Idiot

Jeg føler meg som en komplett idiot. Hvordan kunne jeg la håpet gro? Hvordan kunne jeg være så dum at jeg trodde jeg skulle få den hjelpen jeg trengte? At jeg faktisk skulle få noe 'gratis'?

DBT-behandleren fikk rett. Ingen her har fått behandling utenfor fylket så lenge jeg har jobbet her, sa hun. Jeg prøvde ikke bry meg, prøvde å håpe på at det finnes litt rettferdighet. Håpet på at de skulle se MEG og ikke bare tenke penger-penger-penger. Samtidig var jeg innstilt på at jeg kom til å få nei. Innstilt på at de kom til å påstå at tilbudet deres var bra nok og at jeg ikke var verdt verken tiden eller pengene deres.

Så ja. Etter at søknaden endelig har blitt sendt etter mye styr, så fikk jeg avslag. Jeg var egentlig ikke overrasket, samtidig, etterhvert som det gikk innover meg hva det faktisk betydde, så følte jeg meg enormt overveldet. Resten av timen jeg hadde idag gikk ut på at psykiateren og sykepleieren snakket om at vi måtte lage til et best mulig opplegg sånn at jeg kunne bli bra nok til å begynne i DBT igjen til høsten. Det vil si, de snakket om det, jeg bare nikket innimellom og prøvde å virke uberørt, samtidig var det eneste som sto i hodet på meg; jeg skal hjem og dø. Dødsdommen. Ikke at jeg mener spiseforstyrrelsen vil ta livet av meg direkte i nærmeste fremtid, men bilder av barberblad og piller sto foran meg som eneste løsning. For å fortsette som dette er ikke et alternativ, og nå får jeg heller ikke den hjelpen jeg hadde et lite håp om.

Selv om jeg har roet meg litt, så føler jeg meg bare mer og mer håpløs. Hva er vitsen... Så lenge har det blitt mast om at jeg må si ifra om hva jeg trenger, og når jeg endelig tør gjøre det får jeg bare avslag. Føler de står og ler og sier; haha, nå lurte vi deg godt ja! De kan gå til helvetet hele gjengen spør du meg. Er drittlei av alt som gjelder VOP. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå. Klarer liksom ikke helt se positivt på noe nå.

Det eneste som sto i svaret var " Vi har verken ansvaret eller muligheten til å gi støtte til et privat foretak".
PENGERPENGERPENGER. Og om ikke de har ansvaret eller mulgiheten, hvem søren har det da?

...

 

Føler meg ganske håpløs, men prøver å ikke la det få overta helt. Prøver å unngå at alle de stygge tankene som strømmer på med stor styrke får innta diktator-rollen. Men det er så utrolig vanskelig. 

Jeg føler meg så ubeskrivelig, ubeskrivelig fæl og ekkel og stor og massiv for tiden at jeg helt mister perspektiv. Føler jeg drukner i hatet til min egen kropp. Jeg prøver å si til meg selv, hver gang tanken om at jeg hater meg selv kommer, at NEI, jeg hater ikke meg selv, jeg hater bulimien. Men nå om dagene er disse tankene nesten konstante, så det er virkelig en fulltidsjobb å skulle jobbe imot. 

Jeg føler jeg blir dradd til alle kanter. Ikke bare mellom bulimien og delen av meg som vil bli frisk, men også den utrolige sterke trangen til å 'ta kontroll', gå ned i vekt, slanke vekk denne delen av meg som er så ekkel og umulig å håndtere. I tilegg kommer forventningene iforhold til familie ol, en god del av dem er det nok jeg selv som innbiller meg, og egentlig har de blitt veldig mye flinkere til å ikke presse meg. Men likevel, jeg vet jo hvordan de kunne ønske det var og av og til vil jeg så gjerne bare prøve å gjøre det sånn selv om jeg ikke er klar for det. 

Selv om jeg i ganske stor grad kan sile ut hva som er spiseforstyrrelsen og ikke, så er det også så utrolig mye som bare flyter i hverandre. Alt er bare rot og jeg føler kroppen min flyter utover i takt med at ambivalensen og forvirringen bare blir mer intens.

Må bli tynn.
Må spise og spy.
Må la være å spise.
Må bli frisk.
Må være 'ren'(ikke spise eller spy)
Må bli sunn og sterk.
Må gi opp, orker ikke mer.
Må kjempe.
Må straffe meg selv.
Må bli venn med meg selv.
Må få 'kontroll' igjen.
Må se fremover.
Orker ikke se fremover, livredd for fremtiden.
Må klare alt.

Alt går i konflikt med hverandre. Det er ikke rart det er kaos.

1 døgn

Oppkastfri. Jeg holder pusten.

Svaret jeg skulle få sist uke fikk jeg ikke idag heller(det var jo EKSTREMT overraskende -_-) Mamma ringte før idag, de skulle ringe opp igjen. Det gjorde de ikke. Lurer på om de noengang holder det de lover.

I've got a dream

 

My dream is to be free.

Ny innleggelse?

Jeg har ikke lyst. Ikke i det hele tatt. Men samtidig er realiteten at ting går til helvetet rett og slett. Selv om jeg har prøvd å snu trenden de siste ukene, så har det bare gått down-down-down. Så et eller annet må ihvertfall gjøres annerledes eller skje, før jeg ender opp med store/større komplikasjoner; det er vel det eneste jeg vil mindre enn å bli innlagt.


Mamma har mast om det en stund, og jeg har sagt at det ikke er vits å bli innlagt igjen. At jeg ikke vil, det har ikke noe for seg osv. Jeg føler fremdeles dette forsåvidt, men samtidig ser jeg få andre alternativer.

Blah.

Og ja, forresten, jeg fikk såklart ikke svaret denne uken som lovd. Nå er det blitt sagt at jeg skal få vite det på mandag. Tror det når jeg ser det.

To dager igjen

Jeg skulle få svar denne uken. Tre dager har gått, to dager gjenstår. Tenker å ringe imorgen for å mase så jeg faktisk får svar. Jeg vet jeg må prøve å leve, og jobbe med tingene selv om jeg venter, men akkurat nå føler jeg jeg har mer enn nok bare å holde ut i ventetiden! Kvelden idag har faktisk vært bulimi-fri da, eller det vil si ikke overspising/oppkast, men tankene er intense og konstante hele tiden. Hovedgrunnen til at det ikke ble enda et spiseanfall ikveld var vel egentlig det faktum at jeg kastet opp mye blod før idag og rett og slett har så vondt at jeg knapt klarer å spise. Dette er jo ikke bra, men samtidig er det en utrolig lettelse å få en liten 'pause'.
Det har desverre blitt litt sånn at jeg har motarbeidet den hjelpen jeg har fått tilbud om i det siste. Jeg vil jo egentlig ha hjelp, men samtidig har jeg en veldig sterk overbevisning om at 'hvis jeg går opp i vekt, da fortjener jeg ikke hjelp.' Noe som har vært tilfellet i det siste. Jeg vet jo at dette er en løgn, at det egentlig bare er spiseforstyrrelsen som ligger på lur, men skammen sitter så dypt at det er vanskelig å bare riste den bort. Vekten har hoppet litt opp i det siste, men jeg vet jo innerst inne at det har mye med at hele kroppen min er helt opphovnet. Og så prøver jeg si til meg selv at; ok, la oss si at du faktisk er feit. So what? Er det virkelig så utrolig viktig?
Fornuftsmessig vil jeg jo skrike NEI, men likevel er jeg livredd. Kanskje aller mest fordi jeg har brukt så utrolig mye tid og fokus på vektnedgangen. En stund når jeg var innlagt på Haukeland levde jeg så og si bare for å se et lavere tall for hver dag som gikk, det var en ekstrem motivasjonsfaktor for meg rett og slett, en syk og veldig skadelig motivasjonsfaktor, men likevel. Så det å gå opp i vekt føles på en måte som et hån mot alt. -Om jeg først skal ha en spiseforstyrrelse, så skal jeg ihvertfall være tynn! På en måte.
Jeg blir litt lei meg når folk tror det går på det overfladiske, at jeg ikke vil legge på meg fordi jeg tror jeg er penere når jeg er tynn/undervektig. At jeg har total angst pga. utseendet. Det er jo ikke det det går på. Jeg vet jeg ikke ser spesielt bra ut nå, jeg orker omtrent ikke bry meg om utseendet lengre for jeg føler jeg ser jævlig ut uansett. Jeg hadde MYE mer selvtillit for en haug med kilo mer siden. Jeg vet med andre ord at jeg absolutt ikke er spesielt attraktiv når jeg veier altfor lite, likevel er jeg livredd for å legge på meg. Føler allerede 'alt' henger, og det føles helt utenkelig at jeg skal ha behov for å legge på meg mer( ihvertfall ikke noe annet enn muskler).

Men det aller viktigste for meg gjennom alt har vært kontrollen og målene. Det er nesten som om, når jeg slet mer og mer med depresjon, falt ut av skolen osv, så måtte jeg finne meg et nytt 'prosjekt'. Og det var jo akkurat det det var i begynnelsen, ikke noen slankekur eller noe, men rett og slett en utfordring til meg selv. Det høres jo helt forferdlig idiotisk ut. Men akkurat fordi det egentlig ikke handlet om en slankekur, så følte jeg at jeg hadde helt og fullt kontrollen. Det er det som er så dumt, man har jo gjerne kontrollen en stund, problemet er bare at grensen mellom kontroll og ikke kontroll er nesten umulig å skille. Når det allerede har gått utfor merker man det gjerne ikke før man er langt ute og kjører.

Jeg har i tilegg en 'magisk vekt'. Et tall som jeg er helt opphengt i. Et tall som jeg nesten hele tiden tenker; om jeg bare kommer dit, om jeg bare får kjenne det på kroppen, DA, da skal jeg være fornøyd, da kan jeg gi slipp.
Jeg kan liksom ikke gå 100% inn for å bli frisk før jeg har nådd dette tallet. Det gjør det ikke bedre at jeg ifjor sommer hadde en periode hvor jeg faktisk hadde det bedre enn på veldig lang tid, men likevel var vekten min på det laveste noensinne og bare 3 kilo fra denne 'fantastiske målvekten'. Enda et argument som spiseforstyrrelsen kan bruke som bevis. DA hadde du kontroll ja, DA gikk ting bra. Det var ikke kaos. Etter lange perioder med bulimisk kaos kan anoreksien virke ekstremt lokkende og befriende, men det varer jo ikke lenge! Man går bare fra en onde til en annen. Målet skal jo liksom være å få en sunn og frisk kropp(og psyke!) og det kan verken bulimi eller anoreksi gi en.

Jeg er så sliten av dette.- Du som er så fornuftig; sier pappa. Det har jo ikke noe med det å gjøre!

Dette ble bare mye rot egentlig. Imorgen skal jeg snakke med en av de psykiatriske sykepleierne, og den avtalen skal IKKE avlyses. I tilegg skal jeg passe nevøen min litt, det blir kjekt :)

Ting er veldig veldig vanskelige.





This too shall pass.

So long as there is breath in me, that long I will persist.

