre. Tror jeg, håper jeg. Tør ikke helt skrive det, men jo, ting er ihvertfall litt mindre jævlig enn de var.

Jeg holder fast i ny uke og mandagsillusjonen for alt det er verdt(og prøver å ikke bry meg om spiseforstyrrelsen som skriker at jeg er dømt til å mislykkes).

Faktum er at jeg både har vunnet og tapt kamper denne helga. Men alt i alt har jeg vunnet mer enn jeg har tapt, og det er vel det viktigste?

If you're going through hell...

keep walking?

Men hva om man synker i kvikksand og har null krefter igjen?

Det går ikke bra.  Det går jævlig. Spiseforstyrrelsen, borderline, depresjon, selvskading. Alt på en gang. Jeg har ikke brukt selvskading(i form av kutting)noe særlig siste året. Jeg har heller ikke vært akuttinnlagt siden før sommerleiren ifjor. Selv om jeg ikke har følt særlig mye mestring over dette, så kjenner jeg likevel på et nederlag nå når jeg nærmer meg tilbake i gamle baner. Jeg har ingen interesse av å gå tilbake dit, samtidig føles livet så vondt og uutholdelig at jeg ser ikke andre utveier enn å bruke de få verktøyene jeg har for å holde meg i live. Problemet er at disse verktøyene bare gjør meg dårligere på lengre sikt. Men det er umulig for meg å tenke på lengre sikt akkurat nå. Bare å tenke en uke frem er overveldende og intenst deprimerende. Jeg holder ikke ut dette livet lengre.

Det hjelper ikke akkurat på at legen enda ikke har klart å sende den manglende dokumentasjonen til Modum. Alt infoen hun trenger har faen meg lagt i hyllen hennes siden 14.september! Er det så jævla vanskelig å putte det i en konvolutt og sende det? Samtidig er jeg forbanna på meg selv. At jeg aldri lærer. Naive idiot. Kan ikke stole på noen andre(kan forsåvidt ikke stole på meg selv heller, men det er en annen sak...)

FAEN.

Ta meg vekk herfra. Fra alle. Fra meg selv. Fra alt.

Ventetid

Jeg ringte Modum bad idag og de hadde enda ikke motatt den manglende dokumentasjonen fra legen min. At det er mulig! Slik jeg forsto det ble det sendt sist uke. Vet ihvertfall at legen mottok all den nødvendige infoen for over en uke siden. Skjønner hun ikke at en dag føles som hundre år? At jeg teller timer?
Hun på Modum bad sa at så fort de mottok infoen som manglet så ville de svare meg! At det ikke ville ta mer enn noen få dager! Det gjør det nesten enda verre at folk ikke kan få ræven i gir. Er så drittlei av at alt skal drøye og ta så uendelig med TID.

De usagte ord

(Vil bare ha sagt at dette er utrolig vanskelig for meg å skrive...så ja, keep that in mind)

Hvorfor skal det være så vanskelig å si? Er dere redd for at det skal trigge? Eller styrke sykdommen? Hvordan da?

Eller er det bare at dere er usikre? Tenker at om dere overser elefanten i rommet så forsvinner den tilslutt? Er det det? Virkelig? Feighet?

Tror dere sannheten gjør meg verre? Er all oppmersomhet negativ oppmerksomhet som må unngås?

Beskytter det meg? Blir jeg roligere? Mer avslappet? Tror dere virkelig manglende respons på noen som helst måte skal gjøre ting bedre?

Ved dere ingenting om spiseforstyrrelser? Kjenner dere noen? Har dere lest om det?

Tror dere at jeg er "fornuftig" og oppegående nok til å skjønne alvoret selv?
Har dere aldri lært at en stor del av sykdomsbilde ofte går på fornektelse?Selvdestruktivitet?

At fornuften ofte må gi tapt for forstyrrede tanker?

Eller hoppet dere over de sidene i boka?

