Drakamp

Jeg er så forvirret. Jeg aner ikke hva jeg vil. Blir dradd i alle retninger. Ansvarsgruppemøtet idag var forsåvidt greit. Fikk det skriftlig lagt frem hva de kan tilby meg. Poliklinisk behandling med sikte på å få til regelmessige måltider og vektoppgang. Jeg sa som sant er at det virker totalt uoppnåelig, en annen planet. Som å legge listen på 2 meter og vente at jeg skal klare å hoppe over.

Vi ble enige om å avvente litt med ting til jeg har fått svar fra Modum. Alle mener jo jeg skal gi Haukeland en ny sjanse, det merker jeg. Jeg føler jeg burde prøve, at det er dårlig gjort av meg å ikke prøve. Samtidig har jeg så liten tro på at det kommer til å fungere.

Det er egentlig bare en ting jeg vet. En ting jeg er helt sikker på. Og det er at jeg virkelig vil ha hjelp til å kvitte meg med bulimien. Jeg hater den. HATER.

Samtidig føler jeg ikke jeg kan gi opp det mer anorektiske. Jeg vil ikke gi det opp. Uten det vil jeg gå i tusen biter. Det føles som en overlevelsesstrategi som jeg for øyeblikket rett og slett ikke overlever uten.
For å ikke snakke om at jeg mener jeg virkelig ikke trenger mer fett på kroppen. Jeg kan være enig med at jeg hadde hatt godt av å få mer muskelmasse, og at dette også betyr at vekten vil gå litt opp.
Men jeg har fått inntrykk av at opplegget i stor grad går ut på at man skal spise og beholde mer+være i mindre aktivitet, og på denne måten gå opp i vekt(noe som vil føre til mer fett og ikke muskler?)
Dette byr meg sånn imot at jeg får sammenbrudd bare ved tanken.

Jeg har prøvd å forklare det ørten ganger; at jeg er livredd for hva som kan skje den dagen jeg står uten hele spiseforstyrrelsen. På bar bakke. Borderline. Når det tar over hjelper det lite med poliklinisk behandling. Jeg tenker med frykt tilbake på perioder hvor ting har vært helt ute av kontroll. Hvor det eneste som har stått i hodet er dødstanker. Hvor jeg forsvinner og borderline overskygger alt.

Jeg vil ikke ta den sjansen. Den er for stor.

Mitt eneste håp nå er at Modum skal ha et litt mer helhetlig behandlingstilbud. Til og med damen fra haukeland sa at de var flinkere på Modum å behandle folk med tileggsproblematikk enn de var på haukeland. Vi får se.

Mandagsillusjonen brutt

Det skulle ikke være mulig. Vi hadde en avtale. Dessuten har jeg ikke hatt noen trang til å overspise de siste dagene uansett. Likevel hadde vi en avtale om at huset skulle låses om mamma og de var vekke hele dagen. Vel, med en tilfeldighet fant jeg ut at det ikke var låst. Trenger vel ikke si så mye mer. Det eneste jeg kjenner sterkere enn skammen er frykten akkurat nå. 8 dager uten fast næring for så å overspise. Det sier seg selv at det ikke går så veldig bra. Jeg har utrolig vondt i brystkassen og i magen. Forbannede drittbulimi.

1 uke

Er overstått. Jeg er på vei inn i uke nummer to uten oppkast. Kan ikke huske sist jeg var her(kanskje rundt 1,5 år siden).

Dagen idag er vanskelig. Tanker om at har jeg holdt ut alt dette bare for å ha det sånn som jeg har det nå?er påtrengende. Det føles til tider som om jeg holder pusten mens jeg balanserer på en line som aldri tar slutt.
Objektivt sett har jeg oppnådd mange positive ting. Jeg har gått fra at bulimien har styrt meg totalt til å plutselig ha plass til andre ting. Både i hodet og på timeplanen. Jeg har i større grad kunne slappe av, ihvertfall de siste dagene. Samtidig er det som jeg har et hull inni meg. Et hull som nå må fylles med noe annet enn bulimien. Jeg prøver å fylle det opp med konstruktive ting. Prøver å overbevise meg selv om at det vil bære frukter etterhvert. At det vil gi meg glede og mestring, selv om jeg ikke kan kjenne på det nå.

Jeg må hele tiden minne meg på at følelser ikke er farlig. At tomheten ikke er farlig. Og ikke minst at bulimien bare er en "quick fix".

B/P may be a quick fix or relief, but it will always end up taking more of you than it gives.

Samtidig murrer det i bakhodet at jeg strengt tatt ikke har noen rett til å skryte over denne uken med tanke på et ikke-eksisterende matinntak. Tanker om at sulting ikke er verdens beste alternativ osv.
Men for min del så jeg og ser jeg bare to alternativ sånn situasjonen er nå.

Alternativ nr. 1

La bulimien styre. Prøve å fylle opp dette "hullet"/tomheten med mat, men ikke komme noen vei, fordi det vil aldri kunne fylles med mat. Det vil aldri bli nok. Det eneste som skjer er at jeg får ødelagte tenner, null penger og mister all selvrespekt. For å ikke snakke om at hullet bare vil vokse seg større for hver dag.

Alternativ nr. 2

La være å fylle opp med mat og heller bruke tiden på konstruktive ting(fag, lese, rydde, være sosial etc).
Selv om dette heller ikke direkte fyller hullet, så vil det kanskje etterhvert få det til å krympe(?) I tilegg beholder jeg selvrespekten og pengene mine(!)

Alternativ 1. har desverre vært en realitet alt for lenge. Det er etterhvert blitt et så dårlig alternativ at jeg tilslutt nektet å se på det som et alternativ. Er det egentlig så rart at jeg holder fast på alternativ nr. 2 sammenlignet med alternativ nr. 1? I think not.

Samtidig vet jeg at det ikke er holdbart over tid. Jeg er fullt klar over at det burde være et tredje alternativ som ligger midt imellom en plass. Men det finnes ikke her og nå. Jeg vet at for å bli frisk er jeg nødt til å finne tilbake til alternativ nr. 3, jeg er nødt til å kanskje skape det på nytt igjen.

Men dette trenger jeg hjelp til, og i påvente av den hjelpen må jeg bare holde ut best mulig utifra forutsetningene mine.

PS.

Noen som har bøker å anbefale? Helst bøker som har med psykisk helse å gjøre. Tror jeg har lest de fleste som finnes på norsk om spiseforstyrrelser, men vurderer å bestille fra ebay(og der er det jo hundrevis!) Så tar gjerne imot forslag både på norske og engelske bøker! :)

Bittelitt flink?

Idag har jeg vært flere timer oppe i huset til mamma og pappa. Aleine. Uten verken oppkast eller overspising. Dette hadde vært en helt utenkelig situasjon for noen uker siden. Forsåvidt hele det siste året. Noe skjer med meg når jeg kommer hjem her. Jeg blir ekstremt trigget rett og slett. Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme uten å kaste opp eller overspise. Og jeg kan ihvertfall ikke huske sist jeg var her ALEINE uten at det har skjedd. Uroen pleier være ekstrem og i tilegg er skapene fulle av mat. Det blir som å låse en alkoholiker inne på polet.

Men idag har jeg altså vært her i flere timer(igår også forsåvidt, men da var mamma her mesteparten av tiden; ikke at det har forhindret oppkast før). Og det har gått helt greit. Litt uro, men ikke noe ekstremt.

Jeg har ikke begynt på an igjen med næringsdrikkene enda; men jeg har i det minste fått i meg suppe. Det er absolutt en forbedring. Men jeg klarer ikke helt klappe meg selv på skulderen for det likevel. Spiseforstyrrelsen gir meg angst og skyldfølelse fordi alt er for mye i dens øyne, mens den friske delen synes det er idiotisk at jeg ikke får i meg mer. Ingen blir fornøyd.

Imorgen blir det næringsdrikk. Jeg vil ikke. Vil ikke. Men samtidig så må jeg vel nesten. Må bare bestemme meg.

Fredag og ukeslutt

Natten gikk greit. Ble ganske kvalm og dårlig i magen utover kvelden, men jeg sovnet nå etter noen timer. Har vært på apoteket og hentet næringsdrikker idag. Jeg har halvveis gitt opp næringsdrikkene fordi de er så ekstremt søte og kvalmende, men idag fant jeg noen med nøytral/naturellsmak! Så jeg skal gi det en sjanse til, er nesten nødt til det. Det er så skummelt å begynne å ta til seg næring igjen. Angsten er intens og ofte blir jeg fysisk dårligere(ihvertfall i begynnelsen).

Jeg skal bort i helgen, noe jeg egentlig er veldig glad for. Vi skal til tanten vår. Mamma reiste idag og søsteren min og meg reiser imorgen. Vi skal besøke graven til mormor for første gang etter begravelsen. Det blir godt, jeg savner henne.

Jeg er så utrolig spent på hvor lang tid det tar før jeg får svar fra modum!(noen som vet hvor lang tid det pleier ta sånn ca?)
På tirsdag er det ansvarsgruppemøte. Skal møte igjen behandleren minfra Haukeland for første gang på flere måneder. Blir litt interessant hva hun konkret til å tilby meg også. Ellers kommer jeg til å ta opp igjen dette med treningskontakt med hest(vært endel snakk om det før)også er det snakk om jeg skal fÅ være med på et sånt tilrettelagt skoleopplegg(som virker helt genialt!)

Det skjer med andre ord litt ting fremover(heldigvis!)har også begynt å komme meg på plass i den nye leiligheten:)

Tingenes tilstand

Jeg hadde veldig behov for å skrive et langt innlegg igår, men har bare mobilt bredbånd nå som jeg har flyttet(og det er kjempetregt!) Det er litt synd, for idag har en god del av tankene og følelsene forsvunnet i tåken som er i hodet mitt.

Jeg var hos legen min igår. Nå er endelig Modum søknden skrevet og sendt. Jeg fortalte henne også endel ting som jeg ikke har vært helt ærlig om før. Spiseforstyrrelse-ting. Hva jeg egentlig veier og at jeg ikke får i meg noe som helst. Det tok mye å fortelle disse tingene.
Det var vel min måte å be om hjelp på fordi jeg innimellom er veldig redd at jeg egentlig er veldig dårlig. Og jeg fikk INGEN respons. Bare et kort OK, før hun fortsatte å snakke om noe annet.
Jeg skammet meg sånn etterpå. Spiseforstyrrelsen skrek. At du kunne være så dum. Du er bare dum og svak. Selvfølgelig er det ikke noe alvorlig. Selvfølgelig trenger du ikke hjelp. Fortjener ikke hjelp. Du er altfor tjukk, veier altfor mye. Du er latterlig.

Etterpå skulle jeg ha massasjetime. Jeg har en fast plass jeg går, folkene der er helt fantastiske! Sliter veldig med ryggen, og i det siste har det vært konstant. Derfor håpte jeg en massasje kunne hjelpe litt.
Hun som skulle massere meg er så grei. Føler ikke bare jeg får massasje. Vi snakker mye og hun er så god. Har hjulpet meg mye. Men uansett. Hun begynte med massasjen. Men hun var jo så forsiktig, tok knapt i meg. Etter noen minutter sa jeg at hun godt bare kunne ta litt mer i. Og da sa hun at; vet du hva? Du har så mye muskelsvinn langs ryggraden og i øverste delen av ryggen at jeg ikke kan massere deg på normal måte fordi det er fare for at du kan få brist eller knekke noe. Jeg er veldig bekymret for deg nå. Det er ikke rart du har vondt, det er bare bein og ryggraden har ingen støtte.
Og da gråt jeg. Gråt for den stakkars jenta. Den stakkars kroppen. Men jeg gråt ikke for meg. For det var ikke meg vi snakket om i mitt hode. Det var den stakkars jenta. Noen andre. Det høres kanskje rart ut. Men klarer ikke forklare det på noen annen måte.