As Long As You Are Alive Anything Is Possible

There is no failure except in no longer trying.

Hold deg fast. Ikke la håpet slukkes helt. ALDRI gi helt opp. Uansett hvor svart det er, hold fast. Hang in there. *


*Note to self; repeat this over and over, uansett hvor håpløst alt virker.

Dear bulimia, go to hell.

Jeg er drittlei av å føle meg ekkel. Drittlei av hovent ansikt og oppblåst mage. Lei av å vaske gulv, klær, oppvask og alt annet utallige ganger for dagen(eller natten for den saks skyld). Fysisk dårlig av at jeg ikke kan stoles på, verken av andre eller meg selv. Lei av stjeling, lyving og sniking. DRITTlei av mat og oppkast. Drittlei av disse anfallene jeg får oftere og oftere etter spise/spy-omganger(mest sannsynlig elektrolyttforstyrrelser ifølge legen). Lei forferdlig hud og utslett. Drittlei av at vekten er som en jo-jo. Drittlei alt som har med spiseforstyrrelse og bulimi rett og slett. Så hvorfor i all verden klarer jeg ikke snu den negative trenden?

Sliten

Jeg får svar på søknaden iløpet av neste uke. Akkurat nå er jeg et nervevrak og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er ikke snakk om et endelig svar fra Haukeland, bare om søknaden faktisk er blitt godkjent til å sendes videre i systemet(Haukeland mao.). Likevel, tanken på at jeg kan få nei gir meg lyst til å rive meg i håret. Samtidig som et ja nok vil gjøre at jeg gjør det samme, for da blir det enda mer venting. Men såklart håper jeg på et ja!

I tilegg får jeg penger en gang neste uke. Noe jeg både ser frem til og gruer meg til. Klarer jeg ta kontroll over bulimien innen da?(for helgen har bare vært kaos) Klarer jeg å få brukt pengene på fornuftige ting, og kanskje på litt koselige ting også? Ting som jeg har veldig lyst til/lyst på sånn egentlig, men som bulimien overbeviser meg om at jeg verken fortjener eller vil ha glede av? Time will show.

Uro

Jeg er så veldig urolig. Uroen sitter i kroppen, i tankene, i følelsene. Etter å ha kommet meg utav depresjonsperioden hvor jeg ikke gjorde annet enn å sove, spise og spy, så er jeg nå full av uro. Søvnkvaliteten er mildt sagt elendig. Jeg våknet hver eneste time i natt, før jeg tilslutt sto opp klokken 7. Ekstremt sliten, men med null sjanse til å sove og med hjernen på høygir. Når jeg kom hjem isted var jeg logisk nok veldig trøtt etter mange dårlige netter, men når jeg endelig kunne legge meg nedpå så er det som om hjernen min eksploderer. Tusen tanker på en gang, samtidig som jeg har verken overskudd eller energi til å konsentrere meg om noe som helst. Rastløs og totalt utbrent på samme tid. Jeg orker liksom ikke gjøre noe samtidig som jeg absolutt MÅ gjøre noe fordi det kjennes som om hjernen og kroppen min er full av maur. Føler jeg er litt ute av alternativer nå egentlig. Tankene begynner å kretse rundt overspising. Ofte er jeg egentlig bare trøtt når jeg ender opp med å overspise/spy. Egentlig er det søvn og avslapping jeg trenger, og det er jeg fullt klar over er tilfellet nå! Men når jeg ikke får den søvnen, så blir jeg litt smådesperat etter quickfix-løsninger. Blir så sliten av det konstantet jaget, må ha PAUSE.
Akkurat nå er det ikke bare det psykiske som tynger meg, men også mye fysisk(henger jo såklart sammen til en viss grad). Jeg har intens hodepine, verk i kroppen og skifter mellom å være kald/varm. Typisk stoffskift-symptomer. Skal heldigvis ta ny blodprøver imorgen, fordi blodprøvene for to uker siden ikke var spesielt bra.

Nå prøver jeg å finne ut om det er en ide å tvinge meg selv ut og ned på treningssenteret, eller om det vil gjøre vondt verre. Som oftest hjelper det jo litt på å komme ut, det er bare det at jeg er så innmari sliten. Synes det er vanskelig å skulle høre på kroppen når både signalene den, hodet og følelsene sender spriker i alle retninger.

Egentlig skulle dette bli et langt innlegg om vekt. Rett og slett fordi det gikk veldig opp for meg isted hvor utrolig mye vekten desverre betyr for meg, og hvor intenst og lenge jeg har fornektet dette(spesielt ovenfor meg selv). Men det får bli en annen gang.

Ansvarsgruppe

Idag har det faktisk skjedd endel ting! Møtte mamma, fikk i meg litt lunsj før jeg stakk på treningssenteret. Etterpå bar det rett på ansvarsgruppe. Det var tungt som vanlig. Mesteparten av tiden gikk utpå å spørre om hva jeg ville, hva jeg trengte osv. fremover i ventetiden(på capio-søknaden). Det føltes ganske håpløst siden jeg ikke føler tilbudet er tilstrekkelig(er jo derfor jeg ville søke på capio!)uansett. Det er så utrolig vanskelig å ikke vite hvor lang venting det blir. Ble tatt opp at det var viktig at jeg hadde noe i denne tiden også, at jeg må prøve å jobbe med ting og ikke bare gå i dvale frem til jeg får svar fordi det svaret kan ta lang tid. I tilegg forklarte psykiateren litt om prosedyren rundt søkingen. Det viser seg at søknaden som endelig har blitt skrevet+sendt først må behandles/godkjennes internt før den eventuelt blir sendt videre til Haukeland. JEG BLIR SPRØ. Det kommer med andre ord sikkert til å ta måneder.
Jeg er jo enig med dem at det er viktig at jeg ikke graver meg helt ned i ventetiden, at jeg må fortsette å prøve å bli bedre, det er bare så utrolig vanskelig å svelge at det skal ta så lang tid. Spesielt med tanke på at de burde ha søkt for evigheter siden. Men ting er som de er nå, og vi må vel bare gjøre det beste utav det(men fy så vanskelig det er!)
Til tross for at jeg følte meg veldig motløs, spesielt når de begynte å snakke om at søknaden kanskje ikke ble ferdig behandlet før til høsten(!) så ble jeg litt mer positivt innstil på slutten av møtet. Vi ble enig om å prøve å ta ting uke for uke, og lage litt program for dagene, en slags ukeplan. I tilegg har jeg nå offisielt tatt permisjon fra DBT, et halvt år i første omgang. For å være helt ærlig tviler jeg på at jeg vil begynne igjen til høsten igjen som de pratet om, men det får vi nå ta når det kommer.

Etter møtet har jeg bare surret rundt i senteret. Lest litt, spist litt, tygget litt for mye tyggis. Når jeg kom hjem igjen trodde jeg nesten ikke mine egne øyne! Et brev fra NAV. Underenes tid er ikke over! ENDELIG fått innvilgelse av arbeidsavklaringspenger etter sinnsykt mye styr. Så nå vil jeg gå fra å få ca. 5000 kr per måned til nesten 3000 i uken :O Nesten som å vinne i lotto jo:P Men nå skal det nevnes at regningene har hopet seg opp siste månedene og jeg ikke har hatt råd til noe som helst siste halve året omtrent, så trenger sårt de pengene.

Er forresten to døgn oppkastfri nå :D Igår var første døgnet oppkastfri siden jeg ble utskrevet. På tide at jeg fikk det til! SCREW YOU BULIMIA!

Nå skal jeg snart bort til søsteren min og sitte barnevakt :)

Man må gå opp bratte bakker for å nå toppen

Jeg er sterk fordi jeg kjenner mine svakheter. Jeg lever fordi jeg er en fighter. Jeg er klok fordi jeg har vært dum. Jeg ler fordi jeg har kjent sorg!


(aner ikke hvem som sa/skrev dette, men synes det var motiverende!)

:)

Til tross for en ekstremt vanskelig helg, som matmessig har gått rett vest, så har jeg på en eller annen måte funnet tilbake til litt motivasjon. Ting føles fremdeles overveldende og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hva som kan hjelpe meg i riktig retning. Men har likevel fått meg utav den ekstreme depresjonen for denne gangen tror jeg(de siste dagene/uken har jeg hatt store problemer med å samle krefter/motivasjon til helt grunnleggende ting som å stå opp, skifte klær etc.)

Meg og pappa har snakket om å bestige forskjellige fjelltopper hvert eneste år nå, men det har aldri blitt noe av, så nå har jeg bestemt meg for at skal skje! Jeg har tenkt å lage en liten plan med dato(en søndag i måneden mest sannsynlig)+hvilket fjell...Og så skrive ut, da kan ikke pappa komme med flere unnskyldninger. En søndag i måneden får han ta seg tid til!

Ellers tror jeg det er utrolig viktig at jeg får meg i gang med et eller annet, et prosjekt eller noe jeg kan holde på med. Det er utrolig viktig å komme igang med når jeg er sånn noenlunde ovenpå sånn at jeg er godt i gang til nedturene kommer igjen. Da kan jeg forhåpentligvis finne fortere tilbake til motivasjonen/ikke falle så utrolig ut.

Men nå er jeg sliten. Håper på en OK natt og en ikke alt for verst morgen :)

Old habits.

Selvhat. Fanget. Null kontroll. SKAM. Ensomhet.

Jeg har ikke klart å åpne øynene. Jeg har prøvd, men det blir for mye. Det er utrolig ensomt sammen med bulimien. Den skremmer bort alle rundt meg, og jeg blir sittende aleine. Jeg hater det, men samtidig føler jeg ikke jeg har verken motivasjonen eller overskuddet til å gå den veien jeg må for å komme meg utav det. Fanget.

Jeg har gjort så mange fæle ting i det siste, at bare det er nok til å drukne i skam. Det har vært bulimien som har styrt, men jeg føler likevel jeg burde klart å grepet inn. Alle disse tingene fyrer bare opp under hatet mot meg selv. Jeg føler meg disgusting rett og slett. Jeg prøver å skille det spiseforstyrrede fra den faktiske meg, men for tiden føler jeg bare at jeg er sykdom.
Den har klart å vri mamma mot meg også. Meldingene har tikket inn det siste døgnet om hvor egoistisk og fæl jeg er. Og det er forståelig. Rett og slett.

Så idag. Ikveld. Etter enda en runde over doskålen. Gjorde jeg et smådesperat forsøk på å stoppe bulimien. Stoppe denne kraften som tar over meg og dreper meg. Egentlig var det en ganske kalkulert og planlagt "løsning", en trussel jeg hadde brukt mot bulimien om hva som ville skje om spisingen og spyingen fortsatte. Og det gjorde den jo. Så ja. Jeg vet det var dumt. Jeg vet sjansene for at det løser noe som helst er minimal. Men hva i helvetet skal jeg gjøre egentlig? Ingenting fungerer jo.