Hvorfor er det greit å skrive "alvorlig spiseforstyrrelse"på papiret, men ikke si det med ord? Skjønner dere ikke at jeg trenger å vite? 

At spiseforstyrrelsen vokser av løgner og stillhet?

JEG trenger akkurat her og nå at dere forteller meg at det er alvorlig og bekymringsfullt. Jeg, som i MEG SOM PERSON trenger at dere gir uttrykk for at dere tar meg på alvor. Ikke fordi jeg forteller dere at dere skal, men fordi dere faktisk gjør det.

Spiseforstyrrelsen elsker lunken respons. Elsker usagte ord og korte fraser. Elsker å kunne fylle opp de tomme setningene. Ler av at jeg i det hele tatt har et lite håp om å bli tatt på alvor.

Forberder straffen for alle disse ordene som er 100% ulovlige og syndefulle.

How am I supposed to survive this?

Or am I even supposed to?

 I had a hole in my heart

So I threw away my plate

'Cos nothing would fill me up

Whatever I ate

Oh baby if only you knew

I don't know what to do

Oh baby if only you knew

Oh baby...

Fading away

                        
'Cos there's nothing I can do

   I hate my self

 And I love you

"Endelig" helg

Det er rart hvordan jeg etterhvert som spiseforstyrrelsen har utviklet seg har fått et mer og mer hat-forhold til helgen. Før var jeg som de fleste andre, og så som oftest frem til helgene. Nå frykter jeg dem som pesten.
Helg er ikke lengre kos eller hyggelig, men heller det stikk motsatte.

Jeg fikk svar på blodprøvene for noen dager siden. Jeg hadde lave kalium-verdier og b-vitamin. Fikk mast meg til å få ta b12-sprøyter, men angående kaliumen fikk jeg bare beskjed om at; ja, vi får ta en ny blodprøve om noen uker for å sjekke at det ikke blir enda lavere(standardsvar).

Av og til lurer jeg på om det egentlig finnes leger som gjør jobben sin? Jeg er så drittlei av å måtte finne utav alt på egen hånd for så å mase på legen. Hun er helt grei, for all del. Men hun gjør absolutt ingenting med mindre jeg spør konket og finner utav all infoen på egenhånd. Og sånn har egenlig alle fastlegene jeg noengang har hatt vært.
Jeg tenkte ikke så mye mer på det med kaliumen helt frem til jeg måtte til en annen lege igår.
-Ja, du har fått kalium-tilskudd da? var det første han sa når jeg nevnte kaliummangelen i en bisetning. Som om det skulle vært en selvfølge.

Og kanskje burde jeg fått det? Men isåfall må jeg vel bestille en ny time og spørre spesielt om å få det. Legen kan jo ikke ordne noe på egenhånd. Det er vel for mye å forvente.

Heldigvis fikk jeg denne legen igår til å skrive en henvisning til å få tatt røntgenbilde. Har hatt enorme smerter i foten nesten en måned, uten at fastlegen min har gjort stort annet enn å ta blodprøver...
Sendte inn spørsmål til klara-klok.no og fikk som svar der at legen burde ha VELDIG lav terskel for å sende meg til røntgen med tanke på at jeg har beinskjørhet og alt det andre. Det gjorde at jeg bestemte meg for å mase litt ekstra, noe som altså resulterte i at jeg fikk tatt bilde idag!
Det vil ta en liten uke før jeg får svar. Forhåpentligvis er det bare snakk om senebetennelse eller lignende, i verste tilfelle er det snakk om brudd/brist(noe som lett kan bli til kroniske smerter når man har benskjørhet).

Er satt opp til operasjon om to uker så jeg håper virkelig alt er noenlunde i orden. Operasjonssåret etter ankelbruddet har enda ikke grodd though(nesten 2 år siden operasjon, og fortsatt ikke grodd, yey!)og det MÅ gro om jeg skal kunne ta operasjonen 7.oktober. Har investert i sånne superplaster-ting fra apoteket(til 300 kr per stykk!:O) så kan ikke annet enn å satse på at det funker.