Jeg hadde også tenkt å bestille med time til noe som heter Hot stone-massasje, men dette sa hun ville gjøre meg mer vondt enn godt pga. muskelsvinnet og mangelen på "polstring".

Jeg blir så forvirret. Overlegen på Haukeland sier jo at jeg ikke er SÅ syk. Legen min mener tydeligvis det samme. Jeg vet at hun som masserte meg ALDRI ville løyet eller overdrevet. Hun bryr seg og hun vet hva hun snakker om(i tilegg til å være massør holder hun også på å utdanne seg som muskelterapeut).

Så på ene siden står legene og "ekspertene" sammen med spiseforstyrrelsen og sier jeg ikke er SÅ syk. Men så innimellom kommer fornuften og andre personer og sier at dette ER alvorlig, noe må gjøres NÅ. Jeg blir dradd i alle retninger.

Natt til idag har vært en av de verste i livet mitt. Jeg føler meg ganske greit psykisk om dagene, men fysisk er ikke ting helt bra. Inatt trodde jeg at jeg skulle dø. Det var helt ubeskrivelig. Jeg hadde så vondt. Jeg var så sliten, så kvalm. Det føltes som om kroppen gav opp.

Men jeg sitter her enda. Så jeg overlevde jo. Det går mye bedre nå også. Jeg er bare litt bekymret for å bli så dårlig inatt igjen. Jeg har veldig mye muskelkramper. Men jeg har begynt å ta magnesium, så jeg håper det går bra.

Ekko

Stille,

storm

så uendelig kaotisk og ryddig

Alt på samme tid

Fornuften gjemmer seg,

blekner

lukker øynene

Hopper av i fart

Den hule tomheten griper meg,

tiltaler meg

visker meg i øret

skraper meg opp innvendig 

Lover meg ro.

Distansert

Var på kafe isted. Brukte de siste kronene mine på en kopp te, for så å finne ut at de ikke har suketter!(drikker ikke te uten det) Var fristet til å be om å få pengene tilbake, men fikk meg liksom ikke helt til det heller. Satt meg ned og trøstet meg med at koppen var SVÆR og varm og god å holde rundt. Noe som var herlig etter at jeg har hatt skikkelig frost i meg hele dagen.
Det tok ikke lang tid før tankene vandret. Eller tanker og tanker. Jeg kobler rett og slett bare ut endel om dagene, faller ut. Det føles rart, men også litt godt. Det er jo egentlig ikke positivt, men jeg er så sliten av all uroen at tomheten nesten blir behagelig.

Uansett, imens jeg satt der gikk det en mann forbi. Det tok litt tid før jeg merket at han snakket til meg. Tok i det hele tatt tid før jeg merket at han hadde stoppet opp. -Du ser så trist ut. Hvorfor er du så trist? spurte han. Jeg ble stum. Fremdeles usikker på om han faktisk snakket til MEG(selv om det forsåvidt var ganske åpenbart sånn sett i ettertid). Han fortsatte med å spørre hva jeg tenker på som gjør meg så trist? Begynte å skjønne at han ikke hadde tenkt å gå videre før han fikk et svar. -Eh, bare filosoferer litt, stotret jeg frem, i mangelen på et bedre svar(og fordi jeg ikke vet selv hva jeg tenkte fordi jeg var bare borte). Han fortsatte med å si at han hadde tre sønner, og at han kanskje burde sende en av de bort for å hilse på meg. Hva i all verden svarer man til noe sånt? Rare mennesker. Men så sa han hade bra, også gikk han.

Det fikk tankene til å kverne. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg virker overlegen eller sur opp igjennom årene. Dette er noe jeg har tatt veldig innover meg. Overlegen og sur er to ord som får meg til å tenke på en person som er misfornøyd og negativ. Jeg har alltid synes at jeg har vært kjempeheldig, og alltid  hatt en veldig skyldfølelse fordi jeg føler jeg ikke har noen god 'grunn'til å ha alle de problemene jeg har og har hatt. Jeg har ikke blitt mishandlet, voldtatt, opplevd traumer eller noe i den duren.
Jeg har gjort alt jeg kan for å ikke virke negativ eller misfornøyd store deler av livet, fordi jeg ikke har følt at jeg har "rett"til å ha det så vondt som jeg har hatt det, så det er et veldig sårt tema når jeg har fått høre sånne ting... Så ja, det at han brukte akkurat de ordene. Det at han lurte på hvorfor jeg var trist, og ikke sur eller overlegen, det satt meg ut. For det er jo det jeg egentlig er. Trist. Tom. Jeg trodde bare ikke det var så tydelig.

Ellers så går ting greit. Dag 2. Ikke så mye mer å si. Vel, jo, egentlig. Men alt er kaotisk og tomt på samme tid, så jeg klarer ikke helt formulere meg. Imorgen skal jeg til legen. Tom for medisin og redd det blir lite søvn i natt.

Dag 1

Det går bra så langt! Snakket med rådgiveren på vgs isted. Hun var utrolig grei! Fikk en stor dose med ekstra motivasjon av den samtalen. I tilegg fikk jeg psykologi-bok som hun sa jeg kunne få låne så lenge jeg ville.

Vil forresten anbefale en app som jeg har på ipoden som heter StopBulimia. Det er en som heter Joseph Clough som har lagd et eget program(sånn hypnose-lignendes greier) for de som har bulimi. Funker utrolig bra for meg ihvertfall!


Nå skal jeg male litt!

Fit to fight.

Holder fast på tanken om at ting skal gå bedre, samtidig som jeg prøver være realistisk(forberedt på at det vil bli verre før det blir bedre osv.)
En ting er ihvertfall sikkert! Forandringer er på vei, og forandringer fryder. Ting kan bare gå oppover.
Jeg forsikrer meg selv om at det aldri er for seint å begynne på ny scratch. Det er aldri for seint å snu. Og det er akkurat det jeg skal gjøre.
Jeg har skrevet side opp og side ned hvor fæl bulimien er. Mesteparten er skrevet etter uendelige runder over doskålen. Totalt usensurert og jævlig. Jeg lover herved at dette skal leses grundig når bulimien prøver å lokke meg til seg.
Har også lagd en boks full av lapper med distraheringsforslag, lånt en haug med bøker og filmer+lagd timeplan. Man kan aldri være godt nok forberedt mot bulimien, men jo mer forberedt, jo bedre.

Blanke ark med fargestifter til!

Flytting

Idag har jeg hjulpet søsteren min med barneselskap. Etterpå vasket meg og mamma litt i leiligheten. Sofaen er blitt gitt bort(de hentet den idag) og imorgen skal vi ta ut resten av møblene. Planen er vel egentlig at alle tingene mine skal være ute iløpet av morgendagen. Så må alt vaskes. Har allerede vasket en god del, men vegger, gulv og tak++ gjenstår enda. Har mandag, tirsdag og onsdag på meg da, så tror jeg har nok tid.

Har også fått kjøpt meg Mandela fargebok idag! Gleder meg til jeg har roen til å sette meg ned med den :) I tilegg har jeg kjøpt meg rosa penal og hello kitty-viskelær^^, Har sånn smått komt igang med matten igjen(skal ta eksamen i November). Har ikke gjort matte på noen år, og var litt redd jeg ikke skulle klare noe, men det gikk overraskende bra!
Hadde ikke trodd det skulle være så kjekt. Tror kanskje jeg skal melde meg opp i psykologi også!


Kvelden har vært _veldig_bulimisk. Men det var forsåvidt forventet. Jeg har ikke brukt så mye av min energi på å kjempe imot. Det har med andre ord vært en veldig tung kveld for en sliten kropp.
Men til tross for den psykiske og fysiske smerten; jeg er likevel ikke så nedbrutt som jeg pleier være. For jeg er faktisk motivert. Jeg har planlagt en stund hvordan ting skal bli og hva som skal skje når jeg flytter, og nå er jeg snart der. Når jeg i tilegg begynner å kjenne på litt positive følelser og motivasjon ifh. til fremtiden så tror jeg absolutt dette skal gå veien! For det er motivasjonen som har manglet litt. Har vært så deprimert at jeg ikke har sett noen grunn til å holde ut, men nå når jeg har en plan og ting å holde på med+kommer på en helt ny plass hvor ikke spiseforstyrrelsesvanene henger i veggene, så tror jeg ting skal bli bedre.

--__--

Jeg klarte rett og slett å forsove meg til legetimen idag. Selv om jeg gjorde alt jeg kunne for å nå det så var jeg 25 minutter for sein. Spurte om det ikke var mulig å få komme inn noen få minutter for denne legetimen var utrolig viktig.
Men nei, og neste time kunne jeg ikke få før om 3 uker. Jeg fortalte at jeg var tom for medisin, og fikk beskjed om å ta kontakt igjen over helgen så kanskje de kunne ordne det da.
(JADA; greit det. Blir bare 2-3 døgn uten søvn. Null problem!)

Men greit nok, det var tross alt JEG som forsov meg. Så kunne ikke være sint på noen andre enn meg selv.
I tilegg fant jeg et brett til med tabletter, så akkurat når det gjelder det skal jeg klare meg.

Men så tenkte jeg at jeg kunne spørre om jeg kunne få utskrift av Modum-søknaden. Det var jo en av de viktigste tingene idag(bortsett fra medisinen), jeg skulle lese gjennom søknaden før legen sendte den. Sa jeg kunne sitte der og vente, så kunne hun få printet det ut innimellom alle pasientene. Det måtte hun nå ta seg tid til vel? Og det var greit det.
Etter å ha sittet der nesten to timer går jeg bort i luken og sier at jeg ikke klarer sitte der mer fordi jeg har så vondt i ryggen, om sekretæren kanskje bare kunne spurt om legen kunne sendt kopi av søknaden til meg i posten?
Får beskjed om at hun ikke engang har spurt legen om å skrive det ut til meg enda(vet ikke om hun glemte det eller hva?), men om jeg venter en liten stund til så skal hun høre med henne. Etter noen minutter ber sekretæren meg om å komme tilbake til luken og sier; Nei, hun(legen)har ikke skrevet noen søknad.
Jeg blir først målløs. Så blir jeg sint fordi jeg gang på gang på gang er så dum og naiv at jeg tror på folk når de lover de skal gjøre noe. Jeg er så drittlei av å bli løyet til. Det er så utrolig dårlig gjort at jeg har nesten ikke ord. Jeg tror ikke det er en eneste gang at folk faktisk har holdt det de har lovd når det gjelder behandlingen av spiseforstyrrelsen. Jeg føler meg både latterliggjort og nedprioritert. Det er VELDIG vanskelig å la være å høre på spiseforstyrrelsen som hyler at jeg ikke fortjener hjelp og ikke er tynn nok når det virker som helsevesenet omtrent er enig. Istedenfor at fornuften og de få friske tankene som er igjen får støtte og oppfølging, så blir  løfter brutt gang på gang, ting utsatt, glemt etc.og da er det søren meg ikke lett å tro på eller holde fast i noe som helst lengre.