Om det ikke er åpenbart så langt. Jeg kuttet. Ikke fordi jeg hadde lyst. Hadde ikke engang noen trang til det. Men fordi jeg på en eller annen måte trenger straffen og et eller annet som jeg fremdeles styrer(og ikke bulimien). Virker kanskje motsiende. Men det går greit med meg. Altså, greit går det ikke, men jeg er ikke suicidal eller noe i den duren, så jeg overlever dette også, på en eller annen måte.
Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre. Burde kanskje sydd, men jeg har verken penger eller mulighet til å få meg på legevakten. Så jeg får vel bare håpe sovemdisinen fungerer snart.

Dalende motivasjon

Depresjonen har vært min følges"venn" lengre enn noen av de andre tingene som har kommet etterhvert. I mine øyne er depresjon, og de følelsene som følger med, noe av det mest ødeleggende som finnes. Mange følelser er tunge og vanskelige å takle, men depresjons-følelesene fører, i motsetning til f.eks sinne, så og si aldri til noe godt. Den dreper enhver tiltakslyst og gjør en apatisk og demotivert. Og det verste av alt er at den gang på gang klarer å overbevise en om at man aldri vil slippe unna. Det vil aldri bli lysere tider, man er dømt til å tilbringe resten av livet med den ekstremt tyngende depresjonen. Når man i tilegg får den herlige diagnosen "tilbakevendende depresjon" så har man det liksom svart på hvitt. Da  er det blitt bekreftet det jeg har fryktet de siste 6-7 årene. Jeg er fordømt.

Nå skal det sies at diagnosen riktignok har blitt forandret et par ganger siden da. Nå står det bare emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimia nevrosa. Selv om jeg føler disse diagnosene er mer rette og oppsummerer ting bedre, så er det likevel et eller annet ved dem som er skamfullt. Å si at man har depresjoner føles ikke like tabu som å si "jeg har en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse".

Uansett, nå kom jeg litt bort fra poenget mitt. Jeg har mistet mesteparten av motivasjonen jeg klarte bygge opp under innleggelsen. Det er ikke det at jeg ikke vil bli frisk, det er bare det at veien dit føles altfor lang og tung til at jeg kan klare det. Jeg er bare veldig sliten av å kjempe imot uten at jeg egentlig kommer lengre. Faller bare tilbake. I helgen har jeg egentlig bare resignert litt, latt spiseforstyrrelsen få herje. Lukket øynene litt. Om jeg skulle tatt inn alt som har skjedd, alt spiseforstyrrelsen får meg til å gjøre, så tror jeg rett og slett jeg hadde fått sammenbrudd. Skamfølelsen hadde druknet meg.

En eller annen plass er det jo en stemme som sier at jeg ikke kan gi opp nå. Ting kan ikke fortsette sånn. Jeg har kjempet altfor mye til å bare gi opp. Men samtidig klarer jeg ikke ta noen steg i riktig retning nå, det blir for krevende. Prøver i det minste stå imot trangen til å begynne med kutting igjen, og har klart det så langt. Så det er vel noe.

Kunne ønske jeg visste ca. hvor lang tid behandling av capio-søknaden ville ta. Sånn som situasjonen er nå aner jeg ikke. For alt jeg vet kan det ta flere måneder. Men håper virkelig IKKE det, tror ikke jeg klarer vente så lenge. Og som sagt tidligere, om jeg får avslag, ANER jeg ikke hva jeg skal gjøre.

dagene

Det har ikke gått spesielt bra etter at jeg ble utskrevet på onsdag. Jeg klarer rett og slett ikke ting på egenhånd for tiden. Og jeg har så mange fæle minner og dumme vaner som liksom henger i veggene her i leiligheten, så med en gang jeg var tilbake ble jeg overveldet av uro. Maten har med andre ord bare gått rett i dass(bokstavelig talt ja...-_-)

Men en positiv ting er at søknaden til capio ble sendt idag, endelig! Fy søren så lang tid det har tatt. Men den var ihvertfall veldig bra skrevet, så nå er det bare å vente i spenning på svaret. Håpe det beste, forvente det verste. Eller noe sånt. Jeg aner egentlig ikke hva i all verden jeg skal gjøre om jeg får avslag, men får bare ta det når det kommer.
I tilegg fikk jeg en unnskyldning for det som skjedde sist uke i forbindelse med innleggelsen. En innrømmelse av at jeg var blitt behandlet feil, overkjørt var vel ordet som ble brukt. Selv om jeg er komt over hele greien nå, så var det likevel godt å få en unnskyldning.

Ustabil uke

Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal oppsummere uken som har vært. Det begynte på mandag, begynnelsen på slutten, starten på marerittet, et ustabilt virvar. Kort sagt trodde jeg jeg skulle bli innlagt på mandag, men fikk plutselig den samme gamle beskjeden om at planlagte innleggelser går imot behandlingen og at jeg eventuelt må gå på legevakten om det blir akutt. Brutte avtaler og brutte løfter. Mamma ser rødt. Jeg sier at det viktigste akkurat nå er vel egentlig ikke å få de dagene med innleggelse(selv om jeg gjerne skulle hatt dem) men å beholde en viss stabilitet og ro. Det er IKKE verdt det å lage et veldig rabalder for å få meg inn, til tross for at jeg ble behandlet urettferdig. Capio er verdt å lage rabalder for, for det er snakk om en behandling som kan fungere og hjelpe meg. Dette planlagte oppholdet var ikke snakk om behandling, men heller bare som en støtte til å klare å fortsette å kjempe hjemme aleine.

Men slik ble det ikke. Jeg ble ikke hørt. Det ble kaos og frem og tilbake og kaos og frem og tilbake. For å være helt ærlig vet jeg ikke helt hva som skjedde med meg de dagene. Tirsdag og onsdag er en eneste smørje, og det eneste jeg vet er at det gjorde så ekstremt vondt. Så intenst og forferdlig og uutholdelig som det ikke har gjort på veldig lenge. Ihvertfall ikke uten pauser. Selv om jeg nå ser flere grunner til at det skjedde, så skremmer det meg likevel helt utrolig at jeg var så nede igjen. Jeg har slitt og hatt mange kriser med jevne mellomrom den siste tiden, det er ikke det. Men den typen som kom denne uken er av en annen sort. Som en slags transe, en ubegripelig sterk kraft som drar en ned og fjerner enhver mulighet til å tenke fornuftige tanker.
Selvhatet gjennomsyret meg og absolutt ingenting gjorde det bedre. Trenger vel knapt nevne at suicidaliteten var sterk. I tilegg ble jeg ekstremt aggressiv. En eller annen plass inni alt var jeg redd fordi jeg kjente på en enorm styrke som hadde tatt over meg. En destruktiv og syk styrke. Men istedenfor å klare å be om hjelp ble jeg som sagt veldig aggressiv og hysterisk. Dagene ble egentlig bare et virvar av hyling og skriking og oppkast og veldigveldig mye beroligende/sovemedisin. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvor mye jeg tok mandag, tirsdag og onsdag. Men nok til at jeg mesteparten av tiden klarte å holde meg i sengen. Et ubevisst, men likevel kanskje litt bevisst valg for å hindre meg selv i å finne på noe dumt. For å holde meg innenfor den "trygge" rammen av husets fire vegger.

Jeg våknet på torsdag etter mye søvn og fikk beskjed om at jeg fremdeles hadde muligheten til en innleggelse. Fornuften var på plass igjen, og selv om depresjonen fremdeles hang over meg, så føltes de siste dagene veldig uvirkelige. Som en absurd drøm. Fylleangst uten inntak av alkohol. Jeg var meg selv igjen med andre ord. Var ikke spesielt fristet til å reise inn, men klarte igjen å se nytten i det, og gikk med på innleggelsen.

Det har gått greit så langt. Igår hadde jeg en merkelig opptur. Jeg er av og til usikker på om disse intense(men sjeldne)oppturene er "normale" eller om de grenser til det maniske. Jeg følte meg ihvertfall som om jeg sto på toppen av verden og kunne se en utsikt jeg ikke hadde sett maken til. Ideene ville ikke stoppe opp og jeg klarte ikke stille, jeg begynte skrive i dagboken min, men det ble uleselig for jeg skrev så fort. Jeg danset for harde livet i 40 minutter, men det giret meg bare enda mer opp. Ringte til mamma og sa jeg hadde et merkelig problem. Jeg er så utrolig glad og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det! Jeg ville skrive en bok, jeg ville tegne, male, lage fireretters middag, reise verden rundt og feste til solen står opp!

De få gangene jeg faktisk kjenner på glede i mer enn bare flyktige øyenblikk blir jeg nesten helt overveldet. Har faktisk normale folk det sånn ganske ofte? Er det sånn det er å være glad? Det føles for utrolig til å være sant. Jeg har ikke kjent den følelsen på veldig lenge ihvertfall. Og med tanke på at jeg bare for noen dager siden trodde livet kom til å ta slutt, så virker det bare enda mer absurd! Men samtidig prøver jeg bare utnytte de positive følelsene mest mulig, problemet er bare at jeg ikke klarer samle energien! Jeg føler for å gjøre alt på en gang, og det er ikke spesielt fristende å skulle begynne å være fornuftig og 'roe seg ned'. Det siste jeg vil er å ødelegge gledesfølelsen! Men samtidig vet jeg jo at jeg må lære meg å tøyle det litt så det ikke får altfor mange ubehagelige konsekvenser på sikt.

Akkurat idag er jeg bare vanlig igjen. Ganske flatt humør, men det går noenlunde OK. Er på biblioteket nå, prøver finne litt inspirerende bøker som kanskje kan hjelpe meg til å finne igjen litt av gnisten som tydeligvis fremdeles finnes en plass dypt inni meg.

4 døgn

Oppkastfri nå faktisk. LENGE siden jeg har klart det. Når jeg tenker meg om er det lenge siden jeg har klart mer enn 1 døgn i strekk. Og det er ikke det at jeg ikke har prøvd, så det sier litt om hvor vanskelig det er. Det har til tider vært veldig utfordrende, hatt endel 'kriser' hvor bulimi-tankene har vært intense. Jeg vet jo med meg selv hvor flink jeg har vært som har klart dette, men klarer likevel ikke helt kjenne på så veldig mange positive følelser. Det føles litt som om jeg holder pusten hele tiden, og humøret mitt er veldig flatt. Også har søvnkvaliteten min vært helt elendig siden jeg økte antidepressivaen for et par uker siden.
Men når det er sagt, så er det absolutt endel positive ting med at jeg har klart å unngå overspising/oppkast. Jeg har unngått de store humørsvingningene, ikke blødd neseblod, sårene på hendene har grodd og jeg føler meg ikke oppbanket 24 timer i døgnet. For å ikke snakke om at jeg ikke er så opphovnet i ansiktet lengre! Har gitt meg selv endel belønninger, prøver oppmuntre meg selv og fremprovosere litt motivasjon. Igår hadde jeg en massasjetime som belønning for 3 døgn oppkastfri.
Det er nok flere grunner til at jeg klarte få meg utav sirkelen akkurat nå. Det som har hjulpet meg mest er vel det at jeg har innsett at jeg ikke kan klare alt på en gang. Jeg klarer desverre ikke både la være overspise/kaste opp OG få i meg normale mengder med mat...Så det jeg har vært nødt til å gjøre nå er å hamstre inn med næringsdrikker. Selv om det ikke er det optimale å bare drikke næringsdrikker, så har jeg innsett at det er mye bedre enn å ikke få i seg noenting eller spise/spy. For det har vært sånn det har vært lenge nå. Jeg klarer av og til få meg utav bulimiperiodene, men da kun ved å ikke forholde meg til mat i det hele tatt. Nå blir det mer enn mellomting. Jeg klarer ikke ta tak i alt på en gang, men nå får jeg ihvertfall i meg litt næring, samtidig som jeg unngår oppkast. Sånn som ting er nå føler jeg det er den beste løsningen og mer enn nok for meg å skulle mestre.