Spiseforstyrrelse som selvskading

Jeg finnes ikke. Lever ikke. Eksisterer knapt om dagene. Alt er spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelsens tanker og handlinger. Jo mer bulimi, jo mer kontrolltap, jo mer kaos. Trangen til selvskading vokser proporsjonalt med tapet av kontroll. En ubeskrivelig ond sirkel.

I sånne perioder er ikke spiseforstyrrelsen noe positivt. Ingen mestringsstrategi. Bare ren destruktivitet. Bulimien føles som djevelen og jeg er besatt. Djevelen har ingenting annet som mål enn å tillintetgjøre meg.
Mer enn noensinne føles spiseforstyrrelsen mer som en tvangslidelse enn noe annet.
ting som å
; tvinge i meg mat jeg ikke liker og med mest mulig kalorier(for å straffe)
; stjele mat/penger bare for å stjele(for å straffe og nedverdige)
; spise mat som er dårlig/fra søppelet(for å straffe og nedverdige)
; kaste opp til det kommer blod(for å straffe)
; spise store mengder avføringsmiddel(igjen, for å straffe)

Og uendelige mange flere forferdelige ting jeg føler meg tvungen til å gjøre. Jeg klarer rett og slett ikke beskrive det med ord, jeg skjønner det ikke helt selv. Tvang.

Er en stund siden jeg har følt meg så komplett fanget som nå. Alt er sykt. Samtidig hyler en annen stemme at jeg kan bare glemme å få noen hjelp så lenge jeg ikke går mer ned i vekt. 

Jeg er så sint og fortvilet på meg selv at jeg har latt det gå så langt. Samtidig sitter det så inngrodd i bein og marg at jeg fortjener alt fælt som skjer med meg. At jeg er verdens verste menneske. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne bli bedre så lenge ting er som nå.

Jeg føler meg så uendelig svak. Så komplett mislykket. Latterlig. Jeg har så vondt, men føler på samme tid jeg fortjener all smerten og mer til.

Positivitet på kveldingen

Klarer ikke la være. Etter det siste innlegget så alt mørkt ut, bulimien hadde tatt over og jeg var på vei til butikken. Derfor er jeg litt stolt over å si at; jeg snudde! Er det noe som er enda vanskeligere enn å stå imot bulimien, så er det det å snu når man allerede har feilet litt. Når jeg har kastet opp litt, så kan jeg likevel overspise og kaste opp mer. Alt er ødelagt. Sort-hvitt tenking osv. Jeg er veldig klar over at jeg sliter med dette, men følelsene og uroen sluker meg så totalt hver eneste gang at jeg klarer ikke finne balansen igjen. Noe som gang på gang gjør at hver gang jeg snubler, så faller jeg også. Faller og faller til jeg ikke kan falle lengre. Det er orkan i kastene og så uendelig vanskelig å holde seg på beina.

Men ikveld klarte jeg det altså! Jeg kjørte til butikken, tankekjøret var helt intenst. Men likevel så var det noe som stoppet meg. Jeg skammer meg fremdeles veldig over den lille hendelsen jeg skrev om i det andre innlegget. Samtidig prøver jeg å si til meg selv at det var en liten filleting, det viktigste er at jeg seiret tilslutt!

Egentlig har jeg gjort mye bra idag(må få skryte litt!) Fått gjort MYE matte og diverse andre konstruktive ting. I tilegg fikk jeg en liten pakke i posten idag som besto av denne:

Svampebob-kjøleskapsmagnet! Fikk meg til å glise ihvertfall :D




<--I tilegg har jeg fått meg verdens søteste nøkkelhank(en liten glassgris^^,)

Imorgen har jeg heldigvis litt planer; det blir godt å komme seg utav huset litt :)

Matens og følelenes Mysterium

Dette skulle bli et innlegg om mestring. Om to dager oppkastfri. Og blabla. Denne dagen har vært lang. Eviglang. Minuttene har sneglet seg avgårde og kampen mot bulimien har pågått store deler av dagen. Etterhvert som dagen begynte å nærme seg kveld minnet jeg meg på sånn ca. annenhvert minutt at nå har jeg holdt ut hele denne dagen, så da skal jeg søren meg ikke fucke opp ting nå. Det er det ikke verdt.