Rock bottom

Pust
Hold ut. 
Pust
Motstå trangen til å hyle.
 
Repeat

Tomt

Veldig moro å finne ut at man er tom for medisin klokken 24. Men kanskje jeg endelig skal få sett de to filmene jeg har lånt på biblioteket;

Søvn blir det nok neppe.

Deppa.

Uken som kommer blir nok min siste uke i leiligheten. Har fått det for meg at dette er siste sjansen for bulimien, for ny leilighet=ny start=slutt på oppkast. Selv om jeg ikke vil noe annet enn å slippe bulimien, så er jeg på samme tid livredd for å miste den. Noe som betyr at det har vært bulimiske dager. Imorgen eller på tirsdag får jeg penger, og jeg gruer meg. Jeg er så utrolig sliten og deppa, så jeg orker ikke kjempe imot skikkelig heller. Tenker jeg bare får holde ut denne uken, så blir ting bedre etter det. Det må bli bedre. Jeg er drittlei av spising,oppkast og blodsukkerfall. Drittlei av at ABSOLUTT alt styres av spiseforstyrrelsen. Jeg sikter kanskje for høyt ved å si at det skal bli null oppkast på ny plass. Men jo mer overbevist jeg er, jo lengre vil jeg klare det. Jo mer jeg slipper tvilen til, jo mer mister jeg troen på meg selv. så...Ja, jeg sikter heller høyt.

Reach for the stars, and even if you fall short, you'll land on the moon

noe i den duren...

Aller helst vil jeg bare tilbringe tiden i sengen hele tiden. Etter en ukes tid hvor hjernen min har vært konstant på høygir og soving har vært mangelvare er jeg nå tilbake der hvor jeg omtrent kunne sovet hele tiden. Idag dro jeg meg opp halv 4, overbevist om at jeg fint kunne sovet minst 14 timer til.
Samtidig er jeg nødt til å vaske leiligheten og masse styr. Er nødt til å finne tid til det innimellom bulimien og sovingen. 


En liten positiv ting tilslutt! Jeg har endelig fått brev fra kirurgisk avdeling. Var der oppe i mai for å høre om det var muligheter til å få operert ut igjen metallet jeg har i ankelen. Og nå har jeg fått dato for operasjonen; i oktober. 
Håper det gjør sånn at jeg kan bli helt bra igjen, og at kanskje ankelen min vil se litt mer normal ut:P ( nå er den dobbelt så stor som den andre)
 

Dagen har vært litt tung, men med litt hjelp fra mamma har jeg klart å få i meg litt næring uten å kaste opp. Det trengtes for jeg skal nemlig på konsert ikveld! Vært bekymret på forhånd, redd for å bli dårlig, besvime etc. Men nå har formen fått et lite oppsving, så tror det skal gå bra! Drukket bittelitt alkohol også, men prøver forsiktig fordi jeg ikke har drukket på lenge og ikke aner hvor lite/mye jeg egentlig tåler.

Har nytt antrekk og været er bra, så dette blir konge!:D

Mestring

Dette innlegget skulle handle om mestringen og mine første 3 døgn oppkastfrie siden sommerleiren. Men så skar ting seg. På ene siden vet jeg akkurat hva som gikk galt og akkurat hvorfor det skjedde, samtidig som jeg ikke egentlig skjønner det, ikke sånn egentlig. Så utrolig logisk og ulogisk på samme tid. Jeg er både overrasket og ikke. For ørtende gang tror jeg ting går greit. For ørtende gang tror jeg at jeg er komt langt nok til å takle triggere. At jeg kan takle mer enn jeg egentlig klarer. Og for ørtende gang blir jeg lurt. Bulimien lurer meg. Jeg lurer meg selv? Jeg vet ikke helt.

Mest av alt er jeg bare veldig oppgitt og ganske så tafatt. Gnisten brenner svakere, og illusjonen er brutt.

Men det kunne vært verre. Jeg burde kanskje følt meg totalt motløs og overmannet? Noe sier meg at det er naivt å tro at dette bare var en liten glipp. Jeg vet av erfaring hvor i ubalanse jeg blir både fysisk og psykisk av å plutselig kaste opp kraftig etter dager uten oppkast. Men likevel er jeg merkelig nok litt håpefull enda? Gnisten er svakere, men ikke helt borte.

Og ja, sånn btw; ringte til psykomotorisk fysioterapeut her om dagen og det var TOLV måneders ventetid. Usj.

Distraksjon

http://bingeeatingtherapy.com/?p=397

:)

Dag 1

Og jeg kjenner faktisk på litt mestring! Bulimien kan gå og legge seg, dette skal jeg klare!
Men jeg må være årvåken hele tiden, ellers går ting fort i dass(bokstavlig talt). Må minne meg selv på å stå imot, og skille mellom friske og syke tanker. Det er vanskelig, for mye går på automatikk.
Derfor klistret jeg leiligheten full av post-its igår kveld. Noen med motiverende ord, og andre med oversikt over dagens gjøremål. Har fått fullført mesteparten!
Støvsugd, fylt opp bilen med ting til bruktbutikken og levert, vært hos søsteren min, fylt bensin og vasket masse(men mye gjenstår enda!)


Nå skal jeg gå meg en tur. Håper på å få litt mer energi, så jeg kan fortsette å kjempe for å holde de negative og spiseforstyrrede tankene på avstand(for de sniker seg innpå hele tiden). Men så langt står det 1-0 til meg :) Og jeg skal gjøre alt som står i min makt for å fortsette å vinne.

Ensomheten

(deviantart)

Ny start?

Jeg må være ute fra leiligheten innen 1.september. Med andre ord bor jeg midt oppi et flyttekaos nå. Det gjør ikke akkurat kaoset i hodet mindre!
Siden jeg enda ikke har funnet meg ny leilighet, skal jeg bo på loftet hos farmor og farfar inntil videre. Har tenkt mye frem og tilbake på hvordan dette skal gå. Det er rett ved siden av mamma og pappa. I tilegg er det utpå 'landet', og jeg har ikke egen bil. Flere ting som gjør at jeg er veldig usikker.
Samtidig tror jeg det kan være godt å komme seg vekk herfra. Komme seg vekk fra sykdommen, uvanene og alt som liksom henger i veggene. Når jeg har vært ute gruer jeg meg nesten alltid til å komme hjem igjen.
Sånn sett burde jeg vært overlykkelig over å flytte.
Men jeg gruer meg veldig også! Jeg merker jeg legger opp til endel forventninger. Ny plass og ny start og alt det der. At jeg skal slutte å kaste opp. På dagen. Jeg vet jo det er å sikte litt høyt, men jeg vil så gjerne håpe at det går an. At en ny plass, skal føre meg seg nye og friskere vaner. Det kommer såklart ikke av seg selv. Jeg driver og planlegger nå. Prøver å lage en vannfast plan. Krysser fingrene.

Tvilen ligger og sniker. Hvorfor skal det kunne bli noe annerledes nå? Hvorfor skal jeg klare det denne gangen? Er jeg naiv som i det hele tatt tør å håpe?

Men jeg presser de tankene bort. Jeg har ikke energi til å forholde meg til alt nå. Jeg får ta det som det kommer.

Behandleren fra sykehuset ringte for noen dager siden. Hun hadde snakket med kontakten min på VOP. De hadde diskutert og funnet ut at jeg har jo faktisk gått lenge til behandling i poliklinikk uten å bli bedre. Jeg har riktignok ikke vært så lenge på sykehuset, men jeg har jo likevel gått i polikliniken her ute, og den poliklinikken er jo en del av helse vest! Bra de endelig har innsett det, men synes det er merkelig at det tok så lang tid...Derfor hadde de komt frem til at jeg trengte noe mer(no kidding!). I begynnelsen av september er det ansvarsgruppemøte og til da skulle de lage et skikkelig opplegg. Jeg vet ikke helt om det betyr en innleggelse eller hva, men får nesten bare vente og se.

Someday we gonna rise up on that wind you know
Someday we gonna dance with those lions
Someday we gonna break free from these chains and keep on flyin'

<3

Kjære

Mamma og pappa. Helsevesenet? (Anybody)

Jeg trenger hjelp. Jeg trenger en hånd å holde i. Støtte. Jeg trenger hjelp mer enn jeg klarer å formulere med ord.
Om jeg så må legges i belteseng. Vær så snill. Kampen fortsetter hvert våkent sekund. Jeg kjemper imot, men jeg er så svekket. Spiseforstyrrelsen hyler til tider så høyt at jeg ikke har mer stemme igjen til å hyle høyere. Jeg kunne virkelig ønske jeg klarte å stoppe opp, vær så snill å tro meg.

Men sannheten...Sannheten som jeg blokkerer.

Spiseforstyrrelsen slutter ikke fordi om halsen min er så sår at jeg ikke har stemme. Den slutter ikke selv om doskålen fylles med mer blod enn oppkast. Den slutter ikke selv om ryggen min gir etter. Den slutter ikke til tross for at jeg prøver alt jeg kan. Den fortsetter. Til kroppen ikke klarer mer. Til alt stopper opp. Til jeg kollapser.

Så kan noen holde meg fast? Gi meg ekstra styrke når jeg går på tomgang? Fortelle meg om igjen og om igjen at det er verdt det når jeg ikke hører min egen stemme over spiseforstyrrelsen? Hjelpe meg gjennom den verste stormen til jeg klarer reise meg igjen?

JA, det er min kamp. Men hva når jeg ikke eier flere krefter?

Jeg er på grensen til at jeg hilser kollapsen og sammenbruddet velkommen. En gang må det si stopp.

It hurts.

Jeg trenger så sårt en sånn. En pauseknapp som FUNKER. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Vet ikke hvor jeg skal snu meg. Klarer ikke stå i alt dette, samtidig som jeg er fanget og ikke får meg bort.

Sliter også med intense mareritt om dagene(nettene blir det vel strengt tatt). Morbide og grusomme drømmer som er så full av skrekk og gru at jeg mangler ord. Som oftest våkner jeg heller ikke når de er på det mest intense, slik man ofte gjør under mareritt. De bare fortsetter og fortsetter.

Spiseforstyrrelser dreper

http://arikanne.com/2011/08/07/til-minne-om-lucie/

Jeg snakket med henne noen ganger, og var innom facebook'en hennes med jevne mellomrom. Hun virket som en utrolig omtenksom og sterk jente. Jeg visste jo at hun var syk, men likevel tok jeg meg i å misunne hvordan hun kunne være så tynn og likevel fungere(noe jeg selvfølgelig ser i ettertid at hun nok ikke gjorde). Dette skammer jeg meg veldig over, samtidig som det er en enorm tankevekker.
Jeg ble lettere sjokkert når jeg fant ut at hun var død. Og så utrolig trist. Jeg skulle ønske jeg ble skikkelig kjent med henne før det var for sent.
Igjen har det blitt bevist for alvorlig spiseforstyrrelser faktisk er. En ung jente som hadde store drømmer har blitt revet bort pga. denne grusomme sykdommen.

Hvil i fred.

http://www.something-fishy.org/memorial/memorial.php

Mislykket

Jeg har tilbringt størsteparten av helgen i sengen. Det kan vel diskuteres hvor lurt det er, men samtidig sto det foran meg som det minst destruktive valget.