Fordi dagene ikke har blitt kastet bort på bulimi, så har jeg faktisk fått gjort litt i det siste. På fredag var jeg på kino og igår på fest. Det gikk greit igår, egentlig hadde jeg det ganske moro, men det ble nok litt vel mye alkohol. Ble ganske dårlig utpå kvelden. Er utrolig glad for at pappa kunne hente meg, så jeg slapp overnatte, for idag har jeg vært skikkelig dårlig! Tror med andre ord det blir lenge til jeg orker drikke igjen. Merker jeg ikke er så veldig glad i alkohol og fester lengre som jeg var i en periode. Synes egentlig at en OK kveld hjemme med familien er minst like koselig.

Imorgen får jeg mest sannsynlig vite om/når jeg får en innleggelse denne uken. Vi snakket litt om det før helgen. Det blir bare snakk om noen dager for å få hentet litt nye krefter. Jeg er egentlig veldig lite frista til å reise inn der, men samtidig tror jeg det kunne gjort godt og hatt den tryggheten og stabiliteten rundt seg en liten stund.

så lei

av snakk og lovnader og ting som tar altfor lang tid. Lurer på om det i det hele tatt kommer til å¨bli søkt. Blir ihvertfall ikke før langt uti mars måned slik det ser ut nå...Hvorfor kan de ikke skjønne hvor akutt det er? Skjønne at jeg ikke gjør annet enn å vente, at det er det eneste som gjør at jeg såvidt klarer holde meg fast? Men jeg klarer ikke holde meg fast lengre egentlig. Jeg har begynt å selvskade igjen, jeg stjeler og lyver. Jeg er desperat. Jeg vil ikke kjøre meg selv helt ut i grøfta, men likevel er det det som skjer fordi jeg ikke klarer holde meg på veien lengre. Går på tomgang, er nede for telling, trenger hjelp. Det er over en måned siden jeg var på legevakten og fikk beskjed om at jeg burde bli innlagt ASAP. Hvorfor skjer det ikke noe? Jeg får bare beskjed om at hvis det blir veldig akutt må jeg gå på legevakten og eventuelt få en akutt innleggelse. Men det er jo akutt, hele tiden!

Positive følelser

Til tross for at spiseforstyrrelsen durer avgårde og det på den kanten ikke går det spor bedre, så har jeg faktisk kjent på litt positive følelser de siste dagene. Jeg har ikke hatt de intenst depressive periodene jeg pleier ha iløpet av døgnet. Jeg vil tro at det har endel med at jeg endelig fikk ordnet opp med jobben, og at jeg fremdeles er veldig lettet+kanskje føler en viss mestring. Noe annet som er merkelig er at jeg siste uken har våknet grytidlig, lenge før jeg har hatt vekkeklokken på. Dette er VELDIG unormalt for å være meg. Jeg har problemer med å sovne, men når jeg først sover sover jeg vanligvis i 10-12 timer og har store problemer med å få meg opp. Men ikke i det siste altså. Det er forsåvidt positivt at jeg får meg opp, men litt småkjipt å våkne veldig tidlig når jeg har muligheten til å sove mer. Tror nok litt av grunnen til at jeg føler meg en smule lettere er at jeg har økt til maksdose på antidepressivaen. Kanskje skal en medisin for første gang kunne hjelpe litt på depresjonen. Har prøvd utallige antidepressivaer, antipsykotika, antiepleptika and you name it, opp gjennom, uten spesielt positiv effekt. Dette var vel egentlig ett siste forsøk, så er glad for at det ser ut til å hjelpe :)
(har tatt blodprøver som viste at jeg har veldig lave serotonin-nivå, så skulle bare mangle egentlig)

Jeg er SÅ klar for capio at jeg er litt redd for hva jeg skal gjøre om jeg får avslag.

Spiseforstyrrelse og tannlegeskrekk

Er ingen god kombinasjon! Var hos tannlegen igår, og til tross for at jeg bare hadde et lite hull, så var det en ubehagelig opplevelse. I tilegg til boringen av hullet, måtte jeg nemlig også få behandling for syreskader flere plasser. Så enda en god grunn til å holde seg langt vekke fra alt som heter anoreksi, bulimi og roting med mat!(kanskje hovedsaklig oppkast som har utløst akkurat syreskadene da)
Men jeg overlevde og var en smule stolt etterpå, fordi jeg klarte meg uten den vanlige dosen med beroligende på forhånd :)

Etterpå var jeg på NAV-møte hvor vi kom frem til at jeg måtte få snakket med arbeidsgiveren min og få søkt om permisjon. Jeg har gruet meg noe sinnsykt til å snakke med henne, og utsatt det i det lengste, så måtte bare hoppe i det. Sendte melding igår om vi kunne ha en samtale idag. Så klokken ti idag troppet jeg opp på kontoret hennes, sånn passe nervøs. Men det gikk kjempebra! Vi snakket en god stund, og ble enige om at jeg skal søkeom permisjon frem til sommeren, og at jeg forhåpentligvis kan klare å begynne å jobbe igjen så smått da. Hun var veldig støttende, og det var egentlig bare veldig greit å få lagt alle kortene på bordet. Vi ble enige om før jeg gikk at jeg skulle gi beskjed når jeg visste om jeg fikk plass på capio. Fordi jeg har vært sykemeldt snart et år tilsammen, kunne hun valgt å si meg opp, men heldigvis sa hun at hun gjerne ville ha meg tilbake :) Og at det viktigste var at jeg ble helt frisk! Veldig fint å vite at man har støtte og forståelse. Kjente meg utrolig lettet og glad når jeg gikk derfra!


Ellers så venter jeg fremdeles på at de skal bli ferdig å skrive søknaden til capio. TING TAR TID. Altfor mye tid spør du meg. Men jeg kan nesen ikke gjøre annet enn å vente(og mase litt).

Kjenner ihvertfall litt på motivasjonen idag. At jeg faktisk VIL noe. Jeg ville bli frisk nok til å kunne jobbe igjen og til å kunne gjøre "normale" ting, og ting jeg kan få glede utav. Men tror likevel det er avgjørende at jeg snart får behandlingen o hjelpen jeg trenger om dette skal gå veien. Akkurat nå prøver jeg bare holde meg fast og ihvertfall ikke bli dårligere.

Uvel

Er knapt så jeg klarer skrive noe. Jeg er veldig dårlig. Bare blitt mer og mer uvel siste dagene, og ikveld har kvalmen toppet seg. I tilegg har jeg en merkelig nummenhet som kommer på ene siden av kjeven/hodet så fort jeg reiser meg opp. I tilegg blir jeg intenst kvalm når jeg reiser meg, så de siste timene har jeg bare tilbringt på sofaen. Så en film med lillebroren min isted og det var veldig koselig da, så det er ikke bare negativt. Når jeg er så dårlig fysisk så har jeg liksom ikke anledning til å kjenne så mye psykisk. Akkurat som det blir presset bort. Samtidig så er det skikkelig ekkelt å ha det sånn som dette! Det kan være at det er en bivirkning av antidepressivaen(som jeg økte til maksdose for noen dager siden). Jeg vet ikke. Det kan være det, men det kan også ha noe med at jeg har drukket på noe helsekost-greier de siste dagene. Det skulle liksom gjøre godt men.
 I tilegg klarer jeg ikke få i meg noe særlig, knapt nok vann, fordi jeg er så kvalm. Og det gjør jo ikke akkurat ting bedre.

Mamma vil ringe legevakten, men det synes jeg er litt overdrevet. Håper på at jeg klarer å flytte meg over i sengen om en stund og at en skikkelig natts søvn kan hjelpe litt. Selv om jeg tviler, har faktisk sovet mye i det siste, uten at det har hjulpet spesielt.

for godt til å være sant ja.

Psykiateren har sykemeldt seg og han hadde ikke skrevet henvisningen den dagen han sa han skulle. Det er to, nesten tre uker til han kommer tilbake, og da kommer han bare rett innom, før han skal ha permisjon lenge. Så jeg aner ikke når(om) det blir søkt til capio, eller hva som skjer. blæ.

...

Mormor døde 1,5 dag etter at mamma og jeg besøkte henne. Vi hadde en veldig fin stund sammen. Selv om hun ikke kunne kommunisere eller snakke, så virket det som om hun merket at vi var der. Hørselen er jo ofte det som forsvinner sist sier de. Så vi sang, meg og mamma. Det var utrolig sterkt fordi vi forsto det nok ble siste gangen vi så henne, men det var også veldig godt og fredfullt egentlig. Det var litt spesielt, for mamma sa til mormor; *navnet mitt* er her, kan du knipe henne i hånden om du hører meg? Og hun knep, først var det bare en liten rykning, men så tok hun tak i hånden min. Før vi gikk sa mamma til henne at alt skulle gå bra, hun skulle få lov å hvile nå, og hun skulle få være sammen i himmelen med bestefar. Bare en time etter at vi hadde reist ringte de og sa at hun var begynt å bli hvit og at de hadde gitt henne fastvakt(det er sånn at de har en ekstra ansatt som har som jobb å sitte ved sengekanten hos døende pasienter). Nesten som hun hadde ventet på at vi skulle komme før hun kunne reise til himmelen. Det som var enda merkeligere var at dagen etter(26.) hadde mamma bursdag, og det så jo ut til at mormor desverre kom til å dø akkurat den dagen. Men det gjorde hun ikke. Hun døde noen timer etter midnatt. Altså den 27.januar. Nesten som om hun visste at hun måtte vente.

Begravelsen blir neste uke. Da skal jeg synge en av sangene meg og mamma sang for henne. Amazing grace. Tror det blir fint.

Ellers når det gjelder søknaden til capio så ser det ut til at det har blitt litt rot. Jeg aner ikke om den har blitt sendt eller hva som har skjedd, men det virker ikke sånn. Jeg har ikke lykkes i å få tak i psykiateren, men mamma ringte capio og de hadde ikke hørt noenting fra han! Utrolig surt når jeg bare går og venter. Vet han har mye å gjøre, men litt dumt at han lovde å gjøre det om han ikke har tid. Nå vet jeg riktignok ikke helt hva som har skjedd og ikke, så prøve la være å angripe noen før jeg vet mer. På tirsdag er det ansvarsgruppemøte, mest sannsynlig det siste. Ihvertfall det siste med DBT-behandleren. Vurderer å be om en innleggelse der jeg var før jul, mens jeg venter på svar om capio. Det går strengt tatt ikke så bra med meg. Matmessig går det ikke i det hele tatt, og det har det ikke gjort på lenge.