Men LIKEVEL. Likevel sto jeg for bare minutter siden med hodet over do. Til tross for at ikke ett fiber i kroppen min ville verken spise eller spy, så var det akkurat det som skjedde. Selv om det eneste jeg kjente på var kvalme og vondter i kroppen, så gjorde jeg det. Selv om avskyen til maten og hele konseptet å spise, fyller meg, så gjorde jeg det. På en eller annen underfundig måte klarer bulimien gang på gang overbevise meg om at jeg bare må, at fæle ting skjer om jeg ikke gjør som jeg "skal".

Det slår aldri feil. Til tross for at det eneste jeg tenker på når det står på er at; dette er forjævlig. Dette er helvete, vær så snill, la meg få slippe, la dette være den siste gang ever. Til tross for den ekstreme lettelsen når jeg ENDELIG er ferdig. Så gjør jeg det igjen og igjen og igjen. Det føles som tortur. Jeg skjønner det ikke.

På ene siden hjelper det meg å personifisere spiseforstyrrelsen. Å tenke at; der er den bulimien igjen. Tenke at det er bulimien som snakker og skille MINE tanker fra spiseforstyrrelsen. Det hjelper å konkretisere når jeg skal kjempe imot.

På samme tid går dette i totalt konflikt med alle mine mestringsstrategier opp gjennom årene. Metoder hvor jeg ved å piske meg selv videre og bruke selvhatet som bensin faktisk har klart å fortsette. Om jeg personfiserer spiseforstyrrelsen og gjør forskjell på mine og spiseforstyrrelsens tanker, friske og syke tanker, så kan jeg ikke lengre bruke de såkalte syke tankene mot meg selv. Jeg kan ikke lengre bruke avskyen ovenfor meg selv og mine(spiseforstyrrelsens)handlinger til å "ta meg sammen" eller "skjerpe meg".

Og det er skummelt. For da rakner jo alt. Da blir det ENDA mer kaos utifra alle mine tidligere erfaringer. Jeg kan ikke la meg selv slappe av eller gi meg selv pusterom, for da vil bulimien ta over totalt.
I desperasjon bruker jeg selvhatet som bensin, som motivasjon, fordi jeg ikke kjenner til annet og er livredd for å stå uten noe "drivstoff".

Jeg er så drittlei. Jeg vil ikke mer av dette, men finner jo uansett ikke veien ut selv. Jeg er nesten så desperat at jeg vurderer Haukeland NÅ med en gang. Men samtidig tror jeg ikke jeg klarer enda et behandlingsopplegg som ikke gir meg den hjelpen som er nødvendig. Det er lett å tenke at alt er bedre enn sånn som det er nå, og derfor ta imot uansett hvilke tilbud det er man får...Men samtidig er det kanskje ikke det lureste?

Føler det blir omtrent som om en med brystkreft får to alternativer; få behandling på Haukeland med en gang for lungekreft fordi dette kan de ALT om, eller måtte vente 6 måneder for så å få behandling for brystkreft.

Det ble kanskje en dum sammenligning, men håper dere skjønner poenget mitt. De kan ha så bra opplegg de vil med det de holder på med på Haukeland, men om det ikke er det jeg trenger, så har det lite å si.

Men i desperasjonen kan all behandling føles bedre enn ingen behandling? Jeg vet ikke, rett og slett.

Kaos

Send meg dit

http://www.remudaranch.com/

Noen som har lyst å sponse meg med sånn ca. 300 000?

