Småting

men kanskje ikke så små likevel?

Etter en mildt sagt slitsom bulimi kveld/natt føltes håpløsheten, nok en gang, ganske så komplett. Jeg har vel egentlig ikke fortalt noen, eller skrevet noe om det, men jeg har vært veldig nære på å ende opp med selvskading(kutting mao) flere ganger siste tiden. Trangen til å selvskade ser ut til å henge ganske sterkt sammen med de bulimiske periodene. Sammen med tapet av kontroll, skammen, avskyen.
Selv om jeg i langt større grad har blitt flinkere til å la være å mobbe meg selv, så tar det ikke bort det faktumet at avskyen til meg selv, til kroppen min, i perioder som denne er intens.
Jeg har spesielt et problem med å dusje. Det må høre litt tragikomisk ut, men jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Speilet på badet er desverre sånn plassert at det nesten er umulig å ikke se seg selv når man dusjer. Jeg har vurdert å henge noe foran, men aner ikke helt hva det skulle vært(forslag?)Så jeg må hjem til mamma og pappa, eller søsteren min, for å dusje. Og neida, jeg MÅ jo ikke, jeg kan jo "bare" dusje right? Vel, ubehaget med å dusje er sterkt nok, speilet gjør det ti ganger verre, og da vet jeg at veien til å begynne å kutte igjen er meget kort.

Men nå sporet jeg helt av...For å komme tilbake til det jeg begynte med...Småting, ting man sier og gjør som egentlig koster en veldig lite, men som kan bety så utrolig mye. Ble minnet på det når jeg leste kommentaren fra Night på et av innleggene mine...Som sagt hatt en forjævlig kveld/natt, men jeg følte meg faktisk ti hakk bedre etter å ha lest den(og dette gjelder forsåvidt for mange av de andre kommentarene jeg har fått også).

Idag på DBT-gruppen fortalte hun ene at hun hadde trodd hun så meg på bussen, sagt hei, for så å finne ut at det ikke var meg og det hele ble en smule komisk. Hun kunne valgt å la være å fortelle denne historien til oss i gruppen/meg, men hun gjorde ikke det. Og ikke bare gav det en munter stemning i gruppen, men jeg følte meg også...ja, jeg vet ikke, jeg ble litt glad på en måte? Kanskje jeg bare er rar, men jeg blir alltid litt overrasket når folk jeg egentlig ikke kjenner særlig husker meg eller tenker på meg.

Igjen roter jeg meg litt bort...Poenget var uansett at jeg vet ihvertfall at jeg kan føle meg mye bedre av sånne "ubetydelige" småting, så jeg prøver i større grad være litt sånn mot andre også. Det skal jo faktisk ikke så mye til. Jeg har vel aldri sett på meg selv som en spesielt hyggelig eller sprudlende person, og alltid tenkt at det ikke faller meg naturlig å f.eks snakke til fremmede. Men er jo ikke alltid så mye som trengs, man trenger ikke alltid si så utrolig mye fantastisk eller være så ekstremt utadtvendt og morsom.

Men merker absolutt at jeg er blitt bedre på det.
På treningssenteret idag så var det til en forandring ikke bare meg som var gal nok til å trene "midt på natten". I tilegg trente hun lenge, litt for lenge. Jeg er såklart ikke den rette til å dømme noen, men tror nok ikke jeg var den eneste med et (over)treningsproblem der for å si det sånn. Uansett, tusen tanker gikk gjennom hodet.
Jeg hadde så lyst å gå bort til henne å si at hun måtte være forsiktig, oppmuntre henne, redde henne fra spiseforsyrrelse-helvetet og blabla. Men det funker jo såklart ikke sånn...
Vanligvis ville jeg begynt å kjefte på meg selv; herlighet, mind your own business, akkurat som noen bryr seg om hva du har å si, hun hadde bare sett dumt på deg uansett, ikke drit deg ut nå osv.
Men ikke idag. Neida, jeg gikk ikke bort og holdt en fantastisk tale som frelste henne fra eventuell spiseforstyrrelse, og så levde alle lykkelig alle sine dager.
Men jeg sa; bra det ikke bare er jeg som er så sprø og trener midt på natten
*smile*
 *hun ler litt overrasket*
...også fikk jeg ønsket henne en fin kveld/natt før jeg gikk. Det høres sikkert totalt hverdagslig ut, men tro meg, jeg ville aldri gjort noe sånt for en stund tilbake siden. Da ville jeg vært så fokusert på min egen boble av depresjon og uduglighet, og på å ikke plage noen andre med å åpne kjeften.

Men jeg tror sånne ting av og til kan bety mer enn man tenker over. I dunno.

Jeg burde strengt tatt sovet nå, men vurderer sterkt la være. Det er ikke noe særlig å sove 3-4 timer. Skal mest sannsynlig på kino idag. Planer for en gangs skyld ja! Tør nesten ikke planlegge noe lengre, ender altfor ofte opp med å måtte avlyse. I tilegg har jeg halvveis plan om å reise til svømmehallen i løpet av helgen. Tenkt på det lenge, blir en veldig utfordring, men tror jeg hadde fått en veldig mestringsfølelse om jeg hadde fått meg til å gjøre det. Har tenkt at nei, no way om jeg kan nå, i en bulimisk periode, er du gal? Lagt på meg og oppblåstog fæl, får være måte på hva folk skal tåle! Men samtidig må jeg kanskje bare kutte ut unnskyldningene og hoppe i det? Får se hva som skjer, må ihvertfall få med meg noen jeg stoler skikkelig på om jeg skal klare det. Ikke vært i en badehall siden ungdomskolen:P

Kan forresten nevne at treningsopplegget denne uken har gått ganske greit. Maten har gått helt elendig, men prøver tenke litt på det vi lærte på IKS-leiren, om at man ikke kan få alt til på en gang. Så får prøve å fokusere på det jeg fikk til. Selv om jeg har trent litt utenom selve opplegget med intervalltrening/styrketrening, så har jeg ihvertfall holdt meg til å bare bruke tredemøllen annenhver dag...Og da bare intervalløkten og ikke mer. Og tro meg, det har faktisk vært vanskelig. Jeg er veldig sånn at når jeg først kommer i gang vil jeg helst holde på til jeg stuper...Så det har blitt 4 treningsøkter denne uken så langt på ca. 3,5 time til sammen. Prøver si at det er bra, jeg har ikke overtrent, men likevel trent litt.

Men det føles ikke bra, jeg klarer ikke være stolt over det.
Det er altfor lite! Når jeg overspiser må jeg jo overtrene! Hvorfor holde igjen når jeg kunne klart mye mer?

Jeg vet svarene. Jeg vet hva fornuften sier. Men hva hjelper det når følelsene så og si aldri er enige?

Hadde plutselig en veldig trang til å skrive mye, men sliten, så får ta det igjen.