Støtte!

Møte gikk OK. Jeg ble litt irritert fordi de fremdeles er overbevist om at DBT kunne funket like bra som Capio, OM jeg bare hadde vært motivert. Ganske provoserende at de fremdeles kan tenke det. At de ikke bare kan innrømme at kanskje ikke DBT er rette behandlingen for meg på dette tidspunktet. MEN, når det er sagt, så har jeg likevel deres støtte til å søke på capio! Psykiateren skulle skrive ferdig søknaden iløpet av dagen idag. På onsdag skal jeg til legen min og få henne til å legge ved informasjonen om den fysiske delen. Forhåpentligvis mottar Haukeland søknaden iløpet av denne uken, og så er det bare å vente i spenning. Mamma ble veldig glad, men også forvirret fordi jeg ikke virket glad i det hele tatt. Det er hovedsaklig to grunner til; 1. jeg forventet å bli motsagt/ikke få noe støtte på møte idag, at jeg måtte kjempe, så jeg ble kanskje litt satt ut når jeg faktisk ble hørt. 2. jeg vil absolutt ikke ta gledene på forskudd, dette var strengt tatt den enkleste delen. Den vanskelige delen med å få økonomisk støtte gjenstår. Jeg innstiller meg på avslag for å ikke bli altfor skuffet.
Visst ikke jeg har misforstått helt, så er det komt en ny regel som sier at barn og unge under 23 år SKAL ha svar på søknader som denne iløpet av 15 dager(?)

"Alle søknader til behandling både ved poliklinikk og døgnbehandling skal være ferdig vurdert senest 30 virkedager etter at søknaden er mottatt. Ved alvorlige tilstander innen 15 virkedager."

Psykiaterens ord angående bmi-en min og sånne ting som det virker de er veldig opphengt i var noe sånt som; det er lavt. Altfor lavt, men likevel ikke direkte faretruende-Så da drøyer de det vel gjerne en måneds tid, desverre. Jeg virker kanskje veldig pessimistisk nå, men som sagt, bedre å bli positivt overraska enn å bli kjempeskuffa. Mamma skal på foreldresamling på IKS i februar, så hadde en liten tanke om å kombinere det med et vurderingsopphold på capio, men det spørs vel kanskje om jeg har fått svar til da.

Mormor ble forresten veldig mye bedre plutselig, bare noen dager etter at de hadde sagt hun var døden nær. Nå har hun desverre begynt å bli dårligere igjen. Delvis er dette fordi hun har problemer med å få i seg næring. De har prøvd å gi henne mat, men hun har problemer med å svelge, så den siste uken har hun så og si bare fått i seg vann! Synes det er helt sinnsykt jeg. Hun burde jo få intravanøs næring eller noe? De kommer med argumenter som at; er det rett å holde henne i live 'kunstig' osv. om hun er så dårlig? Men det er da ingen naturlig død om hun dør pga. mangel på næring? Er det virkelig lov å la mennesker sulte ihjel fordi de er gamle? Mamma spurte hvorfor hun ikke fikk næringsdrikk eller lignende, og da fikk hun beskjed om at hun ikke kunne ha noe med melk pga. slimet, men det finnes nå juicebaserte næringsdrikker også!
Uansett, nå skal mest sannsynlig mamma og jeg reise ned dit imorgen for å finne ut hva som egentlig skjer. For å se hvor dårlig hun faktisk er osv. Det er jo klart at hun uansett nok ikke har så lenge igjen, men det kan vel ikke bety at man skal la være å gi henne næring. Dessuten kan det jo godt være hun nettopp er blitt så dårlig igjen fordi hun ikke får i seg mat?

Sliten

Nådde vel en slags topp på fredag. Eller topp og topp, det var vel omtrent like uutholdelig som det har vært i det siste, og så var det en liten ting som fikk begeret til å flyte over. Kort sagt så kuttet jeg meg for første siden sommeren, noe som igjen førte til at jeg gråt. Noe jeg har hatt stort behov for lenge, men ikke har fått til. Jeg skal ikke akkurat si at det var en god ting at dette skjedde, men lørdagen ble ihvertfall den første spyfrie dagen på lenge. I tilegg var det som den verste uroen la seg litt. Men idag var det på an igjen. Hadde virkelig ikke trodd det siden jeg virkelig ikke har hatt lyst til å verken overspise eller kaste opp. Men bulimien er jo slu som vanlig, så hva jeg har lyst til eller ikke, det trenger ikke bety noe. Prøver å tenke at dagen ikke trenger bli helt katastrofe likevel. I det siste har så og si hver eneste kveld gått ut på å spise og spy til jeg stuper. Meget ubehagelig, for å si det fint.

Jeg tror nok også tanken på møtet imorgen bidro litt til tilbakefallet på fredag. Jeg er redd for å ikke bli hørt. Jeg føler allerede jeg ikke har blitt hørt, og imorgen er på en måte siste sjanse. Det siste slaget.
Tror nok at det lå litt i underbevissheten. En slags sabotasje. En måte å "bygge" meg opp på. Ikke fordi selvskading er spesielt oppbyggelig, men fordi det gir meg en slags kontroll over situasjonen. En slags følelse av at jeg ihvertfall skal tråkke på meg selv før noen andre gjør det! Eller at jeg er den eneste som skal få lov til å tråkke på meg selv på en måte. Det høres jo ganske idiotisk ut, men det har nok vært noe som har vært i underbevissheten min i mange år.

Det er nesten så jeg vurderer å spørre om jeg kan slippe å være med på møtet imorgen. Jeg føler meg så svak, ikke iform til å kjempe. Er redd for at ambivalensen og tvilen skal gjøre at jeg blir passiv og likgyldig. Men jeg må nesten være med. Det var jo jeg som ba om dette møtet. Forhåpentligvis vil det hjelpe at mamma er med også.

Faller

Jeg faller mye om dagene, både bokstavlig talt og bildelig. Senest igår gikk jeg i bakken på vei opp en trapp. Det gikk heldigvis bra, bare noen skrubbsår. Kjedelig å måtte være så utrolig forsiktig hele tiden, allerede vært mye mer forsiktig etter at jeg brakk foten, nå er det nesten som jeg går rundt konstant og venter på at jeg skal gå i bakken.

Mamma ringte for en times tid siden. Mormor er døende og har nok ikke lenge igjen. Hun er gammel og ikke helt iform, så det kommer jo ikke som en overraskelse, men jeg knakk helt sammen likevel. Jeg takler ikke at folk forsvinner generelt, og når det er snakk om døden er det såklart mye verre.
Min første reaksjon var at jeg ville reise bort og se henne før det er for seint. Egentlig skulle jeg vært med mamma i helgen, men jeg ble hjemme(spiseforstyrrelse ftw).
Mamma sier hun er usikker på om hun vil reise tilbake akkurat nå, litt med tanke på om det er sånn man vil huske mormor osv. siden hun er så dårlig. Det gjorde at jeg ble litt usikker også, jeg fikk heldigvis besøkt mormor i romjulen og da var hun ganske oppegående. Jeg fikk sagt at jeg var glad i henne og hadde en ekkel følelse av at det var siste gang jeg så henne. Gråt litt da. Idag gråt jeg enda mer. Er så utrolig glad i mormor+ at når hun er borte er det liksom ingen igjen på den siden av slekten(bestefar døde for endel år siden). Det må være utrolig vanskelig for mamma ikke minst. Jeg sa jeg ville synge i begravelsen. Har tenkt på det før og har lyst til å gjøre det. Samtidig aner jeg ikke om jeg klarer det, vet av erfaring at jeg som oftest er totalvrak i begravelser. Så vi får se.

Maybe this world is just another planet's Hell

Skjønner ikke helt hvordan jeg skal orke mer. Verken psykisk eller fysisk. Ting føles uutholdelig og umulig å snu. Jeg skammer meg så sinnsykt. Føler meg svak og egosentrert. Vil så gjerne snu fokuset ut, klare å presse bort mine egne ting, hjelpe andre. Gjøre noe meningsfullt. Men depresjonen tar over. Bulimien tar over. Mørket tar over. Jeg har så utrolig trang til å begynne med selvskading igjen. Hovedsaklig fordi jeg føler for å straffe meg selv. Jeg vet at det ikke burde være nødvendig, at jeg må behandle meg selv bra osv. Men det er kun ved å være streng med meg selv(eller direkte slem) jeg klarer å få meg utav bulimi-periodene. Og jeg MÅ utav disse, fordi de tapper meg for det lille jeg måtte ha av livslyst og gjør meg så egoistisk og slu at jeg blir helt dårlig. Eneste måten som funker, så langt, er at jeg angriper meg selv,dette kan utslette bulimien for en stund. Problemet er at det blir omtrent som med cellegift, man dreper ikke bare de syke cellene, men også de friske. Men av og til er kanskje en onde bedre enn en annen? Jeg vet ikke jeg. Det eneste jeg vil om dagene er å ligge i sengen.

Uken

Nå sitter jeg på biblioteket. Ikke lenge siden jeg skaffet meg mobilt bredbånd, men nå har neimen meg det sluttet å funke også! Veldig kjedelig.

Tirsdagkveld var jeg på legevakten pga. fallet jeg hadde samme dagen. Jeg hadde veldig lavt blodtrykk og uregelmessig puls. Legen sa at det var alvorlig og at jeg burde bli innlagt, men det endte med at jeg ble sendt med taxi hjem til mamma og pappa. I tilegg skrev legen et brev til psykiateren på VOP+jeg fikk med et brev som jeg leverte til fastlegen min dagen etter. Hun hadde blant annet skrevet at jeg ikke var istand til å ta vare på meg selv og at jeg ikke hadde lov til å kjøre. Synes dette var litt overdrevet da men.
På onsdag fikk jeg snakket med fastlegen min og lov til å kjøre igjen. Nevnte også capio for henne, og hun var villig til å skrive henvisning med en gang! Men jeg sa det beste var om hun og psykiateren kunne samarbeide om å skrive henvisningen.
Etter litt mas, fikk jeg beskjed om idag at jeg endelig har fått en dato for møte med mamma, psykiateren og sykepleieren. Ringte legen min idag, og nå skal hun være med og.
Var på DBT-gruppen igår for første gang på lenge. I pausen fortalte behandleren min meg at sykepleieren hadde ringt og sagt til henne at jeg hadde spurt om å få til et møte UTEN henne, og sykepleieren hadde spurt om hva de i DBT-gruppen synes om dette. For å være helt ærlig føles det nesten som jeg er blitt lurt inn i noe. At fordi jeg gikk med på å prøve så er jeg liksom fanget, alt skal rapporteres til DBT-folkene. Liker det ikke. Sa ihvertfall til behandleren at sånn jeg så det var jeg ferdig med DBT. Jeg har ikke tenkt å slutte før vi vet mer om capio, men målet er capio, og denne gangen skal ingen få stoppe meg. Selvfølgelig kan det være jeg får avslag, men jeg må prøve. Og etter litt om og men, sa hun at det var mulig at jeg kunne få et halvt års permisjon fra DBT også. Så det er jo et alternativ.