In pain

Jeg hadde et lite(og ganske naivt)håp om at foten min var blitt bra igjen igår. Jeg forsto fort at det ikke var tilfelle senere på kvelden. Smertene igår kveld/natt var helt forferdelige, kjentes ut som om tærene mine kom til å falle av. Smertenivået har gått litt i bølger idag, akkurat nå gjør det JÆVLIG vondt igjen.
Fikk heldigvis en akutt-time til legen idag...Tok en blodprøve for å sjekke om jeg har B-vitaminmangel(som kan gå utover nervene). Jeg håper nesten det er det som er galt, for da kan jeg få b12-sprøyter, og det funker ganske fort. Men jeg får uansett ikke svar før på mandag eller tirsdag, så fikk beskjed om at jeg ikke kan gjøre så mye annet enn å tygge smertestillende som en gal(heh!)frem til da.
Om det viser seg at det ikke er b12-mangel, så blir neste steg å ta bilder av foten. Håper virkelig ikke det blir nødvendig.

Bulimien har tatt helt over meg de siste timene. Noe av det aller verste og som jeg har størst problemer å håndtere er skammen. Pga. spiseforstyrrelsen gjør jeg mange ting jeg ALDRI ville gjort i en mer normal tilstand. Skammelige, ekle og fæle ting. Lyving, stjeling og det som verre er. Noen ganger føles det som om jeg forsvinner for en stund og spiseforstyrrelsen tar over, og når jeg kommer til meg selv igjen så først innser jeg hvor FEIL det jeg har gjort er. Men til tross for at disse tingene skjer pga. spiseforstyrrelsen, så er det jeg som står igjen aleine med ansvaret. Det er jeg som står igjen med skammen og smerten i kroppen.
Og fordi spiseforstyrrelsen bor i meg, og er en del av meg, så blir jeg fort overmannet av skyld, skam og hvor ekkel jeg er. Trangen til å straffe kroppen er enorm. Jeg føler et enormt behov for å gjøre kroppen vondt pga. alle disse skamfulle tingene den får meg til å gjøre. Ikke bare føler jeg et behov for det, jeg føler jeg MÅ skade meg selv for å i det hele ha rett til å fortsette å leve. Jeg må skade meg selv for å dempe skammen.
Det er prisen jeg må betale for alle de syke handlingene. Når jeg nå ikke lar meg selv bruke selvskading så bygger ting seg opp. Alt er i ubalanse. De spiseforstyrrede handlingene som for meg er totalt uakseptable fortsetter, og hatet og skammen øker og øker.
Jeg kan klare å kjempe imot bulimien, jeg kan klare å kjempe imot anoreksien og jeg kan klare å kjempe imot selvskadingen(les; kutting). Men ikke alle tre på en gang.

Nerveskade?

Mamma ringte legevakten idag pga. at foten min bare har blitt merkeligere og merkeligere. De mente det kunne høres ut som jeg kanskje har fått en nerveskade pga. spiseforstyrrelsen og eventuelt mangel på B-vitamin. Jeg aner ikke om dette er noe som er lett å finne ut, men må sikkert til legen min igjen. Jeg har tenkt mer og mer på at jeg kanskje har fått en betennelse eller noe, men nerveskade er kanskje enda mer sannsynlig? Jeg vet ikke...Men merkelig nok har foten min plutselig blitt MYE bedre nå, den kjennes nesten som normal igjen:P Så jeg håper det går over så jeg slipper ny legetime!(skal uansett til legen om et par uker)

Ellers så er det litt vanskelig ifh. til mamma om dagene(ikke at det forsåvidt er noe nytt). Hun mener at jeg gjør meg kostbar og bare vil ha oppmerksomhet fordi jeg ikke gjør det hun mener jeg bør gjøre.
Vi ble jo enige på ansvarsgruppemøte at vi skulle avvente litt med videre behandling på Haukeland til vi visste mer om Modum. Og til tross for at jeg har forklart henne dette, så klikket hun litt pga. det idag.