Til tross for at jeg har gått ut og inn av søvnen det siste 1,5 døgnet, så er det eneste jeg vil å sove mer. Jeg har hatt mange merkelige drømmer. Hovedsaklige drømmer om mennesker og ting fra fortiden. Det har fått tankekjøret i full gang. Tenker på hvordan folk jeg har gått i klasse med og folk jeg pleide å ligge på "nivå" med, hvordan livene våres er så forskjellige nå. Tanker om at livet mitt er så komplett mislykket som overhodet mulig.

Det gjør for vondt bare å tenke, det er nok derfor jeg søker tilflukt i sengen. Jeg er for feig.

Minner meg på at det fremdeles ikke er for seint, jeg kan fremdeles klare å snu dette, få et LIV. Leve og ikke bare overleve. Men samtidig tror jeg ikke på det. Jeg klarer ikke tro på det. Ser på fortiden, på nåtiden. Hvor mye som er blitt ødelagt. Hvorfor jeg på et tidspunkt "valgte" det syke. Fordi det var noe jeg var "god"på, noe jeg kunne få til bedre enn andre. Fordi det å leve et "normalt" liv lenge var noe jeg hadde store problemer med...Å tilsynelatende fungere vanlig tok ekstremt mye av meg.

Jeg prøver å tenke at jeg har utviklet meg, at ting er annerledes nå. At det er verdt å prøve igjen, kjempe. Men jeg ser bare fakta. Begynte hos BUP i 2006, allerede da slitt i flere år. Føler meg for ødelagt til å kunne fikses. Satt sammen feil. Dette er forøvrig noe jeg har kjent på siden jeg var liten.

Tjue år. I min beste alder. Liksom. Jeg husker jeg var 13 år og deprimert. Lovet meg selv at jeg var nødt til å kjempe, men gav meg selv en frist. 20 år. Om ting ikke var bedre når jeg ble 20 da var det ikke vits å kjempe lengre.

For all del. Mye er annerledes. Men samtidig er mye så smertelig likt også.

Å bli hørt...

men likevel ikke.

Jeg har prøvd å formulere dette utallige ganger. Har sett for meg ordene i hodet, setningene, selve bloggen. Men hver gang jeg prøver å skrive stokker det seg. Setningene kommer i feil rekkefølge og jeg glemmer viktige ord og vendinger. Dette er noe jeg ofte føler når jeg skriver. Det blir sjelden bra nok. Jeg klarer ikke få alt ned på "papiret" sånn som jeg vil.

Men nå driter jeg bare i det.

Jeg har strukket ut hånden flere ganger-bedt om hjelp. Kveld på kveld gjennomgår jeg det jeg vil kalle et levende helvette. Dag for dag kjenner jeg kroppen lide seg videre. Uke for uke presser jeg meg psykisk til det ytterste. Sier meg til selv at jeg holder ut litt til, at det blir bedre snart, at jeg skal klare dette på egen hånd.

Utallige ganger de siste månedene har jeg vært på bristepunktet både psykisk og fysisk. Jeg har lovd meg selv at om det fortsetter er jeg rett og slett bare nødt å spørre om mer hjelp iform av en kortere innleggelse. Jeg er nødt til å gjøre noe mer før alt sier helt stopp.
Likevel har jeg utsatt disse fristene jeg har gitt meg selv. Overbevist meg selv om at jeg ikke har prøvd nok og at kroppen holder ut litt til.

Det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Det er ikke sånn at jeg har resignert og latt sykdommen styre. Jeg har prøvd. Så og si hver dag har jeg prøvd. Det gjør det hele så utrolig mye vondere. Jeg har gjort alt som står i min makt, men likevel feilet. Gang på gang på gang.

Det er utrolig mye skam knyttet til dette. Bare å holde ut nederlagene krever ekstremt mye. Hvert nederlag blir som bensin på bålet. Hatet mot meg selv og kroppen min øker, samtidig som jeg allerede er på bristepunktet på alle andre plan.
Likevel, eller kanskje jeg skal si til tross for dette, så har jeg rukket ut hånden. Siste gang bare for noen dager siden. Gråtende i telefonen til kontakten min på VOP. Ord om at jeg virkelig ikke orker mer og at jeg nærmest er desperat etter noen dager uten oppkast, at jeg trenger hjelp NÅ. Trenger støtte og profesjonelle folk rundt meg, om så bare for noen dager. Bare for å få svaret som visst har blitt standard i det siste når det gjelder meg 
-En innleggelse er nok ikke løsningen. Men selvfølgelig, om det skulle bli en akutt situasjon kan du gå på legevakten. Det har du rett til som alle andre.

Jeg blir sint. Egentlig er jeg aller mest fortvilet.  

-Jammen, det er jo akutt! Det er akutt nesten konstant i det siste. Det du sier er egentlig at om jeg GJØR meg noe, så får jeg hjelp, men om jeg spør om hjelp på forhånd, om jeg sier at HEI, jeg er totalvrak og det er bare tidsspørsmål før jeg tyr til kuttingen igjen fordi jeg har så vondt at jeg ikke holder ut, så får jeg ikke hjelp?

- Du skal selvfølgelig få hjelp om det er noe akutt. Men nå skal jeg kalle inn til et ansvarsgruppemøte i september, du får prøve å fokusere på det.

Slik går samtalen over på andre ting.
Jeg har igjen, for ørtende gang fått "bevis" for at jeg visst ikke er syk nok. Fått bevis for at min sykdom ikke blir tatt på alvor. At om jeg kutter meg så jeg må sy så får jeg hjelp, først når det er gjort, DA er det akutt. Om jeg hadde hatt en fysisk sykdom som var så lammende som dette, så hadde jeg fått hjelp. Det er vanskelig å svelge, vanskelig å holde fast ved at det er helsevesenet det er noe galt med, og ikke meg.
Når dette bålet jeg nevnte tidligere brenner så sterkt som det gjør så er det nesten umulig å skulle høre på fornuften. Umulig å stoppe tankene om at jeg er svak og burde presse meg enda mer. Tanker om at andre klarer dette, andre holder ut, andre får seg videre.

Samtidig VET jeg jo at jeg har presset meg til det ytterste. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre mer enn jeg allerede har gjort.
Kanskje betyr det at jeg er svak. Kanskje betyr det at jeg har mindre viljestyrke enn andre. Men uansett; poenget er at jeg trenger ekstra hjelp og støtte NÅ. Om så bare noen dager så jeg kan få litt styrke tilbake som jeg sårt trenger i denne kampen. Det er sårt å innrømme, jeg vil så gjerne klare meg selv. Men jeg er desperat, og litt redd. Spiseforstyrrelsen har meg i et jerngrep nå. Jeg er så sliten og tom for krefter.

Jeg stilte meg naken med skammen når jeg spurte om hjelp som jeg gjorde for noen dager siden. Til ingen nytte. Det eneste som skjedde var at skammen vokste og jeg fremdeles fryser.

Noe positivt

Var hos den nye fastlegen min idag. Hun var kjempegrei! Selvfølgelig ville hun søke på Modum, ikke noe problem. Så nå er søknaden påbegynt og skal være ferdig til min neste time som er om tre uker. Tenk om alle kunne være så samarbeidsvillige!

Var nettopp innpå og sjekket på ventetiden på Modum, og den har gått fra 54 uker til 30! Og dette er jo maks ventetid, så det lover bra :) For all del, først må jeg jo på vurdering og få klarsignal der, men er i det minste et skritt nærmere.

The gateway to somewhere else

Etter en tur på treningssenteret isted så slapp litt av alt det vonde taket. På sykkelturen hjem igjen klarte jeg plutselig å trekke inn den friske kveldsluften skikkelig. Være tilstedet i nuet. Kjenne at jeg faktisk lever til tross for alt. Det er lenge siden sist.

 

Nå sitter jeg på terassen og nyter stillheten. Nyter at kroppen kjennes unormalt rolig.

Bilder sier mer enn ord?

 

 Day after day
Fickle visions messing with your head
Fickle, vicious
Sleeping in your bed
Messing with your head
Fickle visions
Fickle, vicious. 

Har egentlig mye å skrive, men klarer ikke helt formulere alt...

Samtale med overlegen på sykehuset imorgen. Needless to say at jeg ikke ser spesielt frem til det. Huff. Men mamma er med, så det hjelper kanskje litt(altså, hun blir ikke med på selve samtalen, men hun er der både før og etterpå ).

Status

Jeg har det vondt. Både fysisk og psykisk. Om jeg skal være helt ærlig med meg selv så styres hele livet mitt av den såkalte spiseforstyrrelsen om dagen. Jeg klarer aldri slappe helt av, klarer aldri nyte noe.
Jeg skammer meg så utrolig. Føler ikke jeg har "rett" til å si noe sånt fordi jeg ikke er tynn nok. Jeg kvalifiserer verken til anoreksi eller bulimi. Får ikke noe til. Uansett hvor mange ganger jeg forteller meg selv at det ikke er det det handler om, så klarer jeg ikke tro på det.
Har gitt opp å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke er feit...Gått over til å heller si; Ok, la og si jeg er tjukk eller feit. Har det egentlig noe å si?
Svaret burde jo være nei. At man kan ha matproblemer uansett. At man kan slite uansett.
Men jeg klarer ikke tro på det når det gjelder meg selv.

Er det krangelen i hodet mitt går utpå nå.
Skal jeg virkelig spørre om en innleggelse? Skal jeg ta sjansen på å bli avvist igjen?
Og kan jeg virkelig ha et alvorlig problem når det ikke virker som noen andre mener det?
Når blodprøver er OK og vekten ikke så lav?
Er jeg egentlig syk da?
Er det ikke bare en unnskyldning jeg bruker?
Er det ikke egentlig bare lat og feig jeg er? Når ble det en sykdom?

Burde pakke og stå på. Jeg skal jo flytte. Den perfekte distraksjonen. Rydde og sortere. Men jeg føler meg så fanget og lammet. Uansett hvor mye jeg kjemper, så ender jeg tilbake til utgangspunktet.

Men jeg skal ihvertfall høre angående innleggelse imorgen. Om jeg ikke spør så får jeg ihvertfall aldri vite om det er en mulighet.
I tilegg skal jeg på NAV for å sjekke om jeg kan få bostøtte, og bestille legetime(hos min nye lege!) Hipp hurra for planer.

Mat for hjernen-noe å tenke over.

Selv om hjernen bare er to prosent av den totale kroppsvekten vår så krever den likevel 20 prosent av energien/kaloriene fra et normalt næringsinntak.

Oh happy day

Jeg blir kastet ut av leiligheten. Fant et brev i postkassen idag hvor det sto at han oppe hadde oppdaget at jeg ikke hadde betalt for de tre første månedene i år, og 3 måneder iløpet av fjoråret. Dette er FEIL. Problemet er at jeg ved flere tilfeller har betalt til mamma og pappa(som igjen skulle betale innpå til han)fordi jeg har hatt problemet med nettet og nettbanken. Jeg er kjempeflau over det faktum at han tror jeg har unndradd meg å betale leie, spesielt med tanke på hvor billig jeg faktisk får bo her. Men pappa har lovd å snakke med han imorgen...For jeg har betalt hver eneste måned jeg, men det har blitt litt tull de månedne jeg har gitt penger til mamma/pappa, og de har glemt å betale innpå til husverten min.
Jeg regner med jeg må flytte uansett, siden barnebarnet hans skal bo her. Men jeg aner ikke om det at jeg utifra det han ser ikke har betalt var dråpen som avgjorde at han ba meg flytte, eller om han ville gjort det uansett.

