Bulimiske dager og ulovlige tanker.

Jeg liker ikke veien ting går nå, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å stoppe det. Vet egentlig ikke om jeg VIL stoppe det, heller det totale sammenbrudd enn sånn som det er nå. Holder ikke ut mye lengre, verken fysisk eller psykisk, kanskje må det bare toppe seg før det stopper? Jeg vet ikke. Vet bare at tankene går mer og mer i deprimerende og håpløse baner, og at løsningene ser ut til å bli færre og færre. Ser bare destruktive alternativ og prøver finne ut hva som er best av flere onder. Jeg liker ikke helt hva jeg ser ut til å komme frem til, og klarer ikke skrive om det en gang. Jeg skammer meg, jeg bør skamme meg. Håper at noenting utenfor meg selv skal gripe inn, stoppe meg, stoppe tankene mine, få meg til å skjønne det jeg allerede egentlig vet. Men så langt fortsetter jeg bare å rømme, jeg har ikke krefter igjen til å løpe mye lengre og jeg aner ikke hva som skjer når de tar helt slutt. Men det orker jeg ikke tenke på nå.