Jauda.

Egentlig vært en ganske grei dag. Litt både og. Våknet uten spesiell angst/uro idag, og det gav absolutt en bedre start på dagen enn resten av uken. Sov bare 3 timer ca. da, så det har kanskje noe med saken å gjøre(har tendenes til å fungere veldig bra om jeg ikke sover/bare sover litt en natt). Sto opp i 9-tiden, gikk tur med hunden, spiste litt(!), trente, spiste litt rett etter treningen(!), dusjet, gikk en liten tur med hunden igjen, ble hentet av taxien og kjørt til dbt-gruppen...Følte meg VELDIG ovenpå da...Fikk en typisk skravle taxi-sjåfør, og det passet meg bra idag, vi snakket hele veien...Og når jeg kom til DBT-behandlingen følte jeg meg mer engasjert enn på lenge...Bare det å ikke være spesielt urolig/angstfull og kunne konsentrere seg, det føltes helt fantastisk etter å ha vært så uttafor i det siste! Men etter en halvtimes tid, og etter å ha(skulle til å si "vært så dum at", men skal la være, øver på å la være ådømme meg selv så mye)"hivd" innpå med kaffi(drakk en stor kopp) begynt det å gå galt...Har hatt problemer både med å innta mat og drikke siste dagene uten å føle akutt ubehag/kvalme, så jeg kjente jeg begynte å bli dårlig. Kjente angsten krype innover meg...Prøvde bruke metodene vi lærer om....Prøvde holde ut...akseptere at OK, nå ble ting litt vanskeligere, men det vil gå over...Men det ble egentlig bare verre og verre....Innen vi hadde pause 20 minutter senere var jeg et vrak, måtte løpe på do for å kaste opp...Ikke det at jeg hadde noe særlig å kaste opp eller spesielt lyst til det, men om jeg skulle ha noen sjanse til å holde ut resten av tiden, så måtte jeg få vekk angsten/kvalmen/ubehaget, you name it. Etterpå gikk jeg inn og snakket litt med behandleren min(som egentlig hadde pause stakkars:P) begynte å gråte og blabla...Hovedsaklig fordi hun hele tiden gjentok at jeg ikke kunne forvente å klare alt allerede, at dette skulle vare i et år osv...Ikke det at jeg ikke vet det, men den intense angsten jeg har hatt i det siste, hvert mnutt av den er forferdlig...og når det varer i to dagr i strekk omtrent...ja, for å s det sånn, jeg sa at ; jeg VET at dette er snakk om et år, og jeg vet at alt ikke kommer til å forandre seg på dagen, men om jeg får en lengre periode med angst igjen så er det ikke nok med bare avsløapningsøvelser osv. Men hun hadde visst skrevet til ansvarsgruppen min og psykiateren her ute at jeg burde mest sannsynlig få andre medisiner, eventuelt sterkere angstmedisiner. Medisiner er IKKE løsningen, mer enn nødløsning til jeg har komt såpass langt i behandlingen at jeg klarer meg uten...Sånn jeg ser det trenger jeg den hjelpen akkurat nå, ellers er nok faren stor for at jeg faller ut av behandlingen.
Men noe jeg synes var veldig vanskelig var at hun sa hun hadde snakket med en spesialist/lege om min situasjon, og at jeg/hun trengte ikke bekymre seg(mht. til matinntak, trening, oppkast osv)...At jeg var helt i orden osv. Hun sa det nok bare for å berolige meg eller noe, men det hadde egentlig litt motsatt virkning...For det første kan jeg ikke helt forstå hvordan denne legen kan ha grunnlag for å si noe sånt, for det andre så gir det alt som hører spiseforstyrrelsen til grønt lys. Om jeg er helt i orden fysisk, hvorfor kan jeg ikke fortsette denne atferden som gjør at jeg klarer holder styr på det psykiske? Spise nesten ingenting, spy, trene...LEGEN har jo sagt at det er greit til og med....Det er jo ikke greit, vet det...Men sist uke var hun veldig bekymra for meg og sa jeg måtte få sjekket meg hos legen, tatt blodprøver og sånt...Og når folk er bekymret klarer jeg vel på en måte skjønne alvoret litt selv også, og det kan hjelpe meg litt i riktig retning.

En annen ting. Satt barnevakt samme med mamma hos søsteren min igår. Mamma er overvektig, og har vært det i mange år....Prøvd gaaanske mange forskjellige slankemetoder osv. Nå har hun begynt med noe nytt som et treningssenter her har. Jeg synes egentlig det virket ganske bra i begynnelsen, de har både mental trening og fysisk trening+ kostholdsprogram...Det er litt sånn lavkarbogreier da, og poenget er å være i ketose og sånt. Fått med meg at hun hadde sånne posesupper hun skulle drikke på....Trodde det var sånn for å kickstarte det hele eller noe. Men igår drakk hun fremdeles på det, og jeg spurte hvor lenge hun skulle holde på med å drikke det...Og da sa hun at det var lagt opp at man KUN skulle drkke 5-6 sånne poser frem til 26.februar...Hun har allerede holdt på en stund, så altså, ca. et halvt år...Og da skal de ikke spise NOENTING fast føde...Ja, du hørte rett! Det høres jo helt sykt ut!? Hun sa det opplegget hadde vist seg å fungere bra, og at man får all næringen man trenger gjennom de suppene og at mange leger anbefalte det for veldig overvektig. MEN HALLO? greit nok at man får all næring, men hva i all verden skjer når man begynner spise igjen? Fordøyelsen må jo bli helt fucka? Mennesker er vel ikke lagd for å innta alt i flytende form?  Noen andre som reagerer på dette? Eller er det liksom helt greit å holde på sånn fordi man er overvektig og trenger gå ned i vekt? Trodde ikke det var vekten som bestemte om man hadde en spiseforsyrrelse...og jeg klarer ikke skjønne noe annet enn at det ikke kan være sunt å holde på sånn. Mern samtidig vil jeg jo støtte mamma, og det er jo bra hun har klart ågå ned endel allerede...Bare synes det er litt vanskelig å skulle støtte en sånn diett, eller hva jeg skal kalle det oO