Jeg har jo forsåvidt tenkt på å flytte selv, men ikke funnet noe. Er ikke så moro når man MÅ flytte. Men jeg har vært heldig som har fått bo her så lenge da. Har uansett mulighet til å flytte opp på loftet hos farmor og farfar til jeg har funnet noe annet, så totalt krise er det ikke(selv om det føles litt sånn).

Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare meg uten leiligheten, min borg og min festning. For å ikke snakke om at jeg blir nødt til å flytte til en plass hvor det knapt går busser og man er avhengig av bil.

Min første innskytelse var å overspise for å straffe meg selv. Selv om jeg vet at jeg har betalt, så føler jeg meg så jævlig dum. DUMDUMDUMDUM. IDIOT. Selvfølgelig vil ingen ha deg boende hos seg osv.

Den store planen jeg hadde om å be om innleggelse idag gikk forresten i vasken. Sovnet ikke før langt utpå morgenkvisten og våknet ikke før LANGT på dag, og da var det altfor seint. Fantastisk.

Bulimiske dager

Sove så lenge som mulig. Dra meg opp i 11-tiden(med mindre jeg har spesielle avtaler).
Distrahere meg selv lengst mulig.
Kanskje sove litt til.
Distrahere meg selv(prøve å få meg selv ut, se mennesker etc).
Rundt 19-20 begynner vel som oftest overspisingen(e).
Spise og spy i noen timer.
Etterpå vaske og rydde.
Nå vil klokken ofte nærme seg midnatt og jeg vil vanligvis får et av anfallene mine(legen sier kombinasjon av flere ting, men hovedsaklig blodsukkerfall). Varer fra alt fra noen minutter til en time.
Når det verste er over er det tid for trening.
Jeg har som oftest ikke lyst. Ikke i det hele tatt. Jeg er så sliten. Men uroen gnager i meg. Kroppen vokser. Selvhatet når enorme høyder. Klarer ikke distrahere meg selv lengre.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan fortsette rundt og rundt i denne sirkelen. At jeg aldri lærer hvordan jeg skal klare å stoppe opp. Snu. Jeg vil jo ikke leve sånn som dette? Tiden går, dagene går. Kroppen lider. Hvorfor klarer jeg ikke snu? Burde jeg klare det selv? Hva er det jeg gjør galt?

Jeg har hørt andre med bulimi og fagpersoner snakke om oppkast som en renselse. At det på en eller annen måte gir en slags lettelse å kaste opp, man blir ren, spyr vekk alle negative følelser etc. Slik har jeg aldri hatt det. Å kaste opp er for meg FORFERDLIG. Hver eneste gang. Jeg hater å kaste opp. Det går på selvskading og tvang.

Men nå har jeg bestemt meg. Imorgen strekker jeg ut hånden. Ber om hjelp. Hater når det blir sånn som dette, at jeg omtrent må trygle om å få noen dagers innleggelse for å overleve. Men jeg ser ikke så mange andre utveier...Det er ikke noen løsning, men likevel en midlertidig 'pause'som kan gjøre at jeg klarer holde ut en stund til...Til hva? spør jeg meg selv...Til jeg får den hjelpen jeg trenger...Jeg må bare fortsette å håpe på at jeg en dag skal få det.

Skam

Jeg skammer meg så enormt. Prøver å minne meg på at jeg har en sykdom. At det er pga. den jeg gjør ting som er så fæle og ekle at ord ikke rekker til. At det er den jeg skal hate og ikke meg selv. Men jeg klarer ikke tro på det. Klarer ikke skille mellom meg som person og spiseforstyrrelsen. Jeg vet at JEG aldri ville gjort det som jeg gjør uten spiseforstyrrelsen. Det er ikke normalt, det er syke handlinger. Jeg overspiser for å straffe meg selv. For å få vekk uutholdelige følelser. Jeg blir helt kvalm av tanken på mat, og jo kvalmere jeg blir jo mer spiser jeg.

Nå var jeg blakk. Lettelse. Men jeg glemte at bulimien alltid får tak i penger/mat på en eller annen måte når den blir sterk nok. Jeg er fullt klar over at det er jeg som må kjempe kampen, men jeg har jo prøvd igjen og igjen og igjen siden juli ifjor. Er ikke det bevis nok på at jeg trenger mer hjelp?

På ene siden er jeg desperat etter mer hjelp for jeg holder ikke ut dette lengre. På andre siden føler jeg at jeg er ALT for stor/tung, ikke syk nok osv.  Dette blir forsterket av det faktum at jeg har bedt om hjelp så utrolig mange ganger nå, men enda ikke fått det tilstrekkelig :(
Men nå i det siste har vel egentlig bare allmentilstanden min blitt verre. Blitt kraftig forkjølet, en forferdlig kombinasjon med bulimien. Jeg tenker på selvskading og selvmord hver dag. Jeg er ikke suicidal, men jeg har store problemer med å holde ut.  I tilegg vet jeg hvor lett det er å tippe over om fornuften skulle forsvinne ut vinduet en stund.

Ringte ned til legekontoret idag for å sjekke hvor lenge legen min kom til å være borte(hun er sykemeldt). Og de sa hun ihvertfall ikke kom igjen før november! :( Han som er vikar for henne ba meg om å TRENE MER når jeg var hos han o_O Så ser egentlig ikke noen annen utvei enn å bytte lege. Litt synd siden det blir enda mer ventetid. Men om jeg skal få søkt på Modum trenger jeg en lege det går an å snakke med.

ANER ikke om jeg får meg til samtalen på sykehuset neste uke. Det er vel bare å bestemme seg. Men er det virkelig verdt det? Tvilsomt at det kommer så mye utav det....Bortsett fra at jeg føler meg ti ganger verre og at jeg ikke er syk nok.

Timeout

Kom akkurat hjem fra treningssenteret. Trengte virkelig den økten. Jeg skal ikke lyve og påstå at ikke kalorier osv sto i hodet på meg, men følte likevel det gav meg mer positivt enn negativt. Fikk koblet litt ut. Ikke gått opp for meg hvor utrolig jeg trengte det. En mini-pause fra alt sammen.
Til en forandring var det ikke bare jeg som trente midt på natten. Kanskje det er flere enn meg som trengte flytte fokus en liten stund?

Nå håper jeg at jeg har klart å komme utav den verste spise/spy-sirkelen(har i tilegg klart å bruke opp alle penger jeg hadde, så det hjelper kanskje på også). Har fått ny time hos overlegen på sykehuset neste uke. Sist time reiste jeg ikke til. Var riktignok ikke i bra form(når er jeg det egentlig?), men hovedgrunnen til at jeg ikke reiste var at jeg gruet meg sånn og ikke ante hva jeg skulle si. Aner fremdeles ikke hva jeg skal si eller hva positivt som overhodet kan komme utav møtet. Følte meg helt forferdlig etter det første møtet vi hadde, og har veldig lite lyst å utsette meg for det igjen. Men hva ellers kan jeg gjøre?

...

Hadde sånn halvveis planlagt å skrive et innlegg om ferien jeg har vært på, men føler det blir litt feil etter alt som har skjedd de siste dagene. Ordene sitter litt fast. Det jeg kan si er at uken har vært forferdlig. Det har vært enkelte positive stunder og opplevelser, men alt i alt har jeg virkelig fått kjenne på hvor syk jeg faktisk er. Jeg har fått erfare at jeg aldri mer skal reise på ferie når jeg er så dårlig.

Kom akkurat over med danskebåten til Norge da vi fikk høre om tragedien som hadde skjedd. Det føles fremdeles ganske uvirkelig. Sånne ting for tankekjøret til å nå nye høyder. Jeg tenker på hvor skjørt livet er. Hvor verdifullt det er. Hvor alt for kort det er til å drive krig mot seg selv. Alt for kort til å kaste vekk tid på selvhatet og destruktiviteten. Likevel har sykdommen vært mer intens enn noensinne den siste tiden. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kjempe mot hatet jeg føler mot min egen kropp. Jeg føler meg fastkjørt i noe som ikke vil slippe taket.

Likevel. Dramaet denne helgen har fått meg til å våkne. Dradd meg ut av den tilstanden jeg var i etter en ubeskrivel tung uke som har presset meg til det ytterste. Jeg var nok i nærheten av det en kan  kalle suicidal. Noe jeg ikke er lengre. Likevel. Jeg er syk. Det kan ikke fortsette sånn. Livet er for kort til det. Jeg trenger hjelp.

Dette går ikke bra

Ting går ikke helt som planlagt og det gjør at begeret renner over. Var innstilt på en stor leilighet/sommerhus, men kom til en liten hytte. Fikk totalt sammenbrudd...Enda ikke klart å slutte å gråte. Det er jo ikke hytten i seg selv som er det egentlige problemet. Men likevel...Hadde innstilt meg på å få litt mer sårt trengt rom. Jeg har så utrolig vondt. Det er uutholdelig. Jeg må bruke all min energi for å sitte stille og oppføre meg 'normalt'. Trangen til å selvskade er enorm. Jeg er så sint på meg selv over at jeg lot meg selv ha forhåpninger, ja, til og med glede meg til ting. At jeg kunne utsette meg selv for den skuffelsen. Jeg føler meg helt knust invendig. Jeg er så skjør. Jeg vil så gjerne kunne ta meg sammen og gjøre det beste utav det. Men jeg makter ikke. Tårene vil ikke slutte å renne, smerten gir seg ikke. I skrivende stund ser jeg på flybilletter hjem. Jeg klarer ikke tanken på at jeg skal fortsette sånn som dette frem til lørdag/søndag. Klarer ikke tanken på å ødelegge for resten av familien pga. den fæle sykdommen som river meg i stykker. Den stygge, ekle, skamfulle sykdommen. Samtidig vil det føles som et ekstremt nederlag om jeg reiser hjem nå. Jeg vet jeg vil hate meg selv intenst for at jeg ikke klarte holde ut. Trangen til å straffe meg selv fordi jeg er så svak vil være uimotståelig. Så om jeg reiser hjem vet jeg det blir et totalt kaos av selvskading. Men tenker likevel det er bedre enn dette. Hjemme får sykdommen herje fritt, men i det minste får den ikke muligheten til å ødelegge ferien for de andre.

Jeg føler meg bare knekt. Vil bort. Føler jeg vil dø, selv om jeg nok egentlig ikke vil det. Bare takler ikke situasjonen. Ser ingen løsninger. Vil så gjerne kunne slappe av. Smile. Være med i legoland. Reise en tur til Tyskland. Alt vi har snakket om som jeg faktisk har sett litt frem til. Akkurat nå klarer jeg ikke kjenne på noe glede eller lyst i det hele tatt. Alt er bare sort og vondt. Jeg trenger å få utagert på en eller annen måte, men det kan bli stygt og det håper jeg de rundt meg slipper å måtte oppleve.

Jeg anr ikke. Jeg trenger hjelp rett og slett. Et mirakel. Hva i all verden skal jeg gjøre?