Fysisk er jeg i mye bedre form nå enn jeg har vært de siste dagene. Fikk mest sannsynlig en liten hjernerystelse når jeg falt, så hodet har verket og jeg har bare følt meg ganske skamslått.

Det 'positive' med at dette skjedde er at kanskje jeg vil bli tatt litt mer på alvor. Da tenker jeg hovedsaklig på det legen på legevakten skrev rett til psykiateren og det faktum at fastlegen støtter meg om capio.
Men det som er veldig dumt er at mamma har blitt ti ganger så bekymret som før. Hun ønsker å ha kontrollen, ønsker å fikse ting, og når hun i tilegg har blitt enda mer bekymret, så sier det seg selv at det fort blir både mas og krangling. Jeg skjønner jo henne godt, for å være ærlig har jeg vært veldig bekymra og redd selv hele uken. Kroppen har virkelig ikke hatt det bra. Jeg har kjent godt at pulsen har vært uregelmessig og etter fallet har jeg gått rundt hele tiden og vært redd for at det skal skje igjen. Eller at noe enda verre skal skje. Jeg er rett og slett redd for hvilken skade kroppen min kan ta. Selv om jeg ikke føler ting er så veldig forandret eller at spiseforstyrrelsen nødvendigvis har blitt verre, så har de kroppslige symptomene blitt verre fordi det finnes grenser for hvor lenge man kan gå før man blir dårlig.

Jeg håper jeg blir hørt. Møtet er desverre ikke før i slutten av måneden, så jeg håper virkelig at vi kan bli enige da, at det holder med det ene møtet. At det kan bli fortgang i ting. Legen min er klar, capio har kapasitet, jeg er MER ENN KLAR, så om bare psykiateren blir med, det er liksom den siste biten i puslespillet. Jo fortere det blir søkt, jo bedre. Til og med et avslag vil være bedre enn at det ikke blir søkt i det hele tatt.

Slått hodet

Jeg aner ikke hva som skjedde. Må ha besvimt eller koblet ut på en eller annen måte. Jeg husker bare at jeg lå på gulvet. Kjentes ut som noen hadde knust hodet mitt i betong. Det var forferdlig rett og slett. Så nå har jeg kanskje fått hjernerystelse. Kjeven er helt opphovnet på ene siden og hånden min verker. Heldigvis var mamma her. Ble endel styr med taxi som må avebstilles osv. Kan ikke reise til behandleren min når jeg er så dårlig. Orker ikke sitte med pc'en strengt tatt heller, så jeg får bare prøve slappe av litt.

Lite nytt

Men har ihvertfall fått snakket med den andre psykiatriske sykepleieren. Som forventet var hun mer skeptisk og stilte mange spørsmål, men jeg følte jeg fikk sagt det som trengtes si. Hun skal ringe igjen på onsdag og forhåpentligvis har hun fått til en avtale med psykiateren til da.

Må innrømme jeg ble ganske frustrert når responsen til ønske mitt om møte ble møtt med først; ja, men vi har et ansvarsgruppemøte om 3 uker(halve poenget var et møte FØR dette møte, uten DBT-behandleren).Og så med- ; ja, ok, jeg skal snakke med *psykiateren* og høre om han synes det er en god ide å ha et møte eller ikke.

Hallo, jeg hadde akkurat lagt ut om hvor viktig det var for meg å få snakke med dem fortest mulig, og at ting må skjer snart for jeg orker ikke mer! Trodde virkelig ikke man omtrent måtte på audition for å få til en samtale/møte. Men jeg fikk minnet henne på avtalen, at jeg hadde holdt min del(og vel så det!), nå var det strengt tatt deres tur til å holde deres.
Så forhåpentligvis får vi til en samtale ASAP, ellers må jeg innrømme jeg kommer til å bli passe forbannet rett og slett! Passe lei at alt skal evalueres og tenkes på og blabla. Nå må ting skje snart.

Imorgen har jeg time med DBT-behandleren. Kan absolutt ikke si jeg gleder med. Med tanke på at jeg så og si har bestemt meg for å slutte behandlingen, så blir det litt merkelig. Føler jo også at jeg går litt bak ryggen hennes med dette møtet, men det må nesten bli sånn. Hun vet jo hvor landet ligger uansett.

Jeg har en utrolig trang til å reise vekk. Kunne virkelig ønske jeg kunne reist vekk fra alt for en uke eller to  . Vekk fra leiligheten min. Vekk fra de altfor veltkjente (mat)butikkene. Vekk fra folk. Vekk fra spiseforstyrrelsen, ikke minst(I wish). Blir sprø i leiligheten, føler det sitter så mye i veggene her på en måte. Ting jeg helst vil glemme. Ihvertfall slippe å forholde meg til konstant. Uansett hvor mye jeg vasker og rydder så blir det liksom aldri reint. Det går aldri bort.
Jeg vil flytte. Egentlig. Men samtidig er jo leiligheten min egentlig et kupp, perfekt beliggenhet, billig leie.

Å flytte løser vel ingenting uansett. Bare fristende å prøve.

Hva skal jeg tenke?

Jeg aner ikke om det er mange som leser dette i det hele tatt, men om det er noen, så hadde jeg virkelig satt pris på svar! Sånn som ting er nå, og har vært siste halve året, så har jeg bare blitt dårligere, til tross for at jeg har vært mer motivert enn noengang. I august gikk jeg med på å ta imot tilbudet de hadde her i helse vest, nemlig DBT(dialektisk atferdsterapi). Likevel ville jeg gjerne at det skulle søkes på Modum, siden ventetiden der er på rundt 1 år. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte bruke all min energi på DBT-behandlingen, og at de derfor ikke ville søke på Modum, for jeg da ikke ville gå helhjertet inn for DBT. At jeg ville tenke at jeg hadde Modum i bakhånd. Var ikke helt enig i dette. Målet mitt er å bli frisk, ikke komme på Modum, om DBT kunne hjelpe meg kunne jeg bare takket nei til Modum når den tid kom! Men jeg så vel litt poenget deres, og DBT hørtes uansett lovende ut. Jeg var absolutt motivert. Avtalen var at jeg skulle prøve en måned eller to. Etterhvert som månedene gikk ble det klarere og klarere at dette virkelig ikke var det rette for meg. Men jeg følte meg ganske tvunget til å fortsette for å være ærlig.

Jeg har holdt min del av avtalen. Jeg har virkelig prøvd, mye lengre enn det som var planen. Da var faktisk avtalen at de skulle støtte meg 100 prosent om å søke utav helseforetaket(som feks capio). Men når jeg forteller DBT-behandleren min dette får jeg høre at de aldri kommer til å gjøre det, at hun har jobbet der i 15 år og at jeg bare kan glemme det. Jeg har til og med blitt "truet" med at jeg ikke får arbeidsavklaringspenger om jeg slutter i DBT-behandlingen.

Hovedproblemet her er at DBT er veldig imot innleggelser. Man har rett og slett ikke lov å være innlagt, og de mener innleggelser har INGENTING for seg for 'sånne som oss'.

I tilegg overbeviser DBT-behandleren de andre i ansvarsgruppen min om at hun mener at hun ser bedring i meg som jeg kanskje ikke merker selv. Mamma ble veldig provosert av dette, og jeg også. Mamma og pappa, som ser meg MYE oftere enn behandleren min kan skrive under på at jeg har blitt alt annet enn bedre etter at jeg begynte i DBT-behandlingen.

Behandleren kommer med argumenter som; ja, men har du ikke sluttet med selvskading? Er du ikke mindre suicidal og destruktiv? Svar på alt dette er JA. Ting har virkelig forandret seg, men det har absolutt ingenting med DBT-behandlingen å gjøre. Alt dette skjedde på sommerleiren. Det var vendepunktet mitt. Her kan mamma og pappa skrive under også, jeg har aldri vært så motivert som etter den uken. At hun omtrent tar æren for det synes jeg blir veldig feil.

Men hva skal jeg gjøre? Jeg har planer om å få til et møte UTEN dbt-behandleren, og helst ha mamma med meg. Men burde jeg fortelle DBT-behandleren dette? Burde jeg slutte med DBT nå, før jeg har noe annet? I DBT er det også sånn at man automatisk er ute om man er borte mer enn 4 ganger. Jeg har vært borte tre ganger på rad nå. Om jeg ikke møter opp neste gang er jeg med andre ord ute av behandlingen.

Jeg føler at den motivasjonen jeg hadde har bit for bit blitt plukket fra hverandre fordi ikke mine behov har blitt tatt hensyn til. Sånn bortsett fra at det er slitsomt psykisk å gå som dette, så er det kanskje grunnet den fysiske helsen min at jeg føler noe bør skje NÅ. Vi kan ikke snakke og snakke mer. Men overdriver jeg? Har kroppen min det sånn noenlunde OK egentlig?

Jeg begynner jo å lure når verken legen eller DBT-behandleren ser ut til å være bekymret. Samtidig kjenner jeg at ting ikke er bra. Jeg har fått beinskjørhet. Jeg har lavt stoffskifte. Jeg klarer ikke få i meg regelmessig næring i det hele tatt og det har jeg vel ikke klart det siste året(ikke lengre enn korte perioder ihvertfall). Jeg har prøvd, TRO meg. Jeg har vridd hjernen min, jeg har lagd tusenvis av systemer og planer for at det skal fungere.

Jeg hadde et lite håp om at næringsdrikk skulle være 'redningen' min. Selv om jeg var livredd det, så klarte jeg å vende meg litt til å drikke det iløpet av den uken jeg fikk med innleggelse før jul. Jeg prøvde opprettholde det hjemme. Før nyttår fikk jeg dem på blå resept, så da hamstret jeg en hel del.

Desverre fikk jeg med meg ganske mange pakker av feil type. Mamma smakte på en av disse og synes den var veldig god, jeg sa hun bare kunne ta dem, de er jo faktisk næringsmessig komplette måltider, og veldig greie å kunne ha i vesken etc. Og jeg hadde mer enn nok utenom uansett. Noen dager senere sa hun; jeg leste bakpå de næringsdrikkene du sa jeg kunne få, og de er jo full av sukker og stivelse, så de kan ikke jeg drikke ihvertfall! Du kan ta dem med tilbake igjen om du vil, du har bare gått av sånt.

Hva kan jeg si? Jeg har ikke drukket en næringsdrikk siden. Det ringer i ørene mine bare jeg ser på dem. SUKKER. SUKKER. SUKKER. Ja, jeg er redd for sukker. Jeg er faktisk mer redd sukker enn fett.

Uansett. Nå mistet jeg litt den røde tråden her. Poenget var at jeg ikke fikser dette på egenhånd lengre. Jeg er bekymret for helsen min og at jeg skal utvikle andre ting i tilegg til beinskjørheten og det lave stoffskiftet. Men slik jeg tolker leger/behandlere så er bekymringen min overdrevet?
Hvordan skal jeg stole på det når de har tatt feil før?(med beinskjørheten)
I tilegg leser jeg på nettet at det vanligvis ikke blir farlig før man får en bmi på under 15?