Fikk meg til å angre at jeg har vært så åpen som jeg har vært, når hun bare bruker det mot meg. Jeg sa til henne at jeg skjønner hun er bekymret, men strengt tatt er det ikke så mye jeg kan gjøre med det.
Først ringte hun og spurte hvorfor jeg ikke begynte i behandling på Haukeland med en gang...Og hva skulle hun si til folk NÅ da? Før kunne hun si at jeg ikke hadde fått skikkelig behandling og derfor var syk, men hva i all verden skulle hun si nå?

Slutt å gjør deg så kostbar! Du synes dette er gøy, gjør du ikke? blablabla

Det endte med at jeg la på. Da sendte hun melding-Hvorfor gjør du deg så kostbar og skal leke med alle sine følelser?

Og litt senere kom hun trampende inn i stuen min med en pose med havregryn, som hun kommanderte meg til å spise. Før hun igjen bablet ivei om at jeg var oppmerksomhetssyk, og at jeg ødelagte alt for henne og blabla.

På ene siden er jeg vandt med sånne ting. Jeg vet hvordan mamma er, og jeg vet at ingenting nytter når hun får et av sine "anfall". Samtidig er det alltid like vondt når jeg tror hun har forstått, når vi har hatt så mange samtaler om sykdommen, når hun til og med har vært på pårørendekurs hos iks; også bli så brutalt minnet på at hun egentlig ikke forstår en dritt likevel...

Er det noe jeg IKKE ønsker så er det at mamma og pappa skal bekymre seg, eller mer fokus på sykdommen. Nei takk.

Dette går ikke

De siste dagene har jeg igjen prøvd alt jeg kan for å høre på den lille fornuften som av og til dukker opp. Prøvd å finne en balanse mellom å ikke spise og overspising/oppkast. Det har gått dårlig.
Jeg har presset meg til det ytterste, spesielt idag... Sagt at jeg kan og SKAL få det til.
Men ikke fått til en eneste dag med måltider...Ikke fått til et eneste måltid heller for den saks skyld.

Har ikke hatt en eneste dag etter sommerleiren i begynnelsen av juli med faste måltider...Jeg har prøvd, det er det verste. Jeg har virkelig prøvd. Men feilet om igjen og om igjen. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å bare spise. Å putte maten i munnen, også være ferdig.

Pga mine forsøk på måltid osv. de siste dagene har vekten skutt i været, og det hjelper jo ikke akkurat så veldig...Selv om jeg er klar over at det er begrenset hvor mye (fett)vekt jeg kan ha lagt på meg på så kort tid, så klarer jeg likevel ikke takle at alt kommer på en gang.

Så nå er jeg utslitt etter å ha prøvd og presset og styrt de siste dagene...Noe som førte til totalt sammenbrudd tidligere ikveld. Det føles totalt nytteløst å prøve igjen og igjen når det er dette jeg sitter tilbake med.

For å ikke snakke om at jeg både har lest og hørt at jo mindre man spiser(og er underernært) jo mer opptatt blir man av mat og jo mer tvangstvanger får man osv...Og det stemmer virkelig ikke for meg. Det er motsatt. Jo mer mat jeg spiser, jo mer tenker jeg på mat og ingenting annet. Idag har jeg ikke klart å gjøre noe som helst fordi det har vært så kaotisk.
Når jeg ikke spiser derimot, da slipper jeg jo å forholde meg til mat generelt, og føler jeg plutselig kan klare å senke skuldrene. Da klarer jeg å utføre daglige gjøremål og tenke på hverdagslige ting.

Så hva i all verden skal jeg gjøre da? Nå har jeg null krefter igjen til å prøve å kjempe imot...men har det egentlig noe å si når jeg uansett bare mislykkes?