Spiseforstyrrelsen tar ikke ferie

De siste dagene har vært fæle. Ønsket så veldig å klare å legge fra meg spiseforstyrrelen hjemme, men slik har det ikke blitt. Igår hadde jeg totalt sammenbrudd. Jeg hater denne dumme sf- en som ødelegger for alt. Hater de alt for intense og barnslige følelsene som føles umulige å kontrolle. Jeg vurderte å ta et tog eller fly hjem så jeg ikke ødelegger hele ferien for de andre, men det ble vanskelig å få til. Jeg vil så virkelig ha en kjekk ferie, men det er umulig når spiseforstyrrelsen herjer. Nå har vi vært i Danmark siden igår. Ber til høyere makter om at de neste dagene blir litt bedre.

Fredagen

Jeg hadde glemt at man må måle vekt og høyde når man tar bentetthetsprøve. Siden jeg kom fra leiren har jeg vel vært i det en kan kalle en 'bulimisk fase', med andre ord har jeg holdt meg mest mulig vekke fra vekten. Av erfaring vet jeg at vekten kan svinge veldig når jeg er inne i sånne perioder, så tør knapt veie meg. Men det måtte jeg altså idag, uten at jeg var forberedt, og i tilegg hadde jeg overspist kvelden før og til tross for oppkast og trening har jeg følt meg enorm de siste dagene. Jeg skulle jo bare spurt om jeg kunne veie meg baklengs eller noe sånt, men tenkte liksom ikke helt klart. Plutselig sto jeg på vekten. Det hjalp ikke akkurat på humøret. På ene siden hadde jeg ikke lagt på meg 10 kilo slik det føltes, men samtidig var vekten litt høyere enn da jeg kom hjem fra leiren og det var mer enn nok til å funke som en bekreftse på at jeg eser ut.

Anyway. Nå har jeg altså fått diagnosen benskjørhet på 'ordentlig'(siden jeg var blitt 20 siden sist). Det var gått litt opp, men var fremdeles så lavt at det kvalifiserte til benskjørhet. Jeg er egentlig bare glad for at det ikke har blitt verre. -Du har fremdeles 5 år på deg, husk det! Sa bentetthets-damen til meg når jeg gikk ut døra. I teorien har jeg det. Skjelettet bygger seg opp til man er ca. 25. Forhåpentligvis får jeg hjelp til spiseforstyrrelsen i god tid før det så jeg kan få snudd dette.

Etterpå skulle jeg egentlig møte en venninne i byen, men fikk ikke tak i henne, så satt meg på bussen hjem. Fant ut at jeg skulle høre med en annen venninne om hun skulle noe på kvelden, det skulle hun desverre. Planen min da var vel egentlig bare gå hjem og sove. Men så får jeg en ny melding fra venninne nummer to at en felles venninne av oss kommer på lunsj til hun om 20 minutter og at jeg kan komme også om jeg vil. Så da reiste jeg bort der! Ikke snakket med de på evigheter, og "lunsjen" varte i 5 timer ^_^ Utrolig koselig rett og slett! Mimring over gamle dager.

Så til tross for bulimisk drittkveld, så har jeg hatt en fin dag idag :) Nå må jeg se til å få pakket. Reiser imorgen tidlig. Hadde sånn halvveis begynt å lure på om jeg bare skulle bli hjemme. En hel uke sammen med familien blir utfordrende, potensielt katastrofalt. Men samtidig vet jeg jo at en uke hjemme bare vil bli enda en uke med dyrking av spiseforstyrrelsen, såå....jeg får nesten bare hoppe i det. I tilegg er pappa utrolig sliten, så han var veldig glad for at jeg skulle være med, så han slapp kjøre hele veien:P Can't let him down now!
Det får gå som det går.

Beintetthetsprøve imorgen

Imorgen skal jeg opp på sykehuset for å sjekke beintettheten igjen. Jeg er litt spent! Håper virkelig på at den har blitt litt bedre. Har ihvertfall spist masse kalsium siden jeg fikk vite at jeg hadde benskjørhet ifjor, så får håpe det er nok. Er litt redd for at benskjørheten kan ha blitt verre til tross for kalsiumen, har ikke hatt mensutrasjon siden 2009, og regelmessig menstruasjon er (sånn jeg har forstått)en av de viktigste faktorene for bra beinhelse. Kan ikke gjøre annet enn å krysse alt som krysses kan.

Begynner å glede meg litt til danmarkstur også! Blir godt å få seg vekk litt(selv om jeg strengt tatt bare kom hjem for noen dager siden:P) Er desverre meldt ganske trist vær i Danmark fremover, men det kan alltids forandre seg! Uansett er det herlig å få reise litt. Det kan hende vi tar oss en tur til Tyskland også, time will show :)
Jeg må ned og hamstre næringsdrikker imorgen. Er nødt til å trosse spiseforstyrrelsen om Danmarksturen skal gå greit.

Tirsdag kveld

Måtte jeg på legevakten. Jeg hadde så intense smerter i magen at jeg hadde problemer med å puste. Jeg har hatt mye vondt i magen og kvalme de siste årene, men aldri noe som dette. Det kjentes som om noe var alvorlig galt.  Innen pappa kom ut og vi fikk oss ned på legevakten var den verste smerten gått over og jeg følte meg egentlig bare veldig dum. Ville bare hjem igjen. Men så kom legen ut og da var det ingen vei tilbake. Legen kunne i det minste forsikre meg om at det ikke var snakk om noe akutt farlig, ikke hull på magesekken eller noe. Ble enig om å komme ned igjen om jeg ble verre iløpet av natten. Men det roet seg litt etter det.
Kommentaren fra pappa på veien ned til legevakten; Jeg håper ikke du finner på sånt tull når vi skal til Danmark. Håper du kan ta deg LITT sammen da.
-_-

Så nå tar jeg meg sammen. Heh. Depresjonen er veldig sterk. Sliter med å få meg opp av sengen, ser liksom ikke poenget med noe. Samtidig tenker jeg at jeg bare må holde ut til lørdag. Det må jeg klare.

Depresjon

(ikke skrevet av meg, husker desverre ikke hvor jeg fant det, lenge siden)

 "I've heard so many people tell those who suffer depression to just 'cheer up.' I wonder if they can really believe that it’s that simple.

Depression isn't just sadness. It is emptiness, it is misery. It is pain and nothingness at once. When you are truly depressed you lack the ability or will to cheer yourself up. No one just ‘has depression.’ You suffer from it. This is depression:

You will wake at 5, 6, maybe 7am, feeling as though you had only just fallen asleep. It’s likely you did. If you don't have to be somewhere, you could lie in bed for another 3 hours...too tired, too miserable and pathetic to crawl out of you bed. Or maybe you will sleep until 1pm, because it’s so much easier to sleep through most of the day than actually live it, and you’re so unbelievably tired anyway. You will push through the day, knowing that every hour will be a struggle and not knowing how you will feel tomorrow. People will ask what is wrong, and you will simply smile and say 'nothing, I'm just tired.' Yes you are tired. You are so tired of drifting through every day, with no will to actually live. But you simply smile, and they'll believe you. It’s so much easier to lie anyway, and most of the time you can push away the guilt. Sometimes you might find a way out, temporary as it may be. You might write or draw or sing. Or you might cut, burn, binge, purge, drink, starve, scratch, pull, overdose...anything to take your mind away from the utter misery it seems to be so obsessed with. What you don't know is that soon these acts will take over your thoughts. You will spend your days not only lost in the haze of depression, but your mind will be so consumed with these thoughts of escaping and self destruction that you think you could explode. You will see a series of lines, and think of the lovely scars you could make, where you will make them. Your mind will be permanently spinning with thoughts of this pain, and different ways you might destroy yourself or, more precisely, this monster inside you. But of course none of this will work. You will still spend your night alone, sitting and staring at nothing, completing mindless tasks as if they have some importance, as if you are really there. Be careful where you let your mind wander. Night time is the darkest time in depression. That's when all the demons come out, when you become weaker. It is when you will hurt yourself simply to make the urges stop for 5 minutes. It is when you will spend hours crying or screaming for no reason other than the agony inside. You will shake and feel as though your whole body will cave in or explode. No one will understand. You do not have hospital beds, drips, bandages or needles to make people worry. To make them realize that this sad little girl is actually sick and needs help. Of course the depression will have destroyed any self esteem you might have had, so you'll be too scared to ask for the help you need. You just go on, hoping someone will notice your slow, meticulous self-destruction. Don’t worry, it won’t always be so bad. Some days you might even feel stable. You might walk tall for one day, feeling a glint of hope that maybe one day things will get better, that things are getting better and you have the strength to fight. Then one small thing will go wrong, and you’ll fall apart all over again. You feel stupid for even considering that things could get better.

Have you ever felt as though your whole body could just crumble any minute? Just crumble and fall apart, like it’s lost anything it had holding it together. That’s what it feel like all the time to be depressed. That raw fragility. It feels as though the smallest disruption in our life, or in your head, or in the world, could send everything spiraling downwards. And it can. The tiniest mistake can cause you to hate yourself more than you could possibly imagine. The smallest crack in your world can make it all seem pointless.
Depression destroys any resources you have. Any strength or courage you kept stored away for emergencies. So if the tiniest little storm hits, you are left to trying to survive the ravages of a cyclone without a life boat. It wears you down and even the smallest crack can seem like an earthquake and every minute is spent waiting for the next shake. And then one day, you will find yourself curled up on your bedroom floor, sobbing, because you can’t find anything to wear. Every little thing is just more proof of how worthless you are.

Eventually, you begin to expect it. You anticipate the bad times, because you know the good times are just fooling you. And they are filled with fear and anxiety over when everything will come crashing down again. You are always waiting for the next breakdown. You’ve become so accustomed to feeling miserable, that happiness is a foreign feeling that you won’t even let yourself experience. You don’t deserve it. So you become numb, which at times, is worse than the full-blown screaming and crying depressive ‘episodes.’ You find yourself begging to hurt again, because any feeling is better than feeling nothing at all.

Depression is one of the cruelest of all illnesses. You see, it’s much easier to fight when you can see an end to it all. When you know that in the end you will either win or lose. But whatever the outcome, the war will be over. The thing about depression is it blurs your perception of the future and makes it near impossible to see that end. You start to think that there’s no such thing as ‘winning’ and why bother fighting if you already know the outcome. It gradually strips you of any hope you previously had. And without hope, it’s difficult to see a future or a reason to fight. "

Hell is a place on earth

Og jeg er der. Hat hat hat hat. Hat mot spiseforstyrrelsen. Hat mot meg selv. Hat mot hele situasjonen. Uutholdelig. Trenger å flykte, men har så vondt fysisk at jeg ikke klarer å løpe fra alt. Jeg flyter utover for hvert sekund, blir større, fordobles. Mer å ta i, mer å ikke være glad i.

Jeg gidder ikke engang prøve å få en positiv vinkling på dette innlegget, for faktum er at jeg har det jævlig. Rett og slett. Jeg har vært her før, vet hva jeg burde gjøre og ikke, men det betyr ikke en dritt når jeg ikke klarer gjøre noe rett. Når i tilegg kroppen min bestemmer seg for å streike så er jeg så fastkjørt som overhodet mulig.

Angrer på at jeg sto opp idag. Danmarkstur er komplett urealistisk for øyeblikket. Det er ikke det at jeg hadde gledet meg så mye til turen i seg selv, men mer at jeg frykter alternativet; å være hjemme alene og la destruktiviteten flyte.