BMI-en min ligger jo tross alt en smule over og blodprøvene mine er for det meste OK. Så bør jeg bare prøve å slappe av litt?

Tenker uansett å få søkt på capio/modum, men det kan ta TID liksom. Hva i all verden skal jeg gjøre i mellomtiden? Bare la ting gå som de går og håpe at kroppen takler det?

En forvirret(forstyrret?) jente

Ikke veid meg på en stund nå. Egentlig ikke i det hele tatt dette året. Gjort det med vilje siden jeg bare blir deprimert av vekten(med mindre jeg går ned). Etter noen OK dager, så endte dagen idag med smugspising og oppkast. Skam. Jeg vet ikke om det var en slags selvdestruktiv handling eller hva, men det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å hoppe på vekten. Er fullt klar over at tallet som viser rett etter at man overspiser ofte vil være usannsynlig høyt ifh. til den egentlige vekten, så den holder jeg meg vekke fra med mindre jeg har lyst å gi meg selv nervøst sammenbrud. Vel, idag gjorde jeg ikke det.

Og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal si. Men vekten viste 3 kilo ned. En stor del av meg jublet, men en del av meg ble ganske satt ut. Hvordan kan det ha seg at jeg bare er 2 kilo fra min laveste vekt igjen 'plutselig'? Såklart kan jeg se grunner til at det ikke er helt ulogisk, men likevel er jeg satt ut. Kanskje fordi jeg hovedsaklig føler meg MYE større enn i sommer, til tross for at jeg altså veier så og si det samme. I tilegg ser jeg virkelig ikke tynn i speilet. Neida, jeg skal ikke si at jeg ser en overvektig person i speilet, men heller ikke en spesielt tynn en.

Jeg lurer på om det er fordi de fleste rundt meg er lavere enn meg? At jeg sammenligner meg med dem, og alltid kommer frem til at jeg ikke er spesielt tynn? Jeg tror ikke helt på det heller, men prøvde et par gamle kjoler og da ble jeg enda mer satt ut. Såklart visste jeg at de nok ikke kom til å sitte som et skudd, men at de skulle henge som store søppelsekker, det hadde jeg ikke forventet.

2-3 år siden.

Ballkjolen min fra 10.klasse(dyr og FIN kjole, så klarer liksom ikke legge den bort).

 

Idag. samme kjolen.

Jeg er glad og lettet, men samtidig forvirret og ikke helt sikker på hva jeg skal tenke. Er det en ting jeg alltid har følt så er det at jeg har et realistisk syn på kroppen min.

På ene siden overbeviser jeg både meg selv og alle rundt meg at vekten ikke betyr så mye osv. Men egentlig er jeg verdens største hykler! Ene venninnen min(som også har spiseforstyrrelser) har gått endel opp i vekt siste året, og hun kommenterer ofte hvor tynn jeg er, og hun sier hva hun veier og at hun virkelig vil ned igjen i vekt osv. Jeg snakker i vei om at hun absolutt ikke må gå ned igjen, at vi veier omtrent det samme etc. Men sannheten er at vi ikke veier det samme, og jeg er så utrolig lettet over at jeg veier mindre enn henne, jeg føler meg helt forferdlig som sier det! Skjønner ikke hvorfor jeg tenker sånn. Det viktigste og målet for oss begge burde jo være å bli sunnest mulig!

Det å føle at man bidrar med noe

Det er egentlig utrolig viktig det. Å føle at man klarer gjøre noe annet enn å bare være spiseforstyrret eller syk. Idag har vært en OK dag. Jeg føler ikke den har vært like meningsløs og tung som gårsdagen. Ikke det at det har skjedd så ekstremt mye, men jeg har hatt mennesker rundt meg og jeg har forhåpentligvis kunne bidra ihvertfall litt.

Snakket litt med sykepleieren angående behandling idag. Hun var egentlig enig i alt jeg sa, og hun mente psykiateren absolutt kom til å høre på meg. Når alt kommer til alt så lovde de jo faktisk meg for ett halvt år siden at om jeg prøvde DBT og det ikke skulle vise seg å fungere, så skulle de støtte meg når det gjaldt capio/eventuelt modum. Og INGEN kan si at jeg ikke har prøvd. Jeg har prøvd mye lengre enn det som var avtalen. DBT-behandleren prøver å overbevise meg om at jeg aldri får søknaden om capio gjennom osv. men jeg bryr meg virkelig ikke om hva hun mener lengre, jeg må og jeg skal prøve!

Etterpå kjørte jeg mamma til legen, også hentet jeg nevøene mine i barnehagen og passet dem mens søsteren min handlet. Ene nevøen min er blitt 6 år, og skal ha alle guttene fra barnehagen på besøk imorgen, så det ble endel planlegging av det. Jeg bakte rullekake, og søsteren min sjokoladekake! Skal reise bort i 10-tiden imorgen, blåse opp litt ballonger og pynte kaken og sånt.
Mesteparten av dagen har jeg egentlig bare sett på tv sammen med nevøene mine, men føler likevel det har vært en ganske så OK dag?

2 dager uten oppkast også forresten! Herlig!

Når jeg kjenner hvor godt det er å gjøre ting, så føles det nesten som kuren min kunne vært å begynne å jobbe for fullt igjen. Men samtidig vet jeg jo at grunnen til at det funker er hovedsaklig fordi jeg flykter fra alt når jeg er opptatt, og det går jo aldri bra i lengden. Så fort jeg er alene gjør ting veldig vondt igjen. But for now; så er jeg fornøyd med å ha en over gjennomsnittet OK dag uten et veldig tilstedeværende bulimi-monster!

D for depression

D for ditching av terapi.

Ikke så mye mer å si om det. Alt utenom å ligge i sengen føles som å bestige fjell. Derfor ble det ikke noen gruppe på meg idag. Ikke så mye annet heller for den saks skyld. Når det er sagt så har jeg ikke helt kastet inn håndkle. Prøver å holde fast på å "gjøre motsatt av det følelsen forteller deg". Så jeg tvang meg ut en tur isted, og jeg overlevde.
Målet for dagen er å holde ut uten å overspise eller selvskade. Akkurat idag tror jeg det er mer enn nok. Det eneste jeg vil er å koble ut litt(overspise, selvskading etc)for det gjør så vondt. Minuttene føles uutholdelige. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg lider meg gjennom det. Det er vel fordi bulimien ikke skal få vinne.

*sensurert*

Året 2010

Jeg hadde vel egentlig tenkt å droppe å skrive et sånt innlegg, for jeg er redd for at det vil bli veldig negativt. Men det har kvernet i hodet mitt et par uker nå, så håper det skal hjelpe å få skrevet litt ned. Oppsummere alt, samme hvor negativt det kan bli. 2010 har nok vært det tøffeste året jeg noen gang har hatt.

JANUAR

Året begynte ganske tungt rent fysisk. Jeg knakk ankelen i slutten av desember, og de to første ukene av det nye året var jeg sløvet ned av smerte og medisiner. I tilegg ble Babaja innlagt på akuttmottaket og det gikk såklart innpå meg(kanskje spesielt siden jeg ikke kunne gjøre en dritt der jeg lå). Likevel var det når de verste smertene dempet seg at jeg virkelig begynte å slite. En stund var det så intenst at jeg knapt klarte å tenke på annet, men plutselig begynte gamle tanker og følelser å komme tilbake for fullt, og jeg måtte bare ligge der og kjenne på dem. Det fungerte dårlig. For å ikke snakke om maten. Jeg var blitt normalvektig igjen før jeg knakk foten. Selv om jeg ikke akkurat vil si jeg var frisk, så var jeg bedre. Jeg var blitt en treningsnarkoman og det gjorde at jeg klarte å få i meg mer mat også. Men når jeg plutselig ikke kunne trene lengre, ikke kunne løpe fra uroen, da sa det pang. Jeg sluttet vel omtrent å spise på et tidspunkt. Jeg trenger ikke mat når jeg bare ligger på sofaen hele dagen! Det var argumentet mitt. I tilegg begynte selvskadingen igjen, og alt ble egentlig bare verre og verre.

hei og hå, her skal jeg ikke i år ihvertfall.

oppsummerer frustrasjonen?

rommet på PAM

 Ting toppet seg vel egentlig bare i slutten av måneden. Jeg skjemmes litt når jeg ser tilbake. Jeg måtte ha hjelp til det meste pga. ankelen, så dette gjorde at jeg var tvungen til å bo hjemme hos mamma og pappa. Noe som førte til at det ble mye "offentlig" selvskading, på et eller annet tidspunkt begynte jeg å kaste opp igjen også. Var vel da bulimien blomstret opp for fullt. Husker ikke nøyaktig hva som skjedde, men jeg hadde flere dårlige dager, jeg hadde skjært meg opp i hele ansiktet og alt var bare kaos. Så det endte opp med ambulanse og akuttavdeling. Etter noen dager ble jeg overført til avdeling for stemningslidelser(hvor jeg var 2 måneder i 2009 også). Der skulle jeg bli værende over 3 måneder.

Når jeg kom inn dit hadde jeg gått ned 10 kilo siden begynnelsen av året, og jeg fortsette å gå ned.



FEBRUAR:

Et ord; SNØ!
Disse månedene som innlagt er egentlig ganske borte for meg. Kan ærlig talt ikke skjønne at jeg var der så lenge. Mesteparten av tiden gikk ut på å studere måltidsoversikter og tenke på alt jeg ikke skulle spise. Jeg følte vel egentlig bare jeg forsvant mer og mer fra verden. Bortsett fra hver gang jeg var hjemme på permisjon, da endte det så og si alltid i bulimiske anfall og jeg kom tilbake til avdelingen som et totalt vrak.
Men det som kanskje sitter aller best igjen fra denne måneden er broren til babaja som gikk bort 13.februar. Jeg satt i fellesstuen når jeg åpnet avisen og så dødsannonsen. Og jeg gråt, lenge.
Jeg følte meg grusomt egoistisk som gråt sånn, det var jo ikke jeg som skulle gråte, det var de som sto ham nærest. Men samtidig var det jo dem jeg gråt for. Gråt fordi jeg ikke engang kunne være i nærheten av å forstå eller skjønne hvordan det må ha føltes(og enda føles). Ord strekker liksom ikke til uansett.