Jeg har rett og slett ikke ord som er tilstrekkelige for å forklare angsten og uroen i hodet og kroppen. Den er totalt altoppslukende og uutholdelig. Det presser sånn på fra alle kanter at det kjennes som om jeg når som helst kan sprenge i tusen biter.

bra kveld

Ja, faktisk! Pappa har hjulpet meg litt med matten. Eller hjulpet og hjulpet, han forvirrer meg som oftest bare enda mer, hehe:P Men koselig uansett.
Etter på gikk jeg ned til farmor og farfar, og der har jeg vært helt til nå! Kjempekjekt :) Ser ut til at jeg endelig får komme litt igang igjen med strikkingen. Blir godt å ha noe å henge fingrene i etter gammelt! Spennende å se om jeg husker igjen noe også:P

Farfar kom med noen gullkorn utpå kveldingen...Blant annet at når han snakket om hvor viktig han mener det er å arbeide og være i aktivitet no matter what ; visst ikkje ein gjer kroppen sin vondt, så gjer den deg vondt!
Sa han. Det er visst noe som heter så, og det er egentlig veldig sant(mente han altså)
Jeg måtte nesten le litt, han skulle bare visst. Huff. Men han tenkte nok ikke i samme baner som meg akkurat :P(og like greit er det!)

Uansett. Det har vært en fin kveld. Den begynte veldig lite bra med bulimisk anfall, men tok seg virkelig opp etterhvert!
Og, nei, det skal faktisk ikke mer til for å gjøre meg fornøyd:P

Legger meg med et smil om munnen for første gang på (altfor) lenge :)

Og sånn btw. Fikk svar på blodprøvene idag og alt var helt fint. Noe jeg virkelig ikke skjønner fordi jeg har så vonde kramper! Menmen, ikke alltid så lett å bli klok på sånne ting.

...

Hadde egentlig ikke time hos legen min før om to uker, men fikk komme inn en tur idag likevel. I tilegg til krampene, så har foten min vært helt nummen de siste dagene. Om morgenen når jeg våkner er den helt stiv og jeg klarer knapt bevege tærene. Legen kjente litt på foten, men bortsett fra at jeg var veldig kald og ikke hadde mye følelse i den, så var det ikke så mye hun kunne si eller gjøre. I første omgang ble det bare tatt blodprøver(magnesium, kalium osv). Får svarene imorgen, håper det kan gjøre meg litt klokere. Er litt bekymret for at jeg ikke skal få tatt operasjonen i oktober hvis noe er galt.

Legen har fått "svar" fra Modum. Jeg sier det i hermetegn, for det viser seg at hun ikke har lagt ved nok dokumentasjon, og må skaffe denne før de i det hele tatt de vurderer søknaden min. Med andre ord; hun må skaffe infoen+sende søknaden en gang til= enda mer ventetid :( Blir sprø av all denne ventingen hele tiden!

Sånn ellers...Jeg hadde en ganske fin dag igår faktisk :) Var på tur med pappa i skogen! Savner å bare kunne ta meg en tur, kunne nyte naturen. Og ikke minst å kunne gå mer enn ti meter uten å føle at beina skal gi etter under meg!

EXIT

Bulimisk helvete

for mange inntrykk

for mye, for lite

ANGST

putter i meg giften, maten

to munnfuller om gangen

ANGST

angst for giften

for kaloriene

for å spise

for å bli mett

for å kaste opp

Ulidelig angst

Bulimien fryder seg

finner styrke i torturen

Ydmyker meg

bryter meg ned

jeg er et dyr

en trell, 

en slave,

kasteløs

vil ikke leve

Hvor er exit?

Grensene flyter, jeg flyter

FLYTTER

presses til det ytterste

Kroppen protesterer

JEG protesterer

Men HVOR er exit?

Ingen tror

sånn egentlig

Hvorfor kan dere ikke tro med meg?

Ser dere ikke at jeg trenger det?

Det gjør ikke mindre vondt med tiden

(det gjør mer)

 Hold rundt meg, si at det går bra, vær så snill

Speilet

armene,

beina

Som stokker

80 år gamle stokker

Vandrende skjelett

dekket av flytende fett.