Leiren og hjemkomsten

Jeg skal ikke lyve. Det var en tung leir. En leir med mange utfordringer. Men også en leir med fantastiske mennesker og fine opplevelser! Hadde bestemt meg for å prøve å la være å sammenligne den med fjorårets, men det var ikke alltid like lett. Fjorårets leir var en enorm oppvekker for meg, den gav meg motivasjon i bøttevis. Leiren i år ble litt mer dempet på den måten. Kanskje fordi jeg holdt litt tilbake, jeg vet ikke helt. Uansett hadde nok både kroppen og psyken godt av en HEL uke uten oppkast!*applaus* For å ikke snakke om at jeg fikk meg ut av isolasjonen og fikk snakket med masse herlige folk :)

Bulimien sto desverre i inngangsdøren og ønsket meg velkommen hjem(eller velkommen tilbake til helvetet kan vi vel heller kalle det?) Jeg var forsåvidt forberedt på det, men det gjør likevel ubeskrivelig vondt. Jeg vil jo ikke mer. Skjønner ikke hvordan den kan overbevise meg om at jeg har savnet den når den bare er tvers gjennom grusom?
Prøver likevel bare holde fast på at det bare var en liten utblåsning som følge av alt som skjedde på leiren. At jeg skal klare å komme litt inn i rutiner igjen i den uken som ligger fremfor meg. Jeg er nødt til det om jeg skal klare å være med familien til danmark på lørdag.
Det er så utrolig vanskelig, I tilegg til bulimien så drar anoreksien så utrolig i meg. Spesielt etter uken på leiren hvor jeg har spist til hvert måltid. Trangen til å sulte seg, få en "pause" fra alt er sterk.
Men jeg må vel bare bestemme meg. Lar jeg være å spise så vil jeg mest sannsynlig ikke klare å være med til Danmark. Er det virkelig verdt det å ligge hjemme og være dårlig bare for å gå ned noen usle kilo? Fornuften sier nei, men likevel er jeg ikke sikker.

Skal opp og snakke med overlegen på onsdag. Gruer meg litt. Vet enda ikke hva jeg egentlig skal si. Har lyst å nevne Modum igjen, men tviler på at det har noe for seg. De på Haukeland er altfor stolte og mener de har det beste tilbudet no matter what. Skal også ta ny beintetthetsprøve denne uken. Blir spennende å se om beinskjørheten har blitt bedre det siste året.

Før jeg reiste på leiren var jeg innom på ungdomspsykiatrisk og leverte et brev om at jeg gjerne ville ha kopi av alle papirene de hadde på meg. Leste gjennom dem idag. Det var utrolig mye negativt, endel var jeg forsåvidt enig i, mens noen ting synes jeg var helt feil. Det var uansett godt å få lest gjennom, for jeg ser, på tross av alt, at jeg på mange områder har utviklet meg i en positiv retning siden da.

Det sto også at jeg pleide ha gråteanfall som varte i timer. Dette er noe jeg helt hadde glemt, vet ikke om jeg husker hvordan det er å gråte sånn skikkelig lengre. Akkurat det er noe jeg savner. Å kunne gråte når jeg føler for det. Men man kan vel ikke få i pose og sekk. Heh. Tror ikke det er verdt å slutte på antidepresseivaen bare så jeg kan gråte igjen liksom.

Pakket og klar

Vel, kanskje ikke så klar, men pakket har jeg i det minste. Imorgen blir en lang dag med togtur og busstur. Destinasjon sommerleir. Dagen idag har vært mildt sagt dårlig og jeg vurderte å droppe hele leiren, but I'm going. Så får det går som det går. Det blir nok godt å komme seg litt vekk uansett.

Jeg har forresten hatt en helt forferdlig halsbrann hele kvelden. Dette er noe jeg aldri har hatt før, så blir litt bekymra. Utrolig ubehagelig, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få sovet når det ikke ser ut til å gi seg.

Modum bad

De siste dagene har gått litt bedre, men jeg er fremdeles i ganske dårlig form fysisk. Er veldig usikker på om jeg burde fått en time hos legen for å være sikker på at det er forsvarlig av meg å reise på leiren. På ene siden tenker jeg at; neiiida, jeg har det jo helt fint jeg, jeg er ikke så syk. Men samtidig kjenner jeg jo at jeg fysisk er ganske dårlig selv om det psykiske går noenlunde bra.

Ellers har jeg tenkt mer og mer på hvilke alternativ jeg har ifh. til sykehuset. Aller helst vil jeg jo på capio, men det har jeg fått avslag på, så jeg har tenkt endel på Modum. Men til tross for at Modum er under fritt sykehusvalg, så får jeg likevel beskjed om at de ikke vil søke fordi de mener de har et bra nok tilbud her og at jeg ikke har prøvd det lenge nok. Er det i det hele tatt lov? Trodde fritt sykehusvalg betydde FRITT sykehusvalg jeg? At man kunne velge behandlingssted selv? Det er ihvertfall det det er i teorien, men det funker kanskje ikke i praksis...

Syk?

Jeg våknet med en veldig kvalme idag, noe som gjorde at det var utrolig lite fristende å stå opp. Men skulle møte mamma, så fikk dradd meg opp av sengen tilslutt. Gikk inn på badet og begynte å ta på meg klær. Kvalmen ble enda sterkere. Noe kjentes veldig feil. Jeg hastet tilbake i seng i håp om at det skulle hjelpe, at kroppen skulle hente seg inn igjen. Men kjente fort at det var null poeng. Begynte å bli nummen i halsen og kvalmen intensiverte. Det endte med at jeg brekte meg, flere ganger, kastet opp grønn magesyre blandet med blod.
Må innrømme jeg ble litt redd...Har ikke kastet opp "frivillig" siden mandag, men dette var noe helt annet. Ringte til mamma som mente jeg kanskje bare hadde fått spysyken. Det hender jo at man får det. At jeg har blitt smittet av noen. Jeg krysser fingrene for at det bare var en engangsting og at det ikke er noe alvorlig galt.

Håpløsheten

Idag var samtalen min med overlegen.
Det var for jævlig, rett og slett. Makan til kald og upersonlig lege skal du lete lenge etter.
Jeg følte meg som et stykke kjøtt. Målt og veid og trykt og kjent på. Satt der i ca. 2,5 time. Etter en times tid begynte jeg å få intenst vondt i ryggen, det endte med at jeg måtte stå fordi jeg ikke klarte sitte lengre.
Fokuset var vektvektvektvektvekt. Det negative inntrykket jeg hadde av Haukeland før jeg begynte å snakke med behandleren min kom tilbake igjen. At om man har lav nok vekt eller dårlige blodprøver, så får man innleggelse til man er "foret opp" til en OK vekt, før man blir sendt hjem igjen. Behandleren min sa jo at det ikke var sånn lengre, at det hadde vært sånn før, men det hadde bedret seg betraktlig de siste årene. Men på denne legen virket det ikke som om noe hadde forandret seg. Han skrøyt uhemmet av hvor bra behandlingen deres var og hvor friske så og si alle ble. Og noe han gjentok gang på gang var "poliklinisk er den beste behandlingen, og døgnbehandling den nest beste. Jeg ser ingen grunn til at du ikke skal få den beste behandlingen." FORDI DEN KANSKJE IKKE FUNGERER VEL? geez.
Vi snakket om kost. Basis kost. Han sa jeg nok måtte spise det doble av denne pga. min høyde. Jeg lo fordi det hele ble litt for absurd. Jeg klarer knapt ha tomat og agurk i huset liksom.
Følte ikke jeg fikk noe bra svar på hva som egentlig har skjedd mht. alt rotet som har vært. I Notatet han skrev iløpet av timen står det bare "Hun(altså meg) fikk inntrykk av at det ble lagt opp til døgnbehandling". Som om jeg bare tolket eller fikk inntrykk av noe som egentlig ikke ble sagt direkte. Det stemmer jo overhodet ikke, det ble sagt direkte og konkret til meg FLERE ganger. På spørsmål om dette fikk jeg bare beskjed om at behandleren min ikke hadde gitt han noen grunner for at jeg skulle trenge døgnbehandling.

Fikk også beskjed om at min tidligere selvskading kunne bli problematisk under en eventuell innleggelse, fordi det kunne trigge de andre pasientene. -__-

Vi skal ha et nytt møte om to uker, og innen da måtte jeg visst bestemme meg. Jeg skjønner ikke helt for hva, siden jeg ikke føler jeg egentlig har noen alterantiver. Fortsette poliklinisk behandling som ikke fungerer eller avslutte hele greien. Krysser fingrene for at jeg vinner i lotto så jeg kan få reise på Capio.

Ikke vet jeg om jeg klarer reise på leir heller neste uke. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare mange timer med buss/tog når jeg har problemer å sitte i mer enn en time. Men jeg håper det ordner seg.

Kort oppsummert; ser ganske svart på behandling akkurat nå. Skal høre om det ikke er noen mulighet for å søke på Modum. Ventetiden er lang, men da vil jeg i det minste ha noe å holde fast ved. Noe å se frem til.

Å være sterk

Å være sterk er ikke
å løpe raskt
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst

Å være sterk er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å være best

Å være sterk er å
se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere
krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard 


Spesielt de siste setningene av det diktet har jeg tenkt endel på. Jeg lukker øynene for virkeligheten en stor del av tiden rett og slett fordi det å se sannheten i øynene er så hardt. Jeg åpner øynene innimellom, men det gjør så utrolig vondt og det er så vanskelig. Å holde dem åpne virker til tider umulig, for da sluker håpløsheten meg. Sannheten overmanner meg. Å innse hvor langt jeg har å gå er overveldende. 
Samtidig vet jeg jo at den eneste måten jeg kan bli bedre på er å jobbe med alle disse tingene. Og å jobbe i blinde, det funker jo rett og slett ikke.

Fikk telefon fra Haukeland igår. Det var sekretæren som ringte og sa at jeg skulle snakke med overlegen på tirsdag. Jeg aner ikke om det er en positiv eller negativ ting. Synes det er merkelig at jeg ikke har hørt noe fra behandleren min der oppe på to uker og at jeg nå skal ha møte med overlegen UTEN at behandleren er med. Det får meg til å lure på om noe kommer til å skje, om jeg kanskje får en ny behandler eller noe.
Uansett, så vil forhåpentligvis endel ting bli oppklart.

Kjekt

Men også veldig sårt. Var i senteret idag og traff på MANGE gamle venner og kjente. Det var veldig koselig. Jeg følte meg litt levende igjen. Men samtdig gjør det ubeskrivelig vondt nettopp fordi kontrasten plutselig blir så sterk. Kontrasten er der jo hele tiden, men det er ikke alltid den kommer så frem som idag. De fleste jeg snakket med holdt på å studere eller skulle til utlandet. De virket avslappet og tilbakelent. Spiste is og boller. Det var jo egentlig bare helt dagligdagse ting, men for meg virker det helt utrolig. Jeg merket jeg måtte konsentrere meg veldig, ble sliten. Det var kanskje bra også. Å få se hvor sykt og unormalt tilværelsen min faktisk er iforhold til sånn den kunne vært, eller sånn som mange andre har det. Jeg er så vandt til å leve med og i depresjonen at jeg glemmer at jeg faktisk har hatt et levende liv noengang, hvor jeg ikke bare har overlevd, men også LEVD.

I første omgang gav det meg motivasjon. Jeg vil også få meg utdanning, jeg vil også ut og reise! Jeg må bli frisk nå, det er på tide!

