Uvel.

Jeg trenger bevis, bekreftelse på at jeg ikke er feit. Det er flaut å innrømme, men jeg klarer ikke stole på meg selv og egentlig ikke på andre heller, så da blir det til at jeg søker etter den andre plasser. Og jeg er jo ekspert i å finne de negative tingene og ikke se det positive. Skulle kjøpe klær igår, måtte opp i L i flere av buksene...På ene siden føltes det kjipt, men på andre siden føltes de litt sånn; hah, ser dere, dere som påstår jeg liksom er så tynn, dere lyver, og dette beviser det bare! Ingen som er sykelig tynn må bruke M eller L i klær!
Med andre ord, hater at jeg må opp i størrelser, men samtidig koser spiseforstyrrelsen seg fordi selvhatet blir foret, og ikke minst tilliten til andre svekket. Det er jo akkurat det den vil, det gjør den sterkere.
Og jadajada, det handler ikke om hvor mye man veier, hvor stor man er osv. det handler hovedsaklig om følelser, but still...Jeg følte meg mer komfortabel uten disse dvaske kiloene på kroppen.

Det går ikke så bra med maten. Det går ikke så bra med noenting. Men det kunne vel alltids vært verre.

Jeg skal trene. Det var fordi jeg skulle være "flink og fornuftig" å la væ å trene når jeg følte for det at det kokte over isted.
Akkurat nå føler jeg meg så stor og skamfull at jeg bare vil gjemme meg i sengen, vil ikke a noen skal se meg. SKAM.
Så jeg skal oppholde meg i sengen en halvtimes tid...Så går jeg ned om jeg så må tvinge meg ut døren :)
(noe jeg nok må)