Fanget i et mørkt rom

Slow suicide

Kroppen rotner

sinnet likeså

Må ut

Må vekk,

NÅ

Men hvor faen er exit?

Bøker

Har lest mange bøker i det siste, nå har jeg akkurat begynt på "Speilbilder" av Line Baugstø.

En bok jeg har lest som jeg vil anbefale på det varmeste er denne:

Vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive for å oppsummere den. Men kjente meg igjen i veldig mye+at jeg ble flere hakk klokere. Så ja; les den!

Krampe

Noen som har gode råd/tips for krampe? Har begynt å ta magnesium og følte det funket litt i begynnelsen, men nå har det blitt mye verre igjen :( Har hatt krampe i venstre legg i nesten en uke. Eller, jeg tror ihvertfall det er krampe. Det gjør sinnsykt vondt! Men det som er merkelig er at det forsvinner når jeg beveger meg. Det er når jeg står i ro det gjør vondest.

Sånn ellers. Dagen har vært Kaotisk. Jeg takler dårlig å bo så nærme mamma og pappa merker jeg. Men må nesten bare gjøre det beste utav det?
Både idag og igår hadde jeg avtale med den psykiatriske sykepleieren, men når depresjonen og bulimien råder blir det desverre veldig vanskelig å holde avtaler.
Det er fortvilende! For egentlig bryr jeg meg jo. Vi skulle snakke om treningskontakt med hest+fagene jeg skal ta...Ting som egentlig betyr MYE for MEG. For det friske.
Men før idag betydde ingenting noe som helst. Kunne ikke brydd meg mindre. Ville bare dø. Sånn føles det.
Men så seinere, når jeg plutselig bryr meg igjen. Da er det for seint.

Toget er ikke gått. For all del. Jeg må bare prøve igjen på mandag.

delt

Jeg er ikke helt sikker på hvem som er meg lengre.
Når bulimien tar over forandrer personligheten min seg. Når dette andre(borderline?)tar over blir jeg grusom. Og når det tredje, depresjonen tar over, blir jeg ingenting. Og når dette siste, jeg vil ikke kalle det anorektiske,men gjør det likevel i mangel av bedre ord, da blir jeg mer meg enn med noe av det andre. De åtte dagene hvor jeg holdt pusten var jeg mer MEG enn jeg har vært på månedsvis. Tror jeg. Håper jeg. Jeg var mer av det jeg tror og håper er MEG. Jeg tenkte ikke bare på mat og kalorier og forbrenning og SKAMSKAM, eller hvordan jeg skulle ødelegge meg selv mest mulig. Jeg tenkte på fremtiden, på skolefag, på utdanning. På å være sosial, på hunden min, på de små øyeblikkene. Alt.

Likevel. På to dager har bulimien klart å rive meg i stykker igjen. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Om jeg noen gang har det. Alt er kaotisk. Jeg selvskader. Men egentlig ikke. For jeg skader jo ikke meg selv. Det er ikke jeg som skader. Bulimien skriker, borderline skriker. Jeg skriker? Jeg vet ikke. Jeg vil jo ikke. Men kaoset er så enormt. Så uutholdelig. JEG holder det ikke ut.
Trenger den fysiske smerten, selv om det aldri er nok. Aldri gjør like vondt som det psykiske.

Kanskje alt er meg? Men det er for vondt å tenke på. Hvordan kan jeg være så fæl? Det føles jo ikke som det er meg. Jeg er nødt til å skape skiller, klare linjer, for å holde ut. Er nødt til å dele for å ikke bli tilintetgjort.



SKJERP deg din dritt! Om du bare ikke hadde vært så svak, om du bare kunne ta deg sammen og ikke være så egoistisk.

Jeg er syk.  

Unnskyldninger! Du er feig, ingenting annet.

FML

Når man tror man har nådd bunnen, men fortsetter å falle...