Men nå i etterkant gjør det bare vondt. Det føles som en annen verden som jeg ikke er en del av. En verden jeg aldri helt har følt meg som skapt til, men som jeg likevel klarte å leve i endel år før jeg totalt meldte meg ut. Jeg vet hvor vanskelig det er å stå der midt imellom to verdener, to planeter. Er det verdt å kjempe for å komme tilbake DIT? Nå er jeg på min egen lille planet. Det er en trygghet i det, noe kjent. Dette "kan" jeg. Syk. syk. syk. Men når planeten har bevegd seg vekk fra solsystemet og nærmest flyr rundt alene i verdensrommet, så burde jeg kanskje våkne. Det er så langt. Det føles så vondt og vanskelig. Ja, nesten umulig. Kan jeg klare å bli friskere? Lære meg å leve med de tingene jeg kanskje ikke kan bli helt frisk fra? Jeg vet ikke. Jeg trenger hjelp.

Akkurat nå ANER jeg ikke hva som skjer. Siste beskjeden fra sykehuset var at det ikke var vits å få ny time der oppe før jeg hadde fått snakket med legen. Har enda ikke snakket med han, han skulle ringe. Med andre ord, så har jeg ikke vært der oppe på nesten to uker! I tilegg skal de stenge noen uker i juli. Føler det er ganske håpløst, føler ikke jeg blir prioritert og føler VELDIG sterkt at jeg ikke er syk eller tynn nok. 

Samtidig ser jeg jo på sånne dager som dette at jeg absolutt er mer syk enn jeg er frisk. Samme faen hva vekten min viser. Det vet jo egentlig lengst inne. Men jeg vil likevel bare bli tynn. Å bli frisk virker for vanskelig, å bli tynn føles mer oppnåelig.

...better days

...ja, kanskje? 

Men tør egentlig ikke helt tenke tanken engang. Tør ikke puste ut skikkelig.
Det er så skjørt. Plutselig snur alt. Blir svart.
Men akkurat nå holder jeg pusten og håper jeg skal klare å seile med vinden istedenfor å blåse bort.

 

Depressed people think they know themselves, but maybe they only know depression?

~Mark Epstein

You're scaring me.

Veldig lei av at livet skal bestå av å holde ut og distrahere seg. Å presse seg ett skritt frem og falle minst tre tilbake igjen. Å bli dradd mellom trangen til kontroll(anoreksi)og depresjonen(overspising/bulimi). Til tross for at jeg har jobbet så uendelig mye med ting det siste året, så er det ikke til å legge skjul på at hatet mot meg selv er minst like intenst som noen gang før. Jeg holder ikke ut. Til og med når ting går sånn noenlunde OK, så holder jeg ikke ut. Jeg har en uro, en tomhet, en ekkel følelse som er umulig å beskrive skikkelig. Den forsvinner ikke.

Hva er det med meg egentlig? Burde jeg ikke etter alle disse årene være litt nærmere en løsning? Burde jeg ikke ha klart å forene disse forskjellig personlighetene? Burde jeg ikke henge litt bedre sammen by now? Istedenfor føles det motsatt. Jo mer jeg strever jo mer mister jeg meg selv. Jeg vet egentlig ikke hva meg selv er lengre.

Jeg vil ikke være så egoistisk. Hvorfor kan jeg ikke klare å flytte fokus? Alt er enten for intenst eller for likgyldig. Vondt på to helt forskjellige måter.

Jeg har det jo bra. Jeg har ikke noe å klage over. Er jeg bare svak og evneveik? Mangler jeg bare totalt karakterstyrke? Eller er jeg faktisk syk? Jeg føler meg som ett null. En taper. Eier ikke viljestyrke. Klarer ingenting.

...

Jeg hadde ikke planer om å reise til avtalen på sykehuset idag. Men jeg sovnet på et eller annet tidspunkt, og våknet ikke før taxien sto utenfor. Så da hadde jeg vel strengt tatt ikke så mye valg.

Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta EKG når jeg kom opp. Måtte opp på avdelingen for å ta det. En merkelig følelse å komme opp dit. Tror EKG-en var fin, regner med det ihvertfall.

Psykologen la seg vel egentlig ganske flat. Sa at jeg hadde null grunn til å føle meg dum, at det var hun som hadde vært dum. At jeg hadde all rett til å være sint. Jeg er glad for at hun i det minste innrømmer at det de gjorde var totalt idiotisk og dårlig gjort. Samtalen idag gikk for det meste utpå om det var mulig å rette opp i skaden, bygge opp igjen tillit osv. Det var hovedsaklig hun som snakket. Jeg orket ikke se på henne en gang. Hun lurte blant annet på om jeg hadde fått henne helt i halsen, om det hadde hjulpet å få en annen psykolog. Men er egentlig bare alle og alt der oppe jeg har fått litt i vrangsrtrupen. Jeg har jo hele tiden likt henne, det gjør kanskje bare at det blir enda mer sårt. Men å bytte hadde ikke hatt noe for seg.
Så ja, vi snakket om jeg ville fortsette eller om jeg ville avslutte behandlingen. Den siste der er fristende fordi jeg blir helt kvalm av tanken på å fortsette der oppe...Samtidig kan jeg liksom ikke gi opp helt enda. Vi endte nå ihvertfall opp med å lage en ny avtale neste uke. Så får vi se.

Akkurat nå føler jeg jeg ikke vil ha noen form for behandling i det hele tatt. Jeg er verken syk nok, tynn nok eller motivert nok. Jeg vet ikke engang om jeg egentlig er syk. Bare veldig deprimert.

Punk'd

Hvor er de skjulte kameraene? Når kommer applausen? Latteren?
Skal jeg egentlig le eller gråte?
Hvilket sykt reality-show er dette?



Ny samtale idag. Skulle få datoen for innleggelsen i august. Men neida. De hadde plutselig funnet ut at poliklinisk behandling ville fungere best for meg.
Min første tanke var; Ok, nå kan jeg gå hjem og dø.

Det føltes som et slag i ansiktet. Jævlig dårlig gjort. Kan de virkelig gjøre dette? Det var jo bestemt. Jeg holder jo på med forvern? Har jeg gjort eller sagt noe galt?

Mer enn noe følte jeg meg latterliggjort. At jeg kunne være så naiv og dum. Blottlegge meg selv så totalt og tro at de kom til å hjelpe meg. At ting kom til å bli sånn som de sa. At jeg liksom fortjente hjelp eller var syk nok til det.

That's Rock Bottom
When this life makes you mad enough to kill
That's Rock Bottom
When you want something bad enough to steal
That's Rock Bottom
When you feel you have had it up to here
Cause you mad enough to scream but you sad enough to tear


Totalt kaos i leiligheten. Kaos med maten. Kaos i hodet. Alt er kaos.

Prøver å skremme meg selv til motivasjon.

Anorexia Bulimia is the most deadly eating disorder. 

Om det hjelper vet jeg ikke. Det gjør meg nesten bare enda mer forvirret.

Vet ikke

Depression is a prison where you are both the suffering prisoner and the cruel jailer. — Dorothy Rowe

Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig. Klart å la være å kaste opp hele uken, lenge siden jeg har klart så lenge. Men helgen har blitt en smule bulimisk. Ikke uventet og jeg har vel egentlig ikke kjempet så veldig imot. Har ikke orket.

Vekten har gått nedover. Mestringfølelsen og den falske lykkefølelsen det gir meg er ubeskrivelig.

Ellers så veier depresjonen tungt. Uken har riktignok ikke vært så verst, jeg har fått gjort endel ting.
Men så fort bulimien sniker seg innpå igjen, så blir alle gardiner trukket ned. Det får meg til å lengte som en gal etter kontrollen igjen. Det er umulig å få i pose og sekk.
På ene siden er det eneste jeg vil å ha kontroll og se vekten gå nedover, på andre siden klarer jeg ikke få den syke bulimi-besettelsen utav hodet heller. Selv om jeg føler meg mye bedre uten overspising/oppkast, så er det likevel et eller annet som gjør at jeg vender tilbake gang på gang.

Men hvor blir det av motivasjonen til å bli frisk oppi alt dette? Jeg vet ikke. Vet ikke om jeg vil. Jeg er bare sliten. Alt handler om å holde ut hele tiden. Holde ut enda en dag. Distrahere seg. Se hvor lenge jeg holder ut før alt begynner på nytt igjen. Om igjen og om igjen.
Prøver å fokusere på at jeg faktisk klarte en hel uke uten planlagte bulimiske anfall. 5 hele dager uten noe oppkast i det hele tatt. De første dagene var uutholdelige, men etter det gikk det bedre.
Trangen til å kaste opp forsvant ganske fort, men det anorektiske dukket opp minst like fort.
ALL mat blir for mye. Aldri nok aktivitet. Aldri lav nok vekt. Men jeg har likevel klart å slappe mer av enn når bulimien har herjet. Det har fått meg til å tenke at jeg egentlig ikke vil bli frisk...At jeg egentlig bare vil bli  kvitt bulimien.

Akkurat nå er jeg så deprimert at jeg ikke vil noe som helst. Bare slippe unna alt sammen. 

Er også veldig usikker på om jeg skal reise på sommerleiren. Ikke kom jeg inn på kurset jeg ønsket og i tilegg er det dyrt. Det var absolutt verdt pengene ifjor, men jeg tviler liksom litt på at jeg kommer til å få like mye utav det i år.

Sommerleir

Endelig fått brev om sommerleiren i posten. Begynner å nærme seg nå! Fikk desverre ikke plass på "Veien mot meg selv" som var førstevalget mitt. Litt skuffende, men det blir forhåpentligvis bra uansett :)

Sliten, men

kan vel si jeg har det litt bedre? Jeg vil ikke dø, jeg vil leve osv. Jeg har det ikke bra, jeg er deprimert og lei, men ting er ikke HELT svart. Var på kino igår feks, og det var kjekt :) Idag har jeg igjen vært til samtale på sykehuset. Vi begynner å bli kjent litt. Arbeidet har startet med andre ord. I første omgang skal jeg bare notere ned alt jeg spiser og drikker, men det har vært snakk om vekt en stund, og er bare et tidsspørsmål før det nok vil bli fast veiiing på programmet også. Gleder meg. Not. Men må man så man. Har også fylt ut en haug med papirer og diverse diagnose-ting. August føles VELDIG langt frem i tid. Kan vel ikke gjøre noe annet enn å prøve å ta dag for dag. Skulle ihvertfall få en eksakt dato til neste gang. Synes det er litt greit å ha en dato.

Imorgen skal jeg mest sannsynlig kjøre opp til mamma(som er på et behandlingssenter 2 timer herfra). Det blir godt å komme seg vekk litt, ikke bare gå på veggene i leiligheten. I tilegg har de veldig greie måltider der(et slags koldtbord) så planen er å starte "få i meg litt til hvert måltid"-prosjektet der oppe. For ja, jeg er i en ikke bulimisk periode, noe som med andre ord betyr lite eller null næring. Men tror det er en lur idee å begynne så smått på an igjen der oppe. De har mer enn nok mat som jeg føler meg noenlunde trygg på+mamma er der+ mulighetene til å overspise er miniatyriske sammenlignet med her hjemme. Så joda, får krysse fingrene at to dager der oppe kan få meg inn i en slags rytme som verken er sulting eller bulimisk kaos.