MARS:

Denne ble flittig brukt! Elsket følelsen av å drukne i

barnslige klær på denne tiden av en eller annen grunn

 

Februar, mars og april gikk hovedsaklig ut på å forsvinne. Jeg forsvant. Jeg spiste idiotisk lite til hvert måltid og utviklet etterhvert allslags merkelige regler. Jeg syklet på trimsykkel, det eneste jeg klarte med ankelen. Syklet 2 mil hver dag. Det gjorde vondt og jeg skjønner ikke at jeg fikk lov. Mesteparten av tiden med psykologen gikk ut på å snakke om bulimien og overdrive det bulimiske mest mulig, så ingen skulle avsløre sultingen min. For det var befriende, ikke for å glorifisere spiseforstyrrelser. Men innimellom er det godt å bare "forsvinne", men det varer jo aldri lenge, såklart. Og det er jo ikke verdt det. Jeg mente heller ikke jeg hadde en spiseforstyrrelse sånn egentlig. Til tross for at jeg la ut om bulimien min i hver psykologtime, så mente jeg altså egentlig ikke jeg hadde en spiseforstyrrelse.
På et tidspunkt nevnte faktis psykologen spiseforstyrrelsesavdelingen på Modum Bad og jeg ble kjempesint!

mitt nydelige rom

APRIL:

Samme greien. Husker lite. Kastet etterhvert krykkene, og det var ihvertfall en utrolig herlig følelse! Snøen smeltet endelig, og jeg reiste ned til byen hver eneste dag og bare gikk rundt og rundt, helt til det var middag og jeg reiste opp igjen til avdelingen. Brukte endel av tiden min på å se på hunder også. Dette hadde jeg forsåvidt gjort lenge, men nå ble det mer og mer realistisk. Fylte 19. Husker ikke mye av den dagen. Bare at den ikke var spesielt bra. Snøen smeltet vel i april også? Såvidt jeg husker.


MAI:

Vi var på flere OK turer med avdelingen!

 Ble utskrevet!



 Ikke så ekstremt mye bedre enn når jeg kom, men suicidaliteten og den verste depresjonen var borte+ at ankelen ble bedre uke for uke! I tilegg fikk jeg hentet lille klumpen min <3 Det ble noen mildt sagt krevende uker i begynnelsen med valp i hus! Ble ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt for å si det sånn, og jeg følte en stund jeg gjorde alt galt. Men jeg hadde i det minste noe å henge fingrene i. Mat spiste jeg vel så og si ikke. Husker bare mye fun light, dårlig mage og urolige netter. Men våren kom endelig ihvertfall <3 I tilegg begynte jeg smått å jobbe igjen.




JUNI:

litt shopping ble det også!(ganske mye egentlig:P)

Etter noen uker hvor så og si all tid var brukt sammen med valpen, så reiste jeg til onkelen og tanten min i Syden! Jeg skjønner egentlig ikke at jeg turde hoppe uti det såpass dårlig som jeg var, men jeg var desperat etter å komme meg vekk litt. Det ble en til tider ganske bra tur, men også veldig vanskelig. Fikk en helt forferdlig mageinfeksjon der nede som gjorde at jeg ikke kunne ta flyet mitt hjem igjen. Noe som førte til flere dager ferie, så det kom noe godt utav det!

drakk mange sånne!

JULI:

oh happy day

Men man kan jo aldri rømme lengre enn en liten stund, så sammenbruddet kom jo ikke lenge etterpå. Og plutselig var jeg tilbake dit jeg aldri skulle tilbake for femte(sjette?) gang.






Ble heldigvis ikke lenge på PAM, ble overført til en annen avdeling. Fikk hjelp til å komme inn i litt rytme med maten og søvnen igjen. Veldig fint der og greie ansatte, men fikk desverre bare vært der en ukes tid.

Klarte meg OK aleine en ukes tid. Jobbet til og med litt. Bestemte meg i siste liten for å reise på IKS sin sommerleir i slutten av måneden. Og det må være årets opptur! Det var kjempetøft i begynnelsen, men jeg er så glad jeg ikke reiste hjem, for jeg fikk så utrolig mye igjen for det! Kan nok med hånden på hjertet si at jeg ikke på flere år har vært så motivert som jeg var etter den leiren! En helt utrolig følelse.

*to be continued*

Veien videre

Det som gjør at jeg innimellom fremdeles skimter et håp er sjansen til å få bedre behandling. Eller rett behandling er kanskje et bedre ord. For den behandlingen jeg går i nå er absolutt bra, det er bevist at den er effektiv for mange. Men for meg, akkurat der jeg er nå i hele denne prosessen, så er den helt feil.
Og da hjelper det lite hvor bra resultater man har sett i andre land og hvor bra den er for mange andre osv.

Får ikke helt dette gjennom på ansvarsgruppemøtene, fordi behandleren min er helfrelst når det kommer til behandlingen. Så etter mange samtaler med mamma, og endel telefonsamtaler til capio, så er planen å få til et møte med psykiateren i ansvarsgruppen og sykepleieren(som kjenner meg mye bedre enn den nye behandleren). Og forhåpentligvis få de med på "laget".
Altså overbevise dem om at behandlingen jeg får nå ikke er tilstrekkelig og at vi må for alvor se på alternativene. Det har vært mye prat frem og tilbake, men nå må ting skje også!

På hvert ansvarsgruppemøte har behandleren på DBT snakket om at ting tar tid, at vi skal holde på et helt år og at jeg bare må holde ut osv. Og at innleggelse aldri er ett bra alternativ(mener de da). Noe som har ført til at jeg på en eller annen måte har gått med på å prøve en måned til, hver måned. Og det er bare galskap! Greit de første månedene, at vi nettopp hadde begynt, men ikke etter måned 3 og måned 4, og nå, halvveis!
Det er jeg som lever mitt liv. Det er jeg som må holde ut. Jeg som kjenner at dette virkelig ikke er rette fremgangsmåte, og at det er grenser for hvor lenge jeg skal holde på på samme måte!
DBT-behandleren er som sagt imot innleggelse generelt, og hun har sagt at jeg aldri i livet kommer til å få støtte til capio, så jeg har ingen interesse å kaste bort tiden min på å prøve å overbevise henne mer.

Psykiateren og sykepleieren derimot er nok større sjanse at jeg får støtte fra.
At mamma blir med tror jeg er bra. Hun ser meg så og si daglig, og kan kanskje få dem til å forstå enda bedre hvor mye jeg faktisk sliter. Dessuten er mamma ekstremt sta, og kommer nok til å gjøre alt hun kan for at jeg skal få sendt en søknad til capio :P

Sendte melding allerede idag om at jeg ønsker møte ASAP, så krysser fingrene for at vi får til noe før ansvarsgruppemøte(som er i slutten av måneden). Om jeg skulle klare å overbevise dem, så er neste steget å overbevise Frostad(sjefen på Haukeland)om at jeg skal få støtte til å reise til capio. Er dette som visstnok er nesten umulig, men så lenge det er en mulighet vil jeg ihvertfall prøve. Visst ikke blir Modum eneste alternativet.

Hvordan holde ut?

Anorektiker by day. Bulimiker by night.

Idag skulle være bulimi-fri. Fri fra matkaoset. Det hadde jeg bestemt. Klarer ikke mer. Det gjør så vondt, både psykisk og fysisk. Men Mister bulimi bryr seg ikke om jeg er sliten. Om jeg har så vondt at jeg føler for å hyle. Om jeg ser sorte prikker. Doble hjerteslag. Blødende hender. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg trodde jeg skulle slippe unna.

Naiv.

Messer positive ordtak og setninger for meg selv om igjen og om igjen. Samtidig som jeg mer og mer føler at ved å prøve å holde på positivitetheten, så lurer jeg meg selv gang på gang. For ting kan alltid bli verre. Kall meg negativ, men det har absolutt vært realiteten i det siste.

Skal det være så vanskelig? Skal det rett og slett være så jævlig? Hvorfor kan jeg aldri stole på meg selv? Stole på mine egne planer? Mine egne tanker?

Plutselig er jeg ombord på bulimi-berg og dalbanen igjen og det eneste jeg kan gjøre er å holde fast for harde livet, og håpe på at den stopper snart. Men den stopper aldri lengre enn at jeg såvidt får trukket pusten. Det gjør så vondt. Jeg vil hoppe av. Hoppe fra bulimien. Men det går ikke. Ikke uten å hoppe fra meg selv. Skadetrang. Jeg klarer ikke bare å "være i" kaoset lengre.

"Jammen, du har jo holdt ut denne måneden, da klarer du en til"

Om man får beskjed om at man må holde armen opp i luften i 15 minutter, så ville man kanskje klart det fordi man visste man ville få hvile når tiden var over. Men hva om noen kom etter disse 15 minuttene og sa; jammen du klarte jo 15 minutter, da klarer du fint 15 til!

Slik føler jeg det har vært mer eller mindre siste halvåret. Likevel er jeg lengre vekke fra målet enn noensinne. Hvordan i all verden skal man liksom klare å holde håpet oppe når ting føles uutholdelig? Når dagene i stor grad går ut på å oppleve den samme skuffelsen og smerten om igjen og om igjen? Når man HVER ENESTE kveld tenker at dette holder jeg ikke ut lengre, men det likevel blir trykt på "reprise" gang på gang? HVORDAN?

I've got a hole inside my boat.

Og jeg øser som en gal, men synker likevel...

 

 

 Reguleringen min har løsnet to forskjellige plasser. Dette er vel tiende gangen det skjer eller noe. Gruer meg så utrolig til å gå til kjeveortopeden å få fikset det. Jeg kommer til å få kjeft. Hva skal jeg svare liksom? Eneste grunnen til at det skjer igjen og igjen er bulimien. 

 

Akkurat nå føler jeg ting er håpløst, jeg er så drittlei, men likevel fortsetter det bare. På ene siden hjelper det faktum at jeg er så lei og sliten på motivasjonen, for jeg orker ikke ha det slik som dette lengre! Men samtidig virker alt så håpløst fordi jeg er så sliten og ikke gjør annet enn å feile hele tiden. Skammer meg sånn, med god grunn. Jeg gjør så mye som ikke er meg, ting jeg aldri ville gjort hadde det ikke vært for denne idiotiske maten. Lyver, stjeler, manipulerer, and you name it. Jeg skjønner rett og slett IKKE hvordan jeg skal klare å bli bedre. Jeg klarer ikke kostplan på egen hånd. Det eneste jeg klarer er enten å sulte meg eller overspise. HERLIGHET. Ikke noen middelvei her i gården nei. Har vridd hjernen min tusen ganger for å komme opp med et eller annet nytt for å klare å få til regelmessige måltider lengre enn bare en dag. Men uansett hvor bra det høres ut i teorien så holder det aldri mer enn noen dager.

 Føler liksom ikke det er vits å prøve samme metoden om igjen og om igjen i månedsvis når det rett og slett IKKE fungerer? Da bør man vel prøve en ny fremgangsmåte kanskje? Men jeg har gått tom for ideer. 

 

Eneste planen jeg har nå er å ringe capio imorgen(eller mamma ringer vel kanskje) for å høre om det er en sjanse for å reise ned dit nå som de har fått ny avtale med helse sør-øst. Tviler siden den innebærer at alle over 18 år "hører til" Modum bad. Men vil ihvertfall ringe og sjekke om de mener det er noen sjanse whatsoever. Visst ikke vil jeg be legen min henvise meg til Modum(hvor det er ca. 52 ukers ventetid, herlig!)

Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere kan få komme på capio når det er ledige plasser der! På modum er det jo så lang ventetid at det viser bare hvor stort behov det er for flere behandlingsplasser. Likevel står det ledige plasser på capio! Doesn't make sense.

 

 

Nyttår

Nyttårsfeiringen ble overraskende vellykket, til tross for en dårlig start! Så godt nyttår :)